Jusstorget

- lettlest juss og juridisk hjelp

by

Motregning i offentlig pensjon med foreldede krav pga. gamle feilutbetalinger fra pensjonsleverandøren

1. Innledning


Hovedregelen i norsk rett er at alle krav (fordringer) foreldes etter tre år – enten det er tale om private eller offentligrettslige krav, krav på penger eller annet, jf. foreldelsesloven § 2, sml. § 1. Foreldelse har bl.a. som formål å beskytte skyldneren (debitor) mot gamle krav; dokumentasjon blir vanskeligere, skyldner kan ha innrettet seg etter at kravet ikke fremmes mm. Ved foreldelse har ikke kreditor lenger krav på oppfyllelse, jf. foreldelsesloven § 24.

Høyesterett har nå avklart et viktig unntak fra foreldelse som tilgodeser de offentlige pensjonsleverandørene og gjør at deres tilbakebetalingskrav etter feilutbetalinger ikke foreldes, selv om de skulle gå 30-40 år tilbake i tid. Den 02.09.19 ( HR-2019-1662-A) avgjorde Høyesterett at Statens pensjonskasse (SPK) kunne foreta motregning i statspensjonistens pensjonskrav etter tidligere feilutbetalinger fra SPK, og selv om tilbakebetalingskravene for lengst var foreldet. Årsaken til dette var at tilbakebetalingskravet etter feilutbetalinger sprang ut av samme rettsgrunnlag som kravet på alderspensjon, og at hovedkravet – kravet på alderspensjon – hadde oppstått før motkravet var foreldet.

Saken er relevant for alle offentlige ansatte fordi KLP og andre pensjonsleverandører i det offentlige stort sett operer etter de samme regler.

Jeg omtaler de offentlige pensjonsleverandørene også som «pensjonskassen,»og nevner for ordens skyld at jeg representerte partshjelper i saken for Høyesterett.


2. Lovgrunnlaget


I norsk rett kan det kreves tilbakebetaling etter feilutbetalinger etter den såkalte condictio-indebiti-læren (av latin: «ikke gjeld»), som omfatter en rekke momenter i en totalvurdering, bl.a. mottakerens skyld. For feilutbetalinger fra SPK er tilbakebetalingskrav hjemlet i SPK-loven § 44 sjette og syvende ledd, hvor sjette ledd gjelder saker der mottaker kan bebreides for å ha tatt imot feilutbetalingen, mens syvende ledd gjelder der mottakeren ikke kan bebreides. Saken for Høyesterett gjaldt et tilfelle der mottakeren kunne bebreides noe. SPK-loven § 44 sjette ledd sier:


«Dersom et medlem har mottatt en ytelse etter denne loven i strid med redelighet og god tro, kan beløpet kreves tilbakebetalt. Pensjonskassen kan også kreve en ytelse tilbake når et medlem eller noen som har handlet på medlemmets vegne, uaktsomt har gitt feilaktige eller mangelfulle opplysninger. Det samme gjelder dersom utbetalingen skyldes feil fra Pensjonskassens side og mottakeren burde ha forstått dette.»

Bebreidelsen mot ankende part i denne saken var særlig at han ikke hadde reagert da han fikk tildelt 100 % uførepensjon, mens han bare hadde søkt om 50 %.

Foreldelsesloven § 26 gir viktige unntak fra foreldelse. Den sier:


«Foreldelse av en fordring medfører ikke at fordringshaveren taper motregningsrett, såfremt:
a) denne rett er avtalt, eller
b) det krav som det motregnes mot, springer ut av samme rettsforhold som den foreldede fordring og er oppstått før denne fordring ble foreldet.»

Det er bokstav b) som er av interesse her.

Spørsmålene for Høyesterett var:

  1. om hovedkrav og motkrav kunne sees som konnekse, med derpå følgende utvidet motregningsadgang, og

2. om når hovedfordringen (alderspensjonskravet) kunne anses oppstått; ved innmelding i pensjonskassen, eller på et senere tidspunkt.


Tilbakebetalingskrav fra offentlig pensjonskasse kan klages inn for Trygderetten innenfor en frist på seks uker, jf. trygderettsloven § 9. KLP-vedtektene viser til tilsvarende ankeadgang.


