Jusstorget

- lettlest juss og juridisk hjelp

by

Objektivt ansvar for dyreeiere

Her redegjør advokat Thor Johan Larsen for hva som skal til for at en dyreeier blir såkalt «objektivt ansvarlig», dvs. ansvarlig uten at det fastslås skyld hos dyreeieren, for skader dyret forvolder.

1. Innledning
I Agder lagmannsretts dom av 20.9.2006 ble eier av en elghund dømt til å betale erstatning for skader en elg, under forfølgelse av eierens elghund, påførte et utendørs svømmebasseng under elgjakta høsten 2003. Dommen ble anket til Høyesterett, men avvist i en kjennelse fra Høyesteretts Kjæremålsutvalg. Dommen fra Agder lagmannsrett ble derfor stående som rettskraftig.

Det rettslige grunnlaget for erstatningskravet i den såkalte «elghund-dommen» var skadeserstatningslovens § 1-5 nr. 2, som lyder slik:

§1-5. (ansvar for dyr)
1. Eier og innehaver av dyr plikter uansett skyld fra sin side å erstatte skade som dyret volder på person eller på klær eller andre vanlige bruksting mens noen har dem på seg.

2. Eier og innehaver av hund eller ville dyr som holdes i fangenskap, plikter uansett skyld fra sin side å erstatte også tingskade som dyret volder.

3. Ansvar uten skyld for skade på person, klær eller bruksting som nevnt i nr. 1, gjelder ikke så langt skaden er dekket av en motorvogns trafikkforsikring.
Ansvar uten skyld etter nr. 2 gjelder ikke skade som hund volder på annen hund eller motorvogn.

4. Skade som voldes av dyr og som ikke går inn under bestemmelsene om ansvar uten skyld i nr. 1 til 3 ovenfor, plikter eier og innehaver å erstatte dersom han har latt det mangle på tilbørlig tilsyn eller på annen måte ikke har gjort det som er rimelig å kreve for å hindre skade.

5. Bestemmelsene i paragrafen gjør ikke noen endring i de særlige regler om ansvar for dyr som er gitt i annen lov2 eller det ansvar uten skyld som følger av alminnelige erstatningsregler.

Bestemmelsen oppstiller et objektivt ansvar for dyreeiere – et ansvar uten skyld; det er altså ingen krav til at dyreeier må ha opptrådt uaktsomt.
Videre stiller bestemmelsen krav til årsakssammenheng gjennom ordlyden ”dyret volder”.

Utover kravene til ansvarsgrunnlag og årsakssammenheng, er det også krav til at skaden/tapet må ha fremstått som en påregnelig eller adekvat følge av handlingen og hendelsesforløpet for øvrig. Kravet til at skaden må ha fremstått som påregnelig eller adekvat er i realiteten kun en rettslig avgrensning i kravet til årsakssammenheng – er det årsakssammenheng mellom skaden og dyrets handling, men skaden likevel fremstår mer som et hendelig uhell, skal dyreeier ikke være erstatningsansvarlig.

I det følgende går jeg gjennom de ulike kravene, som må være oppfylt for at dyreeier skal bli erstatningsansvarlig.

2. Ansvarsgrunnlaget
Dyreeiere er underlagt et objektivt ansvar – det vil si at det er uten betydning hvorvidt dyreeier har opptrådt klanderverdig eller fullt ut forsvarlig. Dersom vedkommendes dyr volder skade, skal det ikke tillegges vekt hvordan dyreeieren har opptrådt med hensyn til aktsomhet.

Det blir derfor sjelden spørsmål om kravet til ansvarsgrunnlag er oppfylt. Det kan imidlertid forekomme tvil om hvilket dyr eller hva som har voldt skaden. Dette var tilfelle i elghund-dommen, hvor det var spørsmål om det var saksøktes (hundeeiers) hund som hadde forfulgt elgen da denne falt i svømmebassenget. Dette er i og for seg et spørsmål om kravet til ansvarsgrunnlag er oppfylt, men i realiteten er det kun tale om skadelidte har oppfylt beviskravet.

