Jusstorget

- lettlest juss og juridisk hjelp

by

Servitutter

Veirett, ferdsels- og fiskerett er eksempler på såkalte servitutter. Servitutter er kort sagt rettigheter som er avtalt skal gjelde på en annen persons eiendom (fast eiendom).

Servitutter er reelle eller personlige, og kan innebære en positiv eller negativ rettighet. Servitutter er regulert av servituttlova som Stortinget vedtok i 1968. Loven lyder også det klingende navnet ”Lov um særlege råderettar over framand eigedom”.

Reell eller personlig?
En reell servitutt betyr at den er koblet til eierskapet av en annen eiendom. F.eks en veirett som hører til en hytte. Veiretten følger med til neste eier av hytta ved salg. ”Motsatsen” til en reell servitutt er en personlig servitutt –i disse tilfellene er rettigheten knyttet til deg som person (og ikke din eiendom). Et eksempel er en fiskerett som normalt er en personlig rett/servitutt. Denne kan da ikke selges sammen med f.eks hytten på lik linje med veiretten.

Positiv eller negativ?
En annen inndeling som er vanlig å gjøre for servitutter er skillet mellom såkalte positive og negative servitutter: Positive servitutter kjennetegnes ved at de gir eier av servitutten en rett til å f.eks kjøre, hente vann, sende sauer på beite osv. En negativ servitutt går ut på at det legges restriksjoner på f.eks bruken av den annen persons eiendom. Et eksempel er at hytteeieren avtaler med nærmeste nabo at hun ikke skal bygge ut eiendommen ytterligere.

Det er fantasien (og i liten grad lovverket) som setter grenser for hva en servitutt kan innebære.

Hva en servitutt gir rett til er et spørsmål om tolkning
Videre i denne artikkelen vil jeg redegjøre for hvordan servitutter skal tolkes. De er ofte av eldre årgang. Dermed vil det oppstå problemer knyttet til hvordan servitutten skal forstås.

Ofte vil en konflikt være bakteppet for tvil om hva servitutten betyr for partene i avtalen. Veien benyttes på en ny måte, eller hytten har plutselig et så stort vannkonsum at brønnen går tom hele tiden. Hvordan skal man gå frem i slike tilfelle?

Servitutter skal i utgangspunktet tolkes som en avtale. Dette i motsetning til f.eks et testament som skal tolkes subjektivt. Når noe skal tolkes subjektivt er det meningen til den som har skrevet teksten/testamentet som skal gjelde.

a) Den praktiske hovedregelen: naturlig forståelse ordlyden
Men servitutter følger altså ikke tolkningsreglene for testamenter, men reglene for tolkning av avtaler. Tolkningsregler for avtaler er formet gjennom mange års rettspraksis og litterære fremstillinger av reglene. Hovedregelen er at den felles forståelsen partene har skal gjelde. Et eksempel på det er at begge partene forsto at ”årlig bruk av beite” var knyttet til beitesesongen for vanlig norsk rødt fe. Etter regelen om felles forståelse kan ikke rettighetshaver sende skotsk høylandsfe på helårsbeite uten at det gjøres en ny avtale.

Det er imidlertid vanskelig å avgjøre hva som er partenes felles forståelse der en konflikt mellom partene er årsaken til tolkningsproblemene. Dermed presenterer en annen tolkningsregel seg. Nemlig regelen om at den objektive forståelse av det som er avtalt skal gjelde. Dette blir den praktiske hovedregelen ved tolkning av servitutter. Den objektive regelen innebærer at man skal tolke og forstå ordlyden i servitutten som en vanlig normal person i samme situasjon ville ha gjort det. Dette er selvfølgelig en rettslig konstruksjon, men betyr at det ”fornuftige folk flest i samme stilling” ville ha forstått skal gjelde.

