Jusstorget

- lettlest juss og juridisk hjelp

by

Retten til eget bilde og personlig særpreg

Retten til eget bilde og personlig særpreg

Kjente idrettsutøvere, kulturpersonligheter og andre profilerte personer risikerer å bli utnyttet ved urettmessig bruk av deres personbilde eller særpreg. I denne artikkelen redegjør Eurojuris-advokat Øystein Sagene for hva slags vern norsk rett gir mot slik bruk.

1. Innledning
Vernet mot urettmessig bruk er primært begrunnet i personvern. En person har en klar interesse i selv å kunne styre bruken av bilder der hvor han eller hun er avbildet. Det samme gjelder bruk av vedkommendes særpreg. Urettmessig bruk vil kunne bli oppfattet som en personlig krenkelse. Med årene har dette vernet også fått en økonomisk og kommersiell side. Kjente personer vil kunne ha en markedsverdi i kraft av sin status, som vedkommende har en interesse av å beskytte. Han eller hun vil for eksempel mot betaling stille opp i reklame.
Sponsoravtaler vil også kunne innebære en mer eller mindre eksklusiv rett til å bruke bilder av personen. Uberettiget bruk vil kunne være med på å undergrave denne markedsverdien. Det er derfor viktig at både personen selv, og vedkommendes støtteapparat, kjenner til disse reglene, slik at man er i stand til å følge opp urettmessig bruk. Også brukere av bilder, slik som redaksjoner, reklamebyrå, bedrifter osv. bør kjenne reglene, slik at de ikke gjør seg skyldig i urettmessig bruk.

Det er også viktig å huske på at reglene også gjelder privatpersoner, slik at man f.eks. ikke uten videre kan legge ut personbilder på hjemmeside, Facebook o.l.

Innledningsvis vil jeg understreke at reglene kun rammer urettmessig bruk. Foreligger det samtykke eller annen avtale, vil bruken være lovlig.

2. Retten til Eget Bilde
2.1 Hovedregel
Vernet mot urettmessig bruk av personbilde kalles gjerne retten til eget bilde. Vernet er lovfestet i åndsverklovens § 45c. Hovedregelen er at et fotografi som avbilder en person ikke kan gjengis eller vises offentlig uten samtykke fra den som er avbildet. § 45c inneholder en rekke unntak fra dette utgangspunktet.

Retten til eget bilde er noe annet en det opphavsrettslige, som innbærer at bruk av et bilde krever samtykke fra den som har opphavretten til dette, f.eks. fotografen. Det kommer ofte som en overraskelse at brukeren også må innhente samtykke fra den eller dem som er avbildet.

Det er ikke et krav om at personens ansikt er synlig for at man ”avbilder en person”. Dette var tilfelle i saken mellom Tromsø 2018 AS og snøbrettkjøreren Andy Finch (Rettstidende 2009 side 1568). Tromsø 2018 AS hadde brukt et bilde av Finch som illustrasjonsfoto på en trykksak uten å innhente samtykke til bruken. Bildet viste Finch bakfra i et luftig svev, og ansiktet hans var ikke synlig. Likevel kom Høyesterett til at bruken var urettmessig, og tilkjente et vederlag på kr 80.000,-.

2.2 Avbildningen har aktuell og allmenn interesse
Dersom avbildningen har aktuell og allmenn interesse kan bildet brukes uten samtykke (§ 45c første ledd bokstav a).
Dette er en viktig unntaksregel som blant annet hjemler pressens bruk av personbilder i reportasjer. Slik bruk av aktuelle bilder fra f.eks. kultur- og idrettsarrangmenter vil kunne brukes uten samtykke.

Unntak vil også kunne gjelde hendelser av mer privat karakter der ”kjendiser” omtales. Et eksempel er bladet Se og Hørs dekning av bryllupet mellom Lars Lillo-Stenberg og Andrine Sæther. Paret ble viet i strandkanten, og Se og Hør tok bilder av seremonien med telelinse fra en odde ca. 200-250 meter borte. Lillo-Stenberg og Sæther tok ut søksmål mot bladet, blant annet med påstand om at billedbruken var i strid med åndsverklovens § 45c. Høyesterett kom etter en konkret vurdering til at billedbruken var lovlig (Rettstidende 2008 side 1089). Det ser ut til at ”kjendiser” må tåle mer enn den alminnelige borger, men også for kjente personer går det en grense for hva man må finne seg i.

At bildet har aktuell og allmenn interesse som nyhetsbilde når det tas, betyr ikke at bildet uten videre senere kan brukes i annen sammenheng. Et eksempel er Memo-saken (Rettstidende 2009 side 265) der bilde tatt av en person under en demonstrasjon senere ble brukt som illustrasjonsfoto i magasinet Memo i forbindelse med en generell debatt om integrering av innvandrere. Høyesterett kom til at bruken av bildet var en krenkelse av § 45c, og tilkjente den avbildende en oppreisning på kr 120.000,-.

