Jusstorget

- lettlest juss og juridisk hjelp

by

Det offentliges erstatningsansvar

Her får du en oversikt over de erstatningsrettslige regler og prinsipper som gjelder når det stat eller kommune begår feil, enten disse er knyttet til ansattes handlinger eller til myndighetsutøvelse basert på lov og rettspraksis.

1. Innledning
Stat og kommune er ansvarlige for sine organers og sine tjenestemenns feil etter de alminnelige erstatningsregler.

Foruten de skader som skyldes konkrete handlinger utført av offentlig ansatte, kan også andre slags feil fra stat eller kommune medføre erstatningsansvar. Det gjelder særlig ansvar knyttet til offentlig myndighetsutøvelse hvor en avgjørelse lider av feil eller mangler som medfører ugyldighet. I slike tilfelle vil den som rammes kunne kreve erstatning.

Jeg skal nedenfor se på de reglene som gjelder for slike tilfelle.

2. Grunnvilkårene for å kreve erstatning
Det offentlige vil på samme måte som privatpersoner og private bedrifter være underlagt de sanksjoner som ligger i de alminnelige erstatningsregler og som bl.a. kommer til uttrykk i skadeserstatningsloven av 13.06.1969. For at noen skal bli erstatningsansvarlig er det vanlig å stille opp 3 ulike betingelser:

  • det må foreligge et ansvarsgrunnlag. Det innebærer at noen har handlet uaktsomt eller at ansvar kan pålegges uavhengig av skyld i medhold av lov eller rettspraksis (objektivt ansvar)
  • det må foreligge et økonomisk tap
  • det må foreligge årsakssammenheng mellom handlingen eller beslutningen og det tap som har oppstått.

Når det gjelder det offentliges erstatningsansvar kan det være naturlig å skille mellom handlingsansvar og beslutningsansvar. Handlingsansvaret kan være knyttet til konkrete handlinger utført av en offentlig tjenestemann eller forsømmelse av å utøve slike handlinger. Beslutningsansvaret vil være knyttet til en konkret avgjørelse eller et vedtak.

3. Det offentliges ansvar ved kontroll-, tilsyns- og servicevirksomhet
Det offentliges virksomhet er svært variert og omfatter særdeles forskjellige virksomheter og virksomhetsområder, og reglene må derfor tilpasses. Det offentlige utøver etter hvert en omfattende servicevirksomhet og kontrollvirksomhet. Det gjelder transportvesen, helsevesen, brannvesen, værvarsling etc. Normalt vil dette skje uten fare for feil. I enkelte tilfelle vil imidlertid en feil kunne få alvorlige følger for den det gjelder.

Hovedreglen i disse tilfelle er at det offentlige vil påføres ansvar ved forsett eller uaktsomhet fra en offentlig tjenestemann.
Men ved denne vurderingen må det tas hensyn til om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til tjenesten er tilsidesatt. Dette innebærer antagelig at man må stille opp et krav om det foreligger et avvik utover det som er rimelig å forvente for at det offentlige skal bli ansvarlig.

Et eksempel på dette er den såkalte «Tiranna»-dommen fra 1970. I dette tilfelle var en lysbøye i Finnsnes-renna slokket, hvilket medførte at skipet Tirranna gikk på grunn. Det var i og for seg klart at det forelå uaktsomhet fra en fyrvokter som ikke hadde skiftet den lampe han skulle. Likevel ble staten frifunnet for erstatningskravet, fordi de krav som en må stille til virksomheten ikke var overtrådt. Sagt på en annen måte ble det lagt til grunn at den som ferdes til sjøs selv har ansvaret for ferdsel i farvannet, og må være forberedt på at en fyrlykt eller bøye kan være ute av funksjon.

I tilknytning til statens kontrollvirksomhet er det etter hvert stilt noe strengere krav til statens virksomhet. To dommer er av særlig interesse. Da reisebyrået Spanor gikk konkurs, skulle det ha vært stilt en reisegaranti fra selskapets side. Denne garantien var imidlertid ikke stilt, hvilket medførte at de kunder som hadde betalt turen, ikke fikk reise slik forutsetningen i reisebyråloven er. Staten har en kontrollordning som skal påse at slik garanti er stilt. Til tross for at det ble påvist en viss uaktsomhet hos statens ansattes side, ble staten frifunnet for kravet av Høyesterett i en dom inntatt i rettstidende (Rt) i 1991 side 954. Det ble lagt vekt på at statens apparat på dette området var beskjedent, og at det aldri hadde vært intensjonen at staten skulle være ansvarlig for selskapenes unnlatelse i slike tilfelle.

