Jusstorget

- lettlest juss og juridisk hjelp

by

Rettigheter for familer til barn med nedsatt funksjonsevne

Barn og unge med nedsatt funksjonsevne og familiene deres, har behov for en rekke tjenester Disse gis av mange forskjellige instanser og etater. Rettighetene er fastsatt i lover og forskrifter, men kan variere fra kommune til kommune. Mange av disse rettighetene kan også gjelde bestemor eller bestefar.

Rettighetene omtalt i denne artikkelen har hovedsakelig foreldre som målgruppe. Men i tilfeller hvor besteforeldre yter en ekstra stor innsats kan det også være aktuelle at disse å mottar ytelsene. Dersom foreldrene allerede får en ytelse, f.eks hjelpestønad, kan ikke også besteforeldrene få samme ytelse.

Kommunens sosialtjeneste
Kommunens sosialtjeneste har ansvar for å gi opplysning, råd og veiledning som kan bidra til å løse eller forebygge sosiale problemer. Kan sosialtjenesten ikke selv gi slik hjelp, skal den så vidt mulig sørge for at andre gjør det. Sosialtjenesten kal bidra til økonomisk og sosial trygghet for enkeltmennesket. Andre tjenester sosialkontoret yter er f.eks praktisk bistand og opplæring til de med et særlig hjelpebehov, avlastningstiltak for personer og familier med tyngende omsorgsarbeid, støttekontakt, plass i institusjon og lønn til personer med særlig omsorgsarbeid.
Den berettigede etter loven har bare en generell rett til nødvendig hjelp og ikke til en bestemt tjeneste som f. eks. hjemmehjelp, sykehjemsplass mv. I praksis er det ikke minst kommunenes økonomi og egne prioriteringer som er bestemmende for omfanget av den hjelp den enkelte får. Det kan være forskjeller mellom kommunene når det gjelder omfanget av hjelp i tilnærmet samme situasjon.

Avlastningstiltak
Den som ikke er i stand til å klare seg selv, og er helt avhengig av hjelp for å klare dagliglivets gjøremål, har krav på sosialtjenester etter sosialtjenesteloven § 4-2. En slik tjeneste er blant annet avlastningstiltak for personer og familier som har et særlig tyngende omsorgsarbeid. Bestemmelsen er ikke begrenset til omsorg for familiemedlemmer, og omfatter både frivillige omsorgsytere og foreldre med omsorgsplikt for mindreårige barn. Formålet med avlastningstiltak er å hindre utmattelse hos omsorgsutøverne.

Lønn fra kommunen kan ytes til personer som har særlig tyngende omsorgsarbeid. Det er ikke et vilkår at vedkommende som utfører arbeidet må være i slekt med den hjelpetrengende, men ordningen er utvilsomt mest brukt blant familiemedlemmer. Her kommer også besteforeldrene inn. Omsorgslønn har samme formål som hjelpestønad men gis til den som utøver omsorgen. Likevel skal hjelpestønad ligge i ”bunn” ved vurderingen av om omsorgspersonen skal få omsorgslønn.

Omsorgspenger ved barns eller barnepassers sykdom
Arbeidstaker som har omsorg for barn under 12 år, har rett til omsorgspenger under fravær fra arbeidet, når barnet er sykt. Det samme gjelder dersom arbeidstakeren må være borte fra arbeidet fordi den som har det daglige barnetilsynet er syk. I og med at omsorgspenger kun ytes til den som har daglig omsorg for barnet, vil det kun være unntaksvis at den kan ytes til besteforeldre. Dette forutsetter at det er besteforeldrene som har den daglige omsorgen for barnet, ikke barnets foreldre. Omsorgspenger gis også til arbeidstakere som har omsorg for kronisk sykt eller funksjonshemmet barn under 18 år. Dersom dette fører til en markert høyere risiko for fravær fra arbeidet, ytes det i tillegg 10 stønadsdager for hvert kronisk sykt eller funksjonshemmet barn. Når arbeidstakeren er alene om omsorgen, dobles antall stønadsdager. Retten til utvidet antall dager ved kronisk sykt eller funksjonshemmet barn må forhåndsgodkjennes av NAV lokalt, etter søknad fra legen.

Hjelpestønad
Den som har et særskilt behov for pleie og tilsyn på grunn av sykdom, skade eller en medfødt funksjonshemming, kan ha rett til hjelpestønad hvis en har et privat pleieforhold eller behov for et privat pleieforhold. Når hjelpebehovet vurderes, vil det også legges vekt på behovet for stimulering, opplæring og trening som skjer i hjemmet. Slikt privat pleieforhold kan utføres av f.eks besteforeldre. For at hjelpestønad skal kunne ytes, må det anses som nødvendig for barnet med særskilt tilsyn og pleie utover det som dekkes av offentlig hjelpeordning. Hjelpestønad er en stønad til den som trenger hjelpen, barnet, og administreres av NAV.