3. Kort om faktum i saken


A er utdannet lege og har medlemskap i SPK som følge av to perioder; først som bedriftslege i Statens Vegvesen, og deretter som høyskolelektor frem til 2007. Han fikk i 2007 innvilget 50 % uførepensjon i SPK. På grunn av feil i SPK fikk han imidlertid utbetalt 100 % uførepensjon, noe som fremgikk av første tildelingsbrev. A forklarte at han misforsto dette. Da han gikk av med alderspensjon i 2016 ble feilutbetalingene oppdaget. Disse ble krevd tilbakebetalt, til tross for at feilutbetalingene lå langt tilbake i tid og over grensen på tre år. Det foreldede kravet mot A pga. eldre feilutbetalinger av for mye uførepensjon, var på ca. 470.000 kr. A klaget saken inn for Trygderetten, som fant at det var grunnlag for tilbakebetalingskravet, men at kravet var foreldet og ikke kunne motregnes mot As krav på alderspensjon.

SPK anket saken inn for lagmannsretten, som kom til at kravet var foreldet men kunne motregnes fordi kravene sprang ut av samme rettsforhold og således var konnekse, samt at kravet på alderspensjon var oppstått før motkravene ble foreldet. Saken ble anket videre til Høyesterett, som behandlet saken 13. og 14.08.19, med domsavsigelse 02.09.19.


4. Høyesteretts vurderinger


Høyesterett kom enstemmig til at kravene var konnekse og at hovedkravet oppsto suksessivt ettersom arbeidstaker arbeidet i staten. Dermed hadde hovedkravet oppstått før motkravene ble foreldet, og full motregning kunne skje. Høyesterett var enig i lagmannsrettens dom når det gjaldt vurderingen av konneksitet (avsnitt 55), hvor lagmannsretten hadde uttalt:

«Kravene inngår etter lagmannsrettens syn i et mer omfattende kompleks av rettigheter og forpliktelser som kan tilbakeføres til et felles grunnlag, jf. Jens Edvin Andreassen (Skoghøy), Factoringpant, 1990 side 367. Lagmannsretten kan ikke se at forskjellene i vilkår og omfanget av rettighetshavere for henholdsvis alders- og uførepensjon er avgjørende for vurderingen av om kravene er konnekse. Vilkårene for motkravet, altså tilbakebetaling av for mye utbetalt uførepensjon, er ikke nødvendigvis knyttet til vilkårene for uførepensjon. Det er heller ikke et vilkår for konneksitet at kravene kan knyttes til samme faktum. Lagmannsretten mener i alle tilfeller at sammenhengen mellom uførepensjon og alderspensjon i seg selv tilsier at SPK bør ha anledning til å motregne krav om tilbakebetaling av uførepermisjon i alderspensjonen. Begge ytelsene er knyttet til medlemmets ansettelsesforhold i staten og medlemskap i SPK. Både alders- og uførepensjon er ment å sikre medlemmet ved inntektsbortfall, enten ved bortfall av inntektsevne på grunn av sykdom eller ved at medlemmet når pensjonsalder. SPK sitt krav om tilbakebetaling av uførepensjon og de saksøktes krav på alderspensjon er etter lagmannsrettens syn så nært knyttet til hverandre at de må anses som ‘samme rettsforhold’ etter foreldelsesloven § 26 bokstav b.»

Når det gjaldt spørsmålet om når alderspensjonskravet hadde oppstått, uttalte Høyesterett (avsnitt 77-81):

«Som redegjort for tidligere, etableres rettighetene til alderspensjon ved ansettelse i staten og tilhørende medlemskap i Pensjonskassen. Etter pensjonskasseloven § 5 beregnes tjenestetid fra ansettelsesforholdets start, og dersom et medlem slutter for så senere å ta nytt statlig arbeid, fortsetter opptjeningen i Statens pensjonskasse ved den nye ansettelsen i staten. Såfremt et medlem samlet har mer enn tre års tjenestetid ved pensjonsalder, vil medlemmet ha krav på alderspensjon basert på faktisk tjenestetid regnet fra ansettelsestidspunktet.


Det ligger i denne ordningen at retten til pensjon opptjenes suksessivt. Gjennom opptjeningstiden vil kravet på pensjon gradvis materialisere seg. Forpliktelsen akkumuleres etter hvert som medlemmet utfører sin arbeidsytelse.


På denne bakgrunn kan jeg vanskelig se at fordringen først kan regnes for å være oppstått ved oppnådd pensjonsalder. Etter mitt syn er man da kommet til forfallstidspunktet.


