Jusstorget

- lettlest juss og juridisk hjelp

by

Objektivt ansvar for dyreeiere

Her redegjør advokat Thor Johan Larsen for hva som skal til for at en dyreeier blir såkalt «objektivt ansvarlig», dvs. ansvarlig uten at det fastslås skyld hos dyreeieren, for skader dyret forvolder.

1. Innledning
I Agder lagmannsretts dom av 20.9.2006 ble eier av en elghund dømt til å betale erstatning for skader en elg, under forfølgelse av eierens elghund, påførte et utendørs svømmebasseng under elgjakta høsten 2003. Dommen ble anket til Høyesterett, men avvist i en kjennelse fra Høyesteretts Kjæremålsutvalg. Dommen fra Agder lagmannsrett ble derfor stående som rettskraftig.

Det rettslige grunnlaget for erstatningskravet i den såkalte «elghund-dommen» var skadeserstatningslovens § 1-5 nr. 2, som lyder slik:

§1-5. (ansvar for dyr)
1. Eier og innehaver av dyr plikter uansett skyld fra sin side å erstatte skade som dyret volder på person eller på klær eller andre vanlige bruksting mens noen har dem på seg.

2. Eier og innehaver av hund eller ville dyr som holdes i fangenskap, plikter uansett skyld fra sin side å erstatte også tingskade som dyret volder.

3. Ansvar uten skyld for skade på person, klær eller bruksting som nevnt i nr. 1, gjelder ikke så langt skaden er dekket av en motorvogns trafikkforsikring.
Ansvar uten skyld etter nr. 2 gjelder ikke skade som hund volder på annen hund eller motorvogn.

4. Skade som voldes av dyr og som ikke går inn under bestemmelsene om ansvar uten skyld i nr. 1 til 3 ovenfor, plikter eier og innehaver å erstatte dersom han har latt det mangle på tilbørlig tilsyn eller på annen måte ikke har gjort det som er rimelig å kreve for å hindre skade.

5. Bestemmelsene i paragrafen gjør ikke noen endring i de særlige regler om ansvar for dyr som er gitt i annen lov2 eller det ansvar uten skyld som følger av alminnelige erstatningsregler.

Bestemmelsen oppstiller et objektivt ansvar for dyreeiere – et ansvar uten skyld; det er altså ingen krav til at dyreeier må ha opptrådt uaktsomt.
Videre stiller bestemmelsen krav til årsakssammenheng gjennom ordlyden ”dyret volder”.

Utover kravene til ansvarsgrunnlag og årsakssammenheng, er det også krav til at skaden/tapet må ha fremstått som en påregnelig eller adekvat følge av handlingen og hendelsesforløpet for øvrig. Kravet til at skaden må ha fremstått som påregnelig eller adekvat er i realiteten kun en rettslig avgrensning i kravet til årsakssammenheng – er det årsakssammenheng mellom skaden og dyrets handling, men skaden likevel fremstår mer som et hendelig uhell, skal dyreeier ikke være erstatningsansvarlig.

I det følgende går jeg gjennom de ulike kravene, som må være oppfylt for at dyreeier skal bli erstatningsansvarlig.

2. Ansvarsgrunnlaget
Dyreeiere er underlagt et objektivt ansvar – det vil si at det er uten betydning hvorvidt dyreeier har opptrådt klanderverdig eller fullt ut forsvarlig. Dersom vedkommendes dyr volder skade, skal det ikke tillegges vekt hvordan dyreeieren har opptrådt med hensyn til aktsomhet.

Det blir derfor sjelden spørsmål om kravet til ansvarsgrunnlag er oppfylt. Det kan imidlertid forekomme tvil om hvilket dyr eller hva som har voldt skaden. Dette var tilfelle i elghund-dommen, hvor det var spørsmål om det var saksøktes (hundeeiers) hund som hadde forfulgt elgen da denne falt i svømmebassenget. Dette er i og for seg et spørsmål om kravet til ansvarsgrunnlag er oppfylt, men i realiteten er det kun tale om skadelidte har oppfylt beviskravet.

