Den 17. juni 2005, ble de mye omtalte endringene av åndsverkloven (åvl.), som bl.a. gjennomfører EUs opphavsrettsdirektiv, endelig vedtatt. Endringene skjer på bakgrunn av en offentlig debatt som savner sidestykke i norsk opphavsrettshistorie, samt en intens diskusjon så vel innad i stortingskomiteen som i odelstinget.

Endringene må sies å være relativt omfattende, og berører i hovedsak
(1) enerettens innhold, (2) avgrensningene av eneretten, (3) utøvende kunstnere og film- og fonogramprodusentenes rettigheter, (4) vern for tekniske beskyttelsessystemer. Her skal gis en kort oversikt over det som oppfattes som de viktigste endringene.

Åndsverkloven finner du ved å klikke her.

(1) Enerettens innhold (åvl. § 2, jf. § 11a)
Rekkevidden av opphavsmannens enerett til eksemplarfremstilling har blitt utvidet som følge av gjennomføringen av forpliktelsene etter opphavsrettsdirektivet. Etter endringen omfatter nå eksemplarfremstillings- retten fremstilling av varig og midlertidig eksemplar. Det siste er myntet på de midlertidige lagringer som skjer ved bruk av åndsverk i datamaskiner. I prinsippet vil nå enhver bruk av åndsverk i datamaskiner falle inn under åvl. § 2, men samtidig er det, i tråd med direktivet, innført en særlig avgrensningsregel i § 11a. Denne regelen tillater såkalt ”tilfeldig og forbigående fremstilling” av midlertidige eksemplar som muliggjør lovlig bruk av verk, samt nettverksoverføringer. Reguleringen er stort sett i samsvar med Kultur- og kirkedepartementets høringsutkast fra 2003.

På samme måte har man ved den endelige lovendringen holdt fast ved departementets forslag om å inkludere den såkalte ”overføringsretten” i opphavsrettsdirektivets art. 3 i retten til offentlig fremføring, slik man har gjort i Danmark, men i motsetning til den svenske løsningen. Dette er gjort ved et nytt § 2 fjerde ledd, som bestemmer at ”som offentlig fremføring regnes også kringkasting eller annen overføring i tråd eller trådløst til allmennheten, herunder når verket stilles til rådighet på en slik måte at den enkelte selv kan velge tid og sted for tilgang til verket.

Dette betyr at enhver tilgjengeliggjøring av åndsverk i digitale nett klassifiseres som fremføring, det være seg utlegging av verk på websider, sending av filer som vedlegg i e-post, eller såkalt streaming av musikk i web-baserte radiosendinger. Argumentet om at ikke alle slike handlinger passer inn i den normale språklige forståelsen av fremføringsbegrepet – noe som har vært årsaken til at man i Sverige i stedet har innført overføring til allmennheten som en egen kategori – har dermed ikke fått gjennomslag på norsk lovgiverhold. Det vide fremføringsbegrepet understrekes videre av at visningsretten i § 2 tredje ledd, litra b) nå uttrykkelig bare omfatter offentlig visning uten bruk av tekniske hjelpemidler. Fremvisning av verk på dataskjerm eller i TV, eller ved hjelp av en overheadprojektor, vil nå måtte anses som fremføring – og ikke visning av verk.

Det skal også nevnes at en viktig endring er foretatt i reglene om spredning av fysiske eksemplarer, idet prinsippet om såkalt utelukkende regional konsumpsjon nå er innført i åvl. § 19 – regelen er nå at det kun er eksemplar som er solgt eller overdratt med rettighetshaverens samtykke innen EØS som kan viderespres. Det gir opphavsmenn samt organisasjonene rett til å hindre paralellimport fra land utenfor EØS.