Jeg gjør for øvrig oppmerksom på at en servitutt faktisk også kan være muntlig. Det er altså intet gyldighetsvilkår at en servitutt er verken skriftlig eller tinglyst. Men dersom servitutten kun er muntlig kan det være vanskelig å bevise at den gjelder. Selv om det ikke er uenighet om en servitutts eksistens blir det mer problematisk å tolke/fastlegge innholdet av servitutten.

b) Kombinert med tidspunktet for avtalen
Det er tidspunktet for når avtalen ble inngått som er utgangspunktet for tolkningen. Det betyr at dersom det i en avtale fra tidlig 1900 tallet er skrevet at ”hytteeier X gis herved en rett til å ri og ferdes til fots over veier tilknyttet eiendom Y” kan ikke hytteeier nå kreve å kjøre bil. Når avtalen er skrevet ned og den er rimelig klar, er det lettere å komme til en klar forståelse av hva servitutten betyr.

c) Og domstolspraksis
Dersom avtalen er uklar, tvetydig, kanskje muntlig osv, vil det oftere bli tolkningstvil. Domstolene føler i slike tilfelle seg ganske fri i tolkningen av servitutten, og vurderer også hvilket resultat som er rimelig i dag. Det kan typisk være at det er avtalt en ferdselsrett, men det er ikke skrevet eller forutsatt hvilken type ferdselsrett. Domstolene kommer i et slikt tilfelle gjerne til at bruk er bil skal være tillatt for hytteeieren på naboen vei, så lenge bruken ikke er unødvendig eller urimelig til skade eller ulempe for naboen. Det siste er regulert i servituttlovens § 2. Men jeg gjentar at dersom det klart står hvilken type ferdsel servitutten gir rett til (som i mitt eksempel over), vil ikke andre typer ferdsel bli akseptert av domstolene. Det er kun når servitutten er uklar, ordknapp e.l. at en så vid ferdselrett kan bli resultatet av domstolens tolkning. Dersom du skal gi noen en servitutt over din eiendom er mitt råd til deg derfor å gjengi så klart som mulig nøyaktig hva din nabo/naboeiendommen eller andre skal ha rett til. Slik at du ikke risikerer en videre fortolkning en det som egentlig var avtalt.

Tolkning av en servitutt og avtaler generelt skal være en samlet vurdering av all relevant informasjon. Informasjonen kan da få betydning for hvordan ordlyden eller innholdet i en muntlig avtale skal forstås. En dommer vil derfor se på ordlyden, skikk og bruk i området, hvilke forutsetninger partene hadde da avtalen ble inngått, hva som faktisk skjedde når avtalen ble inngått, hva formålet med avtalen er (bil eller å gå?), hvor stort vederlag som er betalt, hvordan partene har oppført seg i tiden etter avtaleinngåelsen og til sist en vurdering av hva som er et rimelig og fornuftig resultat.

Hva hvis partene ikke blir enige om servituttens innhold?
Skal man ta en tvist om en servitutts innhold til domstolen, blir man med andre ord utsatt for en skjønnsmessig totalvurdering. Den vurderingen kan av og til være uforutsigbar for partene i saken. Det er dermed vår anbefaling av du forsøker forhandlingens kunst til alle mulige angrepsvinkler er brukt opp, før du tar saken videre til en kostbar og ofte uforutsigbar domstolsbehandling.

Publisert 19.09.2007.

by

Testamentsførhet og planlegging av arv og gaver – før det er for sent

Her skriver advokat Høie og Stud.Jur André M. Carlsen om de problemer som kan dukke opp om du blir så mentalt svekket, typisk ved Alzheimer/ senilitet, at du ikke lenger anses som testamentsfør.

Det er en rekke problemer som kan dukke opp i kjølvannet av at du blir så mentalt svekket at du ikke lenger er det vi kaller testamentsfør. Hvis Overformynderiet blander seg inn for å ivareta dine økonomiske interesser dukker det opp enda flere problemer; du har ikke lenger full råderett over egne midler. Fellesnevneren for de fleste problemene er at du til en viss grad kan unngå dem ved å planlegge i tide.