Ved avtaleinngåelsen vil kravet på pensjon være en teoretisk fordring. I lys av de vilkår som knytter seg til opptjening av pensjon i Statens pensjonskasse, er det etter min oppfatning mest nærliggende å se det slik at kravet på alderspensjon først oppstår etter som fordringen får et materielt innhold. For at motregning skal kunne finne sted, må det derfor foreligge et hovedkrav som det i prinsippet kunne ha vært mulig å motregne i.


Dette innebærer at det vil være adgang til å motregne de foreldete kravene i den andel av den løpende alderspensjonen fra Statens pensjonskasse som var opptjent på tidspunktet da tilbakebetalingskravene ble foreldet. Den andelen av den løpende alderspensjonen som da ennå ikke er opptjent, vil med andre ord være beskyttet mot å bli motregnet i.»


I denne saken var uførepensjon innvilget allerede i 2007, hvilket ga rett til overgang til alderspensjon på et senere tidspunkt. Derved måtte alderspensjonskravet anses oppstått allerede i 2007.

Motregning av konnekse krav hviler på rimelighetsbetraktninger; at det vil være urimelig at en som får et hovedkrav mot seg ikke kan motregne når kravene står i en viss tilknytning til hverandre. Samtidig oppfattet pensjonisten det som urimelig at han skulle få avkortet sin pensjon pga. foreldede tilbakebetalingskrav etter feil hos SPK. Til dette uttalte imidlertid Høyesterett (avsnitt 87):

«Jeg tilføyer at jeg ikke kan se at en motregningsadgang etter de linjer jeg har skissert vil være urimelig eller uforholdsmessig. Det er rettskraftig avgjort at det foreligger et tilbakebetalingskrav, og at A er å bebreide for manglende overholdelse av kontroll- og informasjonsplikten. Statens pensjonskasse praktiserer såkalt «hensynsfull motregning» gjennom løpende nedbetaling uten rentebelastning, og under enhver omstendighet vil dekningsloven § 2-7 komme inn som en sikkerhetsventil.»


Høyesterett avviste til slutt at motregning kunne komme i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon protokoll 1-1.


5. Avslutning


Med Høyesteretts dom fikk vi avklart flere sider av foreldelsesloven § 26 b, og hva som ligger i kravet til samme rettsgrunnlag (konneksitet). Her var det vist til at hovedkrav og motkrav var knyttet til medlemmets ansettelsesforhold i staten og medlemskap i SPK, og dermed kunne henføres til samme rettsgrunnlag. Med hensyn til når kravet på alderspensjon kunne anses oppstått, aviste Høyesterett at dette oppsto først når vilkårene for alderspensjon var til stede. Isteden fant Høyesterett at retten til pensjon oppsto suksessivt. Gjennom opptjeningstiden ville kravet på pensjon gradvis materialisere seg. Dermed forelå det tidlig et hovedkrav, som pensjonskassen i prinsippet ville kunne motregne i. Dermed vil det være sjelden at tilbakebetalingskravene foreldes.

Det er etter dommen således klart at offentlige pensjonsleverandører kan motregne med foreldede motkrav fra tidligere feilutbetalinger, så lenge mottaker kan bebreides eller det foreligger andre forhold som tilsier tilbakebetaling. Skal det gjøres endringer i dette, for eksempel fordi det skaper usikkerhet rundt de offentlige pensjoner, vil det kreves lovendring.

by og

Alderspensjon i privat sektor – oversikt over arbeidsgivers valg mellom kollektive tjenestepensjonsordninger

Alderspensjon i privat sektor – oversikt over arbeidsgivers valg mellom kollektive tjenestepensjonsordninger

Alderspensjon fra arbeidsgiver kommer i tillegg til den alderspensjon som mottas fra folketrygden og eventuelt AFP-ordningen i privat sektor, tilleggspensjonsavtaler og pensjonssparing. Lov om obligatorisk tjenestepensjon (OTP-loven) pålegger en plikt for de fleste arbeidsgivere til å ha en kollektiv tjenestepensjonsordning for sine ansatte. Her får du en oversikt over reglene som gjelder.

I dag kan arbeidsgiverne velge mellom tre forskjellige pensjonsprodukter for å oppfylle OTP-lovens krav. De tre pensjonsordningene er:

Utgangspunkter for de kollektive tjenestepensjonsordningene
De tre kollektive tjenestepensjonsordningene bedriften kan velge mellom er i dag skattefavoriserte. Det betyr at bedriftens innbetalinger er fradragsberettigede, og pensjonen er skattepliktig for arbeidstaker først ved uttak. OTP-loven krever at pensjonsordningen sikrer arbeidstakerne rett til alderspensjon. Uttak av alderspensjon kan normalt starte fra fylte 62 år. Det er således opptil bedriften om pensjonsordningen også skal inneholde uføre- og/eller etterlatte pensjon (ektefelle- eller barnepensjon).

