Artikkelforfatteren Nicolay Skarning gjør her rede for begrepet boikott og hvilken plass det har i norsk rett.
1. Hva er boikott
Boikott er betegnelse på både oppfordring til og eventuelt gjennomføring av boikottaksjoner fra en boikottoppfordrer mot en boikottadressat. Formålet er å stenge boikottadressaten ute fra vanlig økonomisk samkvem med omgivelsene. Hensikten med dette kan være å straffe, eller tvinge vedkommende til å handle eller forholde seg passivt til noe. Fra de senere årene kjenner vi boikotten mot Sør-Afrika, med formål om å tvinge dem ut av apartheid-regimet. Ellers kjenner vi boikott mot oljeselskaper fra miljøorganisasjoner, fra forbrukere for å presse frem lavere bensinpriser, eller mot banker for å oppnå lavere lånerenter.
Boikott er også brukt i arbeidslivssammenheng, for eksempel mot bedrifter som ikke vil inngå tariffavtale. I disse tilfellene er boikott et arbeidskampmiddel, for å kjempe for bedre lønns- og arbeidsvilkår, og denne type boikott vil bli mest omtalt i denne artikkel. Det å nekte å arbeide sammen med ansatte som har vært streikebrytere eller opptrådt utilbørlig, eller nekte ansettelse av bestemte personer, kan også være former for boikott, likesom eksklusjon fra foreninger og lag, samt former for myndighetsutøvelse.
Boikottaksjoner går langt tilbake i tid, og har paralleller i tidligere tiders bannlysninger, fredlysninger, utvisninger og andre former for isolasjon av mennesker eller grupper. Begrepet «boikott» stammer fra den engelske kaptein og godsbestyrer på den irske landsbygda på 1880-tallet, Charles Cunningham Boycott, som var overdrevent hardhendt overfor sine undersåtter. Han opplevde at disse forlot godset og oppfordret alle andre til ikke å ha noe med ham å gjøre. Lokale forretningsmenn sluttet å handle med ham, og den lokale postmannen nektet å avlevere post, og kaptein Boycott endte med å emigrere til USA.
Vi ser i mange sammenhenger at boikott kan være et meget effektivt kampmiddel, som kan ramme boikottadressaten veldig hardt, uten tilsvarende risiko for boikottoppfordreren. I Norge slo Høyesterett likevel for første gang i 1926 (Rt 1926 s. 721 Selvsetter) fast at boikott som hovedregel måtte anses lovlig, så lenge det bl.a. ikke ble benyttet ulovlige midler og at den hadde formål som kunne godtas.
Denne artikkelen går gjennom boikottloven på mer overordnet nivå, og med særlig blikk på boikott som arbeidskampmiddel. For en grundigere gjennomgang vises til Kurt Weltziens doktoravhandling om «Boikott i arbeidskampsammenheng» fra 2016.
2. Boikottloven
I Norge er boikott som nevnt i utgangspunktet tillatt, men underlagt regulering gjennom boikottloven fra 1947, med røtter tilbake til lovregulering av boikott fra 1933. Loven gjelder innen alle sektorer, offentlig og privat, forbrukerforhold, arbeidsforhold mv, og skal hindre misbruk av boikottvåpenet. Streik og lockout, og det som i denne sammenheng kalles blokade, er former for boikott, men faller utenfor boikottloven fordi de isteden reguleres av arbeidstvistloven. Stein Evju skriver om boikott: «(…) den form for boikott som vanligvis kalles blokade, og som innebærer at man oppfordrer til ikke å ta arbeid i streikerammede bedrifter eller til ikke å ansette arbeidstagere som er i arbeidskamp. Andre former for boikott som kampmiddel reguleres derimot av den alminnelige boikottlov (1947), hvis rettsstridskriterier er meget skjønnsmessig utformet…» En ulovlig blokade mot en bedrift reguleres imidlertid av boikottloven, for eksempel der bedriften urettmessig beskyldes for bruk av streikebryteri.