En sykehjemsinnleggelse er ofte ledsaget av at du ikke lenger er så mentalt oppegående som du engang var – dette er jo noe som for mange mennesker dessverre henger sammen med det å bli gammel. Hvis du blir så svekket at du ikke lenger forstår hverken hva du gjør eller konsekvensene av dine handlinger, kan du ikke lenger opprette et testament. Du risikerer også at Overformynderiet fatter vedtak om at Overformynderiet skal overta forvaltningen av dine midler, og at det skal oppnevnes hjelpeverge. Hvis du ønsker å gi bort gaver, forskudd på arv eller å sette opp et testament bør du m.a.o. gjøre dette før seniliteten kommer snikende.

Testamentsførhet
Arveloven fastslår at et testament er ugyldig dersom testator (den som har opprettet testamentet) var i høy grad sjelelig svekket da testamentet ble opprettet, og svekkelsen hadde betydning for innholdet i testamentet. Det er altså ikke slik at senilitet er ensbetydende med at testamentet er ugyldig. Det er heller ikke slik at den som har fått oppnevnt hjelpeverge ikke lenger kan opprette et testament. Spørsmålet kommer imidlertid ikke på spissen før testamentet skal fullbyrdes. Arvingene eller skifteretten (som av en eller annen grunn ikke heter skifteretten lenger) må da ta stilling til om avdøde var testamentsfør da testamentet ble opprettet. Dette vil ofte være et svært vanskelig spørsmål å ta stilling til. For unngå tvil bør testator legge ved en legeerklæring hvor det går frem at han er ved sine fulle fem.

Hvis du først er blitt så senil at du ikke tilfredsstiller lovens krav, er det imidlertid for sent, og faren ved senilitet er jo at den ofte kommer snikende. Plutselig er det for sent, uten at man er klar over det selv. Hvis du har et ønske om å opprette et testament for å fastsette en annen fordeling av arven enn etter lovens arvetavle, bør du altså gjøre dette så tidlig som mulig. Ofte har imidlertid mentalt svekkede mennesker klare dager innimellom de ikke fullt så klare dagene. Det er i prinsippet intet i veien for at du oppretter et testament på en god mandag, selv om du ikke engang husker hva du heter på tirsdag.

Som nevnt kan du være så mentalt svekket du bare vil, dersom dette ikke på noen måte har innvirket på innholdet i testamentet. Og testamentets innhold vil jo nettopp kunne gi en god pekepinn på hvorledes det stod til da testamentet ble opprettet. Hvis du testamenterer frimerkesamlingen din til din kjære nevø som er filatelist, kan det vanskelig hevdes at det er din svekkede sinnstilstand som har motivert testamentet. Annerledes blir det hvis du uten forvarsel testamenterer alt du eier til en eller annen rar skikkelse du ikke engang har møtt.

Overføringer i levende live
Det er ikke alltid ønskelig å utsette overføringer fra den ene generasjonen til den neste til etter at man er gått bort. Kanskje har du barnebarn som skal begynne på universitetet eller som skal forsøke å komme seg inn på boligmarkedet. Det er jo heller intet poeng i at leiligheten din står tom, kanskje i mange år, mens du er på sykehjemmet, når det er usannsynlig at du noen gang vil kunne flytte tilbake til ditt hjem. Da er det ofte en langt bedre løsning å gi bort leiligheten som forskudd på arv, heller enn å vente til arven faller når arvingens behov for leiligheten ikke lenger er til stede. Det finnes flere eksempler på boliger som har stått tomme i årevis.

Hvis du blir alvorlig mentalt svekket kan Overformynderiet gripe inn og overta forvaltningen av dine midler, i tillegg til at det oppnevnes hjelpeverge. Utgangspunktet i et slikt tilfelle er at vergen plikter å gjøre leiligheten inntektsbringende ved å leie den ut. Leieinntekten tilfaller naturligvis deg i første omgang, men kommunen legger gjerne beslag på opp til 85 % som vederlag for oppholdet på sykehjemmet. Og selv om du ikke er så mentalt svekket at du ikke lenger er testamentsfør, må du likevel ha Overformynderiets samtykke til å gi gaver eller forskudd på arv.

