Jusstorget

- lettlest juss og juridisk hjelp

by

Arbeidsulykker og yrkesskadeforsikringsloven

Her behandler Eurojurisadvokat Trond Fjermestad-Svendsen reglene for hva som kreves for at en skade skal anses som forårsaket ved en arbeidsulykke – og dermed bl.a. gi rett til yrkesskadeerstatning.

1. Innledning
Yrkesskadeforsikring er en obligatorisk forsikringsordning som alle arbeidsgivere plikter å tegne til fordel for sine ansatte. Det fremkommer allerede av yrkesskadeforsikringslovens navn at formålet med loven er å gi kompensasjon for den særlige risiko som arbeidsforholdet representerer. Loven er derfor i § 10 begrenset til å omfatte skader og sykdommer som påføres

• i arbeid
• på arbeidsstedet
• i arbeidstiden

Disse vilkår omtales gjerne som de bedriftsmessige vilkår. Alle tre vilkårene må være oppfylt for at det skal foreligge yrkesskadedekning. Selv om vilkårene kan oppstilles selvstendige, er det en meget nær innbyrdes sammenheng mellom dem. Ofte vil det være slik at dersom man først kommer til at skaden er påført under utførelse av arbeid, vil også vilkårene om arbeidssted og arbeidstid være oppfylt. Det foreligger egen artikkel om yrkesskadelovens § 10 på ProJures hjemmesider.

I lovens § 11 oppstilles videre hvilke skader og sykdommer som omfattes. Etter bokstav a dekkes skade og sykdom forårsaket av arbeidsulykke, etter bokstav b dekkes de såkalte yrkessykdommene og i bokstav c er det innført en sikkerhetsventil som utvider dekningsområdet også til å gjelde skader som skyldes skadelige stoffer og arbeidsprosesser.

2. Historikk
Den industrielle revolusjon, som skjøt fart i andre halvdel av 1800 tallet, medførte at store grupper av befolkningen gikk inn i ansettelsesforhold i industribedrifter. Disse arbeiderne var utsatt for særlig høy risiko for ulykker. Samfunnsutviklingen innebar også en overgang fra storfamilier til kjernefamilier. Ved arbeidsulykke og tap av inntektsevne oppsto det et prekært behov for kompensasjon. I 1894 ble derfor den første lov om ulykkesforsikring for arbeidere vedtatt.

Denne lov hadde som vilkår at skaden hadde oppstått som følge av en ”bedriftsulykke”. Siden den gang har dette ulykkesvilkåret vært knyttet til yrkesskadelovgivningen. Nyskapningen av 1894 var imidlertid at erstatningsansvaret var objektivt, dvs uten krav om skyld. Begrunnelsen for innføringen av et objektivt ansvar var: ”Hva industrien forbruger av menneskelig Sundhed, Liv og Lemmer, hører dog i egentligste forstand til dens Produksjonsomkostninger”.
Da den første generelle folketrygdloven ble innført i 1966, falt imidlertid mye av behovet for særytelser ved arbeidsulykker bort, men ordningen var imidlertid så innarbeidet at ekstrarettigheter knyttet til arbeidsulykke ble videreført.

I 1990 ble det innført en obligatorisk forsikringsordning for alle arbeidstakere – lov om yrkesskadeforsikring. Da folketrygdloven ble revidert i 1997 ble ordningen med særregler for yrkesskader videreført. Følgelig utløser yrkesskader rettigheter etter to parallelle regelsett, men i en offentlig utredning av 2004 er det foreslått å slå disse reglesett sammen til en ny lov om arbeidsskadeforsikring. Også i forslaget til denne lov videreføres ulykkesbegrepet som tildelingsvilkår.

I 1970 ble en del typiske yrkessykdommer likestilt med arbeidsulykker, eksempelvis gjaldt dette løsemiddelskader og asbestskader. Se artikkel yrkesskadeforsikringsloven – yrkessykdommer.

3. Arbeidsulykke
Alle har en viss formening om hva en ulykke er for noe. De typiske tilfellene vil være dersom gruver raser sammen, eksplosjoner på arbeidsplassen, fall fra stillaser eller klem og kuttskader med redskaper eller maskiner.

Men en ulykke kan være langt mer udramatisk enn som så. Den som faller bakover på kontorstolen, eller sklir i vannsøl på gulvet vil også være omfattet av yrkesskadelovgivningen.
Hva med kink i ryggen etter et løft, vrikk av foten eller den som får hjerteinfarkt når han tilfeldigvis er på jobb?

Utgangspunktet for tolkningen av ulykkesbegrepet har tradisjonelt vært at det må ha skjedd en plutselig og ytre uventet hending.