Boikottloven § 1 definerer boikott slik: «… en oppfordring, avtale eller liknende tiltak som for å tvinge, skade eller straffe noen tar sikte på å hindre eller vanskeliggjøre en persons eller virksomhets økonomiske samkvem med andre». Definisjonen er vid, og faktiske handlinger som flagging, rop, sperrelinjer m.m. kommer inn under definisjonen. Det passivt å følge en boikottoppfordring, f.eks. la være å kjøpe et produkt eller en tjeneste, faller etter forarbeidene utenfor. Noe annet kan det være om man følger en boikottoppfordring og samtidig publiserer denne handlingen med oppfordring til andre om å delta, for eksempel i sosiale medier. Da går man antagelig over til å være boikottoppfordrer, som underlegges lovens regulering.
Hvorvidt det foreligger en boikott vil bli vurdert ut fra det objektive: Foreligger det en oppfordring, avtale eller lignende tiltak? «Lignende tiltak» kan være direkte aksjoner som er satt i gang. Boikottloven omfatter både oppfordringen til boikott og selve boikottaksjonene. I tillegg må oppfordringen eller aksjonene ha det formål å tvinge, skade eller straffe, samt i tillegg den følgehensikt å isolere boikottadressaten fra økonomisk samkvem med omgivelsene.
3. Fremgangsmåten ved boikott
En boikottoppfordring skal bygge på et varsel, samt korrekte opplysninger og det skal være «gjort fyllestgjørende rede for grunnen til boikotten» overfor boikottadressat, jf. boikottloven § 2 b) og d). Weltzien legger til grunn i sin doktoravhandling (2016) (s. 292) at det både skal varsles og redegjøres for boikotten overfor boikottadressaten. Dermed vil boikottadressaten ha mulighet for å ta stilling til kravet, og kanskje gjøre tiltak for å unngå boikotten, eventuelt forhandle med boikottoppfordrer. Vanligvis vil dette gjøres skriftlig. Justisdepartementets lovavdeling har gått noe nærmere igjennom kravene til varsling i 1983 ved forbrukerboikotter, og uttalte:
«Etter vår oppfatning kan dette kravet ikke sies å være tilfredsstilt ved at årsakene til boikotten er utførlig dekket i massemedia og/eller at det er innledet aksjoner mot selskapets virksomhet i andre land. Fordi hensynet bak bestemmelsen er å gi mulighet til å ordne den bakenforliggende konflikt, vil det måtte kreves en direkte underretning fra den som planlegger en boikott. I motsatt fall vil man nettopp få den uheldige situasjon at det blir etablert en boikott uten at det har vært kontakt mellom partene på forhånd.»
(Se JDLOV-1983-2246: Spørsmål om Forbrukerrådet og boikott av visse produsenter. Se også JDLOV-1987-619 om kommunale boikotter mot Shell pga. engasjement i Sør-Afrika, samt JDLOV-1985-1356 om apartheidfrie kommuner.)
I noen sammenhenger kan boikott varsles mot en mer udefinert gruppe, og da kan oversendelse av varsel i praksis ikke være mulig.
Det må ikke fra boikottoppfordrerens side brukes «rettsstridige midler eller på en unødig opphissende eller krenkende måte eller ved usanne eller misvisende opplysninger,» jf. boikottloven § 2 b.
4. Hvordan kan boikottadressaten møte en boikott?
For det første kan boikottadressaten kontrollere at han har fått rimelig varsel om den forestående boikott. Har han ikke det, vil han kunne gå til domstolen med en begjæring om midlertidig forbud mot boikotten.