For å unngå uønskede følger kan det være lurt å forberede arveoppgjøret i god tid, ved å dele ut forskudd på arv. Hvis du sitter i uskiftet bo kan du også dele ut arv etter førsteavdøde. I et slikt tilfelle vil arvingene ha to fribeløp på til sammen kr. 500.000,- før det må betales arveavgift. Hvis du ønsker å sikre studenten innpass på boligmarkedet, uten å gi forskudd på arv, kan du alternativt gi ham en tinglyst borett så lenge studietiden varer. Hverken Overformynderiet eller vergen kan omgjøre en slik disposisjon. Det er imidlertid viktig å huske på at dersom det avtales at boretten skal være vederlagsfri, vil studenten måtte betale skatt for fordelen boretten innebærer.

Selv om man for så vidt er klar i hodet, er det ikke alt man orker å holde styr på når alderdommen setter inn. I et slikt tilfelle kan det være hensiktsmessig å gi én eller flere familiemedlemmer, eller kanskje en nøytral advokat eller rettshjelper, fullmakt til å ivareta dine økonomiske interesser. Fullmakten kan for eksempel gi rett til å leie ut eller selge fast eiendom du ikke lenger har bruk for.

Publisert 19.09.2007

——————————————————————————
Annonse:
Trenger du bistand i forbindelse med testament, arv eller annet?
Webjuristene hjelper deg til halv advokatpris!
——————————————————————————

by

Servitutter

Veirett, ferdsels- og fiskerett er eksempler på såkalte servitutter. Servitutter er kort sagt rettigheter som er avtalt skal gjelde på en annen persons eiendom (fast eiendom).

Servitutter er reelle eller personlige, og kan innebære en positiv eller negativ rettighet. Servitutter er regulert av servituttlova som Stortinget vedtok i 1968. Loven lyder også det klingende navnet ”Lov um særlege råderettar over framand eigedom”.

Reell eller personlig?
En reell servitutt betyr at den er koblet til eierskapet av en annen eiendom. F.eks en veirett som hører til en hytte. Veiretten følger med til neste eier av hytta ved salg. ”Motsatsen” til en reell servitutt er en personlig servitutt –i disse tilfellene er rettigheten knyttet til deg som person (og ikke din eiendom). Et eksempel er en fiskerett som normalt er en personlig rett/servitutt. Denne kan da ikke selges sammen med f.eks hytten på lik linje med veiretten.

Positiv eller negativ?
En annen inndeling som er vanlig å gjøre for servitutter er skillet mellom såkalte positive og negative servitutter: Positive servitutter kjennetegnes ved at de gir eier av servitutten en rett til å f.eks kjøre, hente vann, sende sauer på beite osv. En negativ servitutt går ut på at det legges restriksjoner på f.eks bruken av den annen persons eiendom. Et eksempel er at hytteeieren avtaler med nærmeste nabo at hun ikke skal bygge ut eiendommen ytterligere.

Det er fantasien (og i liten grad lovverket) som setter grenser for hva en servitutt kan innebære.

Hva en servitutt gir rett til er et spørsmål om tolkning
Videre i denne artikkelen vil jeg redegjøre for hvordan servitutter skal tolkes. De er ofte av eldre årgang. Dermed vil det oppstå problemer knyttet til hvordan servitutten skal forstås.

Ofte vil en konflikt være bakteppet for tvil om hva servitutten betyr for partene i avtalen. Veien benyttes på en ny måte, eller hytten har plutselig et så stort vannkonsum at brønnen går tom hele tiden. Hvordan skal man gå frem i slike tilfelle?

Servitutter skal i utgangspunktet tolkes som en avtale. Dette i motsetning til f.eks et testament som skal tolkes subjektivt. Når noe skal tolkes subjektivt er det meningen til den som har skrevet teksten/testamentet som skal gjelde.

a) Den praktiske hovedregelen: naturlig forståelse ordlyden
Men servitutter følger altså ikke tolkningsreglene for testamenter, men reglene for tolkning av avtaler. Tolkningsregler for avtaler er formet gjennom mange års rettspraksis og litterære fremstillinger av reglene. Hovedregelen er at den felles forståelsen partene har skal gjelde. Et eksempel på det er at begge partene forsto at ”årlig bruk av beite” var knyttet til beitesesongen for vanlig norsk rødt fe. Etter regelen om felles forståelse kan ikke rettighetshaver sende skotsk høylandsfe på helårsbeite uten at det gjøres en ny avtale.