Noe strengere krav er imidlertid stilt i den såkalte «Furunkulose»- dommen (Rt 1992/453). I dette tilfelle importerte en gruppe fiskeprodusenter smolt fra Skottland. Staten skulle gjennom Lanbruksdepartementet gi tillatelse til slik import. Importtillatelse ble gitt, men det viste seg i etterhånd at smolten som ble importert var smittet av laksesykdommen furunkulose. Importørene gikk ikke til søksmål mot eksportøren i Skottland, men mot staten som hadde tillatt importen. De fikk medhold, og staten ble kjent ansvarlig for tapet de led. Begrunnelse var at det måtte stilles strenge krav til statens kontrollordninger på dette felt. Det dreide seg om vitale nasjonale interesser knyttet til en sykdomsfri fiskebestand, og kravene som måtte stilles til kontrollvirksomheten måtte være strenge i et slikt tilfelle. Når man var kjent med sykdomstilfelle i den skotske stammen, var det uforsvarlig å tillate import til norske anlegg og foredlere.

4. Det offentliges ansvar innen helse-, sosial og undervisningssektoren
De siste år har det vært fremmet en rekke saker overfor stat og kommune i forbindelse med at enkeltpersoner hevder ikke å ha fått det de har krav på hva enten det gjelder undervisning, helsestell eller fått innfridd sine rettigheter etter sosiallovene.

Når det gjelder sykehusbehandling er det gjennom flere dommer fastslått at det ikke gjelder noe objektivt ansvar for de skader man måtte påføres på sykehus gjennom ordinær behandling. Dette gjelder bI.a. Høyesteretts dom av 1990 (Rt 1990/768) som gjaldt en pasient og hennes mann som var HIV-smittet gjennom blodoverføring på sykehuset, ble erstatning ikke tilkjent, da det ikke forelå uaktsomhet.
Gjennom lovgivningen om pasientrettigheter og pasientskadeerstatning fanges en rekke skadetilfelle på sykehus opp. Det foreligger nå et nytt forslag til lov om pasientskadeerstatning som i stor grad vil basere seg på objektivt ansvar i disse tilfelle, dvs at man ikke lenger skal behøve å påvise skyld hos helsepersonell for å få erstatning. (Red. anm: Pasientskadeloven trådte i kraft 1.1.2009. Se egen artikkel her.)

Når det gjelder skoletilbud foreligger en rekke saker som fastsetter ansvar for stat eller kommune. Generelt uttales at det foreligger et minimum som alle skal ha rett til. For øvrig vil vurderingen gå på om det offentlige har foretatt de nødvendige vurderinger med hensyn til hvilke opplæringstilbud eleven skal ha.

Innen sosialsektoren vil spørsmålet om rettighet til en bestemt ytelse stå sentralt. Dersom man har krav på en ytelse og ikke får den, vil det kunne utløse erstatningsansvar. Den sentrale dom i dette tilfelle er den såkalt «Fusa»-dommen (Rt 90/874), der Høyesterett slo fast at en kvinne – som var død da saken kom opp – hadde hatt krav på utvidet hjemmehjelp fra kommunen. Det foreligger således et minstekrav med hensyn til hva det offentlige skal oppfylle innen denne sektor uavhengig av økonomien i kommunen.

5. Erstatningsansvar ved ugyldige forvaltningsvedtak
En del av den offentlige virksomhet skjer gjennom myndighetsutøvelse og da gjennom beslutninger eller vedtak. Det er et bærende prinsipp i vår rettsorden at domstolene kan overprøve forvaltningens vedtak etter læren om myndighetmisbruk. I korthet innebærer det at domstolene kan kjenne et vedtak ugyldig dersom det mangler lovhjemmel, bygger på feil faktiske forutsetninger eller utenforliggende hensyn, bryter med saklige krav til likebehandling eller det foreligger en uforsvarlig saksbehandling.

Hvor domstolene kjenner et vedtak ugyldig, vil i mange tilfelle spørsmålet om erstatningsplikt fort kunne oppstå.

Selv om et vedtak er kjent ugyldig av domstolene, vil det ikke være en automatisk erstatningsplikt. Det må i slike tilfelle sannsynliggjøres at det foreligger et økonomisk tap. At et vedtak er ugyldig innebærer ikke alltid at man har et krav på et nytt vedtak med endret innhold. Generelt vil kravene til erstatning være noe strengere enn kravene for å få kjent et vedtak ugyldig.

