Jusstorget - lettlest juss og juridisk hjelp

16/09/2013 by advokatene Tonje Liavaag og Advokat Nicolay Skarning (H)

Reklamasjons- og foreldelsesreglene etter at selger har forsøkt utbedring

Dersom kjøper av ny eller brukt bil eller andre gjenstander oppdager mangler ved den, må han reklamere innen rimelig tid for å forfølge kravet, og unngå at kravet blir foreldet. Her skriver advokatene Skarning og Liavaag fra advokatfirma Kvale om reglene som gjelder for reklamasjon og foreldelse av mangelskrav i forbrukerkjøp, sett i lys av en nylig avsagt Høyesterettsdom – «Rustdommen»

1. Innledning
Høyesterett avsa dom 13. juni 2013 (Rustdommen, Rt 2013 s 865), om hvilke reklamasjons- og foreldelsesfrister som gjelder etter at det er utført en mangelfull mangelsutbedring på bil kjøpt i forbrukerkjøp. Forbrukerkjøp vil si at bilen var solgt fra profesjonell forhandler (næringsvirksomhet) til privatperson (ikke næringsvirksomhet), sml. forbrukerkjøpsloven § 1. Vi kaller forbrukerkjøperen også kunden i denne artikkelen.

Forbrukerkjøpsloven har som formål å gi forbrukerne en særlig beskyttelse, når han eller hun handler med næringsdrivende. Forbrukeren ses da som den svake part. Salg av bil mellom privatpersoner er derimot ikke forbrukerkjøp, og reguleres isteden av kjøpsloven av 1988. Her er avtalefriheten større, og partene anses mer likeverdige. Denne artikkelen gjelder forbrukerkjøp og forbrukerkjøpsloven av 2002.

Dersom forbrukeren ikke er fornøyd med den vare som er kjøpt, og denne ikke er i samsvar med det avtalte, kan han holde hele eller deler av kjøpesummen tilbake, kreve retting eller omlevering, kreve prisavslag, heving eller erstatning. Vilkårene for å kunne bruke de enkelte beføyelser (rettigheter) fremgår av forbrukerkjøpsloven kapittel 6.

Felles for beføyelsene er at forbrukeren må reagere innen rimelig tid når han eller hun ser at kjøpsgjenstanden ikke svarer til forventningene. Om han ikke reagerer i tide, kan han miste de beføyelser som loven gir ham.
Dersom forbrukeren ikke når frem med sitt krav overfor forhandleren må han, innen visse frister, ta ut rettslige skritt eller klage til Forbrukertvistutvalget, for at ikke kravet skal foreldes etter foreldelsesloven.

Artikkelen er skrevet på bakgrunn av Rustdommen i Høyesterett 13. juni 2013 (Rt 2013 s 865), hvor artikkelforfatterne representerte Norges Bilbransjeforbund (NBF).

2. Rustdommen 13. juni 2013 – tilbakevendende rustskader
Rustdommen gjaldt en privat kjøper av bruktbil fra profesjonell forhandler i 2003. Det oppsto rust på bl.a. dørene og bilen ble av forhandleren utbedret for rustskadene i 2006, uten at dette kostet kunden noe. Det viste seg imidlertid at rustskadene kom tilbake på de samme stedene i 2009, og at reparasjonen i 2006 dermed hadde vært mislykket. Dette til tross for at forhandleren hadde benyttet anbefalt rustverksted, og ikke kunne bebreides.

Den absolutte reklamasjonsfristen i forbrukerkjøpsloven på 5 år var på dette tidspunkt (2009) gått ut. Spørsmålet var dermed for det første om kunden hadde mistet sin rett fordi fristen hadde gått ut. For det andre var spørsmålet om kravet var foreldet etter de alminnelige foreldelsesregler, som tilsier foreldelse etter tre år.
Høyesterett fant både at reklamasjonsretten var i behold og at kravet ikke var foreldet. Når den første reklamasjonen i 2006 var innenfor den absolutte reklamasjonsfristen, måtte fristen anses for å være overholdt. Da løp det ikke lenger noen absolutt reklamasjonsfrist, bare en relativ reklamasjonsfrist om at man må reklamere innenfor en rimelig tid fra man oppdager eller burde oppdaget at mangelsutbedringen hadde vært mislykket.
Dommen anses å kunne få betydning ikke bare ved mangelsutbedringer på biler, men også ved utbedringer andre mer varige forbruksgjenstander som båter og hvitevarer.

3. Nærmere om reklamasjonsreglene i forbrukerkjøpsloven § 27
Tidspunktet for når kunden må reagere er lovfestet slik i forbrukerkjøpsloven § 27;
”Dersom det foreligger en mangel ved tingen, må forbrukeren innen rimelig tid etter at han eller hun oppdaget eller burde ha oppdaget den, gi selgeren melding om at han eller hun vil påberope seg mangelen (reklamasjon). Denne fristen for å reklamere kan aldri være kortere enn to måneder fra det tidspunkt da forbrukeren oppdaget mangelen.
Reklamasjon må senest skje to år etter at forbrukeren overtok tingen. Dersom tingen eller deler av den ved vanlig bruk er ment å vare vesentlig lengre, er fristen for å reklamere fem år. Dette gjelder ikke så langt selgeren ved garanti eller annen avtale har påtatt seg ansvar for mangler i lengre tid.”