(2) Avgrensning av eneretten (åvl. kap. 2)
Lovendringen innebærer et stort antall endringer i åndsverklovens ”låneregler” (avgrensningsregler). Her kan det bare gis en oversikt over de viktigste:

For bruk som er tillatt uten betaling av vederlag, (”fribruksreglene”) påkaller særlig endringene i åvl. § 12 om eksemplarfremstilling til privat bruk, oppmerksomhet. For det første er opphavsrettsdirektivets krav om at opphavsmannen skal ha kompensasjon for privatbrukskopiering gjennomført ved en bestemmelse om at ”opphavsmennene gis en rimelig kompensasjon gjennom årlige bevilgninger over statsbudsjettet” (§ 12 første ledd, tredje pkt.). Ved en slik løsning kan privatbruksregelen fortsatt kalles en ”fribruksregel”, i den forstand at det ikke er brukerne selv, men staten, som betaler for privatkopieringen.

Videre innebærer nytt § 12 fjerde ledd at nedlasting av ulovlig utlagt materiale på Internett til privat bruk, nå er forbudt. Lovgiveren valgte med andre ord å innføre et krav om lovlig kopieringsgrunnlag, til tross for protester fra flere hold om at regelen vil gjøre en hel nasjon til lovbrytere. At bestemmelsen i første rekke er ment å skulle ramme den bevisste og systematiske nedlastingen, understrekes imidlertid av at det i straffe- og erstatningsreglene i §§ 54 og 55 stilles krav om forsett – og ikke simpel uaktsomhet, som ellers er normen.

For øvrig skal det kort nevnes at det for flere av ”fribruksreglene” er innført krav om at bruken ikke skal være ervervsmessig, se hjemmelsbestemmelsen for eksemplarfremstilling i biblioteker mv. i § 16, regelen i § 21 tredje ledd tredje punktum om at trådbunden eller trådløs overføring til allmennheten (fjernsynsprogram, web-overføringer mv.) ikke kan skje i ervervsmessig undervisning, og presiseringen i nytt § 23 fjerde ledd om at gjengivelse av offentliggjorte kunstverk og fotografiske verk i kritiske og vitenskapelige fremstillinger i medhold av første til tredje ledd, i maskinlesbar form, bare er tillatt for ikke-ervervsmessig gjengivelse.

Endringer er også foretatt i reglene om såkalt avtalelisens, dvs. regler som tillater nærmere bestemt bruk på områder der det foreligger en avtale mellom en godkjent rettighetshaverorganisasjon og en brukergruppe. Avtalelisensregelen innebærer at bruk i en slik situasjon også kan foretas av verk av opphavsmenn som ikke er medlem av organisasjonen (typisk utenlandske opphavsmenn). Dels er det vedtatt nye avtalelisenser, jf. åvl. § 16 annet ledd, om avtalelisens for biblioteker, arkiv og museer, og § 32, som innfører avtalelisens for de såkalte ”døde arkiver” i NRK og evt. andre kringkastingsforetak. Dels er rekkevidden for dagens avtalelisenser utvidet, jf. §§ 13 a (tidligere § 13) og 14 om avtalelisens for henholdsvis bruk av verk i undervisning og i institusjoner/ervervsvirksomheter. Mens disse avtalelisensene tidligere kun gjaldt fotokopiering til nevnte formål, gjelder de etter lovendringen all eksemplarfremstilling, det vil si også papirutskrifter fra PC, nedlasting etc.

I tilknytning til avtalelisensordningen ble bl.a. forholdet til individuelle avtaler diskutert i forarbeidene. Departementet fremholdt i odelstingsproposisjonen at ”avtalelisens gjelder kun for materiale som ikke er klarert på annen måte på forhånd” og at ”individuelle avtaler om bruk vil derfor ikke inngå i avtalelisensgrunnlaget”. Derimot la departementet til grunn at det for opphavsrettsbeskyttet materiale som rettighetshaveren har lagt ut på Internett, ikke kunne underforstås noe samtykke til bruk, ut over det som følger av åndsverklovens avgrensningsrelger (bl.a. avtalelisens). Uttalelsen møtte motbør på Stortinget, idet stortingsflertallet på sin side gikk svært langt i retning av å konstatere at det er en presumpsjon for at slikt materiale kan brukes av offentlige institusjoner til ikke kommersiell bruk. Stortingflertallets uttalelser fikk stor medieoppmerksomhet, og medførte at representanter for flertallet måtte presisere sine oppfatninger under debatten i odelstinget. Her ble det bl.a. understreket at oppfatningen gir uttrykk for en forståelse av gjeldende rett/avtaletolkning, og ikke skulle medføre noen endring i rettstilstanden. Det bør vel antas at så vel departementets som stortingsflertallets oppfatninger har begrenset vekt i dette spørsmålet, og at ”sannheten” ligger et sted imellom disse oppfatningene.