Pleiepenger
Pleiepenger har delvis samme formål som hjelpestønad. Pleiepenger skal imidlertid kompensere for tapt arbeidsinntekt for foreldrene eller andre omsorgspersoner, mens hjelpestønad er en kompensasjon for utgifter som barnet har til et privat pleieforhold. Det kan derfor gis hjelpestønad til barnet uavhengig av om en av foreldrene er tilstått pleiepenger.

Den eller de som har omsorg for barn under 12 år som er eller har vært innlagt i helseinstitusjon, kan få pleiepenger fra folketrygden. Det er vilkår at barnet trenger kontinuerlig tilsyn og pleie fra en av foreldrene. Også andre enn barnets foreldre kan få pleiepenger, f.eks besteforeldre, dersom det er nødvendig av hensyn til barnet. Dette forutsetter at den aktuelle besteforelderen er yrkesaktiv og har rett til sykepenger.

Dersom barnet er kronisk sykt eller funksjonshemmet, gjelder retten til barnet fyller 18 år.

Hovedregelen er at det ikke skal utbetales pleiepenger ved varig pleiebehov hos barnet. Den aktuelle trygdeytelsen er da hjelpestønad. Det kan likevel gis pleiepenger når sykdommen forverrer seg og kommer inn i en ustabil fase.

Pleiepenger kan også gis i forbindelse med alvorlig og livstruende sykdom og til den som pleier en nær pårørende i hjemmet i livets sluttfase. Ordningen administreres av NAV.

Opplæringspenger til en med omsorg for et barn med nedsatt funksjonsevne
Den eller de som har omsorgen for langvarig syke eller barn med nedsatt funksjonsevne, og som må delta på kurs eller annen opplæring ved godkjent helseinstitusjon for å kunne ta seg av og behandle barnet, kan gis opplæringspenger fra folketrygden. Dette gjelder også andre enn barnets foreldre, f. eks besteforeldre. Denne ordningen administreres av NAV.

Opplæringspenger kan også tilstås i forbindelse med behandling som kan defineres som en spesialisthelsetjeneste (lov om spesialisthelsetjeneste § 1-2) eller som foregår i institusjon som er godkjent etter spesialisthelsetjenesteloven.

Opplæringspenger kan i visse tilfeller gis ved et privat spesialpedagogisk behandlingstilbud.

Det kan også ytes opplæringspenger og refusjon av reiseutgifter ved kompetansesentra for sjeldne funksjonshemninger.

Publisert 14.05.2008

 

by

Sykdom og ferie ved streik

Selv om det er streik eller lockout, kan en arbeidstaker bli syk.
En arbeidstaker kan også ta eller bli pålagt ferie, når det er streik. Her får du en oversikt over reglene som gjelder.

For enkelthetens skyld omtales både streik og lockout som streik i denne artikkelen. Lockout vil si at arbeidsgiveren stenger arbeidstakerene ute fra arbeidsplassen.

1. Sykdom
Arbeidstakeren har rett på sykepenger, men hvem som skal utbetale sykepengene avhenger av tidspunktet for når sykdommen inntreffer.

Sykdom før arbeidet stanset
Arbeidstakeren har rett til sykepenger fra arbeidsgiveren på vanlig måte, fram til den dag arbeidet stanser. Fra tidspunktet for arbeidsstansen overtar trygdekontoret ansvaret for utbetalingen av sykepengene. Arbeidstaker må dokumentere sykdommen med legeerklæring.

Sykdom etter at arbeidet stanset
Dersom arbeidstaker blir syk etter at arbeidet er stanset, foreligger det ikke rett til sykepenger, verken fra arbeidsgiver eller trygdekontoret. Arbeidsgiver må imidlertid betale sykepenger dersom arbeidstaker fortsatt er syk den dagen arbeidet skulle vært gjenopptatt.

En del arbeidstakere er i tariff- eller arbeidsavtale sikret full lønn under sykdom. Disse risikerer lavere sykepenger ved arbeidsstans fordi sykepengene fra trygden er begrenset til seks ganger grunnbeløpet.

2. Ferie
Etter ferieloven § 9 (4) kan ferie fastsettes og kreves avviklet på vanlig måte, selv om den ansatte deltar i streik. Det samme gjelder for ferie som allerede er avtalt.

Feriepenger under streik
For at ferien skal anses som avviklet, er det imidlertid en forutsetning at arbeidsgiver har utbetalt feriepenger. Dersom arbeidsgiver ikke utbetaler feriepenger, følger det av ferieloven at ferien ikke kan regnes som avviklet.

Arbeidstakere som ikke streiker
For arbeidstakere som ikke deltar i streik kan ferie fastsettes og avvikles på vanlig måte, etter ferielovens alminnelige regler.