I forbrukerkjøpsloven § 27 er det i første og annet ledd gitt en relativ og en absolutt frist for å reklamere over mangler ved den kjøpte gjenstand;
Den relative fristen sier at kunden må reklamere innen rimelig tid fra kunden som kjøper oppdaget eller burde oppdaget mangelen. Dersom kunden venter unødig lenge med å reklamere overfor selger mister kunden dermed ditt mangelskrav mot selger.
Den absolutte fristen er en maksfrist for når kunden kan reklamere over mangler ved gjenstanden, som gjelder uavhengig av om mangelen er oppdaget eller burde vært oppdaget. Normalt er den absolutte fristen 2 år i forbrukerkjøp. Reklamasjonsfristen for mer varige bruksgjenstander som biler, båter og hvitevarer er derimot 5 år. Ved kjøp av brukte varer må det bli en konkret vurdering av om den absolutte fristen er 2 eller 5 år. Dersom tingen slik den var på kjøpstidspunktet ved vanlig bruk må forventes å vare vesentlig lenger enn 2 år, er fristen 5 år. Det vil normalt være tilfelle ved kjøp av både brukte biler og båter.

4. Mangelsvurdering og reklamasjon
4.1 Mangelsvurderingen
Når en eventuell mangel viser seg, må det gjøres en vurdering av hvorvidt det foreligger en mangel ved tingen i kjøpsrettslig forstand. Det er ikke alt kunden er misfornøyd med som innebærer at det foreligger en mangel som selger svarer for. Utgangspunktet er hva som er avtalt mellom partene.
I forbrukerkjøpsloven er momentene i denne vurderingen angitt slik i § 15:
”Tingen skal være i samsvar med de krav til art, mengde, kvalitet, andre egenskaper og innpakning som følger av avtalen. Hvis det ikke følger noe annet av avtalen, skal tingen
a) passe for de formål som tilsvarende ting vanligvis brukes til
b) svare til det som forbrukeren har grunn til å forvente ved kjøp av en slik ting når det gjelder holdbarhet og andre egenskaper
c) passe for et bestemt formål som selgeren var eller måtte være kjent med da kjøpet ble inngått, hvis selgeren har akseptert dette formålet eller forbrukeren ellers har hatt rimelig grunn til å bygge på selgerens sakkunnskap og vurdering
d) ha egenskaper som selgeren har vist til ved å legge frem en prøve eller modell ”

Det er i utgangspunktet en mangel hvis bilen ikke er i samsvar med det avtalte og det som har oppstått ikke skyldes:
– normal slitasje
– at kunden har påført bilen skade selv
– at bilen på andre måter er blitt utsatt for ytre påvirkninger

Dersom man har kjøpt en bil eller båt i grei stand og ikke for høy alder, vil for eksempel feil ved girkasse, bremser eller motor rett etter levering ofte være kjøpsrettslige mangler. Det behøver kunden vanligvis ikke regne med. I Rustsaken var tilbakevendende rust på samme sted ansett å være en mangel. Men denne vurderingen vil kunne vært annerledes etter lengre tid. Rust på gamle biler må man regne med.

Om mangelsvurderingen i forhold til brukte gjenstander sa Høyesterett i Rustdommen (avsnitt 44):
”I Ot.prp.nr.44 (2001-2002) om forbrukerkjøp, side 181 fremheves betydningen av at det er tale om bruktsalg slik:
« Ved salg av brukte varer må man i større grad også trekke inn den konkrete salgsgjenstandens tilstand, og vurderingen må skje på grunnlag av varens tilstand på det tidspunktet den selges. Ved salg av bruktbiler kan det ofte være aktuelt å si at bilen er ment å vare vesentlig lengre enn to år. En annen sak er at kjøperen i større grad må være forberedt på at mindre deler og lignende svikter uten at dette kjøpsrettslig sett utgjør en mangel. Ved kjøp av bruktbiler må en i noen grad være forberedt på større utgifter til reparasjoner, vedlikehold mv. » ”

Det blir lettere konstatert kjøpsrettslig mangel ved nyere enn eldre gjenstander fordi forventningene og prisen vanligvis er forskjellig.

4.2 Kravet til reklamasjon
Når kunden mener det foreligger en mangel må han eller hun reklamere innen rimelig tid. Av bevismessige grunner er det fornuftig å reklamere skriftlig eller pr. e-post.
Høyesterett legger til grunn at den absolutte fristen som et utgangspunkt anses overholdt dersom forbrukeren reklamerer første gang innenfor fristen. Det foreligger etter dette ingen absolutt frist i loven for å reklamere over mangler ved utbedringen., men kunden må reagere innen rimelig tid. Hva som er en rimelig frist må vurderes konkret i det enkelte tilfelle. Forbrukerkjøpsloven § 27 første ledd angir at denne fristen likevel ikke kan være kortere enn to måneder.
For forbrukeren gir dommen en beskyttet rett til å reklamere over en mangelfull reparasjon, selv om mangelen kommer tilbake etter utløpet av den absolutte reklamasjonsfristen.
Høyesteretts dom er imidlertid forbeholdt utbedringer av det som anses som en mangel i kjøpsrettslig forstand.