Det foreligger en rekke dommer om skjenkebevillinger som er avslått på uriktig grunnlag. I enkelte tilfelle er det tilkjent erstatning og da gjerne som følge av forskjellsbehandling eller utenforliggende hensyn (Georges-dommen). I en dom fra Trondheim (Rt 1995/781) vedrørende avslag på skjenkebevilling kjente Høyesterett et vedtak ugyldig, men ville ikke gi erstatning. Begrunnelsen var at det var svært tvilsomt hvordan loven var å forstå, og vilkårene for erstatning forelå da ikke.

I det hele tatt kan det synes som det er en tendens til å la kommunene gå fri for erstatningsansvar hvor man tolker statlige regler feil. Dette gjelder uten at man drøfter spørsmålet om skyld hos kommunen og dens ansatte. I større grad vil staten måtte stå til ansvar for feiltolkninger av egne regler.

6. Konklusjon – oppsummering
Man er i dag svært rask med å true med erstatningssøksmål overfor det offentlige. Praksis viser imidlertid at det skal noe til før en når fram med et slikt krav. Dette gjelder særlig i de tilfelle hvor det ikke kan påvises uaktsomhet. Det kan imidlertid synes som om rettspraksis er på glid og at man lettere vil godta erstatningskrav fra enkeltpersoner i de tilfelle hvor stat eller kommune har en mulighet for å pulverisere ansvaret.

Publisert 21.02.01.
Publisert første gang i «Eurojuris Informerer».

 

by

Leieprisvernet i husleieforhold

Leieprisvernet i husleieforhold

Husleieloven har bestemmelser som medfører at utleier og leietaker ikke kan bestemme husleiens størrelse helt fritt. Her får du en oversikt over reglene som gjelder for det såkalte leieprisvernet.

1. Kap. 4 om leieprisvern i husleieloven
Husleielovens kapittel 4 har bestemmelser om leieprisvern.
I § 4-1 er videreført reglene om leieprisvern i § 35 i den gamle husleieloven fra 1939. Etter denne bestemmelsen kunne en leietaker reise sak for å få satt leien ned til et beløp som etter rettens skjønn var rimelig.

I dagens lov er det innført to helt nye regler om indeksregulering i § 4-2 og om tilpassing til gjengs leie i § 4-3. I
§ 4-4 er det bestemmelser om tilbakebetaling av for mye betalt leie.

I avtaler som gjelder leie av bolig kan partene ikke fravike reglene i kap. 4. Reglene gjelder imidlertid overhodet ikke utleie av boliger til andelseiere i borettslag. Ved utleie av lokaler (ikke til boligformål), er § 4-1, § 4-4 og § 4-6 ufravikelige, men ikke de andre paragrafene i kap. 4.

2. Nærmere om § 4-1. Det alminnelige leieprisvern
§ 4-1 er sålydende: «Det kan ikke avtales en leie som er urimelig i forhold til det som vanligvis oppnås på avtaletidspunktet ved ny utleie av liknende husrom på liknende avtalevilkår.»

Hvis leieren ifølge avtalen skal betale særskilt for elektrisitet og oppvarming, kan betalingen for slike ytelser ikke kreves nedsatt etter § 4-1. Begrunnelsen er at avtale om dette antas å innebære at leieren skal betale de utgiftene som rent faktisk påløper til disse ytelsene.

Det bestemmelsen forbyr, er å avtale eller kreve en urimelig leie. Dette er et utpreget skjønnsmessig kriterium, men loven angir at ved bedømmelsen av dette skal det ses hen til hva som betales for sammenlignbare utleieobjekter.

Vurderingskriteriet urimelig innebærer et visst slingringsmonn. Selv om leien er høyere enn markedsleien, skal den ikke nedreguleres med mindre forskjellen er påtakelig. I forarbeidene er uttalt at dette slingringsmonnet vil være mindre ved leie av bolig enn lokale til forretning eller annen virksomhet. Hvis først leien er urimelig høy, skal den nedreguleres til markedsleie og ikke til den høyeste leien retten ville ha godtatt uten å påby nedsettelse.
Det er markedsleien på avtaletidspunktet som er avgjørende for om leien finnes å være urimelig. Selv om markedsleien endrer seg vesentlig etter at avtalen er inngått, kan det ikke begrunne nedsettelse etter denne bestemmelsen. Et slikt forhold vil imidlertid kunne gi grunnlag for regulering etter bestemmelsene i § 4-2 og 4-3.