Utgangspunktet er at bedriften bare kan ha én kollektiv tjenestepensjonsordning og alle arbeidstakerne må innmeldes i denne. Lovgivningen åpner imidlertid for at bedriften, på nærmere bestemte vilkår, likevel kan ha såkalte parallelle eller kombinerte pensjonsordninger.

Parallelle pensjonsordninger innebærer at bedriften har to forskjellige pensjonsordninger, f.eks. en ytelsespensjonsordning og en innskuddspensjonsordning. Det stilles visse krav til ordningene. Blant annet må nivået på alderspensjon i de to ordningene stå i et rimelig forhold til hverandre og rett til uføre- og etterlatte pensjon må være utformet likt. Arbeidstakerne skal kunne velge hvilken ordning de ønsker å være medlem i.

Kombinerte pensjonsordninger innebærer at bedriften har en pensjonsordning «i bunn», som deretter suppleres av en annen pensjonsordning. Bedriften kan f.eks. ha en ytelsespensjonsordning «i bunn» med en innskuddspensjonsordning som tillegg. I slike situasjoner stilles det blant annet krav til at alle de ansatte må være medlem i begge ordningene, og det er ikke adgang til også å ha parallelle pensjonsordninger.

1. Ytelsespensjonsordning
Dagens ytelsespensjonsordning reguleres av foretakspensjonsloven og innebærer at arbeidsgiver garanterer for en pensjonsytelse når arbeidstaker starter å ta ut pensjon, f.eks. at arbeidstaker har krav på en pensjon som, sammen med en beregnet alderspensjon fra folketrygden, tilsvarer 66 % av vedkommendes lønn på pensjonstidspunktet. Pensjonsnivået er således kjent gjennom opptjeningstiden og arbeidslivet, og vil normalt øke dersom arbeidstakers årlige lønn øker. Full alderspensjon er normalt betinget av minst 30 års tjenestetid i bedriften.

Det er arbeidsgiver som sitter med risikoen i en slik ordning fordi det er arbeidsgiver som har ansvaret for at det er foretatt tilstrekkelige innbetalinger til pensjonsordningen gjennom opptjeningsperioden (arbeidslivet). Ofte kan også den beregnede alderspensjon fra folketrygden som har vært benyttet gjennom opptjenings- og innbetalingsperioden vise seg å avvike fra den faktiske alderspensjonen vedkommende får fra folketrygden på uttakstidspunktet.

Dersom en arbeidstaker slutter i bedriften før han tar ut alderspensjon, skal han motta en fripolise som bevis på rettigheten som er opptjent i løpet av arbeidsforholdet. Eventuell underdekning må gjøres opp før fripolisen kan utstedes.

De siste årene har mange bedrifter endret sin kollektive tjenestepensjon fra ytelsesordning til innskuddsordning for å redusere kostnader og risiko for bedriften. Arbeidsgivers adgang til ensidig å endre bedriftens pensjonsordning kan imidlertid være begrenset, og det stilles også krav til saksbehandlingen i en slik prosess.

2. Innskuddspensjonsordning
Dagens innskuddspensjonsordning reguleres av innskuddspensjonsloven og innebærer at arbeidsgiver innbetaler et fast innskudd av de ansattes lønn til en pensjonsordning. Når arbeidstaker når pensjonsalder/starter å ta ut alderspensjon, består pensjonen av de totale innskudd som er gjennomført sammen med eventuell oppregulering og avkastning. Nivået på pensjonsordningen er således ikke kjent før på uttakstidspunktet.

Ordningen er forutsigbar for arbeidsgiver, mens det er arbeidstaker som bærer risikoen for avkastning på pensjonsmidlene. Dersom en arbeidstaker dør, overføres pensjonsbeholdningen til arbeidstakers arvinger. Dersom en arbeidstaker slutter i bedriften før han tar ut alderspensjon, skal han motta et pensjonskapitalbevis som bevis for rettigheten som er opptjent i løpet av arbeidsforholdet.