Utbedringer av feil som forhandler foretar ut fra kulanse (service) vil dermed ikke avskjære den absolutte fristen. Flere forhandlere vil antagelig reservere seg når de foretar reparasjoner, slik at de foretar reparasjon uten å erkjenne at det foreligger en mangel. På denne måten vil forhandlerne fortsatt kunne utøve ekstraservice ved å reparere «småfeil» som ikke utgjør en kjøpsrettslig mangel, men uten å risikere å ha ansvar for bilreparasjoner for kundene lenger enn de plikter etter loven.

Høyesteretts dom får også bare betydning der det er snakk om at den samme mangelen viser seg ikke å ha vært fjernet ved den første reparasjonen. For andre mangler er reklamasjonsretten falt bort etter at den absolutte fristen er gått ut. Om det er samme mangel eller en ny mangel kan i enkelte tilfeller være tvilsomt, og vil kunne føre til tvister mellom partene. Her vil vurderinger fra sakkyndige kunne være til hjelp, og kunden vil kunne kontakte NAF for slik bistand.

4.3 Avtalt absolutt reklamasjonsfrist
Rustsaken illustrerte problemet med usikkerhet for de profesjonelle forhandlerne dersom det ikke foreligger en absolutt reklamasjonsfrist ved tilbakevendende mangler. Denne usikkerheten kan medføre at det blir dyrere for alle å handle hos profesjonelle bil- og båtselgere, og dermed en ulempe for alle. Men her trakk Høyesterett en mulig løsning opp av hatten;
Det anses ikke å være noe rettslig hinder mot at det kan avtales en absolutt frist for å reklamere på et utbedringsarbeid utenfor forbrukerkjøpslovens grenser. Er disse tilfredsstilt har man avtalefrihet på utsiden av lovens beskyttelse. Dette kan utledes av Høyesteretts merknad i dommens avsnitt 43;
«Poenget i vår sammenheng er likevel at slike absolutte frister vel etter omstendighetene kan avtales, men vanskelig kan oppstilles av domstolene på fritt grunnlag.»

Vi antar at forhandlerne etter dommen vil innta en slik absolutt frist i sine standard salgsavtaler, så lenge forbrukeren får den beskyttelse som forbrukerkjøpsloven gir. For eksempel kan man tenke seg at det tas inn en klausul om at ved tilbakevendende mangler, som det er reklamert på i riktig tid, så svarer forhandleren i inntil ett år etter den absolutte reklamasjonsfrist.

5. Foreldelsesreglene
Det ble også stilt spørsmål i saken om kravet på utbedring var foreldet i henhold til foreldelsesloven, fordi det var gått mer enn tre år etter både leveringen og reparasjonen. Om dette uttalte Høyesterett i avsnitt 57:

”Kjøper ble høsten 2005 oppmerksom på rustskader på bilen, og reklamerte overfor selger, som utbedret manglene i juni måned 2006. Når utbedringen viste seg å være mangelfull – uegnet til å stoppe videre rustangrep – kan det reises spørsmål om dette må regnes som et eget mislighold som utløser en ny foreldelsesfrist for å gjøre gjeldende ytterligere krav på utbedring. Jeg tar ikke stilling til det. Dersom vi tar utgangspunkt i at foreldelsesfristen begynte å løpe ved levering, utløp foreldelsesfristen 29. november 2006. På dette tidspunkt var ankemotparten ikke kjent med at bilen fremdeles var beheftet med en mangel; kjøperen manglet nødvendig kunnskap om kravet. Det følger da av foreldelsesloven § 10 nr. 1 at fordringen først foreldes 1 år etter at kjøperen fikk eller burde skaffet seg kunnskap om grunnlaget for kravet.”

Nytt krav kunne derved ikke foreldes før ett år etter at forbruker ble kjent med eller burde blitt kjent med at bilen fortsatt hadde mangel. Foreldelsesreglene kommer således etter reklamasjonsreglene, og angir de ytterste rammene. Men forbrukeren må samtidig være oppmerksom på at det ikke er nok å reklamere for å avbryte en foreldelsesfrist. Avbrudd av foreldelse vil kunne gjøres ved rettslige skritt eller klage til Forbrukertvistutvalget, jf foreldelsesloven §§ 15 og 16. Et annet alternativ er forhandlerens erkjennelse etter foreldelsesloven § 14.

6. Avslutning
Mangler ved bil, båt og andre forbruksgjenstander skaper tvister mellom både private og profesjonelle. Med Høyesteretts dom i Rustsaken har vi fått noen avklaringer av spørsmålene om reklamasjon og foreldelse når mangelen kommer tilbake. Forbrukerens rettigheter er ikke avskåret når han reklamerer innen rimelig tid, og en gang innen den absolutte reklamasjonsfristen. Høyesterett åpner for at partene også i forbrukerforhold kan avtale en absolutt reklamasjonsfrist etter utløpet av lovens reklamasjonsfrister. Det vil kunne være praktisk for at forhandler skal unngå stadig tilbakevendende reklamasjoner etter forbrukerkjøpslovens frister, en usikkerhet som vil kunne fordyre handel med brukte biler for alle.
For å stoppe foreldelse av mangelskravet må kjøperen, hvis ikke forhandleren erkjenner kravet, ta ut rettslige skritt eller klage til Forbrukertvistutvalget innen treårsfristen eller tilleggsfristen på et år etter at han fikk eller burde skaffet seg kunnskap om mangelen.

