Å sende ut generalforsamlingsdokumenter i posten til alle aksjeeierne medfører store kostnader for aksjeselskaper, særlig når det er mange aksjonærer. Tonnevis av informasjon som aldri blir lest sendes ut. Nå er aksjelovene endret, slik at selskapet kan beslutte at når dokumenter som gjelder saker som skal behandles på generalforsamlingen er gjort tilgjengelige for aksjeeierne på selskapets hjemmeside, gjelder ikke lovens krav om at dokumenter skal sendes til hver enkelt aksjeeier.

Selskapet må fortsatt sende skriftlig innkalling til alle aksjeeierne, men i stedet for å legge ved alle dokumentene i saken, kan man henvise til selskapets internettadresse og gi nødvendig informasjon for nedlasting av dokumentene fra Internett. I tillegg skal innkallingen inneholde opplysninger om hvor man kan henvende seg for å få tilsendt dokumentene pr post. Selskapet plikter å sende alle saksdokumentene i posten til aksjonærer som fortsatt vil ha disse på papir.

For å kunne gjøre denne forenklingen i utsending, må det fremgå av vedtektene at lovens krav om utsendelse av saksdokumenter pr post ikke gjelder for selskapet. Vedtektene kan endres på ordinær eller ekstraordinær generalforsamling med 2/3 flertall av fremmøtte stemmeberettigede. Disse nye reglene fremgår av aksjeloven/ allmennaksjeloven § 5-11 a.

Publisert 15.09.2009.

Nye regler som betyr at aksjeselskaper kan legge ut generalforsamlingsdokumenter på Internett istedet for å sende se ut i posten på papir. Må vedtektsfestes.

I den senere tids medieomtale har såkalte granskinger vært viet stor oppmerksomhet. Noen av de mest omtalte granskningene har vært Undervisningsbygg i Oslo Kommune, Nedre Romerike Vannverk, Redningsselskapet, og nå LO, som skal granske «Valla – Yssen saken».
Her gir advokatene Leif Villars-Dahl og Eirik Riddervold en enkel oversikt over hvordan en slik gransking kan tilrettelegges og gjennomføres.

Denne artikkelen er fra 2007. Les Nicolay Skarnings artikkel om granskningens farer fra 2016 her.

1. Hva innebærer det egentlig, når man gransker en virksomhet? Gransking kan kort fortalt sies å være en gjennomgang av disposisjoner i virksomheten som gjerne iverksettes i forbindelse med mistanker om økonomisk kriminalitet eller misligheter begått av personer i, eller med tilknytning til virksomheten. Mislighetene kan bestå i underslag, bedrageri, korrupsjon, hvitvasking, regnskapsmanipulering eller andre kritikkverdige disposisjoner. Også brudd på kvalitets- og sikkerhetsrutiner kan bli gjenstand for en granskingsprosess.

Et spesielt tilfelle, som er regulert i aksjeloven § 5-25, er at gransking kan kreves av aksjonærer i et aksjeselskap hvor det er mistanke om at det er skjedd disposisjoner som kan ha gitt visse ”aksjeeiere eller andre en urimelig fordel på andre aksjeeieres eller selskapets bekostning”. Aksjelovens særlige regler om granskning blir ikke behandlet i denne artikkel. Mange av de praktiske problemstillingene ved gjennomføringen vil imidlertid være felles med øvrige granskninger.

2. Granskingsprosessen
2.1. Før granskning startes
Det vil som oftest være styret eller ledelsen i en virksomhet som må ta stilling om det skal igangsettes en gransking. Bakgrunnen for at man ønsker å iverksette en gransking er gjerne at styret, ledelsen eller en aksjonær får en mistanke om kritikkverdige forhold i virksomheten, ofte foranlediget av et tips. Dersom mistanken er oppstått på bakgrunn av et tips, vil det være naturlig først å ha et møte med tipseren for å få klarlagt nærmere hva som angivelig har foregått og hvilke holdepunkter tipseren har for sin påstand. Det vil også være naturlig å få klarlagt hva som er tipserens motivasjon for å komme med opplysningene.

Ved igangsettelsen av en gransking er det viktig å få utarbeide en overordnet plan for gjennomføringen så tidlig som mulig. Det må tas stilling til hva som skal gjøres, på hvilken måte det skal gjøres, i hvilken rekkefølge det skal gjøres og hvem som skal gjøre det. Dersom det er grunn til å tro at garnskingen vil få et større omgang, kan det være hensiktsmessig å oppnevne et granskingsutvalg som får ansvaret for den videre planlegging og oppfølging. Det er viktig at mandatet for granskningen og oppnevningen av de personer som skal gjennomføre granskningen blir formelt forankret i vedtak av styre, bedriftsforsamling eller annet egnet organ.