Beviskravene er ikke tema for denne artikkel. Likevel finner jeg grunn til å nevne at det kun kreves simpel sannsynlighetsovervekt for å oppfylle kravet til ansvarsgrunnlag. Med andre ord; kan det bevises at det med så vidt over 50 % sannsynlighet var dyreeiers dyr som var årsak til skaden, er ansvarsgrunnlaget oppfylt. Det kan for så vidt også tenkes tilfeller hvor beviskravet skal senkes ytterligere eller i enkelte tilfeller bør snus – eksempelvis; der det er tvil om de faktiske forhold, bør det gå ut over den som på grunn av sin egen atferd er nærmest til å bære risikoen for den uklarhet som foreligger. Som eksempler kan nevnes to Høyesterettsdommer «promilledommen» fra 1990 (Rt. 1990 s. 688) og «flyskidommen» fra 1964 (Rt. 1964 s. 132).

3. Årsakssammenheng
Når det gjelder årsakskravet i forbindelse med ansvar for dyreeiere, skiller dette seg ikke fra det alminnelige kravet til årsakssammenheng i erstatningsretten. I skadeserstatningslovens § 1-5 fremkommer kravet til årsaksammenheng av formuleringen ”dyret volder”, jf. litra a og b.

Årsakskravet for dyreeieres ansvar er likt kravet til årsakssammenheng slik det er beskrevet for øvrig i erstatningsretten.

Når det gjelder det rettslige innholdet i kravet til årsaksammenheng har det lenge vært den såkalte betingelseslæren som har vært lagt til grunn. I juridisk teori er læren beskrevet slik:

”A er årsak til B dersom A er en nødvendig betingelse (vilkår) for B’s inntreden”

I den såkalte «P-pilledom II» fra 1992 (Rt. 1992 s. 64), ble årsakskravet beskrevet slik:

”Årsakskravet mellom en handling eller unnlatelse og en skade er vanligvis oppfylt dersom skaden ikke ville ha skjedd om handlingen eller unnlatelsen tenkes borte”

Overført til elghund-dommen ble årsakskravet slik; dyrets aktivitet eller nærvær måtte være en nødvendig betingelse for at elgen falt i bassenget og påførte dette skade. Spørsmålet kunne alternativt blitt stilt slik; ville skaden skjedd om hundens aktivitet tenkes borte?

Ved vurderingen av hvorvidt kravet til årsakssammenheng er oppfylt, er det tilstrekkelig å sannsynliggjøre at dyret er en nødvendig betingelse for at skaden inntraff – beviskravet er altså simpel sannsynlighetsovervekt, noe som fremkommer blant annet i P-pilledom II:
”Dette vil etter min mening, her som ellers i erstatningsretten, innebære at det må være mer sannsynlig at bruken av p-piller har vært en nødvendig årsak til trombosen enn at den ikke har vært det”

4. Adekvans
Det er ganske naturlig at en dyreeier ikke kan bli erstatningsansvarlig for enhver skade vedkommendes dyr måtte påføre eller være årsak til. Det må settes en grense mellom de skader eller tap som skal ha et erstatningsrettslig vern på den ene side og hendelige uhell på den andre siden.

For å kunne ha et erstatningsrettslig vern må skaden eller tapet fremstå som påregnelig eller som en adekvat følge av handlingen eller hendelsesforløpet. Kravet til påregnelighet eller adekvans er i realiteten en rettslig avgrensning av kravet til årsakssammenheng.

Når det gjelder det rettlige innholdet i kravet til påregnelighet eller adekvans fremkom følgende uttalelse fra Høyesterett i «Hoff-dommen» fra 1954 (Rt. 1954 s. 710).
”Skadetilføyelsen hensett til dyrets art og begivenhetsforløpet må være påregnelig og typisk”.