Publisert 16.09.2013.

11/09/2013 by Advokat Sverre Olaf Lie

Firmabil – skatt og avgift

Her gir skatteekspert og Eurojuris-advokat Sverre Olaf Lie en oversikt over skattereglene som gjelder ved bruk av firmabil.

1. Innledning
Ansattes bruk av arbeidsgivers bil har vært et gjennomgående tema for skattekontorets kontroll de siste årene. Mangelfull dokumentasjon av bruken av firmabil har resultert i store inntektstillegg, etterberegning av arbeidsgiveravgift samt korrigering av feilført merverdiavgift.

For selskap med stor bilpark kan kontrollen medføre en betydelig økonomisk belastning. Dette kunne i mange tilfeller ha vært unngått dersom bedriften hadde utarbeidet kvalitetssikringsrutiner som ble etterlevd av både arbeidstaker og arbeidsgiver.

2. Fordelsbeskatning for privat bruk
Skatteloven § 5-13 hjemler reglene for fordelsbeskatning av fri bil i arbeidsforhold med utfyllende bestemmelser i Finansdepartementets skatteforskrift § 5-13-1 til 15-13-7. Ansattes fordel ved privat bruk av arbeidsgivers bil skal skattlegges etter sjablongregler når den ansatte faktisk har brukt bilen til privatkjøring i løpet av året. Hvis skattekontoret finner det sannsynlig at bilen har blitt brukt privat, stiller skattekontoret strenge krav til sannsynliggjøring av at bilen likevel ikke er brukt privat. En riktig ført kjørebok som viser at all kjøring er yrkeskjøring, vil bli tillagt stor vekt.

3. Fastsettelse av den private fordelen etter standardregelen
Fordelen ved privat bruk skal fastsettes etter et beregningsgrunnlag som tar utgangspunkt i bilens listepris i Norge som ny på tidspunktet for førstegangsregistrering med tillegg av verdien av eventuelt ekstrautstyr. (Som bilens listepris i Norge som ny legges til grunn hovedimportø-rens listepris for vedkommende bilmodell inklusive merverdiavgift og vrakpant, eksklusive frakt- og registreringsomkostninger, levert importsted på tidspunktet for førstegangsregistrering hos Statens vegvesens trafikkstasjon.)

Beløpet som skal anvendes ved fordelsbeskatningen, fremkommer ved å multiplisere beregningsgrunnlaget med fastsatte prosentsatser. Beløpet som da fremkommer, skal omfatte all fordel ved den private bruken, herunder reise mellom hjem og arbeidssted samt besøksreiser for pendlere.

For 2013 fastsettes fordelen til 30 % av listeprisen inntil kr 275 700 (kr 270 600 for 2012) pluss 20 % av overskytende listepris. Beregningsgrunnlaget/utgangspunktet for standardtillegget for privat bruk av arbeidsgivers bil settes som hovedregel til:

100 % av listepris som ny hvis yrkeskjøringen i inntektsåret er 40 000 km eller mindre
75 % av listepris som ny hvis yrkeskjøringen i inntektsåret overstiger 40 000 km
50 % av listepris for bil som utelukkende drives med elektrisk kraft (elbil) uavhengig av yrkeskjøringens lengde i inntektsåret
Beregningsgrunnlagene ovenfor reduseres med 25 % hvis bilen er 3 år eller eldre per 1. januar i inntektsåret. Dette innebærer for elbil at beregningsgrunnlaget utgjør 37,5 %.

Fordelsbeskatning for privat bruk av bil med yrkeskjøring mindre enn 40 000 km i året med et beregningsgrunnlag på f.eks. 400 000 (veiledende listepris som ny inklusiv ekstrautstyr) vil utgjøre kr 107 570 (275 700 x 30 % + 124 300 x 20 %).

For biler som er eldre enn 3 år per 1. januar i inntektsåret, og som kjøres over 40 000 km i yrket i året, blir grunnlaget 56,25 % (75 % x 75 %) av listeprisen. Dersom vi tar samme utgangspunkt for beregningsgrunnlaget som i eksemplet ovenfor, vil beregningsgrunnlaget bli nedjustert til kr 225 000. Skattepliktig fordel utgjør da kr 67 500.

I særlige tilfeller hvor standardfordelen basert på listepris ved førstegangsregistrering klart ikke står i forhold til fordelen ved den private bruken, kan fordelen fastsettes skjønnsmessig. Denne unntaksbestemmelsen skal bare brukes når avviket er betydelig. Det kan for eksempel være aktuelt for bil registrert som lastebil med en vekt fra 3500 kg inntil 7500 kg, og enkelte større eller spesialinnredede varevogner, eller dersom det er foretatt svært omfattende ombygging eller restaurering av bilen som medfører en markedsverdi som langt overstiger listepris ved førstegangsregistrering.
Når vilkårene for anvendelse av særregelen er oppfylt, skal den skjønnsmessige fastsatte fordelen settes til minimum kr 49 000 for inntektsåret 2013.