2.3 Avbildningen av personen er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet
Dersom man har et bilde med en eller flere personer på, og personene har en underordnet rolle i forhold til hovedinnholdet, kan det brukes uten samtykke (§ 45c første ledd bokstav b). Et eksempel er at en person tilfeldigvis er med i ytterkanten og langt borte på et panoramabilde av et stykke flott natur.

Selv om personen spiller en mindre viktig rolle, må unntaket vurderes opp mot behovet for vern. Jeg antar at graden av gjenkjennbarhet spiller en rolle, og om gjengivelsen vil være belastende på noen måte. Dersom personen på bildet f.eks. er naken og kan gjenkjennes, vil nok samtykke måtte innhentes. Tilsvarende kreves det nok samtykke dersom et bilde skal brukes i reklame, og personen på bildet er en kjent person.

Et eksempel på et tilfelle der unntaket ikke kunne brukes, er en sak fra Høyesterett der et bilde av et ektepar med sin lille sønn i påskefjellet uten deres samtykke ble brukt i reklame (Rettstidende 1983 side 657). Personene ble vurdert å være en essensiell del av fotografiet, og bruken av bildet var urettmessig. Reklamekonsulenten som brukte bildet ble dømt til å betale en bot.

2.4 bilde fra forsamlinger, folketog i friluft eller forhold eller hendelser som har allmenn
interesse
§ 45c første ledd bokstav c gjør unntak der bildet ”gjengir forsamlinger, folketog i friluft eller forhold eller hendelser som har allmenn interesse”.
Unntaket er gitt for å kunne gi anledning til å gjengi bilder fra f.eks. fotballkamper, idrettsarrangementer eller kulturbegivenheter. Dette ville f.eks. være svært upraktisk om man måtte innhente samtykke for å kunne bruke et bilde fra VM på ski med flere hundre personer eller mer avbildet.

2.5 bruk som reklame for fotografens virksomhet
I § 45c første ledd bokstav d er det et unntak for eksemplar av avbildning som ”på vanlig måte vises som reklame for fotografens virksomhet og den avbildede ikke nedlegger forbud”. Poenget med unntaket er at en fotograf skal kunne reklamere med portretter hun eller han har tatt, med mindre den som er avbildet legger ned forbud mot slik bruk. Det er f.eks. vanlig at fotografer plasserer portretter i sin vindusutstilling.

Det er å anbefale at kjente personer tar stilling til om slik bruk er ønskelig eller ikke før bildet tas, og eventuelt legger ned forbud eller regulerer bruken i særskilt avtale.

2.6 Andre unntak
I § 45c første ledd bokstav e er det unntak fra krav til samtykke dersom ”Bildet brukes som omhandlet i § 23 tredje ledd eller § 27 andre ledd”.
I § 23 tredje ledd heter det at ”Offentliggjort personbilde i form av fotografisk verk kan gjengis i skrift av biografisk innhold”. Det er grunn til å understreke at bildet allerede må være offentliggjort for at unntaket skal gjelde. I så fall kan bilder av kjente personer brukes uten samtykke, f.eks. i uautoriserte biografier.

Etter § 27 andre ledd er loven heller ikke til hinder for at ”verk brukes i forbindelse med etterlysning, i etterforskning eller som bevismiddel”. For eksempel kan politiet offentliggjøre et personbilde i forbindelse med etterlysning av en lovbryter.

2.7 Vernetid og beskyttet personkrets
Av § 45 c siste ledd følger det at vernet gjelder i den avbildedes levetid og 15 år etter utløpet av hans dødsår. Etter den tid kan bildet brukes fritt.

Etter § 58 tredje ledd gjelder bestemmelsen i § 45c ”avbildninger av person som er eller har vært bosatt i riket”. I saken Tromsø 2018 AS mot Andy Finch la Høyesterett til grunn at personer som faller utenfor denne kretsen på ulovfestet grunnlag har et vern som i hovedsak tilsvarer åndsverklovens § 45c. Etter min vurdering vil avgrensingen i § 58 tredje ledd derfor i de aller fleste tilfelle være uten praktisk betydning.

3. Retten til personlig særpreg
Norsk rett har ikke noe lovfestet vern av en persons særpreg. Et slikt vern følger imidlertid av ulovfestet rett. Dette vernet kan være aktuelt der en kjent person utnyttes på annen måte enn gjennom bruk av bilde, f.eks. ved bruk av spesielle kjennetegn, stemme o.l. Det samme gjelder bruk av tegning av en person uten samtykke.

Et eksempel er Pål Bang-Hansen-saken fra Borgarting lagmannsrett (Rettens Gang 1999 side 1009). En etterlikning av stemmen til den kjente filmjournalisten ble brukt i en radioreklame for et filmprodukt uten hans samtykke. Lagmannsretten kom til at det ulovfestede personvernet ga beskyttelse mot slik bruk i reklame. Retten kjente bruken uberettiget, og Bang-Hansen ble tilkjent et vederlag for bruken på kr. 20.000,-.

