Når vi lagrer informasjon på et nettsted, gjør dette i praksis informasjonen tilgjengelig for alle som er tilknyttet nettverket. Åndsverkloven gir opphavsmannen enerett til kopiering og enerett til å gjøre det som er skapt tilgjengelig for allmennheten. I og med at Internett muliggjør disse handlingene, ved å produsere eksakte kopier og ved hurtige overføringer, oppstår opphavsrettsproblemstillinger ved bruk av internettet.

Her får du en oversikt over opphavsrettslige problemstillinger bl.a. i forhold til kopiering, endring og publisering av andres materiale på egne hjemmesider og ved bruk av pekere.

1. Innledning
Åndsverksloven (åvl), også kalt opphavsrettsloven, er eksempel på at en tradisjonell lov blir gitt anvendelse på ny teknologi. Loven har «tålt» overgangen til ny teknologi tidligere. Da loven trådte i kraft i 1961 var ikke fjernsynet (bare radio) etablert som medium. Likevel ble den gitt anvendelse på den nye teknologien, og i dag er det ingen som tenker på at juridiske problemstillinger rundt fjernsynskringkasting ikke var ment løst gjennom åndsverkloven. Lovanvenderne tilpasser loven til de nye mediene. Bestemmelsene er også søkt gjort teknologinøytrale for at loven ikke skal bli utdatert av nye medier. Noen spesialbestemmelser er også kommet til, sist gjennom endringene i 2005 (den såkalte MP3loven, som i virkeligheten er innføring av nye regler om bla. lovlig kopieringsgrunnlag (ål § 12, 5. ledd), beskyttelse av kopisperrer (ål § 53d) etc.).

Åndsverkloven er en lov til beskyttelse av opphavsmenn, dvs. de som skaper åndsverk (oftest kalt «verk»). Et verk er en kreativ frembringelse på et eller annet kunstnerisk nivå; alt fra brev til malerier og komposisjoner gis vern, så sant det ligger en selvstendig, kreativ innsats bak det man har skapt. Oppfyller verket dette kravet til prosess, har det i følge åndsverkloven, verkshøyde. Kravet til at noe må ha verkshøyde for å få vern fremgår ikke av loven men av forarbeidene, rettspraksis og juridisk teori.

Verket har vern i opphavsmannens levetid og 70 år etter hans død (åvl § 40).

Men loven gir også allmennheten en likestilt rett til å anvende verkene fritt i særlige tilfeller – bla. innenfor det private området (åvl § 11 flg). Dette er helt sentralt – og et likestilt formål med det til fordel for opphavsmannen. Retten til privat kopiering er blitt nærmere presisert gjennom implementering av EUs opphavsrettsdirektiv i 2005. Direktivet krevde at rettighetshaverne skulle kompenseres for kopieringen av verk innenfor det private område (krav om ”rimelig kompensasjon”).

I Norge har man imidlertid valgt å innfri kravene i loven gjennom årlige overføringer på statsbudsjettet (åvl § 12, 1. ledd) som fordeles gjennom Norwaco (forvaltningsselskap der alle rettighetsorganisasjonene er representert). Direktivet representerer en innstramming av regelverket til fordel for opphavsmannen. Det er parallelt innført et forbud mot å bryte kopisperrer (åvl § 53d), samt at det kreves ”lovlig kopieringsgrunnlag” (åvl § 12, 5. ledd) dersom man eksempelvis skal lagre noe til privat bruk på hjemme-PCen.
Dette innebærer litt grovt sagt, at det kun er materiale som er lagt ut på Internett med samtykke fra opphavsmannen som fritt kan kopieres på det private området. Igjen grovt sagt, det som ligger ute på Internett gratis, kan ikke kopieres til privat bruk, da det har formodningen mot seg at for eksempel musikk legges ut til gratis avnytelse hvis det ikke klart fremgår. Vilkåret om ”privat bruk” innebærer at man, når det foreligger lovlig kopierings grunnlag, bare kan lage kopier til deg selv, familien og nære venner. Ikke til enhver. Eksempelvis fildeling er ulovlig utenfor det private området, da man gjennom fildelingsnettverkene deler med personer utenfor denne private kretsen. Gjennom innstrammingen av regelverket har EU ønsket å demme opp for det misbruk som bla skjer gjennom piratkopiering og ulovlig fildeling på Internett.