Nærmere avgrensning av begrepet privat bruk
Utgangspunktet er at enhver privat bruk av arbeidsgivers bil er å betrakte som en skattepliktig fordel for den ansatte. Dette gjelder uavhengig av hvilken bil den ansatte disponerer. Unntak fra denne regelen gjelder kun for tilfeldig sporadisk bruk. Som sporadisk bruk regnes for eksempel tilfeller der arbeidstaker låner arbeidsgivers bil for å flytte privat innbo. Hvis arbeidstakeren likevel har adgang til å disponere bilen mer enn sporadisk, skal det gjennomføres fordelsbeskatning.

Som privat bruk regnes all kjøring som i skattemessig sammenheng ikke anses som yrkeskjøring, for eksempel kjøring mellom hjem og fast arbeidssted.
Etter gjeldende praksis stilles det strenge krav til dokumentasjon for at en bil ikke er benyttet privat dersom bilen til daglig står parkert på den ansattes hjemmeadresse. Det samme gjelder hvis skattekontoret gjennom observasjoner eller på annen måte har informasjon om at bilen er benyttet utover det som må antas å være virksomhetens alminnelige arbeidstid. I slike tilfeller er det stort sett bare en korrekt ført kjørebok som blir akseptert som tilstrekkelig bevis for en påstand om ikke-bruk privat.

Det foreligger etter skatteloven ingen plikt for arbeidsgiver eller arbeidstaker til å føre en slik kjørebok, og skattekontoret kan heller ikke gi skattyter pålegg om å føre en slik bok. Men en korrekt ført kjørebok gir ofte den avgjørende dokumentasjonen i en skattesak.
Ved vurdering av sannsynligheten for at en bil er brukt privat, er ifølge skatteetaten bl.a. følgende momenter av betydning

hvor bilen er parkert utenom arbeidstiden (hos arbeidstaker eller hos arbeidsgiver)
antall førerkort i familien
type og antall andre biler til disposisjon
privatbilen(e)s stand og kjørt distanse
yrkesbilens stand og kjørt distanse vurdert opp
mot den typen virksomhet hvor bilen brukes
familiesammensetning
privatboligens beliggenhet
yrkesbilens egnethet til privatkjøring

Føring av kjørebok
Kjøreboken må være etterprøvbar, dvs. at både tid og sted for kjøringen må fremgå sammen med den tilbakelagte distansen – så vel per tur som totalt. Opplysningene må være etterprøvbare mot bilens kilometerstand. Påstand eller fremleggelse av avtale om at den ansatte ikke har lov til å bruke bilen privat, tillegges i alminnelighet liten vekt dersom annen dokumentasjon for påstanden ikke kan fremlegges. Tilsvarende gjelder selv om det oppbevares verktøy eller lignende i bilen. Det skal normalt ganske mye til for å kunne få aksept for at en firmabil er uegnet til privat bruk.

Føring av kjørebok oppfattes av mange som en tyngende ekstrabelastning som kan gå ut over effektiv arbeidstid. De senere årene har mange tatt i bruk elektronisk kjørebok (dvs. kjørebok som bygger på sporingsteknologi) i stedet for den gamle manuelt førte. Dersom en bedrift velger å ta i bruk elektroniske kjørebøker, skal det meldes fra til Datatilsynet før boken tas i bruk. (Melding om behandling av personopplysninger med elektroniske hjelpemidler.)

Når en bedrift har valgt å oppfylle sin dokumentasjonsplikt ved å føre kjørebok, vil kjøreboken bli å regne som oppbevaringspliktig regnskapsmateriale som skal oppbevares i 10 år etter regnskapsårets slutt. Kjøreboken kan oppbevares enten i papirformat eller elektronisk. Den må være tilgjengelig i lesbar form og kunne skrives ut på papir i hele oppbevaringsperioden.

Hvilken type biler skal standardtillegget benyttes for?
Reglene for fastsettelse av fordel ved privat bruk gjelder i utgangspunktet for alle biltyper, uavhengig av om bilen er egnet til privat bruk. Dette omfatter personbiler, elbiler, varebiler, kombinerte biler, bobiler, busser, lastebiler mv.

Biler som faller utenfor standardtillegget
Normalt skal standardregelen for fastsettelse av fordel ved privat bruk av arbeidsgivers bil benyttes selv om privatkjøringen bare omfatter kjøring mellom hjem og fast arbeidssted (arbeidsreise) og ikke annen privatkjøring. Når det ikke er annen privatkjøring enn kjøring mellom hjem og fast arbeidssted, skal brukeren likevel ikke ha standardtillegget for følgende biler:

biler som etter sin konstruksjon eller innredning i liten grad er egnet (se nedenfor) og heller ikke ment for privat bruk
biler som er registrert for 9 passasjerer eller mer, såfremt de brukes i kjøreordning organisert av arbeidsgiver til transport av ansatte på arbeidsreise

Brukeren skal i disse tilfellene i stedet for standardtillegget bare ha tillegg for faktisk kjøring mellom hjem og fast arbeidssted (beregnet etter en kilometersats på kr 3,30). Brukes bilen til annen privatkjøring enn arbeidsreiser, skal brukeren likevel ha standardtillegget også i disse tilfellene.