4. Sanksjoner ved krenkelse av retten
Dersom noen urettmessig bruker et personbilde, eller en persons personlige særpreg, kan det reises søksmål for domstolene med krav om at bruken skal opphøre. I hastetilfelle kan det også tas ut såkalt begjæring om midlertidig forføyning.
En midlertidig forføyning varer frem til en ordinær rettsavgjørelse foreligger.

Forsettlig eller uaktsomt brudd på åndsverklovens § 45c er straffbart, jfr. § 54. Overtredelse kan medføre bøter eller fengsel inntil tre måneder. Brudd på ulovfestet vern av personlig særpreg er ikke gjort straffbart.

Åndsverklovens § 55 fastslår at bruk av bilder i strid med § 45c kan gi rett til erstatning for skade. Bestemmelsen gir også rett til oppreisningserstatning (erstatning for ikke-økonomisk skade) dersom bruddet er gjort med forsett eller ved grov uaktsomhet.

Erstatning for brudd på det ulovfestede vernet har ingen lovhjemmel, men vil kunne gis på ulovfestet grunnlag. Dette gjelder ikke oppreisningserstatning, men kun erstatning for økonomisk tap.
Selv om det ikke er grunnlag for erstatning, f.eks. på grunn av at det ikke kan påvises økonomisk tap, kan vedkommende ha krav på vederlag forbruken.

5. Oppsummering
Som jeg har pekt på innledningsvis, er det viktig for kjente personer å kjenne til hvilket vern de har mot urettmessig bruk av personbilde og personlig særpreg, slik at brudd kan forebygges og eventuelt forfølges. Jeg anbefaler en bevisst og aktiv holding, både fra personen selv og eventuelt støtteapparat, slik at vedkommendes markedsverdi ikke utvannes og at uønsket eksponering unngås. Faren for at brudd blir forfulgt er kanskje det som mest effektivt hindrer urettmessig bruk.

Publisert 28.03.2011
Tidligere publisert i «Eurojuris Informerer«

by

Hvem eier bedriftens oppfinnelser?

De viktigste verdiene i teknologibedrifter er gjerne i hodene til de ansatte og dernest i de ideer som har materialisert seg, for eksempel som en patentert eller patenterbar oppfinnelse. Men hvem eier egentlig en arbeidstakers oppfinnelse?

Denne artikkelen tar for seg noen vesentlige sider av regelverket som arbeidsgiver og arbeidstaker i en bedrift som driver forskning eller utvikling bør kjenne til.

Artikkelen gir kun en innføring i hovedreglene, og er ikke uttømmende.

Har du tatt dine forhåndsregler?
Felles for mange teknologibedrifter er at de begynte med en eller flere gode ideer. Fokus i slike bedrifter i den første fasen er gjerne på forskning og utvikling. Deretter kommer fokus på kommersialisering ved produksjon og salg i egen regi eller ved lisensiering av teknologien. Blant gründere og ledere av mindre bedrifter er det ofte lite fokus på formalia som ansettelseskontrakter og rettighetsspørsmål. Dette er særlig situasjonen i etablerings og utviklingsfasen. Slik bør det også være, men enkelte kjøreregler har man likevel ikke råd til å unnlate å følge. Ikke alle arbeidsgivere er seg bevisst at en arbeidstakers oppfinnelse – gjort i arbeidstiden av den ansatte, som del av dennes arbeidsoppgaver – ikke automatisk blir bedriftens eiendom. Er ikke arbeidsgiver påpasselig med å sikre seg rettighetene til en oppfinnelse, vil arbeidstakeren/oppfinneren personlig være den som har rettighetene til oppfinnelsen.
Naturlig nok kan dette komme som en meget ubehagelig overraskelse den dagen bedriften endelig sitter med en patenterbar idé eller et patent som skal kommersialiseres og arbeidstakeren/ oppfinneren, en kjøper eller en investor setter rettighetsspørsmålet på spissen.
Situasjonen er ikke helt uvanlig, dessverre, og det kan oppleves både som bittert og urettferdig at arbeidsgiver, etter å ha betalt lønn og lagt alle forhold til rette for arbeidstakeren, sitter igjen uten rettigheter til det man har betalt utviklingen av.

”Lov om retten til oppfinnelser som er gjort av arbeidstakere” gjelder oppfinnelser gjort av arbeidstakere både i offentlig og privat tjeneste. Med ”arbeidstaker” menes i loven kun fysiske personer, ikke konsulentselskaper eller lignende. Det følger av loven at arbeidstakere i prinsippet har samme rett til sine oppfinnelser som andre oppfinnere (selvstendige oppfinnere). Med «oppfinnelser» i loven, menes patenterbare eller patenterte oppfinnelser. Lovens bestemmelser kommer imidlertid bare til anvendelse med mindre noe annet må anses avtalt mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Loven gir dermed et betydelig spillerom til å avtale andre løsninger, noe arbeidsgiver bør benytte seg av. Det er likevel enkelte bestemmelser i loven som arbeidsgiver ikke kan avtale seg bort fra.