Innskuddet til pensjonsordningen må utgjøre minst 2 % av arbeidstakernes lønn mellom 1 og 12 ganger grunnbeløpet (G ). Innskuddet skal være likt for kvinner og menn. Tidligere kunne maksimalt innskudd utgjøre 5 % av arbeidstakers lønn mellom 1 og 6 G, og 8 % av lønn mellom 6 og 12 G. I forbindelse med ikrafttredelse av den nye tjenestepensjonsloven, ble både det såkalte knekkpunktet og maksimalsatsene hevet. Knekkpunktet ble hevet fra 6 G til 7,1 G. Bedrifter med innskuddspensjonsordninger fikk frist til 31. desember 2016 med å tilpasse innskuddspensjonsordningen til det nye knekkpunktet. Maksimalsatsene ble også hevet slik at maksimalt innskudd nå kan utgjøre 7 % av arbeidstakers lønn inntil 12 G, med mulighet for tilleggsinnskudd på 18,1 % av arbeidstakers lønn mellom 7,1 og 12 G, altså totalt 25,1 % av arbeidstakers lønn mellom 7,1 og 12 G. Det ble også gitt mulighet for å gjøre innskudd fra første krone, og ikke bare fra 1 G.

3. Tjenestepensjonsordning
Dagens tjenestepensjonsordning kom inn ved den nye tjenestepensjonsloven. Tjenestepensjonsordninger kan beskrives som en blanding av dagens ytelses- og innskuddspensjonsordning.

Innskuddselementet innebærer at alderspensjonen opptjenes ved at arbeidsgiver innbetaler et årlig fastsatt innskudd av arbeidstakerens lønn til pensjonsordningen i løpet av arbeidsforholdet. I og med at kvinner har lengre levetid, skal det betales et høyere innskudd for kvinner enn for menn.

Maksimalsatsene for årlige innskudd er hovedsakelig like som for innskuddspensjonsordningen: 7 % av arbeidstakernes lønn inntil 12 G, og med mulighet til å foreta tilleggsinnskudd på inntil 18,1 % for arbeidstakernes lønn mellom 7,1 og 12 G, altså totalt 25,1 % av arbeidstakers lønn mellom 7,1 og 12 G. Innskudd betales imidlertid fra første krone, og ikke først fra 1 G. Dersom et medlem av pensjonsordningen dør, skal vedkommendes pensjonsbeholdning fordeles mellom øvrige medlemmer. Dersom en arbeidstaker slutter i bedriften før han tar ut alderspensjon, skal han motta et pensjonsbevis som bevis for rettigheten som er opptjent i løpet av arbeidsforholdet.

Ytelseselementet kommer inn når arbeidstaker skal ta ut pensjonen. Arbeidstaker er da garantert et visst nivå på pensjonen som utbetales. Det garanterte nivået fastsettes på bakgrunn av størrelsen på pensjonsbeholdningen (innskuddene og avkastningen gjennom arbeidslivet) og forventet levetid ved livsvarig pensjonsytelse, eller eventuelt antall år dersom uttaket gjøres tidsbegrenset. Det er altså først på uttakstidspunktet at nivået på den årlige pensjonsytelsen blir kjent.

Det er arbeidstaker som har risikoen for at pensjonsinnskuddene gir en avkastning frem til pensjonstidspunktet. Arbeidsgiver kan imidlertid velge å garantere for at pensjonsbeholdningen oppjusteres, enten med alminnelig lønnsvekst eller i tråd med lønnsveksten i bedriften. Dette kan innebære ytterligere kostnader for bedriften dersom det ikke er tilstrekkelige midler i pensjonsordningens reguleringsfond. Dersom arbeidsgiver ikke gir garanti om regulering, reguleres pensjonsbeholdningen med den avkastning som oppnås, likevel slik at pensjonsforsikringsselskapet uansett garanterer for at pensjonsbeholdningen ikke synker i verdi (nullgaranti). Arbeidsgiver har også mulighet til å garantere for en viss regulering av pensjonsbeholdningen i utbetalingsperioden. Tjenestepensjonsloven gir nærmere regler om slike garantier og regulering av pensjonsbeholdning under opptjening og utbetaling.

Avslutningsvis
Ved virksomhetsoverdragelse, f.eks. fusjoner, er pensjon ofte et sentralt tema. Se nærmere for noen utgangspunkter om dette i artikkelen « Når er transaksjonen en virksomhetsoverdragelse etter arbeidsmiljøloven? – konsekvenser for kjøper og selger«.

Publisert 16.10.2014

Oversikt over reglene for ytelsespensjon, innskuddspensjon og tjenestepensjonsordningen.