Opphavsretten gir opphavsmannen en enerett. Enerett innebærer at handlingene er forbeholdt opphavsmannen og det gis vern mot at andre foretar handlingen uten samtykke fra opphavsmannen. Enerett etter åndsverkloven omfatter egentlig kun to handlinger: kopiering (også kalt eksemplarfremstilling) og tilgjengeliggjøring for allmennheten.

Kopiering av verk skjer i stort omfang på Internett, bl.a. ved oversendelse av material fra en PC til en annen gjennom nedlastingen som skjer eksempelvis av musikk/artikler /bilder på PCen til mottaker (eksemplarfremstilling, åvl § 2).

Tilgjengeliggjøring for allmennheten skjer når filer som inneholder musikk, tekster eller filmer ligger på hjemmesider eller i andre tilgjengelige baser klare for opphenting. Selve visingen av åndsverket er en fremføring, men også det å overføre verket på Internett er en ”fremføring” i rettslig forstand (åvl § 2, 3. ledd, jf. Ot.prp. nr 80 (1997-98), s. 16). Tilgjengeliggjøring skjer også dersom musikken avspilles. Det er viktig å vite at selv det at verkene ligger lagret med mulighet for opphenting anses som en tilgjengeliggjøring og eksemplarfremstilling av verket som krever samtykke fra opphavsmannen. (åvl § 2, 1 & 3. ledd ).

2. Bruk av lyd, bilder, tekst
Bruk av foto, grafikk, hyperkoblinger og tekster m.m., medfører at hjemmesiden får et innbydende preg. Internett representerer brudd på en alfanummeriske tradisjon hvor fortellerstilen er fortløpende og uttrykksmidlene er enten tekstuelle eller visuelle, og det visuelle enten er levende eller stilistisk.

Med multimediespråket som Internett åpner muligheten for, kan én fortelle flere historier på en gang og med ulike virkemidler. Presentasjonen av et firma kan innby til interaktivitet med «den besøkende» som selv gis mulighet for å velge perspektiv og innhold ut ifra menyen som nettstedet oppstiller. Vil man f.eks. ha organisasjonens historie eller laste ned standardavtalene som ligger tilgjengelig? Vil man se et kart over hvordan man kommer til organisasjonens lokaler eller få en filmpresentasjon av de ansatte? Mulighetene er ubegrenset.

Friheten innebærer tilsvarende muligheter for opphavsrettskrenkelser. Hver og en av ovennevnte elementer er beskyttet i den forstand at så sant elementet har verkshøyde, er det ikke – uten tillatelse fra opphavsmannen, tillatt for andre enn opphavsmannen å kopiere eller fremføre verket. Dette innebærer at så sant det er du selv / organisasjonen som har produsert materialet, kan du håndtere det fritt og andre må innordne seg din / deres eiendomsrett til dette (immateriell eiendomsrett). Det innebærer imidlertid også det motsatte. Dersom du finner material på nettet eller i andre lagringsmedier, må du innhente samtykke fra opphavsmannen for å kunne bruke det videre.

2.1. Utformingsvern
De såkalte verkskategoriene fremgår av loven (åvl § 1, 2. ledd). Også dataprogrammer og dataspill er vernet (åvl § 1 nr. 12). Det som er viktig er at opphavsrett er et utformingsvern. Dette innebærer at funksjoner ikke har vern. Overført på en webside innebærer dette at hvis fremtoningen / designet på websiden bare er bestemt ut i fra visse krav til funksjon (knapper, linker etc.) – vil ikke selve siden som design være vernet. Hvis derimot webdesigneren har foretatt estetiske valg i forhold til utformingen av siden, vil siden fort få verkshøyde. Produsenten av siden vil da ha opphavsrett som blant annet innebærer forbud mot at andre kopierer det hun har skapt.

2.2. Verkskategorier
Verkshøydekravet vil avhenge av hva slags verkskategori vi står overfor. Det skal lite til for at tekster anses vernet (som følge av at selvstendig åndsinnsats anses som en nødvendighet for å kunne produsere noe skriftlig). Kunsthåndverk derimot har høy terskel fordi funksjonen til produktet ofte er fremtredende og formen fremstår som en nødvendighet i forhold til funksjonen, ikke som resultat av estetiske valg.