Kravet til påregnelighet eller adekvans ved vurderingen av ansvar for dyreeiere følger de vanlige regler om rettslig avgrensning i årsakssammenheng.
I den konkrete vurderingen skal man, som det følger av lovteksten, vektlegge ”dyrets art”. Dette kom frem blant annet i den nevnte Hoff-dommen;
”At en hest kan komme til å slå når noen – og særlig da en fremmed – kommer i nærheten av den, er noe man etter vanlig erfaring må regne med”

Man skal også vektlegge ”begivenhetsforløpet”. Tradisjonelt er dette en vurdering av hvorvidt det foreligger risiko og om denne i så fall har realisert seg.

Rt. 1983 s. 1052 (Gol-Bygg-dommen/Dynamittlagerdommen)”Det forhold at han i sinnsforvirret tilstand tente på lageret, var etter min mening ikke mer atypisk enn at det bør regnes som en del av den generelle driftsrisiko”

For eksempel kan nevnes at jakt med hund innebærer en viss risiko med tanke på at dyret kan volde skade. Dette innebærer imidlertid neppe at enhver skade som voldes av hund under jakt har erstatningsrettslig vern – dette avhenger av en større og mer helhetlig vurdering av hendelsesforløpet for øvrig. Jakt, særlig med løs hund, nær tettbebyggelse og vei innebærer naturlig nok større risiko for skade enn dersom jakten finner sted milevis fra bebyggelse og vei.

Dersom alle de nevnte vilkår er oppfylt i tillegg til at tap kan dokumenteres, skal altså det resultere i erstatningsansvar for dyreeier.

Publisert 08.03.2007.

 

by

Entreprenørens tilleggsansvar i forbrukerentreprise – omsorgsplikten

I forbrukerentreprise har entreprenøren et tilleggsansvar utover det å utføre selve det oppdrag som følger av avtalen med forbrukeren. Dette tilleggsansvar kalles entreprenørens omsorgsplikt og er dessverre ukjent for mange entreprenører, og også for forbrukerne.

Omsorgsplikten, som også til en viss grad eksisterer i profesjonell entreprise, er et utslag av prinsippet om lojalitetsplikt i kontraktsretten. I forbrukerentreprisen er prinsippet lovfestet i bustadoppføringslovas §§ 7 og 8. Bakgrunnen for den lovfestede omsorgsplikten er særlig den ubalanse i partsforholdet som er i forbrukerentreprise – en profesjonell entreprenør på den ene side, og en ukyndig forbruker på den andre.

Omsorgspliktens rettslige innhold
Bustadoppføringslovas §§ 7 og 8, lyder:
§ 7. Utføring og materialar
”Entreprenøren skal utføre arbeidet på fagleg godt vis og elles vareta forbrukarens interesser og omsynet til miljøet med tilbørleg omsut. Så langt tilhøva gjev grunn til det, skal entreprenøren samrå seg med eller rettleie forbrukaren.”

Entreprenøren skal halde de materialane som trengst, om ikkje anna går fram av avtalen eller tilhøva. Materialane skal ha vanleg god kvalitet med mindre annan kvalitet er avtalt.”

§ 8. Plikt til fråråding
”Må entreprenøren ut frå sin fagkunnskap sjå at forbrukaren ikkje er tent med å få arbeidet utført etter avtalen, skal entreprenøren seie frå om det. Arbeidet skal stansast til entreprenøren får samrådd seg med forbrukaren, dersom det må reknast å gagne forbrukaren.

Har entreprenøren ikkje sagt frå til forbrukaren eller ikkje stansa arbeidet i samsvar med første ledd, skal entreprenørens krav på vederlag ikkje vere større enn det sannsynlig ville ha vore dersom entreprenøren hadde oppfylt plikta etter første ledd. Entreprenøren kan likevel få dekt kostnader ut over dette så langt det er rimeleg, når berre det samla vederlaget ikkje blir større enn verdien det utførte har for forbrukaren.”

Innholdet i entreprenørens omsorgsplikt skifter naturlig nok etter omstendighetene; eksempelvis vil rådgivningsplikten kunne være sterkere, dersom oppdraget omfatter prosjektering, en grunnentreprenør har et større ansvar for å undersøke grunnforholdene eller i det minste anbefale forbrukeren om å få utført undersøkelser av grunnen, dersom forbrukeren ikke benytter en egen prosjektansvarlig osv.