Denne definisjonen gir oss to avgrensninger. For det første må vi avgrense mot skade som ikke skjer plutselig, men som skjer over tid. Belastningslidelser som utslitt rygg, hofte eller knær premieres ikke som yrkesskade. Ei heller ”musesyke”, stiv nakke eller ”utbrenthet”. Noen belastningsskader kan imidlertid godkjennes som yrkessykdom, eks. hørselskader og vibrasjonsskader i armene.

For det andre må hendelsen ha en ytre årsak. Svakhet som ligger latent i kroppen, så som ovennevnte hjerteinfarkt, faller ikke inn under yrkeskskadelovgivningen.

Hvor mye som skal til av en plutselig, uventet ytre begivenhet for at det skal kunne defineres som en ulykke vil bero på en konkret vurdering i det enkelte tilfelle.

På et område hvor det til stadighet blir reist spørsmål om tilstrekkelig ulykkesmoment er i yrker som innebærer tunge løft, tradisjonelle industriyrker, men også i høyeste grad pleie og omsorgsyrker.

Iht. yrkesskadelovgivningen vil det også være en ulykke dersom skade oppstår etter at arbeidstakeren har vært utsatt for en påkjenning eller belastning som er usedvanlig i forhold til det som er normalt i vedkommende arbeid.

Her blir ulykkesbegrepet gjort relativt i forhold til hvilke gjøremål som ligger til yrket.

Dersom en kontoransatt må løfte en kollega som har svimet av, vil han lettere være dekket av yrkesskadelovgivningen, enn pleie og helsepersonell som har til normal arbeidsoppgave å løfte pasienter. Det kan være vanskelig å se begrunnelsen for denne forskjellsbehandlingen. Unntaket for belastningslidelser er økonomisk motivert, ordningen ville blitt for kostbar dersom alle belastningslidelsene ble inkludert. Arbeidstakerer i spesielt ”tunge” yrker har følgelig fremdeles risikoen for påførte belastningslidelser.
Frem til nå har rettspraksis ikke vist vilje til å godkjenne løfteskader med mindre det har foreligget en ytre plutselig og uventet hendelse – et markert ulykkesmoment. Det må dog tilføyes at i arbeid som ligger tett opp under faregrensen er ulykkesbegrepet tolket mer liberalt. Det skal her ikke store avviket fra normalutøvelsen av arbeidsoppgaven før et ulykkesmoment anses å foreligge. Dette gjelder særlig ved

– løft av hjelpeløse og/eller urolige personer
– løft av spesielt tunge gjenstander
– løft i vanskelig /forkjært stilling

Det finnes imidlertid med hjemmel i arbeidsmiljøloven bestemmelser om tunge løft.

Et tilbakeblikk viser at det, i de noe over 100 år vi har hatt en yrkesskadelov, har vært en stadig utvikling i hvilke skader som blir godkjent som yrkesskader. Da yrkesskader gir en vesentlig bedre økonomisk kompensasjon enn for eks. belastningslidelser vil det også i fremtiden være et betydelig press for å få godkjent en skade som yrkesskade.

Publisert 26.04.2007.
Også publisert i Eurojuris Informerer

by

Entreprenørens tilleggsansvar i forbrukerentreprise – omsorgsplikten

I forbrukerentreprise har entreprenøren et tilleggsansvar utover det å utføre selve det oppdrag som følger av avtalen med forbrukeren. Dette tilleggsansvar kalles entreprenørens omsorgsplikt og er dessverre ukjent for mange entreprenører, og også for forbrukerne.

Omsorgsplikten, som også til en viss grad eksisterer i profesjonell entreprise, er et utslag av prinsippet om lojalitetsplikt i kontraktsretten. I forbrukerentreprisen er prinsippet lovfestet i bustadoppføringslovas §§ 7 og 8. Bakgrunnen for den lovfestede omsorgsplikten er særlig den ubalanse i partsforholdet som er i forbrukerentreprise – en profesjonell entreprenør på den ene side, og en ukyndig forbruker på den andre.

Omsorgspliktens rettslige innhold
Bustadoppføringslovas §§ 7 og 8, lyder:
§ 7. Utføring og materialar
”Entreprenøren skal utføre arbeidet på fagleg godt vis og elles vareta forbrukarens interesser og omsynet til miljøet med tilbørleg omsut. Så langt tilhøva gjev grunn til det, skal entreprenøren samrå seg med eller rettleie forbrukaren.”

Entreprenøren skal halde de materialane som trengst, om ikkje anna går fram av avtalen eller tilhøva. Materialane skal ha vanleg god kvalitet med mindre annan kvalitet er avtalt.”

§ 8. Plikt til fråråding
”Må entreprenøren ut frå sin fagkunnskap sjå at forbrukaren ikkje er tent med å få arbeidet utført etter avtalen, skal entreprenøren seie frå om det. Arbeidet skal stansast til entreprenøren får samrådd seg med forbrukaren, dersom det må reknast å gagne forbrukaren.