Om bilen i liten grad er egnet til privat bruk, beror på en helhetsvurdering av bilen som sådan. Nedenfor følger momenter listet opp i Lignings-ABC 2012/13. Oppregningen er ikke uttømmende.

Bilens størrelse og vekt tillegges betydning. Jo større og tyngre bilen er, desto lettere vil bilen kunne karakteriseres som i liten grad egnet til privat bruk. Bilens konstruksjon og utstyr kan likevel gjøre den godt egnet til privat bruk
Biltyper som varevogn, pick-up o.l. er ikke i seg selv i liten grad egnet til privat bruk. Andre biler med dominerende lasteplan vil ofte i liten grad være egnet til privat bruk. Det må foretas en konkret vurdering av egnethet
Biler som inneholder faste innredninger og store mengder av verktøy/utstyr, vil ofte i liten grad være egnet til privat bruk. Det må vurderes om innredningen er lett å demontere og/eller om verktøyet/utstyret er lett å fjerne
En bil som etter ombygging bare har sitteplass til føreren, vil i utgangspunktet i liten grad være egnet til privat bruk
Spesialbiler som for eksempel renovasjonsbiler, tankbiler mv. vil aldri være egnet til privat bruk
Smuss, lukt og støy er forhold som kan tale for at bilen i liten grad er egnet til privat bruk
Ved vurderingen av om bilen er egnet til privat bruk kan det til en viss grad ses hen til bilens alder og slitasjegrad.

Standardregelen omfatter ikke følgende biler selv om de brukes privat:

lastebiler med totalvekt på 7500 kg eller mer
busser registrert for mer enn 15 passasjerer
biler som det i lov eller i medhold av lov er fastsatt forbud mot å benytte til annen privatkjøring enn kjøring mellom hjem og arbeidssted (gjelder primært statens motorvogner)

For lastebiler over 7500 kg eller busser med mer enn 15 passasjerplasser fastsettes fordelen på grunnlag av faktisk privat bruk. For slike biler fastsettes fordelen for 2013 etter en kilometersats på kr 3,30 for faktisk privatkjøring. Denne satsen brukes både for arbeidsreiser og for annen privatkjøring med unntak av arbeidsreiser og besøksreiser som samlet overstiger 4000 kilometer. Her brukes en sats på kr 1,50 for overskytende antall kilometer med slik kjøring.

Persongrupper som omfattes av standardtillegget
Standardregelen for fastsettelse av fordel ved privat bruk av bil omfatter:

arbeidstakere som privat bruker bil som er stilt til disposisjon av/gjennom arbeidsgiver
skattytere som regnskapslignes for bruk av bil i yrket, herunder egen virksomhet
deltakere som bruker regnskapslignet bil tilhørende et deltakerlignet selskap

Brukshindringer, skifte av bil, flere biler disponibelt, vederlag for bruken
Standardfordelen skal ikke reduseres på grunn av at skattyteren av individuelle grunner har vært forhindret fra å kjøre bil privat i løpet av året, for eksempel fordi han har vært syk, vært på ferie, vært på tjenestereise m.m. så lenge han har disponert bilen.

Brukshindring som knytter seg til forhold ved bilen, for eksempel service og reparasjon på verksted, skal heller ikke redusere standardfordelen.

Skiftes bilen som brukes privat, i løpet av året med en bil med en annen listepris, skal standardfordelen beregnes etter listepris for hver av bilene ut fra hele kalendermåneder. For kalendermåneden som bilskiftet skjer, beregnes fordelen bare på grunnlag av listeprisen for en av bilene som om skattyteren har disponert denne bilen hele måneden.

Standardregelen om fastsetting av fordel ved bruk av bil gjelder for hver bil som skattyteren har til privat disposisjon samtidig, såfremt han bruker disse bilene privat.
Veksler flere skattytere på å disponere en bil til privat bruk, og de ikke har noen annen firmabilordning utenom dette, skal standardfordelen fordeles forholdsmessig på hver skattyter etter varigheten av den enkeltes disponering.

Har skattyteren bare hatt bil til disposisjon til privat bruk en del av året, skal fordelsbeskatningen gjennomføres for det antall hele og påbegynte kalendermåneder (beregnet etter tolvdeler) som bilen har vært til disposisjon. Kan det på grunn av stadig vekselbruk av arbeidsgivers bilpark ikke fastslås noe bestemt tidsrom for den ansattes private bruk av den enkelte bil, beregnes standardfordelen ut fra gjennomsnittet av beregningsgrunnlagene for de bilene som den ansatte har tilgang til.

Verdien av fordelen ved privat bruk av bil skal ikke reduseres om brukeren helt eller delvis dekker kostnadene som påløper ved bilholdet.