2.3. Formfrihet
Selv om en hjemmeside er designet mer ut ifra hensynet til funksjon enn estetikk, slik at «siden» som sådan ikke har verkshøyde, kan enkeltelementene på siden likevel ha vern. En artikkel, et foto, en filmsnutt kan alle representere verk som nyter selvstendig opphavsrett. Dette innebærer at elementene ikke kan kopieres uten opphavsmannens samtykke. Det er ikke nødvendig at dette fremkommer som en notis på nettstedet for at vernet er reelt. Opphavsretten tilkommer opphavsmannen uavhengig av registrering eller stempel, det følger som en automatisk konsekvens av at opphavsmannen har valgt at det han skaper skal ha en viss form og nedfelt dette på hjemmesiden. Dette medfører ikke at du ikke kan velge å ha en opphavsrettsnotis på hjemmesiden din. Notisen kan være en nyttig påminnelse om reglene i åndsverkloven og at du forventer at «besøkende i bokhandelen» respekterer dette. Vil du på den annen side spre materialet ved å tillate kopiering, bør du også opplyse om dette.

2.4. Andres materiale
De samme reglene får også anvendelse overfor andres frembringelser. Hvis du leser en god artikkel eller ser et spennende foto på en annens hjemmeside, kan du ikke kopiere dette for så å publisere det på eget nettsted uten først å ha innhentet samtykke fra rettighetshaveren. Publisering er det samme som offentlig fremføring i åndsverklovens forstand og slikt krever samtykke fra opphavsmannen (åvl § 2). Ved publiseringen må du også «navngi opphavsmannen slik god skikk tilsier» ( ideelle rettigheter, åvl § 3). De ideelle rettighetene er uoverdragelige og vil eksistere på opphavsmannens hånd selv om du har fått retten til å fremføre eller eksemplarfremstille kopier av åndsverket (bildet eller artikkelen eller lignende).

2.5. Avtale
Samtykke til publisering kan fremgå av en avtale. Du kan for eksempel avtale med en webdesigner at han skal produsere en nettside til deg. Formålet med overdragelsen bør da fremgå klart. Hvis du ønsker å bruke designelementet til andre formål enn som webdesign, må dette fremgå av avtalen. Overgang av opphavsrett tolkes strengt og i disfavør av den som får overdratt den. Bare den bruken som konkret er avtalt overdratt, avgrenser opphavsretten, det resterende er fortsatt på opphavsmannens hånd. Dette fremgår av spesialitetsprinsippet i åvl § 39 a. I praksis innebærer dette at har du fått tillatelse til å bruke et bilde på hjemmesiden din, kan du ikke trykke det som logo på brevpapiret til organisasjonen. Likeledes kan ikke en filmsnutt produsert for nettstedet ditt vises på TV, hvis ikke dette fremgår av avtalen med opphavsmannen. Ar du eksempelvis gitt en frilansejournalist i oppgave å skrive en artikkel i avisen (trykt medium), må du ha ytterligere samtykke (og betale noe mer) for å bruke den samme artikkelen på Internett.

Hvis du inngår en avtale om kjøp av webdesign, er det lurt å ha en klausul om at du forutsetter at webdesigneren har klarert med eventuelt andre rettighetshaveres rett til å bruke materialet, og at du fraskriver deg ansvaret for tvister i så måte.

2.6. Implisitt samtykke
Et samtykke om bruk av opphavsrettslig beskyttet materiale kan fremgå implisitt. Man tolker en avtale om overdragelse av opphavsrett til at den implisitt omfatter publisering på for eksempel Internett. Eksempel: Gjør du en avtale med en webdesigner om at han skal produsere en webdesign for deg, vil selve produksjonen være en eksemplarfremstilling. Det er imidlertid ingen tvil om at du også i avtalen har fått rett til å fremføre materiale. Både fremføring og eksemplarfermstilling krever selvstendig samtykke etter loven, men avtalen må tolkes til å omfatte rett til å foreta begge handlinger. Også her må opphavsmannens ideelle rett ivaretas slik ”god skikk tilsier”. Dette innebærer ikke at all skikk tilsier navngivelse, men der det er kutyme for det, må man gjøre det. For å være på den sikre siden bør man alltid oppgi opphavsmannens navn.