Dersom han har fått betimelig varsel, er neste spørsmål om boikotten er rettmessig eller ei. Dette må boikottadressaten ta stilling til. Mener han at boikotten er rettsstridig, kan han begjære midlertidig forføyning for å få stanset boikotten. Man kan også ta ut søksmål om boikottens rettmessighet, med krav om erstatning, dersom boikotten medfører økonomiske tap. Det er etter boikottloven ikke krav om å gå veien om forliksrådet, som ved andre rettstvister, så de rettslige skritt tas direkte ut ved tingretten.
5. Forholdet til straffeloven
Boikottloven § 5 hjemler (fortsatt) straff ved rettsstridig boikott i tillegg til erstatning, men straff anvendes, så vidt jeg vet, ikke lenger i praksis. Ulovlig streik eller lockout ble avkriminalisert i 1956. Imidlertid er det andre situasjoner som kan oppstå i tilknytning til en boikott, som kan medføre inngripen fra politi og påtalemyndighet:
- Forstyrrelse av den offentlige fred og orden, jf. straffeloven § 181, sml. politiloven § 30. For eksempel ble 41 arbeidere, som hadde gjennomført boikottaksjoner i Tromsø, dømt til 5000 kr. i bot etter politiloven, fordi de nektet å etterkomme påbud om å fjerne seg fra kaien. (Dommen er gjengitt i TNHR-2014-110843.)
- Trusler og kroppskrenkelse, jf. straffeloven § 263 og § 271.
- Skadeverk mot eiendom, uberettiget inntreden eller opphold på fast eiendom, jf. straffeloven kapittel 28 eller straffeloven § 268.
- Tvang, jf. straffeloven § 251, se dog boikottloven § 5, som avgrenser mot straffeloven § 251.
- Oppfordring til straffbare handlinger, jf. straffeloven § 183.
- Hva er boikottoppfordrer tillatt å gjøre under en boikott?
De som boikotter har ytringsfrihet og kan informere omgivelsene om boikotten og bakgrunnen for denne. Men det er ikke lov å være inne på privat eiendom uten tillatelse, og det er heller ikke lov å stenge lovlig ferdsel ut og inn av den boikottede virksomhet.
7. Eksempler på boikott fra rettspraksis
Rt. 1955 s. 1091 – Svigerdatter
En rutebileier hadde konsesjon på frakt i et område, og nektet å levere varer til sin tidligere svigerdatter. Høyesterett kom til at det ikke var (bevist) noen boikott, og uttalte: «Jeg kan etter beskrivelsen i dommen ikke finne at tiltalte har foretatt et aktivt boikottiltak som rammes av loven. Den omstendighet at tiltalte har nektet å transportre varene med sine biler, er i og for seg ikke et slikt tiltak … Retten har konstatert at hverken ysteriet eller innkjøpslaget ble oppfordret til å bryte forbindelsen med fornærmede».
Rt 1959 s. 1080 – San Dimitris
Saken gjaldt sjømannsorganisasjonenes boikott mot det greske skipet med panamaflagg, San Dimitris, fordi det sto uorganisert i forhold til den internasjonale transportarbeiderføderasjon ITF. Det ble ikke gitt varsel på forhånd og boikotten ble funnet rettstridig og erstatningsbetingende.
Rt 1967 s. 1073 – Fagutdanning
En elektromontør krevde erstatning av en fagforening og dens forretningsfører for tap som følge av at disse på ulovlig måte hadde hindret hans fagutdannelse og derved forsinket hans fagbrev med 4 år. Saken hadde bakgrunn i strid om bruk av hjelpearbeidere. Foreningen ble under dissens (3-2) dømt for rettsstridig boikott.