Endring av ferietidspunktet
Ferieloven slår uttrykkelig fast at arbeidsgiver ikke kan endre tidspunktet for fastsatt ferie på grunn av lovlig streik/lockout. Arbeidsgiver kan altså ikke endre ferietidspunktet til de arbeidstakerne som jobber med den begrunnelse at streiken medfører driftsproblemer.

Det er imidlertid ikke noe i veien for at arbeidsgiver og arbeidstaker avtaler å endre ferietidspunktet, for å tilpasse seg til det lavere aktivitetsnivået i bedriften når mange er i streik. En slik avtale om endring av fastsatt ferie kan imidlertid oppfattes som streikebryteri av de som er i streik.

Publisert 29.03.2008.

Relaterte lenker:
Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)
Landsorganisasjonen i Norge (LO)
Virke (tidligere HSH)

by

Sammensatt skifte – hva menes med sammensatt skifte og hvilke regler er det som gjelder?

De fleste ekteskap varer til den ene ektefellen dør. Når den ene ektefellen dør, går hans eller hennes eiendeler over på arvingene. Blant arvingene finner vi den lengstlevende ektefellen, som ofte foretrekker å sitte i uskifte. Dersom lengstlevende sitter i uskifte, utsettes skiftet og lengstlevende får da full disposisjonsrett over avdødes eiendeler. Ved reglene om uskifte prioriteres lengstlevendes interesser. Økonomien blir ikke revet opp, men fortsetter som før. Reglene om uskifte finner vi i arveloven.
Men i noen tilfeller vil et skifte skje straks mellom avdødes arvinger og lengstlevende ektefelle. Hvilke regler som gjelder ved et slikt skifte, kan være vanskelig å få en oversikt over. Denne artikkelen vil derfor gi en oversikt over de viktigste reglene.

Hva menes med sammensatt skifte?
Med sammensatt skifte menes skifte av felleseiet mellom lengstlevende ektefelle og avdødes arvinger. Siden det bare er avdødes midler som skal fordeles til arv, må man foreta en deling av gjenstandene som var felleseiet mellom ektefellene før arven kan fordeles. Skiftet kalles derfor ”sammensatt”, man må først foreta en fordeling av felleseiet mellom ektefellene og deretter en fordeling av arven etter avdøde.

Fordelingen av felleseiet mellom lengstlevende ektefelle og avdødes arvinger
Reglene om skifte av felleseiet mellom lengstlevende ektefelle og avdødes arvinger finner vi i ekteskapslovens kapittel 15. Et slikt felleseieskifte vil ikke skje automatisk, det kreves aktivitet fra enten lengstlevende eller avdødes arvinger. Ofte utsettes skifte på bakgrunn av en avtale eller etter reglene om uskifte, et skifte må derfor kreves for at det blir foretatt.

Skjæringspunktet for delingen settes ved ektefellens død. Dette innebærer at det som lengstlevende erverver etter førsteavdødes bortgang holdes utenfor skiftet, uansett om dette er en gave, arv eller vederlag for arbeid. Verdsettelsen av de midlene som skal deles, knyttes til eiendelenes verdi ved utlodningstidspunktet hvis det blir foretatt offentlig skifte, eller når det bestemmes hvem som skal overta hva i et privat skifte. Det er verdien etter fradrag for gjeld som er gjenstand for deling.
Dersom det kreves et skifte, bygger delingen av felleseiemidlene på de samme reglene som gjelder ved separasjon og skilsmisse. Disse reglene finner vi i ekteskapslovens kapittel 12. Det er her viktig om å vite hva som inngår i felleseiet, fordi det er dette som er gjenstand for deling.

Hovedregelen etter ekteskapslovens kapittel 12
Hovedregelen er at felleseiet skal deles likt, ved et skifte av felleseiet mens begge lever skal det som utgangspunkt være en likestilling mellom ektefellene. Men det foreligger mange viktige unntak fra denne formelle hovedregelen. Disse unntakene kan følge av loven eller av avtale mellom ektefellene.
Unntak fra den formelle hovedregelen om likedeling
Ektefellene kan ha inngått en avtale om at visse eiendeler skal være særeie. En slik avtale må inngås ved ektepakt, og innebærer at det en ektefelle eier eller senere erverver, vil bli unntatt fra deling.