Beviskravene er ikke tema for denne artikkel. Likevel finner jeg grunn til å nevne at det kun kreves simpel sannsynlighetsovervekt for å oppfylle kravet til ansvarsgrunnlag. Med andre ord; kan det bevises at det med så vidt over 50 % sannsynlighet var dyreeiers dyr som var årsak til skaden, er ansvarsgrunnlaget oppfylt. Det kan for så vidt også tenkes tilfeller hvor beviskravet skal senkes ytterligere eller i enkelte tilfeller bør snus – eksempelvis; der det er tvil om de faktiske forhold, bør det gå ut over den som på grunn av sin egen atferd er nærmest til å bære risikoen for den uklarhet som foreligger. Som eksempler kan nevnes to Høyesterettsdommer «promilledommen» fra 1990 (Rt. 1990 s. 688) og «flyskidommen» fra 1964 (Rt. 1964 s. 132).

3. Årsakssammenheng
Når det gjelder årsakskravet i forbindelse med ansvar for dyreeiere, skiller dette seg ikke fra det alminnelige kravet til årsakssammenheng i erstatningsretten. I skadeserstatningslovens § 1-5 fremkommer kravet til årsaksammenheng av formuleringen ”dyret volder”, jf. litra a og b.

Årsakskravet for dyreeieres ansvar er likt kravet til årsakssammenheng slik det er beskrevet for øvrig i erstatningsretten.

Når det gjelder det rettslige innholdet i kravet til årsaksammenheng har det lenge vært den såkalte betingelseslæren som har vært lagt til grunn. I juridisk teori er læren beskrevet slik:

”A er årsak til B dersom A er en nødvendig betingelse (vilkår) for B’s inntreden”

I den såkalte «P-pilledom II» fra 1992 (Rt. 1992 s. 64), ble årsakskravet beskrevet slik:

”Årsakskravet mellom en handling eller unnlatelse og en skade er vanligvis oppfylt dersom skaden ikke ville ha skjedd om handlingen eller unnlatelsen tenkes borte”

Overført til elghund-dommen ble årsakskravet slik; dyrets aktivitet eller nærvær måtte være en nødvendig betingelse for at elgen falt i bassenget og påførte dette skade. Spørsmålet kunne alternativt blitt stilt slik; ville skaden skjedd om hundens aktivitet tenkes borte?

Ved vurderingen av hvorvidt kravet til årsakssammenheng er oppfylt, er det tilstrekkelig å sannsynliggjøre at dyret er en nødvendig betingelse for at skaden inntraff – beviskravet er altså simpel sannsynlighetsovervekt, noe som fremkommer blant annet i P-pilledom II:
”Dette vil etter min mening, her som ellers i erstatningsretten, innebære at det må være mer sannsynlig at bruken av p-piller har vært en nødvendig årsak til trombosen enn at den ikke har vært det”

4. Adekvans
Det er ganske naturlig at en dyreeier ikke kan bli erstatningsansvarlig for enhver skade vedkommendes dyr måtte påføre eller være årsak til. Det må settes en grense mellom de skader eller tap som skal ha et erstatningsrettslig vern på den ene side og hendelige uhell på den andre siden.

For å kunne ha et erstatningsrettslig vern må skaden eller tapet fremstå som påregnelig eller som en adekvat følge av handlingen eller hendelsesforløpet. Kravet til påregnelighet eller adekvans er i realiteten en rettslig avgrensning av kravet til årsakssammenheng.

Når det gjelder det rettlige innholdet i kravet til påregnelighet eller adekvans fremkom følgende uttalelse fra Høyesterett i «Hoff-dommen» fra 1954 (Rt. 1954 s. 710).
”Skadetilføyelsen hensett til dyrets art og begivenhetsforløpet må være påregnelig og typisk”.

Kravet til påregnelighet eller adekvans ved vurderingen av ansvar for dyreeiere følger de vanlige regler om rettslig avgrensning i årsakssammenheng.
I den konkrete vurderingen skal man, som det følger av lovteksten, vektlegge ”dyrets art”. Dette kom frem blant annet i den nevnte Hoff-dommen;
”At en hest kan komme til å slå når noen – og særlig da en fremmed – kommer i nærheten av den, er noe man etter vanlig erfaring må regne med”

Man skal også vektlegge ”begivenhetsforløpet”. Tradisjonelt er dette en vurdering av hvorvidt det foreligger risiko og om denne i så fall har realisert seg.

Rt. 1983 s. 1052 (Gol-Bygg-dommen/Dynamittlagerdommen)”Det forhold at han i sinnsforvirret tilstand tente på lageret, var etter min mening ikke mer atypisk enn at det bør regnes som en del av den generelle driftsrisiko”

For eksempel kan nevnes at jakt med hund innebærer en viss risiko med tanke på at dyret kan volde skade. Dette innebærer imidlertid neppe at enhver skade som voldes av hund under jakt har erstatningsrettslig vern – dette avhenger av en større og mer helhetlig vurdering av hendelsesforløpet for øvrig. Jakt, særlig med løs hund, nær tettbebyggelse og vei innebærer naturlig nok større risiko for skade enn dersom jakten finner sted milevis fra bebyggelse og vei.