Kjøreregler man bør være klar over
Det er altså slik at en oppfinnelse gjort av en arbeidstaker i tjeneste for arbeidsgiver tilhører arbeidstakeren personlig og ikke arbeidsgiver. Skal arbeidsgiver sikre seg rettighetene, må enkelte grep tas. Dette følger av lovens § 4, første ledd:
«Har en arbeidstaker som har forsknings eller oppfinnervirksomhet som sine vesentligste arbeidsoppgaver, nådd fram til en oppfinnelse ved utførelsen av disse oppgaver eller utgjør en oppfinnelse resultat av en nærmere angitt oppgave som en arbeidstaker er blitt pålagt i sin tjeneste, kan arbeidsgiveren kreve retten til oppfinnelsen helt eller delvis overført til seg, dersom utnyttelsen av oppfinnelsen faller innenfor bedriftens virksomhetsområde.»

Annet ledd sier:
«Er oppfinnelsen blitt til i annet samband med tjenesten enn nevnt i første ledd, kan arbeidsgiveren kreve å få utnytte den i sin virksomhet dersom utnyttelsen faller innenfor bedriftens virksomhetsområde. Ønsker arbeidsgiveren å overta en mer omfattende rett til en slik oppfinnelse, har han i et tidsrom av 4 måneder etter mottakelsen av meldingen om oppfinnelsen etter § 5, fortrinnsrett til å inngå avtale med arbeidstakeren om dette.» (Min understrekning)

Loven pålegger med andre ord arbeidsgiver en aktivitetsplikt dersom vedkommende ønsker å erverve retten til en oppfinnelse gjort av arbeidstaker. Arbeidsgiver må faktisk (skriftlig) kreve retten til oppfinnelsen overført til seg.

Også arbeidstaker pålegges en aktivitetsplikt dersom han eller hun gjør en oppfinnelse, dette følger av samme lov § 5:
«Arbeidstaker som gjør en oppfinnelse som omfattes av bestemmelsene i § 4, skal uten unødig opphold gi arbeidsgiveren skriftlig melding om dette med opplysning om hva oppfinnelsen består i.»

Fristen for arbeidsgivers underretning om at oppfinnelsen kreves overført til bedriften, løper først fra tidspunktet meldingen om oppfinnelsen er mottatt fra arbeidstakeren. Man bør være oppmerksom på at det i loven, så vel som i praksis, stilles svært få krav til arbeidstakers meldingsplikt. Det holder at det skriftlig er opplyst at det foreligger en form for oppfinnelse og hva den består i. Arbeidstaker behøver ikke opplyse om andre forhold, for eksempel forhold av betydning for arbeidsgivers rettigheter og sikring av disse. Slik melding om en oppfinnelse kan være ansett gitt på e-poster og annet i mer generell form som del av den vanlige kommunikasjonen i en bedrift.
Dersom arbeidsgiveren ikke kjenner loven, eller ikke er oppmerksom på rettighetsspørsmålet, kan en slik melding passere «under radaren» uten at arbeidsgiver foretar seg noe, ut over å være fornøyd med at det er gjort en oppfinnelse i bedriften.

Arbeidsgiver må innen fristen på fire måneder reagere på en slik melding for å unngå tap av retten til å kreve oppfinnelsen overført til seg. Dette følger av samme lov § 6:
«Arbeidsgiver som vil erverve rett til en oppfinnelse i medhold av § 4 første ledd eller annet ledd, første punktum, må underrette arbeidstakeren skriftlig om dette innen 4 måneder etter mottakelsen av meldingen etter § 5. (Min understrekning)

Før 4 måneder er gått fra det tidspunkt da arbeidsgiveren mottar melding etter § 5, må arbeidstakeren ikke uten skriftlig samtykke fra arbeidsgiveren forføye over en oppfinnelse som faller inn under § 4 eller foreta handlinger som forringer mulighetene for patentering eller muliggjør utnyttelse for annens regning. Arbeidstakeren kan dog, når han har gitt den i § 5 omtalte melding søke patent på oppfinnelsen her i riket så lenge denne rett ikke er overført til arbeidsgiveren. Arbeidsgiveren skal varsles skriftlig før søknaden inngis. (…)»

Det stilles strengere krav til form og innhold i arbeidsgivers underretning til arbeidstakeren. Særlig viktig er utformingen og angivelsen av kravet om overføring av rettighetene til arbeidstakers oppfinnelse. Underretningen må tydelig angi at arbeidsgiveren ønsker å erverve rett til oppfinnelsen etter § 4 første ledd eller § 4 annet ledd første punktum, og i hvor stort omfang arbeidsgiveren ønsker å overta retten til oppfinnelsen.

Omfanget av en slik rett kan variere mye. Noen ganger er det ønskelig med en meget begrenset lisens, men i de fleste tilfeller bør arbeidsgiver sikre seg alle overførbare rettigheter. Arbeidsgiver kan altså ikke begrense seg til å erklære at vedkommende generelt ønsker å erverve en rett til oppfinnelsen. Meldingen skal dessuten være skriftlig. Dette må anses som et absolutt krav.
I helt konkrete, spesielle tilfeller kan det tenkes at en muntlig erklæring eller konkludent atferd kan anses tilstrekkelig for å etablere en rett for arbeidsgiveren, men dette er absolutt ikke et kort man bør satse på!