I loven finner vi en viktig unntaksbestemmelse, regelen om skjevdeling. Skjevdeling innebærer at formuesverdier som klart kan føres tilbake til midler ektefellen hadde før inngåelse av ekteskap eller som er ervervet som arv eller gave, kan holdes utenfor likedelingen. Dersom for eksempel en ektefelle har arvet er hus etter sine foreldre, kan vedkommende kreve at huset ikke skal være gjenstand for deling. Men dette må ikke føre til et åpenbart urimelig resultat for den andre ektefellen.
Forloddsregelen er også en viktig unntaksbestemmelse i ekteskapsloven. Dette er en regel som innebærer at en ektefelle kan holde visse eiendeler utenfor delingen. Dette kan være eiendeler som utelukkende tjener til ektefellens personlige bruk, pensjonsordninger, eiendeler av personlig karakter eller verdien av en erstatning man har mottatt i forbindelse med en personskade.
Den siste viktige unntaksbestemmelsen i ekteskapsloven er regelen om vederlagskrav. Dersom en ektefelle har brukt felleseiemidler for å øke verdien av særeiemidler, kan den andre ektefellen kreve et vedelag for dette.

Reglene i ekteskapslovens kapittel 12 gjelder ikke fullt ut ved sammensatt skifte
Det er viktig å merke seg at reglene som deling etter ekteskapslovens kapittel 12 ikke gjelder fullt ut når felleseiet skal deles mellom lengstlevende og avdødes arvinger. Avdødes arvinger er fratatt visse rettigheter som avdøde selv ville hatt dersom ekteskapet hadde endt i separasjon eller skilsmisse. Den lengstlevende ektefellen står derfor sterkere enn arvingene, og er gitt flere særrettigheter.
Hvilke rettigheter er avdødes arvinger fratatt?
I ekteskapslovens kapittel 15 er det inntatt noen unntak fra reglene etter kapittel 12, som innebærer at arvingene er fratatt visse rettigheter. Men den viktige unntaksregelen om skjevdeling gjelder fullt ut.

Avdødes arvinger kan ikke kreve forlodds uttak, forloddsregelen i ekteskapsloven gjelder ikke for arvingene. Dette innebærer at de eiendeler og rettigheter som avdøde selv kunne ha holdt utenfor delingen, nå går inn i felleseiet. Avdødes arvinger kan heller ikke kreve vederlag dersom den andre ektefellen har brukt felleseiemidler til å øke verdien av særeiemidlene eller midler som er unntatt fra likedelingen.
Her er avdødes arvinger fratatt rettigheter som kan bety mye for oppgjøret. Disse rettighetene er i behold for lengstlevende ektefelle. Likhetsreglene gjelder derfor ikke mellom avdødes arvinger og lengstlevende ektefelle, noe som kan vises med et enkelt eksempel:
Dersom lengstlevende har øket sitt særeie med midler fra felleseiet, kan ikke arvingene kreve vederlag. Men dersom det var avdøde som hadde forøket sitt særeie med felleseiemidler, kan lengstlevende kreve vederlag.

Det er også bare lengstlevende som kan sette en avtale om særeierettigheter eller avtale om unntak fra skjevdeling ut av kraft, hvis den vil virke urimelig. Denne retten til å kunne lempe en avtale har ikke avdødes arvinger.

Fordeling av arven
Etter at man har foretatt et skifte av felleseiet, skal dødsboet deles mellom arvingene etter alminnelige regler om dødsboskifte. Dødsboet omfatter avdødes særeie, samt det felleseie som tilkommer avdøde. Dødsboet kan derfor bli forskjellig fra det avdøde eide og rådet over da han levde, noe som kan vises med et lite eksempel:
Peder Ås og Marte Kirkerud var gift. Peder eide og rådet over kr. 1 000 000 mens han levde. 300 000 kroner av dette var arv fra hans mor. Marte hadde verdier for kr. 500 000, som var ervervet under ekteskapet med Peder. Da Peder døde, skulle Marte skifte med avdødes arvinger. Felleseiet skulle deles med kr. 700 000 fra Peder og kr. 500 000 fra Marte. Dødsboet fikk da kr. 600 000 fra felleseiet og de kr. 300 000 som ble skjevdelt, til sammen kr. 900 000.
Ved fordelingen av arv, har lengstlevende særskilte rettigheter når det gjelder å få utlagt enkelte eiendeler til seg. Disse reglene finner vi i skiftelovens § 63. Dette gjelder de eiendeler som lengstlevende ektefelle fullt ut eller for det vesentlige har brakt inn i boet, dersom dette ikke er åpenbart urimelig. Men lengstlevende kan også kreve boligeiendom som har tjent til ektefellenes felles bolig samt innbo utlagt til sin lodd, uten hensyn til hvem som har brakt eiendelene inn i boet, dersom dette ikke er åpenbart urimelig.

De nærmere reglene om retten til arv, og hvor mye de ulike arvingene kan kreve, finner vi i arveloven. Avdødes ektefelle har rett til ¼ i arv dersom avdøde hadde barn, men en minstearv på 4 ganger grunnbeløpet. De nærmeste slektsarvingene er avdødes barn, og dersom det er flere barn arver hver ”gren” like mye.

Artikkelen er skrevet sammen med stud jur Ingerid Borge

Publisert 1.03.08