For å beskrive innholdet i omsorgsplikten nærmere har forarbeidene til bustadoppføringslova, Ot.prp.nr. 21 (1996-97), direkte henvisning til håndverkertjenestelovens forarbeider, nærmere bestemt utvalgsutkastets § 2-1, som forklarer forventningsnivået slik:

”Kravet om at oppdragstakeren for øvrig skal ivareta forbrukerens interesse med tilbørlig omhu medfører en generell plikt for ham til å opptre aktivt lojalt overfor den som har bestilt tjenesten. Han må anvende sine fagkunnskaper og erfaringer til forbrukerens beste. Dette er et fundamentalt krav som ikke bare gjelder de mer sentrale deler av prestasjonen, men i like stor grad det som tradisjonelt – men på dette området noe misvisende – kalles biforpliktelser. Omsorgsplikten omfatter bl.a. det å sørge for at forbrukeren får nødvendig orientering om bruk og vedlikehold av tjenesten og at eventuell bruksanvisning er hensiktsmessig.”

Andre utslag av omsorgsplikten er at oppdragstakeren må si fra dersom det er særlig hensiktsmessig for tjenestens utførelse at forbrukeren forbereder den på en bestemt måte, og at oppdragstakeren etter at tjenesten er utført, foretar det som er nødvendig for at utenforstående ikke uforsvarende skal ødelegge arbeidet, for eksempel setter opp skilt med ”nysådd”. Hvis forbrukeren holder det materialet som er nødvendig, må det kreves av den næringsdrivende at han underretter forbrukeren dersom materialet er lite egnet. Tisvarende kan han ikke ukritisk innrette seg etter forbrukerens anvisninger om tjenestens utførelse…Utgangspunktet for omsorgsplikten er den omsorg som kan kreves av en fagmann.”

Utvalgsutkastet forklarer for øvrig at forbrukerens forutsetninger kan påvirke hva som kan kreves av entreprenøren. Man kan for eksempel ikke kreve like mye av en entreprenør når forbrukeren selv er fagmann.

I boken fra Lilleholt og Urbye om bustadoppføringsloven forklares omsorgsplikten blant annet slik:
”Forbrukaren skal kunne vente å få råd og rettleiing, på same måte som han får det om han kjøper varer i ein faghandel. Entreprenøren skal ikkje utnytte det overtaket fagkunnskapen gjev, til å påføre forbrukaren løysingar som er uheldige eller dyrare enn nødvendig.”

På samme måte blir det om en forbruker ber en snekker fjerne en vegg sitt hus, forbrukeren ønsker for eksempel en annen romfordeling. Det er da snekkerens oppgave å undersøke om veggen er bærende. I så fall bør pristilbudet snekkeren gir også innbefatte og legge inn en ståldrager, slik at veggen kan fjernes.

Dersom snekkeren bare fjerner en bærende vegg uten å undersøke, rådgi, veilede eller fraråde, kan det medføre store bygningsskader. Snekkeren kan da komme i ansvar.

Omsorgsplikten er et privatrettslig ansvar – dvs. et ansvar entreprenøren har overfor forbrukeren i forhold til de privatrettslige forpliktelser vedkommende entreprenør har påtatt seg overfor forbrukeren. I enkelte entrepriseforhold ser man at det ikke alltid er samsvar mellom det privatrettslige og offentligrettslige ansvar. Det kan være at den som har det offentligrettslige ansvar, ikke nødvendigvis har det samme ansvar privatrettslig. At en entreprenør har ansvaret offentligrettslig kan imidlertid være et moment i vurderingen av hvorvidt vedkommende har ivaretatt sin omsorgsplikt.

Misligholdt omsorgsplikt
Misligholder entreprenøren sin omsorgsplikt er at det foreligger mangel ved ytelsen. Dette følger av bustadoppføringslovas § 25.