3. § 4-2. Indeksregulering
Denne bestemmelsen er sålydende:
«Hver av partene kan kreve leien endret uten oppsigelse av leieforholdet med følgende begrensninger:
a) endringen må ikke tilsvare mer enn endringen i konsumprisindeksen i tiden etter siste leiefastsetting
b) endringen kan tidligst settes i verk ett år etter at siste leiefastsetting ble satt i verk, og
c) den annen part må gis skriftlig varsel med minst én måneds frist før endringen kan settes i verk.»

Bestemmelsen er en nydannelse i norsk lovgivning, bortsett fra at vi i tomtefesteloven § 1975 har bestemmelse om rett til regulering av festeavgift hvert 10. år.

Begge partene kan kreve indeksregulering, men siden indeksen ikke har gått ned på svært mange år, vil det i praksis være utleieren som har nytte av regulering etter denne bestemmelsen.

Heller ikke her kan avtalt godtgjørelse for elektrisitet og oppvarming kreves regulert etter denne bestemmelsen.

Regulering er betinget av at en av partene krever det, og kravet må fremsettes skriftlig og med én måneds frist.

Regulering etter denne bestemmelsen skal skje i samsvar med endringene i konsumprisindeksen. Indeksen utarbeides av Statistisk Sentralbyrå hver måned.

4. § 4-3. Tilpassing til gjengs leie.
Bestemmelsen er sålydende:
«Har leie forholdet vart minst to år og seks måneder uten annen endring av leien enn den som kan kreves etter § 4-2, kan begge parter uten oppsigelse sette frem krav om at leien blir satt til gjengs leie på iverksettingstidspunktet ved utleie av liknende husrom på liknende avtalevilkår. Ved leiefastsetting etter første punktum skal det gjøres fradrag for den del av leieverdien som skyldes leierens forbedringer og innsats.

Tilpassing av leien etter første ledd kan tidligst settes i verk seks måneder etter at det er framsatt skriftlig krav om det, og tidligst ett år etter at tidligere endring av leien ble satt i verk.

Blir partene ikke enige om at hva som er gjengs leien, kan hver av dem kreve at den blir fastsatt etter bestemmelsene i § 12-2.»

Også dette er en nydannelse i norsk lovgivning.

Regulering til gjengs leie kan altså etter denne bestemmelsen kreves hvert tredje år mens indeksregulering etter § 4-2 kan kreves hvert år.

Kriteriet «gjengs leie» er ikke sammenfallende med markedsleien. Markedsleie betyr den leie som kan oppnås ved ny utleie i dag, mens gjengs leie skal tilsvare et gjennomsnitt av leien i alle løpende leieforhold av lignende husrom på lignende vilkår. Selv med denne presisering er kriteriet gjengs leie utpreget skjønnsmessig, og det vil nok ofte bli meningsforskjell mellom utleier og leier om dette. Det er derfor bestemt at i mangel av enighet om hva som er gjengs leie, kan spørsmålet kreves avgjort av den takstnemnda som er omtalt i § 12-2.
Denne nemnda skal bestå av tre medlemmer og oppnevnes av herreds- eller byretten i den rettskrets hvor eiendommen ligger. Takstnemndas avgjørelse kan bringes inn for herreds- eller byretten.

Ved fastsettelse av leien etter denne bestemmelsen skal det gjøres fradrag for den del av leieverdien som skyldes leierens forbedringer og innsats. Ifølge forarbeidene skal det gjøres slikt fradrag for «ethvert bidrag fra leierens side som er egnet til å forhøye husrommets leieverdi». Uttrykket omfatter ikke ordinært vedlikehold som påhviler leieren etter § 5-3. Hvis leieren har utført vedlikehold utover hva som følger av denne bestemmelsen og dette har økt leieverdien, så skal det ikke tas hensyn til denne merverdien.

5. § 4-4 Tilbakebetaling av for mye innbetalt leie
Har utleieren krevd for høy leie i forhold til ovennevnte regler, kan leietaker kreve tilbakebetalt forskjellen mellom det som er betalt og lovlig vederlag, med mindre betaleren i vesentlig grad må anses medansvarlig for overtredelsen.

Leieavtalen for øvrig er bindende selv om tilbakebetaling blir krevd.

Leietaker har i tillegg krav på forsinkelsesrenter på 12 prosent. Rentene løper fra den dag beløpet ble betalt.