(3) ”Nærstående rettigheter”
Utøvende kunstnere og film- og fonogramprodusenter har inntil nå bare hatt enerett til å gjøre opptak av sine prestasjoner tilgjengelig for allmennheten ved spredning av fysiske eksemplarer – disse rettighetshavergruppene har med andre ord ikke hatt enerett til offentlig fremføring av opptakene. En slik enerett er nå innført. Endringen går lenger enn det som kreves etter opphavsrettsdirektivet, som forutsetter at disse rettighetshavergruppene har enerett til å gjøre opptakene tilgjengelig for allmennheten ”på forespørsel” (smlgn. åvl. § 2 fjerde ledd, se ovenfor i pkt (1)). I åvl. §§ 42 og 45 er det nå innført en generell enerett til offentlig fremføring, som også omfatter fremføringer som skjer på rettighetshavers initiativ, f.eks. kringkasting, webcasting, streaming osv. I praksis gjelder imidlertid eneretten for den sistnevnte type handlinger kun for filmopptak, idet det for lydopptak i stedet gjelder en regel om at de utøvende kunstnerne (artistene) og fonogramprodusentene (plateselskapene), skal ha vederlag for slik fremføring, men ikke rett til å forby den, jf. åvl. § 45 b. Derimot er også lydopptakene underlagt enerett til ”på forespørsel-fremføring”. Rettstilstanden kan knapt nok sies tydelig å fremgå av de relevante regler, idet utformingen av reglene med fordel kunne vært klarere.

(4) Vern for tekniske beskyttelsessystemer
Lovendringen innebærer innføring av et nytt kapittel 6a i åndsverkloven, med overskriften ”Bestemmelser til vern for tekniske beskyttelsessystemer og elektronisk rettighetsinformasjon”. Dette kapitlet må sies å være det mest omdiskuterte ved den nye endringen, og vedtas bl.a. på bakgrunn av en intens avisdebatt. Særlig gjelder dette §§ 53 a og b, som gjennomfører opphavsrettsdirektivets art. 6 om vern for såkalte effektive tekniske beskyttelsessystemer, dvs. tekniske tiltak som skal forhindre tilegnelse av opphavsrettsbeskyttet materiale uten rettighetshaverens samtykke (avspillingskontroller, kopisperrer etc.).

På norsk lovgiverhold har man – i likhet med oppfatningen i de andre nordiske land – lagt til grunn at direktivets vern mot omgåelse av/brudd på slike systemer, bare gjelder i den utstrekning systemene hindrer såkalte ”opphavsrettsrelevante handlinger”, dvs. eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring for allmennheten, se åvl. § 53 a første ledd.

Meningen på lovgiverhold har klart nok vært å utelukke at systemer som hindrer privat avspilling av lovlig tilegnet materiale skal ha vern mot omgåelse. Videre synes det å følge av forarbeidene – men ikke lovteksten – at også forbudet mot produksjon, distribusjon, besittelse etc. av tekniske beskyttelsessystemer i § 53 a annet ledd skal være tilsvarende begrenset. Departementet nevner som eksempel at den såkalte ”regionskodingen” på DVD’er ikke skal ha vern etter loven, slik at produksjon, salg, bruk mv. av ”sonefrie DVD-spillere” ikke skal være forbudt. I høringsutkastet fra 2003 gikk departementet til og med så langt som å foreslå at såkalte ”kombinerte systemer”, som både hindrer avspilling og kopiering, ikke skulle ha vern etter loven. Etter massive protester i høringsrunden om at dette ville medføre at hele vernet ble illusorisk, valgte man imidlertid å avstå fra dette forslaget.