Noen nettjenester må dessuten antas å være «free ware» (for eksempel bruk av søkemotorer, bilder, musikk etc.). Netteieren finansierer virksomheten ved hjelp av reklameinntekter fra nettstedet og regner med å få høyere inntekter av å tilby gratistjenester fordi han da får flere treff og sånn sett øker spredningseffekten av reklamebudskapet.

3. Bruk av pekere
Kanskje det mest karakteristiske ved Internett er bruken av pekere som fremstår i Html-språk (linker, hyperlinks, lenker etc). Html betyr «hypertekst markup language» og beskriver uthevingen av tekst som viser deg at du har mulighet for å hoppe til en annen side eller til annet sted på siden du befinner deg på. Det er imidlertid ulike former for lenker. Hovedsondringen går mellom referanselenker og hentelenker. Det er uenighet blant rettsanvendere om hvorvidt lenketypen man bruker kan ha opphavsrettslige konsekvenser, men i nedenstående punkt karakteriseres de ulike lenketypene.

3.1. Referanselenker
Referanselenker innebærer at man føres vekk fra nettsiden som inneholder referanselenken til nettsiden det er referert til.

Det er ikke vanlig at man blir vederlagpliktig ved å opprette lenker til et annet nettsted som inneholder lovlig materiale. Det vil imidlertid kunne stille seg annerledes hvis siden det lenkes til innehar ulovlig utlagt materiale. I slike tilfeller vil den som har opprettet lenken kunne bli holdt ansvarlig for medvirkning til opphavsrettskrenkelse. I en svensk høyesterettsdom avsagt i juni 2000 ble en ung gutt funnet ansvarlig for opphavsrettskrenkelse ved å ha opprettet lenke på hjemmesiden sin til ulovlig utlagte MP3-filer. Han ble ansett å foreta en offentlig fremføring ved å skaffe andre tilgang til det ulovlige materialet. Tilsvarende fremgikk av den såkalte Napstersaken av 2005, der en mann ble funnet ansvarlig for ulovlig medvirkning gjennom mertilgjengeliggjøring av ulovlig utlagt musikk, gjennom å legge ut lenker til verkene (Rt 2005, s. 41).

3.2. Hentelenker
Ved hentelenker blir man værende på det nettstedet hentepekeren er publisert på. Materialet blir hentet tilbake til siden man befinner seg på og utgjør deretter en del av denne. Dette kalles «framing«, fordi ens eget nettsted blir en ramme rundt det innhentede materialet. Man blir da pliktig til å innfri de ideelle rettigheter til produsentene av det innhentede materialet (navngivelse, ikke krenkende gjengivelse etc. jfr. åvl. § 3), samt å klarere rett fra opphavsmannen retten til å vise materialet på hjemmesiden (offentlig fremføring, åvl. § 2).

I de nordiske forbrukerombudenes felles holdning til handel- og markedsføring på Internett av januar 1999, sies det at hvis en næringsdrivende bruker hyperlenker til en annens nettsted ved å vise materialet fra egen side, er den som oppretter hentelenke ikke bare ansvarlig for eget materiale, men også for lovligheten av det han henter inn. Når et selskap benytter hentelenker, risikerer det i større grad å være opphavrettslig ansvarlig fordi man foretar selvstendige offentlige fremføringer av materiale man viser på eget nettsted (åvl. § 2).

På grunn av det ansvar man kan risikere å komme i, vil den som ønsker å etablere pekere være tjent med å kontakte nettstedet man vil lenke til for å klargjøre om lenking er greit og om materialet er lagt ut lovlig. For å sikre seg mot å bli opphavrettslig ansvarlig i tilfelle materialet man henter er ulovlig, kan man avtale med nettstedansvarlige at man forutsetter at rettigheter er klarert og anser seg ansvarsfri ved eventuelle tvister. En slik avtale bør skje skriftlig.

Publisert 28.11.02.
Oppdatert 23.11.06