2.2 Hvem som skal gjennomføre granskningen
For styret i virksomheten vil det ofte være vanskelig å benytte seg av ressurser i virksomheten ved gjennomføring av granskingen, da det gjerne er disposisjoner foretatt av medarbeidere i virksomheten som skal granskes.

Dersom styret velger å foreta granskingen i egen regi, er det meget viktig at styret gjør seg kjent med de rammer som gjelder for hva man kan foreta seg i en slik granskingsprosess. Det kan være hensiktsmessig å benytte en eller flere eksterne rådgivere som er godt kjent med rammene for hva som er tillatt og ikke. Eksterne rådgivere har heller ingen personlig tilknytning til menneskene i virksomheten, noe som ellers ofte kan gjøre en gransking i egen regi problematisk.

Alternativet vil være å oppnevne et eksternt og uavhengig granskningsutvalg. Fordelen er at et slikt utvalg vil ha større tyngde og være uavhengige. Ulempen er at det er mer kostbart, tar lenger tid og man har dårligere kontroll med om de riktige forhold blir gransket. Vi vil i det følgende konsentrere oss om prosessen ved intern granskning.

2.3 Kommunikasjon
Man bør på et tidlig tidspunkt ta stilling til når man vil gjøre prosessen kjent for de involverte personer. I den grad det er mulig, er det hensiktsmessig å få samlet inn informasjon om de aktuelle disposisjoner og personer, før man gjør mistanken kjent for de involverte. Dersom de involverte for kjennskap til prosessen vil det alltid være en risiko for at bevis går tapt. Gjennomgang av opplysningene vil også kunne styrke eller svekke mistanken mot de involverte, og være førende for om og hvordan man vil fortsette prosessen videre.

Det kan også være behov for en kommunikasjonsplan for informasjonsoppfølgingen internt, og eventuelt for kommunikasjon mot omverdenen i den grad det er sannsynlig at granskingen vil bli fanget opp av medier og oververdenen for øvrig. Knytter mistanken seg til alvorlig økonomisk kriminalitet, må man også vurdere behovet for kontakt med politiet i den innledende fasen.

2.4. Innhentning av opplysninger, data, bevis m.v.
Informasjon om de aktuelle disposisjoner kan foreligge i form av regnskaper, dokumenter eller elektronisk informasjon lagret på servere, pc-er og annet elektronisk utstyr. Bakgrunnsopplysninger om de involverte personer og selskap kan også være av interesse. Ofte vil sikring av elektronisk informasjon kreve bistand fra personer med IT-ekspertise.

Det er viktig at informasjonsinnsamlingen og bevissikringen skjer innenfor rammen av det som er tillatt. I den senere tid har det vært særlig fokus på hva som er tillatt i forhold til innsyn i ansattes e-post. Datatilsynet har på dette området satt klare grenser for hva man har innsyn i, og hvordan innsyn skal skje. Det kan hende at bevis ikke lovlig kan sikres uten hjelp av politimyndighet, og det kan i noen tilfelle derfor være behov for å koble inn politi allerede på et tidlig stadium.

2.5 Intervju
Etter informasjonen er samlet og vurdert, vil neste skritt gjerne være å ha innkalle de involverte personer til en samtale. Man må på forhånd ha tenkt gjennom hvem det er behov for å intervjue, i hvilken rekkefølge involverte skal intervjues, når de skal varsles, hvilke spørsmål som skal stilles, og hvilke opplysninger de skal konfronteres med. Da slike samtaler kan oppleves som svært vanskelige for de involverte, er det viktig at man opptrer på en ryddig måte og er godt forberedt. Ved intervju av ansatte er det ikke minst viktig at de arbeidsrettslige regler følges. Opptak av samtalene kan ofte være hensiktsmessig, men dette må ikke gjøres skjult. Man bør uansett legge opp til en fremgangsmåte som tar høyde for at den eller de man mistenker har foretatt ulovlige disposisjoner faktisk kan være uskyldig(e) eller har hatt en annen rolle enn det man tror. Også i denne fase kan det være hensiktsmessig å benytte seg av eksterne rådgivere som har kjennskap til hvordan slike samtaler bør gjennomføres.