Publisert 13.02.01.
Publisert første gang i «Eurojuris Informerer».

For mer informasjon, kjøp boka «Boligutleie i praksis» via Internett hos Mao.no.

Relaterte lenker:
Huseiernes Landsforbund

by

Virkeområdet til husleieloven

Virkeområdet til husleieloven

I denne artikkel får du en oversikt over virkeområdet til husleieloven.

1. Lovens grunnleggende bestemmelser om virkeområde
Lovens virkeområde er angitt i bestemmelsen i § 1-1. Av denne følger det at loven gjelder avtaler om bruksrett til husrom mot vederlag. Med husrom forstås i denne sammenheng både bolig og lokaler.

Det er et vilkår for å komme inn under loven at retten til å bruke et husrom har sitt grunnlag i avtale enten denne avtale er skriftlig eller muntlig. En bør være oppmerksom på at dersom avtalen er muntlig, kan hver av partene kreve at avtalen settes opp skriftlig jfr. lovens § 1-4.

Dersom bruksretten er basert på annet grunnlag enn avtale, kommer loven om husleieavtaler ikke til anvendelse. Således vil loven ikke gjelde hvis bruksretten har sitt grunnlag i testament eller offentlig vedtak.

Ofte eies en bolig av et borettslag eller et boligaksjeselskap. Dette er ikke til hinder for at det i slike selskap inngås avtaler om leie av bolig som omfattes av husleieloven. Mellom andelshaverne i et borettslag og borettslaget gjelder altså husleieloven, og det samme gjelder i forhold mellom et boligaksjeselskap og aksjonærene. For borettslag viser jeg til lov av 4. februar 1960 nr. 2 om borettslag § 34 1. ledd, og de unntak som er gjort i de neste bestemmelser i loven.

Som det fremgår av lovteksten gjelder husleieloven bruksrett til husrom. Således gjelder ikke loven kjøp av husrom selv om betalingen av kjøpesummen skjer i avdrag og eierforholdet inntrer først når kjøpesummen i sin helhet er betalt etter noen tid. Loven stiller ingen krav til hvor lenge retten til å bruke husrommet skal vare. Både kortvarig og langvarig rett til å bruke husrommet faller inn under loven og den gjelder også ved uoppsigelige avtaler.
Betegnelsen husrom brukes i loven som felles uttrykk for boliger og lokaler. Det antas at det ikke stilles strenge krav for at byggverket faller inn under betegnelsen husrom. Det må likevel kreves at byggverket er varig knyttet til grunnen og at det i det minste har både vegger og tak. Leie av campingvogn faller utenfor lovens anvendelsesområde. Står en først overfor et husrom i lovens terminologi, så kommer loven til anvendelse uten hensyn til om leieforholdet gjelder hele eller deler av husrommet. Loven gjelder ikke helt ubebygde arealer som parkeringsplasser, men vil gjelde ved leie av hus med tomt. I lovens forarbeider er det antatt at leie av utsprengt lagerhall i fjell omfattes av loven.

Av lovteksten fremgå det også at det kun er når brukeren betaler vederlag for bruksretten at loven kommer til anvendelse. Det stilles ikke noe krav om at vederlaget skal betales med penger. Således kommer loven til anvendelse selv om betalingen skjer i form av arbeide. Dette er uttrykkelig bestemt i lovens § 1-1 3. ledd. Arbeidet kan være ledd i et ordinært ansettelsesforhold eller være knyttet til husrommet i form av oppussing eller lignende.

Derimot gjelder ikke loven hvis det ikke betales noen form for vederlag. Ved salg av bolig skjer det i noen tilfeller at selgeren betinger seg bruksrett til boligen for en tid. Slike tilfeller faller utenfor loven.

2. Særregler når bruksretten har grunnlag i arbeidsavtale
I lovens § 1-1 2. ledd finner vi en regel som har annet innhold enn det som gjaldt etter den tidligere lov. Tidligere var loven tolket slik at når leietakeren var ansatt hos utleieren og arbeidsavtalen etter en totalvurdering fremsto som det vesentlige, så kom husleieloven ikke til anvendelse. Dette er nå endret. Den nye loven gjelder for leieavtalen i alle tilfeller der arbeidsavtalen er kombinert med leieavtale til bolig. Loven får anvendelse på alle typer tjenesteboliger. Det er uten betydning om det er en tjenesteplikt for arbeidstakeren å bo i husrommet, eller om det bare er et tilbud fra arbeidsgiveren. Dette gir for eksempel vaktmestere og hushjelper som har bolig i tilknytning til sitt arbeid vern også etter husleieloven selv om arbeidsavtalen er det sentrale.