Verdien av fordelen skal ikke reduseres i tilfeller hvor arbeidsgiveren leier (leaser) en bil, fremleier denne til brukeren, og brukeren dekker alle kostnader som påløper ved bilholdet, herunder arbeidsgiverens kostnader til leie (leasing) av bilen.

4. Arbeidsgivers trekk- og avgiftsplikt
Fordel ved fri bil etter standardregelen er trekk- og arbeidsgiveravgiftspliktig i arbeidsforhold. Arbeidsgiver beregner fordelen og innberetter denne på lønns- og trekkoppgaven under kode 118-A.
Bilens listepris ved førstegangsregistrering med tillegg for ekstrautstyr inklusive avgifter og bilens registreringsnummer skal være oppgitt sammen med opplysninger om i hvilket tidsrom arbeidstakeren har disponert fri bil.
I de særlige tilfeller hvor listeprisen klart ikke står i forhold til fordelen ved den private bruk, kan fordelen fastsettes ved skjønn med lønnsinnberetning under kode 125-A. Lastebiler, busser og biler med spesialinnredning som ikke brukes privat utover reise mellom hjem og arbeidssted, lønnsinnberettes under kode 135-A.

5. Merverdiavgift
Det er ingen sammenheng mellom den skattemessige sjablongregelen for beregning av privat fordel og vurderingen mht. merverdiavgift.
Fradragsretten for inngående merverdiavgift er avhengig av hvilken type kjøretøy som benyttes, og hva kjøretøyet benyttes til. Det foreligger ikke fradragsrett for inngående merverdiavgift på anskaffelse og drift av personkjøretøy, herunder personbil og varebil i klasse 1. Det foreligger likevel fradragsrett for inngående merverdiavgift på anskaffelse og drift av personkjøretøy i virksomheter som omsetter persontransporttjenester, i den grad bilen er benyttet til transport av betalende passasjerer. (Se merverdiavgiftsloven § 8-1, 1. ledd jf. § 8-4, 1. ledd 2. punktum.) Det samme gjelder virksomheter som driver yrkesmessig utleie av personkjøretøy.
Dersom en slik bil selges før det er gått tre år etter ervervet, skal fradragsført inngående avgift tilbakeføres med fratrekk av 1/36-del for hver hele måned regnet fra registreringstidspunktet.

Det foreligger heller ikke fradragsrett for andre kjøretøyer enn personkjøretøy (f.eks. varebil registrert i klasse 2) dersom kjøretøyet kun benyttes til private formål eller til virksomhet som er unntatt fra merverdiavgiftsplikt. Derimot foreligger det fradragsrett for inngående merverdiavgift ved anskaffelsen av slikt kjøretøy i den utstrekning kjøretøyet er til bruk i den merverdiavgiftspliktige virksomheten. Inngående merverdiavgift må således fordeles og fradragsføres forholdsmessig etter antatt bruk av kjøretøyet innenfor merverdiavgiftslovens område på tidspunktet for bilens anskaffelse.

Midlertidig bruk av driftsmidler fra en merverdiavgiftspliktig virksomhet til privat bruk eller andre formål som faller utenfor merverdiavgiftslovens område, anses ikke å være omfattet av lovens uttaksbestemmelser. Dersom virksomheten driver med utleie av biler, skal uttaksmerverdiavgift likevel beregnes. Utlånet vil da anses som uttak av en utleietjeneste som skal avgiftsberegnes.

Publisert 11.09.2013.
Tidligere publisert i «Eurojuris Informerer» nr. 1/13

13/06/2013 by Advokat Guri Haarr

Generasjonsskifte i aksjeselskaper – arv og arveavgift

Her gir Eurojuris-advokat Guri Haarr en oversikt over reglene som gjelder for arv- og arveavgift ved generasjonsskifte i familieaksjeselskaper.

1. Hva er et generasjonsskifte?
Generasjonsskifte betyr i denne sammenheng at verdiene i en virksomhet overføres fra en generasjon til en annen – typisk fra senior til junior. Et generasjonsskifte i en familiebedrift skiller seg imidlertid fra eierskifte i andre selskaper ved at det er andre hensyn som må ivaretas i tillegg til de forretningsmessige.

Familiebedrifter har gjerne aktive eiere med sterk motivasjon for arbeidet i bedriften, og som deltar aktivt i denne. Ut fra tanken om at verdiene forvaltes på vegne av tidligere generasjoner og for framtidige generasjoner, vil familiebedrifter som regel ha et lengre perspektiv på virksomheten enn andre selskaper.

Et annet forhold ved generasjonsskifter er at verdioverføringen som regel skjer fra foreldre til barn eller barnebarn. Da oppstår arverettslige problemstillinger, som er temaet for denne artikkelen.

2. Generasjonsskifte etter seniors død
2.1 Arv og testament
Dersom virksomheten overføres fra senior til junior etter at senior er død, setter arveretten og familieretten grenser for hvordan overføringen kan skje. Ved planleggingen av et generasjonsskifte som først skal skje etter seniors død, bør man for det første ta hensyn til virkningene av at familiebedriften inngår i et særeie eller et felleseie. Formuesordningen bør deretter tilpasses generasjonsskiftet, for eksempel ved opprettelse eller endring av ektepakt. Gjenlevendes rett og behov for å sitte i uskifte med avdødes midler inngår i vurderingen. For det tredje må det tas hensyn til de arverettslige følger av at generasjonsskiftet skjer etter seniors død.
Nedenfor følger en kort gjennomgang av hovedreglene om disse spørsmål.