Dersom alle de nevnte vilkår er oppfylt i tillegg til at tap kan dokumenteres, skal altså det resultere i erstatningsansvar for dyreeier.

Publisert 08.03.2007.

 

by

Yrkesskadeerstatning – når anses skaden å ha oppstått i arbeidet?

Yrkesskadeerstatning – når anses skaden å ha oppstått i arbeidet?

Dersom noen blir skadet i arbeidet, blir skaden klassifisert som en yrkesskade. Da får vedkommende bedre ytelser fra folketrygden enn om skaden ikke anses som yrkesskade. I tillegg får skadelidte erstatning fra yrkesskadeforsikringen.

Her redegjør advokat Ole Christian Høie for grensen mellom yrkesskade og annen skade. Han tar spesielt for seg de grensetilfeller som kan oppstå når en arbeidstaker er på firmatur.

 

Alle arbeidsgivere er ved en egen lov om yrkesskadeforsikring pålagt å tegne yrkesskadeforsikring for sine ansatte. Yrkesskadeforsikringen kommer i tillegg til trygdeytelsene man får som yrkesskadet.

Bestemmelsene om yrkesskadedekning er inntatt i Folketrygdlovens kapittel 13. Formålet med folketrygdens og yrkesskadeforsikringens yrkesskadedekning er å gi særfordeler utover folketrygdens ordinære stønadssystem (§ 13-1). Og i § 13-2 er det henvist til de av lovens øvrige bestemmelser som gir særfordeler på forskjellige områder for den som blir utsatt for en yrkesskade. Det sies eksplisitt at den som blir utsatt for en slik skade har rett til ytelser etter særskilte bestemmelser. Disse vil i en rekke situasjoner stille en yrkesskadet person i en bedre økonomisk situasjon enn ved anvendelse av Folketrygdlovens alminnelige bestemmelser. F. eks. gjelder utvidete rettigheter ved beregning av uførepensjon, og for anvendelsen av bestemmelser om rehabiliterings- og attføringspenger. Den viktigste forskjellen er at ytelsene etter de vanlige regler bare gis ved uføregrader på minst 50 %. Ved yrkesskade gis ytelsene ved uføregrader ned til 30 %.

Dessuten inneholder kapittel 13 en særbestemmelse om Menerstatning ved yrkesskade i § 13-17. ”Et medlem som ved en yrkesskade blir påført varig og betydelig skadefølge av medisinsk art, har rett til en årlig menerstatning som løper så lenge vedkommende lever.” Kravet er at den medisinske invaliditeten er 15 % eller mer. Menerstatning skal erstatte et ikke-økonomisk tap – for eksempel din nedsatte livskvalitet. Den maksimale årlige menerstatningen er tre fjerdedeler av folketrygdens grunnbeløp til enhver tid.

For at en skade skal bli klassifisert som en yrkesskade, er det et vilkår at skaden er oppstått ”mens arbeidstakeren var i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden” – § 13-6. De samme vilkår gjelder for å få rett til yrkesskadeforsikring, se mer om yrkesskadeforsikring i artikkelen «erstatning- og trygdeytelser ved yrkesskader og yrkessykdommer.»
Hvis en bilmekaniker blir skadet på jobben fordi en maskin svikter og han derved blir påført fysisk skade av et visst omfang, foreligger det en typisk yrkesskade oppstått på lovens foreskrevne måte, som kan danne grunnlag for et krav om menerstatning. Like klart er det at det ikke foreligger noen yrkesskade dersom bilmekanikeren blir skadet på vei hjem fra jobben. Det finnes en rekke ”grensetilfeller”, men jeg skal begrense meg til å redegjøre for en type skadesituasjoner – se neste avsnitt – fordi Høyesterett i en dom av 17. mars 2004 avsa en dom vedrørende nettopp slike skadesituasjoner som fortjener å bli bedre kjent, både blant arbeidsgivere og ansatte.