Det er imidlertid vanskelig å avgjøre hva som er partenes felles forståelse der en konflikt mellom partene er årsaken til tolkningsproblemene. Dermed presenterer en annen tolkningsregel seg. Nemlig regelen om at den objektive forståelse av det som er avtalt skal gjelde. Dette blir den praktiske hovedregelen ved tolkning av servitutter. Den objektive regelen innebærer at man skal tolke og forstå ordlyden i servitutten som en vanlig normal person i samme situasjon ville ha gjort det. Dette er selvfølgelig en rettslig konstruksjon, men betyr at det ”fornuftige folk flest i samme stilling” ville ha forstått skal gjelde.

Jeg gjør for øvrig oppmerksom på at en servitutt faktisk også kan være muntlig. Det er altså intet gyldighetsvilkår at en servitutt er verken skriftlig eller tinglyst. Men dersom servitutten kun er muntlig kan det være vanskelig å bevise at den gjelder. Selv om det ikke er uenighet om en servitutts eksistens blir det mer problematisk å tolke/fastlegge innholdet av servitutten.

b) Kombinert med tidspunktet for avtalen
Det er tidspunktet for når avtalen ble inngått som er utgangspunktet for tolkningen. Det betyr at dersom det i en avtale fra tidlig 1900 tallet er skrevet at ”hytteeier X gis herved en rett til å ri og ferdes til fots over veier tilknyttet eiendom Y” kan ikke hytteeier nå kreve å kjøre bil. Når avtalen er skrevet ned og den er rimelig klar, er det lettere å komme til en klar forståelse av hva servitutten betyr.

c) Og domstolspraksis
Dersom avtalen er uklar, tvetydig, kanskje muntlig osv, vil det oftere bli tolkningstvil. Domstolene føler i slike tilfelle seg ganske fri i tolkningen av servitutten, og vurderer også hvilket resultat som er rimelig i dag. Det kan typisk være at det er avtalt en ferdselsrett, men det er ikke skrevet eller forutsatt hvilken type ferdselsrett. Domstolene kommer i et slikt tilfelle gjerne til at bruk er bil skal være tillatt for hytteeieren på naboen vei, så lenge bruken ikke er unødvendig eller urimelig til skade eller ulempe for naboen. Det siste er regulert i servituttlovens § 2. Men jeg gjentar at dersom det klart står hvilken type ferdsel servitutten gir rett til (som i mitt eksempel over), vil ikke andre typer ferdsel bli akseptert av domstolene. Det er kun når servitutten er uklar, ordknapp e.l. at en så vid ferdselrett kan bli resultatet av domstolens tolkning. Dersom du skal gi noen en servitutt over din eiendom er mitt råd til deg derfor å gjengi så klart som mulig nøyaktig hva din nabo/naboeiendommen eller andre skal ha rett til. Slik at du ikke risikerer en videre fortolkning en det som egentlig var avtalt.

Tolkning av en servitutt og avtaler generelt skal være en samlet vurdering av all relevant informasjon. Informasjonen kan da få betydning for hvordan ordlyden eller innholdet i en muntlig avtale skal forstås. En dommer vil derfor se på ordlyden, skikk og bruk i området, hvilke forutsetninger partene hadde da avtalen ble inngått, hva som faktisk skjedde når avtalen ble inngått, hva formålet med avtalen er (bil eller å gå?), hvor stort vederlag som er betalt, hvordan partene har oppført seg i tiden etter avtaleinngåelsen og til sist en vurdering av hva som er et rimelig og fornuftig resultat.

Hva hvis partene ikke blir enige om servituttens innhold?
Skal man ta en tvist om en servitutts innhold til domstolen, blir man med andre ord utsatt for en skjønnsmessig totalvurdering. Den vurderingen kan av og til være uforutsigbar for partene i saken. Det er dermed vår anbefaling av du forsøker forhandlingens kunst til alle mulige angrepsvinkler er brukt opp, før du tar saken videre til en kostbar og ofte uforutsigbar domstolsbehandling.

Publisert 19.09.2007.