Man må også være oppmerksom på at arbeidsgiveren ikke overtar oppfinnelsen, eller en bruksrett til den, i kraft av sin erklæring om at han ønsker retten til denne overført til seg. Det er ikke lovfestet, men det følger av forarbeidene til loven at det forutsettes en særskilt overdragelseserklæring fra arbeidstakeren, for at retten til oppfinnelsen skal overføres til arbeidsgiveren. Den vanlige fremgangsmåten er å inngå en avtale om rettighetsoverføring og angivelse av omfanget av rettighetene som overdras. Avtalen må signeres av begge parter (”overdragelseserklæring”). En oppsummering av ervervet kan gjøres slik:

  1. Oppfinnelsen gjøres av arbeidstaker
  2. Arbeidstaker underretter arbeidsgiver om oppfinnelsen
  3. Arbeidsgiver krever skriftlig retten til oppfinnelsen overført til seg
  4. Arbeidstaker og arbeidsgiver gjennomfører overdragelsen ved særskilt skriftlig avtale (overdragelseserklæring).

Arbeidstakeren kan ha et krav på godtgjørelse
Erverver en arbeidsgiver rett til en oppfinnelse som en arbeidstaker har gjort, kan arbeidstakeren ha krav på en rimelig godtgjørelse. Dette gjelder selv om annet måtte være avtalt før oppfinnelsen ble til, eksempelvis i en arbeidsavtale. Det finnes vide unntak til denne regelen.

Arbeidstakeren har ikke noen separat krav på godtgjørelse dersom verdien av den rett arbeidsgiveren har overtatt ikke overstiger hva arbeidstakeren med rimelighet må kunne forutsettes å skulle yte til gjengjeld for den lønn og mulige andre goder som arbeidstaker mottar i tjenesten.
Ved fastsettelse av godtgjøringens størrelse skal det også særlig tas hensyn til oppfinnelsens verdi, omfanget av den rett arbeidsgiveren har overtatt, arbeidstakerens ansettelsesvilkår og den betydning ansettelsen for øvrig kan ha hatt for oppfinnelsens tilkomst.
Det faktum at man på overdragelsestidspunktet ikke kjenner oppfinnelsens reelle og fremtidige verdi, bidrar også til at det er vanskelig å fastsette en rimelig godtgjørelse.
De faktorer loven gir anvisning på for beregning av godtgjøring er i stor grad vurderingspregede og vanskelig målbare, noe som kan gi opphav til uenighet og konflikter.

Det er verdt å merke seg at søksmål om godtgjøring må være reist innen fem år fra det tidspunkt da arbeidsgiveren har ervervet rett til oppfinnelsen. Er det søkt patent på oppfinnelsen, kan søksmålet dog alltid reises innen et år etter at patentsøknaden er endelig avgjort. Oversittes disse fristene, risikerer arbeidstakeren å tape hele retten til godtgjørelse.

Bistand med sikring av immaterielle verdier
Vår erfaring er at sikring av bedriftens immaterielle rettigheter må starte med en bevisstgjøring av ledelse og ansatte i bedriften. Regulering av rettighetsspørsmål bør fokuseres på allerede ved utformingen av arbeidstakers ansettelsesavtale.

Bedriften bør også implementere klare interne rutiner for håndtering av meldeplikter, overdragelse, patentering og lignende sikringstiltak. Prosessen for sikring av immaterielle rettigheter kan gjøres dramatisk mye enklere og tryggere ved bistand fra advokat og/eller patentingeniør med erfaring fra rettsområdet. Særlig utarbeidelse av kvalitetssikrede standarddokumenter for arbeidstakers melding, arbeidsgivers underretning og/eller overdragelseserklæring, er noe bedriften bør ha rede. Bedriften vil da lettere, og med større sikkerhet kunne bygge opp og sikre sin portefølje av immaterielle verdier. Med dette, som med så mange andre ting, er det langt bedre og billigere å forebygge problemer fremfor å søke å løse dem i etterkant.

Publisert 28.04.2006.
Også publisert i «Eurojuris Informerer»

by

Store endringer i åndsverkloven

Store endringer i åndsverkloven

Den 17. juni 2005, ble de mye omtalte endringene av åndsverkloven (åvl.), som bl.a. gjennomfører EUs opphavsrettsdirektiv, endelig vedtatt. Endringene skjer på bakgrunn av en offentlig debatt som savner sidestykke i norsk opphavsrettshistorie, samt en intens diskusjon så vel innad i stortingskomiteen som i odelstinget.

Endringene må sies å være relativt omfattende, og berører i hovedsak
(1) enerettens innhold, (2) avgrensningene av eneretten, (3) utøvende kunstnere og film- og fonogramprodusentenes rettigheter, (4) vern for tekniske beskyttelsessystemer. Her skal gis en kort oversikt over det som oppfattes som de viktigste endringene.

Åndsverkloven finner du ved å klikke her.