Det er blitt mer og mer vanlig at arbeidsgivere inviterer de ansatte til å bli med på forskjellige typer utflukter som kan ha høyst forskjellige formål, der aktivitetene normalt skjer utenom vanlig arbeidstid, og der de sjelden skjer på arbeidsstedet. Båtturer på fjorden er ett typisk eksempel på rene belønningsturer, men arbeidsgiveren har nok samtidig som formål å stimulere til et godt sosialt og faglig miljø på arbeidsplassen – det man kan betegne som ”team-building”. Andre utflukter kan være utenbys firmaseminarer med varierende grad av faglig innhold, ofte på et høyfjellshotell eller ved sjøen. I tilknytning til seminarene vil gjerne høre med overnattinger og varierende innslag av utelukkende sosial karakter. I hvert fall noe av formålet med disse ”seminarene” vil vel også ofte måtte betegnes som ”team-building”.

Hvis en ansatt blir utsatt for en alvorlig skade i tilknytning til et slikt arrangement, som rent fysisk finner sted utenfor selve jobbstedet, vil da vedkommende nyte godt av de spesialreglene som gjelder for yrkesskadde?
Ut fra Høyesteretts dom skal det tydeligvis en god del til.
Og er det ”frivillig” å delta på en slik utflukt?
I utgangspunktet kan neppe en arbeidsgiver pålegge en vanlig ansatt å delta på slike arrangementer, men det vil nok ofte være slik at deltakelse er svært ønskelig, og at ansatte som av forskjellige grunner kvier seg for å bli med kan bli utsatt for varierende grader av ”press”.
Den konkrete saken hadde sitt utspring i en ett døgns reise til hemmelig sted. Utgangspunktet var en regional omorganisering, der de ansatte på vedkommende kontor skulle overføres til andre kontorer i regionen fordi kontoret skulle nedlegges. Det ble invitert til ”Gravøl”. Den startet med buss tidlig en fredag ettermiddag, og under en omvisning på en gård (i arbeidstiden) ble kvinnen ”dyttet av en kollega”. Hun falt bakover på en høy dørstokk og besvimte – det skjedde på et gammelt stabbur. Hun ble sendt til sykehus med ambulanse. Hun har fått nedsatt funksjon i korsryggen og nedsatt bevegelighet. Hennes medisinske invaliditet ble til slutt satt til
15 % og hun er blitt varig ufør og innvilget uførepensjon.
Hun fikk imidlertid avslag på sin søknad om å få skaden godkjent som yrkesskade, herunder menerstatning, og tapte hele veien oppover i systemet etter klager og anker. En enstemmig Høyesterett kom til at vilkårene for yrkesskadeerstatning ikke var oppfylt – en løsning som ansatte neppe har grunn til å glede seg over. Hun ble ikke ansett for å være ”i arbeid” da skaden inntraff, og den skjedde utenfor arbeidsplassen. Høyesterett slår fast at man er i ”arbeid” i hvile- og spisepauser, under bedriftslegebesøk og ved deltakelse i trimaktiviteter på arbeidsstedet arrangert av arbeidsgiver, mens private gjøremål normalt faller utenfor dekningen.

Er man på forretningsreise vil definisjonen av ”arbeidsstedet” bli utvidet til å omfatte denne. Hotellseminar og annen faglig utflukt innebærer også etter praksis at man er ” i arbeid”, men hvis man glir på badet og skader seg under vanlig morgenstell på hotellet, er man utenfor dekningsområdet. Så hvor går grensen? Det svarer ikke Høyesterett på, men uttaler blant annet at retten ”tar ikke stilling til om og i tilfelle i hvilken utstrekning et sosialt arrangement begrunnet i et ønske om å bedre arbeidsmiljø og samhandling kan tenkes å gi grunnlag for yrkesskadedekning”. Man kan derfor ikke basere seg på at slike arrangementer faller inn under vilkårene. Det er på det rene at ”tilknytning og nærhet til det ordinære arbeid” er det viktigste vurderingskriteriet, og i vår sak var utflukten blottet for faglige innslag. Det spiller tydeligvis heller ingen rolle i hvis interesse utflukten arrangeres.

Når det gjelder slike firmaarrangementer som åpenbart ikke dekkes av yrkesskadetrygden eller er i en ”gråsone” i forhold til denne, bør arbeidsgivere vurdere å sørge for at de ansatte er forsikret så lenge arrangementet varer på annen hensiktsmessig måte. Videre kan det reises spørsmål om lovgiver bør vurdere en forandring av lovens definisjon av ”yrkesskade” til fordel for arbeidstagere som blir med på arrangementer der det er usikkert om de med dagens regler vil være dekket. Det er heller ikke nødvendigvis noe rimelig resultat for en arbeidstager som blir skadet dersom vedkommende har blitt med på et arrangement der arbeidsgiverens interesser åpenbart danner noe eller hele bakgrunnen for at arrangementet overhodet blir gjennomført.