RG 1988 s. 76-Kiel-fergen
I forbindelse med den lovlige transportarbeiderstreik i april/mai 1982 ble bryggearbeiderne i Oslo tatt ut i streik. Oslo Bryggearbeideres Forening blokkerte ombord- og ilandkjøring på Kiel-fergene. Lagmannsretten fant at boikotten av ombord- og ilandkjøring av lastebiler, vogntog og semitrailere var rettsstridig fordi det dreide seg om arbeidsoperasjoner som aldri hadde vært utført av bryggearbeiderne, men av bilenes egne sjåfører. Retten uttalte: «Det foreligger etter dette en boikott fra Foreningens side etter boikottloven § 1 med sikte på å vanskeliggjøre rederiets transportvirksomhet. Lagmannsretten finner at denne boikott var rettsstridig etter boikottloven § 2 bokstav b, idet den forutsattes gjennomført ved fysisk hindring av lovlig ferdsel på offentlig trafikkområde. Slik hindring ble også iverksatt ved flere anløp.»
Rt 1988 s. 198-Denofa
En arbeidstaker var i konflikt med sin lokale fagforening, etter å ha beskyldt styret for underslag og blitt ekskludert. Gjennom streik fikk fagforeningen arbeidstaker sagt opp. Høyesterett kom til at streiken var å betrakte som en boikottaksjon, og var et urettmessig brudd på fredsplikten. Arbeidstaker fikk imidlertid ikke erstatning etter boikottloven § 4 pga. egen opptreden.
LB-1999-1946 – Trysilbussen
Under transportarbeiderstreiken i 1998 ble buss kjørt av daglig leder i busselskap, som var tatt ut i streik, blokkert på bussterminalen i Oslo. Det var ikke tvil om at daglig leder hadde rett til å kjøre, og at det ikke var streikebryteri. Lagmannsretten kom til at boikotten var rettsstridig og uttalte: «En blokade som hadde til formål å hindre lovlig transport vil være rettsstridig etter boikottloven § 2 a), første alternativ. Den førte til at Trysilbussen ble tvunget til kontraktsbrudd overfor passasjerene, jf § 2 a) annet alternativ. Når blokaden var ulovlig blir også aksjonistenes blokkering av bussen fra å kunne kjøre et rettsstridig middel etter § 2 b).»
Rt 2001 s. 501-Tollpost Globe
Tollpost Globe var ikke del av streik i transportsektoren i 1998, men ble likevel rammet av blokadeaksjoner fra fagforening, fordi de søkte å begrense skadevirkningene av streiken for egen del. Tollpost Globe søkte derfor erstatning av fagforeningen etter streiken og vant frem. Høyesterett kom til at aksjonen var erstatningsbetingende etter boikottloven, og at bedriftens skadebegrensningstiltak ikke var streikebryteri.
E-14/15 (EFTA-domstolen) Holship Norge AS
Her gjaldt saken boikottvarsel mot bedrift for å få den til å signere tariffavtale med fortrinnsrett til lossing og lasting av skip. EFTA-domstolen kom til at slik fortrinnsrett var i strid med EØS-avtalen artikkel 31. Saken står for Høyesterett. (Artikkelforfatteren representerer Holship.)
8. Avslutning
Boikott kan være et sterkt virkemiddel og kan misbrukes. Av denne grunn må boikott reguleres, og underlegges en rettslig vurdering av formål, virkemidler og forholdsmessighet ved domstolene. Det er også krav til en viss saksbehandling fra boikottoppfordrerens side, dvs. krav til varsel der dette er mulig. Gjennom varsel og svar på varsel fra boikottadressat, skal det være mulig å vurdere boikottens rettmessighet, og hvor en rekke momenter vil inngå. Det er også mulig for boikottoppfordreren å gå til domstolen før en boikott iverksettes, for å få en forhåndsvurdering av rettmessigheten. Dette er hensiktsmessig der boikottoppfordreren er usikker på den rettslige vurderingen av om boikotten er rettmessig og han har tid til å vente med boikotten. Der han ikke kan vente med boikotten, vil han risikere begjæring om midlertidig forføyning og eventuelt etterfølgende rettslig prosess med mulighet for erstatningsansvar. Derfor bør alle boikottaksjoner vurderes nøye i forkant, forutsatt at boikottoppfordreren har mulighet for det.