(1) Enerettens innhold (åvl. § 2, jf. § 11a)
Rekkevidden av opphavsmannens enerett til eksemplarfremstilling har blitt utvidet som følge av gjennomføringen av forpliktelsene etter opphavsrettsdirektivet. Etter endringen omfatter nå eksemplarfremstillings- retten fremstilling av varig og midlertidig eksemplar. Det siste er myntet på de midlertidige lagringer som skjer ved bruk av åndsverk i datamaskiner. I prinsippet vil nå enhver bruk av åndsverk i datamaskiner falle inn under åvl. § 2, men samtidig er det, i tråd med direktivet, innført en særlig avgrensningsregel i § 11a. Denne regelen tillater såkalt ”tilfeldig og forbigående fremstilling” av midlertidige eksemplar som muliggjør lovlig bruk av verk, samt nettverksoverføringer. Reguleringen er stort sett i samsvar med Kultur- og kirkedepartementets høringsutkast fra 2003.

På samme måte har man ved den endelige lovendringen holdt fast ved departementets forslag om å inkludere den såkalte ”overføringsretten” i opphavsrettsdirektivets art. 3 i retten til offentlig fremføring, slik man har gjort i Danmark, men i motsetning til den svenske løsningen. Dette er gjort ved et nytt § 2 fjerde ledd, som bestemmer at ”som offentlig fremføring regnes også kringkasting eller annen overføring i tråd eller trådløst til allmennheten, herunder når verket stilles til rådighet på en slik måte at den enkelte selv kan velge tid og sted for tilgang til verket.

Dette betyr at enhver tilgjengeliggjøring av åndsverk i digitale nett klassifiseres som fremføring, det være seg utlegging av verk på websider, sending av filer som vedlegg i e-post, eller såkalt streaming av musikk i web-baserte radiosendinger. Argumentet om at ikke alle slike handlinger passer inn i den normale språklige forståelsen av fremføringsbegrepet – noe som har vært årsaken til at man i Sverige i stedet har innført overføring til allmennheten som en egen kategori – har dermed ikke fått gjennomslag på norsk lovgiverhold. Det vide fremføringsbegrepet understrekes videre av at visningsretten i § 2 tredje ledd, litra b) nå uttrykkelig bare omfatter offentlig visning uten bruk av tekniske hjelpemidler. Fremvisning av verk på dataskjerm eller i TV, eller ved hjelp av en overheadprojektor, vil nå måtte anses som fremføring – og ikke visning av verk.

Det skal også nevnes at en viktig endring er foretatt i reglene om spredning av fysiske eksemplarer, idet prinsippet om såkalt utelukkende regional konsumpsjon nå er innført i åvl. § 19 – regelen er nå at det kun er eksemplar som er solgt eller overdratt med rettighetshaverens samtykke innen EØS som kan viderespres. Det gir opphavsmenn samt organisasjonene rett til å hindre paralellimport fra land utenfor EØS.

(2) Avgrensning av eneretten (åvl. kap. 2)
Lovendringen innebærer et stort antall endringer i åndsverklovens ”låneregler” (avgrensningsregler). Her kan det bare gis en oversikt over de viktigste:

For bruk som er tillatt uten betaling av vederlag, (”fribruksreglene”) påkaller særlig endringene i åvl. § 12 om eksemplarfremstilling til privat bruk, oppmerksomhet. For det første er opphavsrettsdirektivets krav om at opphavsmannen skal ha kompensasjon for privatbrukskopiering gjennomført ved en bestemmelse om at ”opphavsmennene gis en rimelig kompensasjon gjennom årlige bevilgninger over statsbudsjettet” (§ 12 første ledd, tredje pkt.). Ved en slik løsning kan privatbruksregelen fortsatt kalles en ”fribruksregel”, i den forstand at det ikke er brukerne selv, men staten, som betaler for privatkopieringen.

Videre innebærer nytt § 12 fjerde ledd at nedlasting av ulovlig utlagt materiale på Internett til privat bruk, nå er forbudt. Lovgiveren valgte med andre ord å innføre et krav om lovlig kopieringsgrunnlag, til tross for protester fra flere hold om at regelen vil gjøre en hel nasjon til lovbrytere. At bestemmelsen i første rekke er ment å skulle ramme den bevisste og systematiske nedlastingen, understrekes imidlertid av at det i straffe- og erstatningsreglene i §§ 54 og 55 stilles krav om forsett – og ikke simpel uaktsomhet, som ellers er normen.

For øvrig skal det kort nevnes at det for flere av ”fribruksreglene” er innført krav om at bruken ikke skal være ervervsmessig, se hjemmelsbestemmelsen for eksemplarfremstilling i biblioteker mv. i § 16, regelen i § 21 tredje ledd tredje punktum om at trådbunden eller trådløs overføring til allmennheten (fjernsynsprogram, web-overføringer mv.) ikke kan skje i ervervsmessig undervisning, og presiseringen i nytt § 23 fjerde ledd om at gjengivelse av offentliggjorte kunstverk og fotografiske verk i kritiske og vitenskapelige fremstillinger i medhold av første til tredje ledd, i maskinlesbar form, bare er tillatt for ikke-ervervsmessig gjengivelse.