Publisert 27.10.2005

by

Erstatning- og trygdeytelser ved yrkesskader og yrkessykdommer

Erstatning- og trygdeytelser ved yrkesskader og yrkessykdommer

Er du så uheldig å bli utsatt for en arbeidsulykke i arbeidet eller bli påført en yrkesrelatert lidelse, er det greit å vite at alle arbeidsgivere er pålagt å tegne en egen yrkesskadeforsikring for sine ansatte. Også arbeidstakere som er ansatt hos arbeidsgivere som ikke har fulgt forsikringspåbudet, er sikret erstatning gjennom en sammenslutning hvor alle norske forsikringsselskaper er med.
Her gir advokatene Anne Lotte Gulbrandsen og Helge Rivrud en oversikt over reglene som gjelder og hva du må passe på, for å få erstatning.

1. Økonomiske rettigheter overfor forsikringsselskap og trygdekontor
Ytelser etter yrkesskadeforsikringen kommer i tillegg til ytelser i fra trygdekontoret dersom du mottar uførepensjon med yrkesskadefordeler eller får i mènerstatning. Men både under yrkesskadeforsikringen og i folketrygdloven er minstekravet for å få mènerstatning at du er påført en varig medisinsk invaliditet på minst 15%.
Beregningen av erstatningen fremgår av lov om yrkesskadetrygd og forskrifter til denne. Som et resultat av bruk av datamessige erstatningsprogrammer, oppgjørspraksis i selskapene og praksis i domstolene, har det dannet seg en egen metode for utmåling av erstatning. Det er derfor viktig at du kontakter for eksempel eget fagforbund eller advokat som er spesialisert på erstatningsrett når du får et konkret tilbud i fra et forsikringsselskap. Dessuten vil trygdekontoret og forsikringsselskapet erstatte forskjellige deler av tapet. Hvis du etter en skade må over på rehabiliteringspenger, attføring eller uførepensjon, vil du gå betraktelig ned i inntekt. Men gjennom yrkesskadeforsikringen er hensikten at arbeidstakeren ikke skal lide noe økonomisk tap, slik at man skal stilles i samme situasjon som før skaden.

2. Yrkesskade
For at en legemsskade skal godkjennes som en yrkesskade må det ha skjedd en ulykke. Videre må ulykken skje i forbindelse med utførelsen av arbeidet, på arbeidsstedet og i arbeidstiden. I fra disse vilkårene forekommer det enkelte unntak, som det blir for omfattende å gå inn på i denne artikkelen. Utgangspunktet er imidlertid at man ikke er forsikret for skader som oppstår på vei til og fra jobb. Ved en arbeidsulykke må Arbeidstilsynet informeres og det må sendes skademelding til trygdekontoret. Arbeidsgiver skal følge opp dette, men du bør også undersøke at skaden er registrert. Det må også sendes yrkesskademelding til arbeidsgivers forsikringsselskap. Arbeidsgiver er pliktig til å opplyse hvor bedriften har tegnet sin yrkesskadeforsikring.

En ulykke på arbeidsplassen vil normalt være en yrkesskade, men ofte kan også vanlige ulykkesforsikringer få betydning. Man kan for eksempel være omfattet av en kollektiv ulykkesforsikring. Arbeidsgiver kan også ha knyttet en ulykkesforsikring opp mot en hovedforsikring. Forsikringer som man har tegnet som privatperson må undersøkes siden disse dekker erstatning ved varig skade av medisinsk invaliditet iht. invaliditetstabellen. Husk at skademelding må sendes til hvert enkelt av disse forsikringsselskapene.

3. Yrkessykdom
Hvis du over tid har vært utsatt for skadelig påvirkning på arbeidsplassen eller i arbeidsforholdet og hvis du av den grunn har blitt syk, kan du ha blitt påført en yrkessykdom (diagnose). Hvis sykdommen er en såkalt «listesykdom» må forsikringsselskapet legge dette til grunn, hvis ikke forsikringsselskapet kan påvise at sykdommen skyldes andre påvirkninger utenom arbeidsplassen. Listesykdommene er et begrep som trygdemyndighetene benytter i sin saksbehandling ved avgjørelsen om en lidelse skal godkjennes som en yrkessykdom. Sykdommen må omfattes av den såkalte listen for at den kan godkjennes som yrkessykdom. (Husk at listen ikke er uttømmende).