2.6 Rapport – oppfølging
Det er hensiktsmessig å oppsummere alle opplysninger og undersøkelser i en granskingsrapport, som vil gi styret/oppdragsgiver et godt grunnlag for videre oppfølging. Det man avdekker under granskingen, kan foranledige ytterligere tiltak som oppsigelse, avskjed og anmeldelse og erstatningssøksmål. En ryddig, strukturert og godt dokumentert gransking og tilhørende rapport vil gi et trygt grunnlag for slike beslutninger. Har man på den annen side benyttet en ulovlig fremgangsmåte under granskingsprosessen, vil dette i seg selv kunne utløse erstatnings- og straffeansvar. Ulovlige ervervede bevis vil som regel heller ikke kunne fremlegges som bevis i en senere rettssak.

Publisert 25.01.2007.
Også publisert i «Eurojuris Informerer»

 

Aksjonærene må i utgangspunktet leve med de øvrige aksjonærer i et selskap. Det er imidlertid mulig å tvangsutløse aksjonærer på ulike grunnlag. Eurojurisadvokat Joar Heide en oversikt over reglene som gjelder for tvangsutløsning.

1. Innledning
Utgangspunktet etter aksjelovgivningen er at aksjonærene er henvist til å leve med de øvrige aksjonærer i et selskap. Fra dette er det imidlertid gjort betydelige unntak etter aksjeloven § 4–25, hvoretter en aksjeeier kan tvangsutløses på subjektivt grunnlag. Vilkåret for dette er aksjeeieren ved mislighold har krenket selskapsforholdet vesentlig, eller det har oppstått et alvorlig og varig motsetningsforhold mellom aksjeeieren og andre aksjeeiere i selskapet vedrørende driften av selskapet, eller det foreligger andre tungtveiende grunner som tilsier at aksjeeieren utløses. I tillegg kan hovedaksjonæren på objektiv grunnlag tvangsinnløse mindretallsaksjonærene etter aksjeloven § 4–26 og allmennaksjeloven § 4–25. Vilkåret for dette er kort sagt at hovedaksjonæren eier mer enn 90 % av aksjene i selskapet.
Endelig er hovedaksjonæren gitt adgang til på objektivt grunnlag å tvangsutløse aksjonærer som eier aksjeposter med en verdi som ikke overstiger kr 500,-. Vilkåret for dette er at det er gitt samtykke for slik tvangsutløsning fra Nærings- og handelsdepartementet.

For å kunne gjennomføre tvangsutløsning på subjektivt grunnlag uten at den aksjonær som skal utløses samtykker til dette, er det et vilkår at det foreligger en rettskraftig dom. Avgjørende for domstolens behandling vil være en konkret vurdering av om vilkårene for dette er oppfylt. Den nærmere vurdering av dette er ikke tema for denne artikkelen.

Tvangsinnløsning etter aksjelovens regler kan være et hensiktsmessig middel for selskapet og/eller dets hovedaksjonær til å ”kvitte seg med” mindretallsaksjonærer.
Dette kan ikke minst være hensiktsmessig i situasjoner hvor hovedaksjonæren ønsker å foreta vesentlige strukturelle endringer i selskapet. Man ser derfor regelmessig at hovedaksjonæren benytter den mulighet som følger av 90-prosentregelen hvoretter mindretallsaksjonærer kan tvangsinnløses. Etter det vi er kjent med er muligheten til å tvangsinnløse aksjonærer med små aksjeposter (500-kronersregelen) ikke på langt nær like hyppig brukt.
I det følgende skal vi kort gjennomgå vilkårene for tvangsutløsning på objektivt grunnlag, samt den nærmere gjennomføring av slik tvangsutløsning.

2. Tvangsutløsning etter aksjeloven § 4–26 og allmennaksjeloven
§ 4–25 (90 %-regelen)
a) Vilkåret for tvangsutløsning
Det følger av aksjeloven § 4–26, første ledd og allmennaksjeloven § 4–25, første ledd at et (allmenn)aksjeselskap som alene eller gjennom datterselskap eier mer enn ni tideler av aksjene i et datterselskap og har en tilsvarende del av de stemmer som kan avgis på generalforsamlingen, kan styret i morselskapet beslutte at morselskapet skal overta de øvrige aksjene i datterselskapet. Tilsvarende gjelder etter allmennaksjeloven § 4–26, syvende ledd og aksjeloven § 4–25, syvende ledd når en enkelt person eier tilsvarende andel aksjer i et selskap.
Det gjelder ingen vilkår ut over dette. Hovedaksjonærens rett til tvangsutløsning er således helt objektiv. Dersom hovedaksjonæren på lovlig måte beslutter gjennomføring av tvangsutløsning skal dette følgelig skje uten at det foretas noen nærmere vurdering verken fra selskapets side eller fra andre. Det er beslutningen om tvangsutløsning som danner grunnlag for gjennomføring av slik tvangsutløsning.