Endringer er også foretatt i reglene om såkalt avtalelisens, dvs. regler som tillater nærmere bestemt bruk på områder der det foreligger en avtale mellom en godkjent rettighetshaverorganisasjon og en brukergruppe. Avtalelisensregelen innebærer at bruk i en slik situasjon også kan foretas av verk av opphavsmenn som ikke er medlem av organisasjonen (typisk utenlandske opphavsmenn). Dels er det vedtatt nye avtalelisenser, jf. åvl. § 16 annet ledd, om avtalelisens for biblioteker, arkiv og museer, og § 32, som innfører avtalelisens for de såkalte ”døde arkiver” i NRK og evt. andre kringkastingsforetak. Dels er rekkevidden for dagens avtalelisenser utvidet, jf. §§ 13 a (tidligere § 13) og 14 om avtalelisens for henholdsvis bruk av verk i undervisning og i institusjoner/ervervsvirksomheter. Mens disse avtalelisensene tidligere kun gjaldt fotokopiering til nevnte formål, gjelder de etter lovendringen all eksemplarfremstilling, det vil si også papirutskrifter fra PC, nedlasting etc.

I tilknytning til avtalelisensordningen ble bl.a. forholdet til individuelle avtaler diskutert i forarbeidene. Departementet fremholdt i odelstingsproposisjonen at ”avtalelisens gjelder kun for materiale som ikke er klarert på annen måte på forhånd” og at ”individuelle avtaler om bruk vil derfor ikke inngå i avtalelisensgrunnlaget”. Derimot la departementet til grunn at det for opphavsrettsbeskyttet materiale som rettighetshaveren har lagt ut på Internett, ikke kunne underforstås noe samtykke til bruk, ut over det som følger av åndsverklovens avgrensningsrelger (bl.a. avtalelisens). Uttalelsen møtte motbør på Stortinget, idet stortingsflertallet på sin side gikk svært langt i retning av å konstatere at det er en presumpsjon for at slikt materiale kan brukes av offentlige institusjoner til ikke kommersiell bruk. Stortingflertallets uttalelser fikk stor medieoppmerksomhet, og medførte at representanter for flertallet måtte presisere sine oppfatninger under debatten i odelstinget. Her ble det bl.a. understreket at oppfatningen gir uttrykk for en forståelse av gjeldende rett/avtaletolkning, og ikke skulle medføre noen endring i rettstilstanden. Det bør vel antas at så vel departementets som stortingsflertallets oppfatninger har begrenset vekt i dette spørsmålet, og at ”sannheten” ligger et sted imellom disse oppfatningene.

(3) ”Nærstående rettigheter”
Utøvende kunstnere og film- og fonogramprodusenter har inntil nå bare hatt enerett til å gjøre opptak av sine prestasjoner tilgjengelig for allmennheten ved spredning av fysiske eksemplarer – disse rettighetshavergruppene har med andre ord ikke hatt enerett til offentlig fremføring av opptakene. En slik enerett er nå innført. Endringen går lenger enn det som kreves etter opphavsrettsdirektivet, som forutsetter at disse rettighetshavergruppene har enerett til å gjøre opptakene tilgjengelig for allmennheten ”på forespørsel” (smlgn. åvl. § 2 fjerde ledd, se ovenfor i pkt (1)). I åvl. §§ 42 og 45 er det nå innført en generell enerett til offentlig fremføring, som også omfatter fremføringer som skjer på rettighetshavers initiativ, f.eks. kringkasting, webcasting, streaming osv. I praksis gjelder imidlertid eneretten for den sistnevnte type handlinger kun for filmopptak, idet det for lydopptak i stedet gjelder en regel om at de utøvende kunstnerne (artistene) og fonogramprodusentene (plateselskapene), skal ha vederlag for slik fremføring, men ikke rett til å forby den, jf. åvl. § 45 b. Derimot er også lydopptakene underlagt enerett til ”på forespørsel-fremføring”. Rettstilstanden kan knapt nok sies tydelig å fremgå av de relevante regler, idet utformingen av reglene med fordel kunne vært klarere.

(4) Vern for tekniske beskyttelsessystemer
Lovendringen innebærer innføring av et nytt kapittel 6a i åndsverkloven, med overskriften ”Bestemmelser til vern for tekniske beskyttelsessystemer og elektronisk rettighetsinformasjon”. Dette kapitlet må sies å være det mest omdiskuterte ved den nye endringen, og vedtas bl.a. på bakgrunn av en intens avisdebatt. Særlig gjelder dette §§ 53 a og b, som gjennomfører opphavsrettsdirektivets art. 6 om vern for såkalte effektive tekniske beskyttelsessystemer, dvs. tekniske tiltak som skal forhindre tilegnelse av opphavsrettsbeskyttet materiale uten rettighetshaverens samtykke (avspillingskontroller, kopisperrer etc.).