Har entreprenøren ikkje sagt frå til forbrukaren eller ikkje stansa arbeidet i samsvar med første ledd, skal entreprenørens krav på vederlag ikkje vere større enn det sannsynlig ville ha vore dersom entreprenøren hadde oppfylt plikta etter første ledd. Entreprenøren kan likevel få dekt kostnader ut over dette så langt det er rimeleg, når berre det samla vederlaget ikkje blir større enn verdien det utførte har for forbrukaren.”

Innholdet i entreprenørens omsorgsplikt skifter naturlig nok etter omstendighetene; eksempelvis vil rådgivningsplikten kunne være sterkere, dersom oppdraget omfatter prosjektering, en grunnentreprenør har et større ansvar for å undersøke grunnforholdene eller i det minste anbefale forbrukeren om å få utført undersøkelser av grunnen, dersom forbrukeren ikke benytter en egen prosjektansvarlig osv.

For å beskrive innholdet i omsorgsplikten nærmere har forarbeidene til bustadoppføringslova, Ot.prp.nr. 21 (1996-97), direkte henvisning til håndverkertjenestelovens forarbeider, nærmere bestemt utvalgsutkastets § 2-1, som forklarer forventningsnivået slik:

”Kravet om at oppdragstakeren for øvrig skal ivareta forbrukerens interesse med tilbørlig omhu medfører en generell plikt for ham til å opptre aktivt lojalt overfor den som har bestilt tjenesten. Han må anvende sine fagkunnskaper og erfaringer til forbrukerens beste. Dette er et fundamentalt krav som ikke bare gjelder de mer sentrale deler av prestasjonen, men i like stor grad det som tradisjonelt – men på dette området noe misvisende – kalles biforpliktelser. Omsorgsplikten omfatter bl.a. det å sørge for at forbrukeren får nødvendig orientering om bruk og vedlikehold av tjenesten og at eventuell bruksanvisning er hensiktsmessig.”

Andre utslag av omsorgsplikten er at oppdragstakeren må si fra dersom det er særlig hensiktsmessig for tjenestens utførelse at forbrukeren forbereder den på en bestemt måte, og at oppdragstakeren etter at tjenesten er utført, foretar det som er nødvendig for at utenforstående ikke uforsvarende skal ødelegge arbeidet, for eksempel setter opp skilt med ”nysådd”. Hvis forbrukeren holder det materialet som er nødvendig, må det kreves av den næringsdrivende at han underretter forbrukeren dersom materialet er lite egnet. Tisvarende kan han ikke ukritisk innrette seg etter forbrukerens anvisninger om tjenestens utførelse…Utgangspunktet for omsorgsplikten er den omsorg som kan kreves av en fagmann.”

Utvalgsutkastet forklarer for øvrig at forbrukerens forutsetninger kan påvirke hva som kan kreves av entreprenøren. Man kan for eksempel ikke kreve like mye av en entreprenør når forbrukeren selv er fagmann.

I boken fra Lilleholt og Urbye om bustadoppføringsloven forklares omsorgsplikten blant annet slik:
”Forbrukaren skal kunne vente å få råd og rettleiing, på same måte som han får det om han kjøper varer i ein faghandel. Entreprenøren skal ikkje utnytte det overtaket fagkunnskapen gjev, til å påføre forbrukaren løysingar som er uheldige eller dyrare enn nødvendig.”

På samme måte blir det om en forbruker ber en snekker fjerne en vegg sitt hus, forbrukeren ønsker for eksempel en annen romfordeling. Det er da snekkerens oppgave å undersøke om veggen er bærende. I så fall bør pristilbudet snekkeren gir også innbefatte og legge inn en ståldrager, slik at veggen kan fjernes.

Dersom snekkeren bare fjerner en bærende vegg uten å undersøke, rådgi, veilede eller fraråde, kan det medføre store bygningsskader. Snekkeren kan da komme i ansvar.

Omsorgsplikten er et privatrettslig ansvar – dvs. et ansvar entreprenøren har overfor forbrukeren i forhold til de privatrettslige forpliktelser vedkommende entreprenør har påtatt seg overfor forbrukeren. I enkelte entrepriseforhold ser man at det ikke alltid er samsvar mellom det privatrettslige og offentligrettslige ansvar. Det kan være at den som har det offentligrettslige ansvar, ikke nødvendigvis har det samme ansvar privatrettslig. At en entreprenør har ansvaret offentligrettslig kan imidlertid være et moment i vurderingen av hvorvidt vedkommende har ivaretatt sin omsorgsplikt.

Misligholdt omsorgsplikt
Misligholder entreprenøren sin omsorgsplikt er at det foreligger mangel ved ytelsen. Dette følger av bustadoppføringslovas § 25.

De rettslige konsekvenser av mange kan være at entreprenøren må eller kan utbedre det mangelfulle forholdet, prisavslag, erstatning og / eller heving.

Publisert 1.03.2007