b) Den faktiske gjennomføring av tvangsinnløsning
Som nevnt ovenfor er det hovedaksjonærens beslutning om tvangsinnløsning som danner grunnlaget for den faktiske gjennomføringen. Dette innebærer at det i tilfeller hvor hovedaksjonæren er et aksjeselskap/ allmennaksjeselskap, vil grunnlaget for tvangsinnløsningen finnes i styrets beslutning om dette. I tilfeller hvor hovedaksjonæren er en privatperson, eller en juridisk person (sammenslutning) vil grunnlaget for tvangsinnløsning være beslutningen om dette i form av f.eks. et brev eller lignende.

For selskaper som er registrert i verdipapirsentralen vil gjennomføring av tvangsinnløsningen skje ved at selskapets kontofører mottar dokumentasjon om den beslutning som har blitt fattet av hovedaksjonæren. Ved mottak av slik dokumentasjon og for øvrig dokumentasjon for at innløsningsbeløpet er deponert på korrekt måte (se nærmere om dette under pkt c nedenfor) innføres hovedaksjonæren uten videre som eier av de tvangsinnløste aksjene. Fra dette tidspunkt utøver hovedaksjonæren også fulle aksjonærrettigheter for de innløste aksjene. Dette gjelder uavhengig av om det er oppnådd enighet om innløsningssummen.

For selskaper som ikke er registrert i verdipapirsentralen, vil innføring i aksjeboken skje på grunnla av en melding til styret i selskapet med informasjon om den beslutning
om tvangsinnløsning som har skjedd. På samme måte som for verdipapirsentralen som beskrevet ovenfor, plikter selskapet ved mottak av melding om tvangsinnløsning, samt mottak av dokumentasjon på at innløsningsbeløpet er innbetalt til en særskilt bankkonto, å innføre hovedaksjonæren som eier av de tvangsinnløste aksjene.

c) Fastsettelse og innbetaling av innløsningsbeløpet
Det følger av aksjeloven § 4–26 (4) at hovedaksjonæren skal fremsette et tilbud om innløsningsbeløp til de aksjonærer som tvangsinnløses. Slikt tilbud fremsettes regelmessig i det brev som sendes til de øvrige aksjonærer med informasjon om tvangsinnløsningen. Det beløp som tilbys for aksjene skal settes inn på en særskilt bankkonto i en bank som driver virksomhet i Norge. Etter at beløpet er overført til slik bankkonto kan hovedaksjonæren ikke lenger disponere over beløpet. Beløpet vil bli stående på bankkontoen til det er endelig avklart hvilken innløsningssum hovedaksjonæren skal betale.

Dersom hovedaksjonæren ved fremsettelse av tilbud om innløsningssum, har fulgt den fremgangsmåte som er beskrevet i aksjeloven § 4–26 (3) / allmennaksjeloven § 4–25 (3), og de innløste aksjonærene ikke innenfor den fastsatte frist på 2 måneder har fremmet innsigelse til innløsningsbeløpet, er de innløste aksjonærene som utgangspunkt bundet av det tilbudte beløpet. For at de innløste aksjonærene skal kunne anses bundet av det tilbudte innløsningsbeløpet er det et vilkår at hovedaksjonæren har:

• Rettet et tilbud om innløsning av aksjene skriftlig på papir (NB! Ikke e-post) til alle aksjeeiere med kjent adresse.
• Kunngjort tilbudet og fristen (som ikke kan være kortere enn 2 måneder fra tidspunktet for kunngjøring i Brønnøysundregistrene), samt orientert om konsekvensen av å oversitte fristen for å fremme innsigelse. Kunngjøring skal skje i Brønnøysundregistrenes elektroniske kunngjøringspublikasjon og i en avis som er alminnelig lest på selskapets forretningssted.

Når de innløste aksjonærene er bundet som følge av at han ikke har fremmet innsigelse innen den frist som er fastsatt etter fremgangsmåten som er beskrevet ovenfor, kan innløsningsbeløpet kun endres etter søksmål fra den innløste aksjonæren med påstand om at innløsningsbeløpet skal endres i medhold av avtaleloven § 36.