I tillegg stilles følgende krav:

  • Sykdomsbildet være karakteristisk og i samsvar med hva den aktuelle påvirkningen kan fremkalle
  • Man må i tid og konsentrasjon ha vært utsatt for den aktuelle påvirkningen i en slik grad at det er en rimelig sammenheng mellom påvirkningen og det aktuelle sykdomsbildet
  • Symptomene må ha oppstått i rimelig tid etter påvirkningen, og det må ikke være mer sannsynelig at annen sykdom eller påvirkning er årsak til symptomene

Selv om den skadelige påvirkningen skjedde hos en tidligere arbeidsgiver, kan du ha krav på erstatning. Det er imidlertid et krav at sykdommen er konstatert etter 1.1.1990. (Dette betyr at legekonsultasjoner som berører aktuelle helseplager bør ha funnet sted etter denne dato). Noen arbeidstakere kan også ha vært forsikret før dette tidspunkt.
Når det gjelder yrkessykdommer, må man være klar over at mange yrkessykdommer har svært lang latenstid. Det vil si at det kan gå veldig mange år i fra den skadelige påvirkningen skjedde og til symptomene eller lidelsen debuterer. For eksempel kan lungekreft pga. asbestpåvirkning opptre 20 – 30 år etter at den skadelige påvirkningen skjedde. Hvis man har mistanke om at man kan ha vært utsatt for skadelig påvirkning, og at påvirkningen er årsaken til at man har helseproblemer, bør man be fastlegen om henvisning til spesialist. Dette er nødvendig fordi det ved mange typer yrkessykdommer er nødvendig med spesialkompetanse. (Et eksempel i så måte kan være en arbeidsmedisiner eller lungelege).
I yrkessykdomsaker kan ofte også andre årsaksfaktorer ha spilt en rolle i sykdomsutviklingen. For eksempel kan egen røyking komplisere årsaksutviklingen ved både KOLS og ved lungekreft. Det blir derfor viktig i saksutredningen å skaffe til veie dokumentasjon for omfanget av den skadelige påvirkningen. Den skadelidte må også selv bidra ved å skaffe til veie opplysninger om påvirkningen.

Ved godkjent yrkessykdom vil du ha samme krav til erstatning som ved godkjent yrkesskade. Men ved yrkessykdommer er det viktig å merke seg at det også er forskjellige regler for godkjennelse av yrkessykdom overfor trygdekontoret og overfor forsikringsselskapet.

Du vil finne utfyllende stoff om både yrkesskader, yrkessykdommer m.v. på yrkesskade.info

4. Den skadelidte/sykes huskeliste ved yrkesskade/ yrkessykdom:

1. Rapporter hendelsen til den ansvarlige i bedriften.
Så snart som mulig etter at ulykken/hendelsen har inntruffet må den, eller de ansvarlige, få rapport om skaden. Evt. bør den skadelidte selv gi en skriftlig redegjørelse for hva som har skjedd, når det skjedde, hvem som var til stede og hvilke skader man mener å ha blitt påført. Den skadelidte bør sørge for å ta kopi av redegjørelsen. Send inn skademelding til forsikringsselskap og trygdekontor.

2. Kontakt lege og hold legen oppdatert
Kontakte lege så snart som mulig. Ved senere konsultasjoner er det viktig å orientere legen om hvordan skaden utvikler seg, selv om selve konsultasjonen gjelder et annet helseproblem. Hvis skaden i ettertid viser seg å være til hinder for videre yrkesaktivitet, er det svært viktig at det finnes legeopplysninger om forholdet. Mangler dette vil selskapet ofte legge til grunn at årsaken til problemene skyldes andre forhold.

3. Undersøk egne og arbeidsgivers forsikringer
Arbeidsgiver kan ha tegnet forsikringer i flere forsikringsselskaper, og i tillegg er det ofte uklart hvilket selskap som skal utbetale erstatning pga. reglene om «konstateringstidspunktet». Den som er skadet må også undersøke hva ens private forsikringer dekker, og eventuelt melde skaden til sitt eget forsikringsselskap.

4. Skaff bistand ved erstatningsoppgjøret
Hvis man har fått en varig skade som skyldes en konkret hendelse eller en yrkessykdom, har man krav på erstatning. Søk bistand fra eget fagforbund eller advokat med spesiell kompetanse.

Publisert 26.08.2005.

Relaterte lenker:
NAV (Arbeids- og velferdsforvaltningen)