For likevel å bøte på at slike kombinerte systemer kan skape hindringer for privat bruk av opphavsrettsbeskyttet materiale, foreslo departementet en regel om at vernet for tekniske beskyttelsessystemer ikke skulle være til hinder for ”privat brukers tilegnelse av verket på relevant avspillingsutstyr”. Ifølge motivene skulle uttrykket ”relevant avspillingsutstyr” innebære at man kunne omgå tekniske sperrer som hindrer at man kan spille CD’er i en CD-spiller (f.eks. bilstereo), men ikke sperrer som hindret kopiering fra CD over på en mp3-spiller. Motivene forårsaket på dette punktet sterke reaksjoner, og medførte at åndsverkloven i mediene fikk det lite dekkende tilnavnet ”mp3-loven”.

Etter intens diskusjon i stortingskomiteen endte stortingsflertallet opp med en regel om at forbudet mot omgåelse ikke skal være til hinder for ”privat brukers tilegnelse av lovlig anskaffet verk på det som i alminnelighet oppfattes som relevant avspillingsutstyr” (§ 53 a tredje ledd annet pkt). Komiteen var enig om at det burde ”være tillatt å overføre musikk fra CD til MP3-avspiller, selv om dette innebærer at innlagte sperrer må brytes”. Ordlyden i den endelige formuleringen må imidlertid sies å gå lengre enn dette, og også åpne for overføring til og fra andre formater. Den etterfølgende debatten i Odelstinget avslører at stortingsflertallet ikke var enig om hvordan loven skal forstås på dette punkt, og etterlater en viss forvirring med hensyn til tolkningen av bestemmelsen. I alle tilfeller har lovgiveren presset opphavsrettsdirektivet svært langt for å vareta forbrukerinteressene, og det gjenstår å se om gjennomføringen vil bli utfordret av eller overfor EFTA-organene.

Regelen i åvl. § 53 b skal sikre at tekniske beskyttelsessystemer heller ikke er til hinder for bruk i samsvar med ”lånereglene” i åvl. kap 2 som sikrer vitale brukerinteresser. Første ledd pålegger rettighetshaveren plikt til å påse at beskyttelsessystemene ikke hindrer fremstilling av verk til bruk ved offentlig eksamen, bruk av opptak på helseinstitusjoner mv., eksemplarfremstilling til biblioteker mv., funksjonshemmede, offentlig fremføring til bruk i undervisning, samt bruk av offentlige rettshandlinger og dokumentinnsyn. Det opprettes samtidig en nemnd som skal sikre at regelen overholdes (§ 53 b annet ledd). Disse reglene gjelder foreløpig ikke for eksemplarfremstilling til privat bruk – lovgiveren har her ønsket å se an hvorvidt rettighetshaverne rent faktisk kommer til å legge hindringer i veien for dette. Og bestemmelsen i § 53 b gjelder ikke ved ”på forespørsel-tjenester”, der tjenesten inngås på avtalte vilkår, typisk omsetning av varer eller tjenester fra en web-side med vedlagte avtaleklausuler som vedtas ved avtaleinngåelsen (”click-wrap-avtaler”), jf. direktivets art. 6(4)(4).
………….

Åndsverkloven er etter hvert blitt en temmelig kompleks og til dels uoversiktelig lov. I odelstingsproposisjonen til lovendringen av 17. juni understreker Kultur- og kirkedepartementet at man her ikke har tatt sikte på gjennomføring av en helhetlig revisjon av åndsverklovens oppbygging og inndeling. Samtidig gir departementet uttrykk for at det ses et behov for redigering av lovens struktur samt en grundigere vurdering av enkelte bestemmelsers innhold, og varsler at man vil prioritere arbeidet med en helhetlig gjennomgang av åndsverkloven i tiden fremover. Et slikt arbeid ønskes velkommen.

Publisert 19.09.2005.