Dersom arbeidsavtalen er kombinert med leieavtale til lokale og ikke til bolig, er regelen annerledes. I disse tilfeller gjelder ikke husleieloven hvis arbeidsavtalen fremstår som det vesentlige. Ved vurderingen av hva som er det sentrale i avtaleforholdet, legges det avgjørende vekt på formålet med avtalen. I de tilfeller hvor formålet er å skaffe brukeren et husrom, er vi innenfor lovens virkeområde. Det samme er tilfellet hvor arbeidsforholdet og leieforholdet er like viktig.

3. Unntak fra loven
I lovens § 1-1, 4. ledd er det presisert at loven ikke gjelder for avtaler mellom hoteller, pensjonater og liknende overnattingssteder og deres gjester. Det avgjørende for å komme inn under dette unntaket er at det dreier seg om utleie av enkeltrom for kortere tid og til alle slags gjester og at utleien inngår som en del av hotellvirksomheten.

Det er også presisert i lovteksten at loven heller ikke gjelder avtaler om leie av husrom til ferie- og fritidsbruk. I disse tilfeller er det formålet med avtaleforholdet som er avgjørende. Således vil det bli lagt vekt på hvordan eiendommen er tenkt brukt og ikke hva den egner seg til. Leie av en byleilighet til ferieformål faller utenfor lovens anvendelsesområdet med den konsekvens at partene ikke er bundet av lovens ufravikelige bestemmelser.

Jeg gjør i denne sammenheng oppmerksom på at det for leie av fritidsbolig der man har rett til bruk i enkelte perioder av året kommer lov av 13. juni 1997 nr. 37 om tidsparter i fritidsbolig (tidspartloven) til anvendelse. Denne er ufravikelig i forbrukerforhold.

4. Definisjon av bolig og lokale
Etter lovens bestemmelser er det et skille mellom bolig og lokale, mens husrom blir benyttet som felles betegnelse på de to kategorier. Definisjonen på bolig og lokale finner vi i lovens
§ 1-1 siste ledd og lovens utgangspunkt er at enten står en overfor bolig eller lokale. Som jeg kommer tilbake til nedenfor er skillet mellom bolig og lokale av avgjørende betydning for om loven kan fravikes eller ikke gjennom avtale.

Lovens definisjon av bolig er husrom som fullt ut eller for en ikke helt ubetydelig del skal brukes til beboelse. På den annen side er lokale definert som annet husrom enn bolig.

Det avgjørende er altså formålet med bruken. I de tilfeller hvor husrommet dels skal brukes til bolig og dels til andre formål, kan det oppstå tolkingstvil. Hovedregelen er at det dreier seg om leie av bolig med mindre boligformålet fremstår som ubetydelig.

5. Lovens bestemmelser om ufravikelighet
Utgangspunktet i lovens § 1-2 er at den er ufravikelig ved leie av bolig og fravikelig ved leie av lokale. Dette gjelder uten hensyn til om leieren selv bruker boligen. Skillet har sin bakgrunn i at det som oftest er privatpersoner som leier bolig, mens det er næringsdrivende som leier lokaler. Fra lovgiveren har det vært et ønske å gi leietakere til bolig tilsvarende vern som forbrukere har etter for eksempel kjøpsloven og håndverkstjenesteloven.

I likhet med andre tilsvarende lover er det også for husleieavtaleloven adgang til å fravike loven til gunst for leietaker. Dessuten er det for enkelte av bestemmelsene angitt at de også kan fravikes ved leie av bolig.

Jeg påpeker også at for leie av lokaler er det enkelte av bestemmelsene som ikke kan fravikes. Disse er angitt i § 1-2, 2. ledd.

Publisert 13.02.01.
Publisert første gang i «Eurojuris Informerer».

For mer informasjon, kjøp boka «Boligutleie i praksis» via Internett hos Mao.no.

Husleiekontrakter til nedlasting:
Du kan laste ned leiekontrakter for bolig og næringslokaler hos AdvokatOnline. Noen kan du kjøpe enkeltvis, mens andre må kjøpe abonnement for å få tilgang til. Med abonnement har du også tilgang alle de andre nyttige blankettene og dokumentene hos AdvokatOnline.

Relaterte lenker:
Huseiernes Landsforbund