De rettslige konsekvenser av mange kan være at entreprenøren må eller kan utbedre det mangelfulle forholdet, prisavslag, erstatning og / eller heving.

Publisert 1.03.2007

by

Avkortning av arv – arveforskudd – når skal avkortning skje?

Her gir advokat Høie en oversikt over reglene for avkortning av arv.

Hvis og når du skal opprette testament, er det mye å tenke gjennom. La oss si at av dine tre barn, så har sønnen Richard fått et betydelig beløp av deg mens han studerte til lege i utlandet. Dine to andre barn, Henrik og Petronella, gjennomførte sine utdannelser i Norge uten behov for vesentlige tilskudd fra deg. Nå lurer du på om du bør gi uttrykk for at når det skal skiftes etter deg, så skal Henrik og Petronella godskrives med tilsvarende beløp. Hvis du oppretter testament, er det naturlig at avkortningen blir regulert der. Men selv om du ikke oppretter noe testament, kan du allikevel på forskjellige måter gi uttrykk for at du ønsker at det skal skje en avkortning i arven etter deg, slik at alle tre barna blir stilt likt, bare du gjør det på riktig måte!

Avkortningsinstituttet er et gammelt juridisk begrep. I Norge finner vi det allerede i den gamle Gulatingsloven, der det ble bestemt at avkortning skulle skje. Ønsket om likhet mellom livsarvingene er en svært gammel tanke, og i romerretten gikk man svært langt i så måte. For å komme i betraktning som arving, måtte arvingen faktisk tilbakeføre alt det han tidligere hadde mottatt fra avdøde. Så lenge en arvelater lever, kan han normalt disponere over det han eier som han vil. Ingen har noe krav på arv etter foreldrene, men dersom det er noe å arve, så bestemmer arveloven hvordan fordelingen skal skje, og hvilke begrensninger dette legger på arvelater i forhold til livsarvingene hans. I henhold til dagens arvelov, vil en livsarving bare bli gjenstand for avkortning dersom arvelater har bestemt det, eller det blir godtgjort at det ville være i samsvar med forutsetningene hans. Reglene om avkortning finner du i arveloven kap. VI.

I prinsippet er det ikke noe i veien for at du forfordeler midler mellom barna dine hvis du ønsker det. Du kan gi bort det meste til et eller flere barn, noe som betyr at det blir tilsvarende mindre igjen på skiftet etter deg som skal fordeles som arv. Av og til finner foreldre dette naturlig. Kanskje det går svært godt med et av barna, mens det andre kommer uheldig ut her i livet og kan trenge ekstra forstrekninger. I andre tilfeller er det barn som oppfører seg slik at foreldrene ikke ønsker å etterlate det så mye arv, og da er den muligheten som er til disposisjon å gi bort gaver i ”levende live” – altså på en slik måte at det ikke er nødvendig med testament. Men i de fleste tilfeller synes foreldrene at midlene bør fordeles likt, og dette vil jo naturlig nok være barnas utgangspunkt også. Følgelig er dette også lovgivningens bærende ide.

Vilkår for avkortning
Avkortning må altså være arvelaters ønske. Men om det er bestemt i testament eller kommer til uttrykk på annen måte, er egentlig helt likegyldig. Det er imidlertid her, som på så mange andre områder, enklest å få gjennomført dersom det er bestemt i testament. Da oppstår det ikke noen bevisproblemer. Men dukker det opp et skriv i papirene etter far, der det nokså utvetydig kommer frem at Richard skal avkortes i den arv han ellers ville fått på skiftet, så er det bevis godt nok. Kanskje har far laget et enkelt dokument – et gavebrev – der han skriver at ugiftene til Richards utdanning er et forskudd på arv, og en slik beslutning er vanligvis ikke til å misforstå! Og her skiller situasjonen seg fra mange såkalte dødsdisposisjoner, hvilket en bestemmelse om avkortning er. De aller fleste dødsdisposisjoner – disposisjoner med døden for øye – må gjennomføres i testaments form. Og du behøver ikke egentlig å ha tenkt gjennom denne problematikken mens du finansierer Richards utdannelse. Dette er en beslutning du kan treffe når som helst så lenge du er testamentsfør. Og du behøver ikke å fortelle noen av barna dine at du har truffet en slik beslutning heller!