På norsk lovgiverhold har man – i likhet med oppfatningen i de andre nordiske land – lagt til grunn at direktivets vern mot omgåelse av/brudd på slike systemer, bare gjelder i den utstrekning systemene hindrer såkalte ”opphavsrettsrelevante handlinger”, dvs. eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring for allmennheten, se åvl. § 53 a første ledd.

Meningen på lovgiverhold har klart nok vært å utelukke at systemer som hindrer privat avspilling av lovlig tilegnet materiale skal ha vern mot omgåelse. Videre synes det å følge av forarbeidene – men ikke lovteksten – at også forbudet mot produksjon, distribusjon, besittelse etc. av tekniske beskyttelsessystemer i § 53 a annet ledd skal være tilsvarende begrenset. Departementet nevner som eksempel at den såkalte ”regionskodingen” på DVD’er ikke skal ha vern etter loven, slik at produksjon, salg, bruk mv. av ”sonefrie DVD-spillere” ikke skal være forbudt. I høringsutkastet fra 2003 gikk departementet til og med så langt som å foreslå at såkalte ”kombinerte systemer”, som både hindrer avspilling og kopiering, ikke skulle ha vern etter loven. Etter massive protester i høringsrunden om at dette ville medføre at hele vernet ble illusorisk, valgte man imidlertid å avstå fra dette forslaget.

For likevel å bøte på at slike kombinerte systemer kan skape hindringer for privat bruk av opphavsrettsbeskyttet materiale, foreslo departementet en regel om at vernet for tekniske beskyttelsessystemer ikke skulle være til hinder for ”privat brukers tilegnelse av verket på relevant avspillingsutstyr”. Ifølge motivene skulle uttrykket ”relevant avspillingsutstyr” innebære at man kunne omgå tekniske sperrer som hindrer at man kan spille CD’er i en CD-spiller (f.eks. bilstereo), men ikke sperrer som hindret kopiering fra CD over på en mp3-spiller. Motivene forårsaket på dette punktet sterke reaksjoner, og medførte at åndsverkloven i mediene fikk det lite dekkende tilnavnet ”mp3-loven”.

Etter intens diskusjon i stortingskomiteen endte stortingsflertallet opp med en regel om at forbudet mot omgåelse ikke skal være til hinder for ”privat brukers tilegnelse av lovlig anskaffet verk på det som i alminnelighet oppfattes som relevant avspillingsutstyr” (§ 53 a tredje ledd annet pkt). Komiteen var enig om at det burde ”være tillatt å overføre musikk fra CD til MP3-avspiller, selv om dette innebærer at innlagte sperrer må brytes”. Ordlyden i den endelige formuleringen må imidlertid sies å gå lengre enn dette, og også åpne for overføring til og fra andre formater. Den etterfølgende debatten i Odelstinget avslører at stortingsflertallet ikke var enig om hvordan loven skal forstås på dette punkt, og etterlater en viss forvirring med hensyn til tolkningen av bestemmelsen. I alle tilfeller har lovgiveren presset opphavsrettsdirektivet svært langt for å vareta forbrukerinteressene, og det gjenstår å se om gjennomføringen vil bli utfordret av eller overfor EFTA-organene.

Regelen i åvl. § 53 b skal sikre at tekniske beskyttelsessystemer heller ikke er til hinder for bruk i samsvar med ”lånereglene” i åvl. kap 2 som sikrer vitale brukerinteresser. Første ledd pålegger rettighetshaveren plikt til å påse at beskyttelsessystemene ikke hindrer fremstilling av verk til bruk ved offentlig eksamen, bruk av opptak på helseinstitusjoner mv., eksemplarfremstilling til biblioteker mv., funksjonshemmede, offentlig fremføring til bruk i undervisning, samt bruk av offentlige rettshandlinger og dokumentinnsyn. Det opprettes samtidig en nemnd som skal sikre at regelen overholdes (§ 53 b annet ledd). Disse reglene gjelder foreløpig ikke for eksemplarfremstilling til privat bruk – lovgiveren har her ønsket å se an hvorvidt rettighetshaverne rent faktisk kommer til å legge hindringer i veien for dette. Og bestemmelsen i § 53 b gjelder ikke ved ”på forespørsel-tjenester”, der tjenesten inngås på avtalte vilkår, typisk omsetning av varer eller tjenester fra en web-side med vedlagte avtaleklausuler som vedtas ved avtaleinngåelsen (”click-wrap-avtaler”), jf. direktivets art. 6(4)(4).
………….

Åndsverkloven er etter hvert blitt en temmelig kompleks og til dels uoversiktelig lov. I odelstingsproposisjonen til lovendringen av 17. juni understreker Kultur- og kirkedepartementet at man her ikke har tatt sikte på gjennomføring av en helhetlig revisjon av åndsverklovens oppbygging og inndeling. Samtidig gir departementet uttrykk for at det ses et behov for redigering av lovens struktur samt en grundigere vurdering av enkelte bestemmelsers innhold, og varsler at man vil prioritere arbeidet med en helhetlig gjennomgang av åndsverkloven i tiden fremover. Et slikt arbeid ønskes velkommen.

Publisert 19.09.2005.