Dersom de innløste aksjonærene innenfor fristen fremmer innsigelse til innløsningsbeløpet, skal dette fastsettes ved rettslig skjønn. Kostnadene ved skjønne skal bæres av hovedaksjonæren. Dette innebærer imidlertid ikke at hovedaksjonæren uten videre må dekke saksomkostningene som de tvangsinnløste aksjonærene pådrar seg i forbindelse med gjennomføring av rettslig skjønn. Dette skal fastsettes etter de alminnelige regler i tvistemålsloven/ skjønnsprosessloven.
Den nærmere fastsettelse av innløsningsbeløpet vil bero på en samlet vurdering av aksjenes relative verdi av selskapets samlede underliggende verdier. Vi går i denne forbindelse ikke inn på de problemer som reiser seg i forbindelse med den konkrete fastsettelse av innløsningsbeløpet ved gjennomføring av rettslig skjønn.

Selv om fastsettelse av innløsningsbeløpet etter loven skal fastsettes ved rettslig skjønn, er det full anledning for hovedaksjonæren og de tvangsinnløste aksjonærene til å avtale et annet innløsningsbeløp enn det som følger av det tilbud som har blitt fremsatt. Det er derfor ikke uvanlig at hovedaksjonæren inngår en avtale med de tvangsinnløste aksjonærer som har fremmet innsigelse mot innløsningsbeløpet.

3. Tvangsutløsning etter allmennaksjeloven § 4–24
(500-kronersregelen)
a) Vilkåret for tvangsutløsning
Etter allmennaksjeloven § 4–24 kan selskapet fremsette tilbud om å overta aksjer i selskapet som eies av aksjeeiere som hver for seg eier aksjer som har en verdi som ikke overstiger kr 500,-. Vurderingen av verdien på aksjene skal skje på grunnlag av kursen på aksjene på tilbudsdagen. Dersom selskapet har fremsatt slikt tilbud om overtakelse av aksjer med angivelse av innløsningsbeløpet og ikke samtlige aksjonærer aksepterer tilbudet, kan Nærings- og handelsdepartementet, etter søknad fra selskapet, beslutte at de resterende aksjer kan tvangsinnløses.
I de tilfeller hvor departementet gir slikt samtykke, kan selskapet på samme måte som ved tvangsinnløsning av aksjer etter 90-prosentregelen som beskrevet ovenfor, beslutte at de resterende aksjer skal tvangsinnløses.
Det er i denne fremstilling ikke rom for en nærmere gjennomgang av hvilke momenter som vil kunne vektlegges ved departementets behandling av en søknad om samtykke til tvangsinnløsning.
Det følger av allmennaksjeloven § 4–24 (1) at selskapets erverv av små aksjeposter ved tvangsinnløsning, skal skje etter reglene om erverv av egne aksjer etter allmennaksjeloven §§ 9–2 til 9–8. Dette innebærer blant annet at selskapet for å kunne gjennomføre slik tvangsinnløsning er avhengig av å ha en tilstrekkelig egenkapital, og at styret i selskapet har blitt gitt fullmakt fra generalforsamlingen for å gjennomføre tvangsinnløsning.
Tvangsinnløsning etter 500-kronersregelen vil dessuten være begrenset til maksimalt 10 % av selskapets aksjekapital på tidspunktet for gjennomføring av tvangsinnløsningen.

b) Den faktiske gjennomføring av tvangsinnløsning
Den faktiske gjennomføringen av tvangsinnløsning er helt samsvarende med det som gjelder for tvangsinnløsning etter 90-prosentregelen som beskrevet ovenfor under pkt 2 b). Dette gjennomgås derfor ikke nærmere her.

c) Fastsettelse og innbetaling av innløsningsbeløpet
Den faktiske gjennomføringen av tvangsinnløsning er helt samsvarende med det som gjelder for tvangsinnløsning etter 90-prosentregelen som beskrevet ovenfor under pkt 2 c). Dette gjennomgås derfor ikke nærmere her.

Publisert 16.11.2006
Tidligere publisert i Eurojuris Informerer

Annonse:
Prøv e-conomic regnskapsprogram gratis
Prøv 2 uker gratis. Du får full tilgang til hele faktura-/regnskapsprogrammet.
Klikk her for å komme i gang

Oversikt over reglene som gjelder for tvangsutløsning av aksjonærer / aksjeeier i et selskap.