Men hvis du har fortalt Richard at du ikke kommer til å foreta noen avkortning i den gaven utdannelsen hans faktisk er, så kan du ikke senere ombestemme deg. Det er også slik at den gaven du ønsker å avkorte, må være en ”betydelig” gave. Her er gavens størrelse det viktigste, men gaven må også ses i forhold til giverens inntekts- og formuesforhold. Det må ha skjedd en særbegunstigelse av et eller flere av barna. (Det er ingen tvil om at finansieringen av Richards mangeårige utenlandsstudier vil anses som en ”betydelig gave”, selv om du skulle ha en formue på mange millioner kr.). Utdanning i form av foreldres normale forsørgelsesplikt vil være av en helt annen størrelsesorden, og skal etter arveloven ikke kunne kreves avkortet.

Hvilket beløp skal avkortes på skiftet?
La oss tenke oss at Richards utdannelse kostet 500.000 kr. Det er jo mange år siden, og i dag koster en tilsvarende utdannelse minst 1.000.000 kr. Hvilket beløp kan i så fall Petronella og Henrik kreve avkortet hvis du ikke har gjort det klart hva avkortningssummen skal være? Loven bestemmer at det er verdien av forskuddet da det ble gitt som kan avkortes. Men hva hvis du hadde gitt Richard en Ferrari i stedet for å bekoste utdanningen hans? Hvis Ferrarien var verdt 500.000 kr. på det tidspunktet du ga den til ham, er det dette beløpet som du kan avkorte, og ikke hva det ville koste å kjøpe en ny slik bil når du beslutter at avkortning skal skje. Loven har her en sikkerhetsventil: ”hvis dette ikke ville være åpenbart urimelig”. Men det skal mye til. Åpenbart urimelig åpner kun for snevre unntak slik lov norsk fortolkes.

Hvilke virkninger har en bestemmelse om avkortning?
Gaven – forskuddet på arv – skal komme til fradrag i det Richard skal ha i arv etter deg når du er gått bort. Det er mange måter å beregne virkningen på, men resultatet blir normalt det samme. Den enkleste måten å gjøre det på, synes jeg er først å legge avkortningsbeløpet til resten av arven, og så dele på tre i vårt tilfelle. La oss si at du etterlater deg 2.500.000 kr. og har bestemt at Richard skal avkortes med 500.000 kr. Da deler vi 3.000.000 kr. på tre, Petronella og Henrik får 1.000.000 kr. hver, og Richard mottar nye 500.000. Men hvis du bare etterlot deg 490.000 kr., vil naturligvis ikke Richard motta noen ny utdeling – da deler de andre barna det som er.

Enkelte andre momenter du bør være klar over og få belyst
Du kan jo ved testament fritt bestemme over 1/3 av det du etterlater deg, selv om du har livsarvinger. Hvis du også har besluttet avkortning, hvilket utgangspunkt tar man da ved beregningen av hvor mye den frie 1/3 er? Skal avkortningsbeløpet legges til igjen? Og hva hvis du etterlater deg ektefelle, tas forskuddet med ved beregningen av hva hun skal arve? Lovens ordlyd her er lite presis, og det er lite vellykket med uklare lovbestemmelser. Svaret er at utgangspunktet for denne type beregninger tas i det som arvelateren faktisk etterlater seg. Avkortningsbeløpet skal altså ikke legges til! Men, som med så meget annet, kan du og Richard ha inngått en avtale om at arveforskuddet hans faktisk skal medregnes i stedet for!

Publisert 8.02.2007.

——————————————————————————
Trenger du bistand i forbindelse med testament, arv eller annet?
Finn din advokat ved å klikke her!
——————————————————————————

Oversikt over reglene som gjelder avkorting / avkortning av arv.