Hvis senior var gift på dødstidspunktet, må det først avklares om ektefellene hadde felleseie eller særeie. I tilfelle særeie er spørsmålet om hele eller deler av bedriften inngikk i seniors særeie, og om ektepakten i så fall gir gjenlevende rett til å sitte i uskifte med avdødes særeie. Hvis en slik rett ikke er avtalt i ektepakten, kan gjenlevende ektefelle ikke overta virksomheten i uskifte uten at arvingene gir sitt samtykke. I mangel av samtykke, må boet skiftes. Verdien av virksomheten som inngår i avdødes særeie, vil være en del av arven etter avdøde, som skal fordeles mellom ektefellen og eventuelle slektsarvinger eller testamentsarvinger.

Dersom familiebedriften i stedet inngår i ektefellenes felleseie når senior faller fra, eller det er avtalt i ektepakt at særeie blir felleseie ved død, deles verdien av virksomheten mellom avdødes og gjenlevendes andel av felleseiet. I den forbindelse blir det også et spørsmål om senior hadde rett til å kreve hele eller deler av virksomheten unntatt fra likedeling etter reglene om skjevdeling. Den delen av virksomhetens verdi som inngår i avdødes dødsbo, vil deretter bli fordelt mellom gjenlevende ektefelle og andre arvinger.

Selve fordelingen av arven etter senior – i form av særeiemidler og/eller felleseiemidler – bestemmes av arvelovens regler og et eventuelt testament. Dersom senior ikke har opprettet testament, er gift og har barn på dødstidspunktet, arver gjenlevende ektefelle ¼, mens ¾ går til livsarvingene, som er avdødes barn. Hvis også ektefellen er død, arver barna alt. Dersom senior var samboer på dødstidspunktet, avhenger samboerens arverett av om paret hadde felles barn. I så fall har vedkommende rett til en arv på 4 G (Folketrygdens grunnbeløp: kr 85 245 per 1.5.2013) uten at det er opprettet testament. Hvis paret ikke har felles barn, har samboer ingen arverett med mindre det er fastsatt i et testament.

I et testament kan livsarvingenes arv begrenses til 2/3. Denne såkalte pliktdelsarven er likevel ikke er større enn kr 1 million til hvert barn fra hver av foreldrene. I et testament som den andre ektefellen er gjort kjent med, kan også dennes arv begrenses til 4 G. Dess større verdi virksomheten har, og dess mer senior etterlater seg i tillegg, dess større frihet har han eller hun til å påvirke et generasjonsskifte etter sin død ved hjelp av testament.

Når senior ved hjelp av testament begrenser hvert barns arv til
1 million kr og deretter bestemmer fordelingen av overskytende verdier, kan han eller hun overføre familiebedriften til en arving etter eget ønske, uten at medarvinger kan kreve seg utløst. På denne måten kan senior for eksempel bestemme at ett av barna skal overta bedriften vederlagsfritt. Dersom familiebedriften utgjør hoveddelen av arven etter senior, innebærer dette en betydelig forfordeling mellom barna.
Hvis senior vil unngå et slikt resultat, kan han eller hun begrense barnas pliktdelsarv som nevnt ovenfor, men i stedet for å gi virksomheten til ett barn vederlagsfritt, gi vedkommende rett til å overta familiebedriften mot å utløse de andre arvingene. I tillegg til den muligheten som er skissert ovenfor, kan senior etter en særregel i arveloven opprette et testament der virksomheten overføres til ett av barna mot at vedkommende utløser andre medarvinger. Et slikt testament må godkjennes av departementet eller ha samtykke fra alle livsarvingene for å være gyldig. Regelen er lite brukt i praksis og mindre aktuell som følge av muligheten for å begrense pliktdelsarven.

Foreldre har ingen plikt til å likestille barna ved de handlinger de foretar i live, og hensynet til familiebedriften kan da tilsi en forfordeling av verdier mellom barna dersom likedeling av eierrettighetene til bedriften ikke anses som den beste løsning.

Enten senior har opprettet testament eller ikke, kan gjenlevende ektefelle og seniors livsarvinger inngå avtale om arveoppgjøret, der man blir enige om en annen fordeling enn arvelovens system. Arveavgiften for den enkelte arving skal likevel beregnes etter lovens system. Dersom løsningen innebærer at verdier overføres vederlagsfritt mellom partene, kan det i tillegg oppstå plikt til å betale arveavgift av gavene.

3. Generasjonsskifte i seniors levetid

3.1 Arveforskudd og gaver
Ut fra det som er sagt ovenfor, vil det i de fleste tilfeller være mest hensiktsmessig å gjennomføre generasjonsskiftet mens senior lever. Det gir både større muligheter ved planleggingen og anledning for de to generasjonene til å samarbeide i en overgangsfase.

Når generasjonsskiftet gjennomføres mens senior er i live, skjer dette typisk ved at senior – som regel i samråd med arvingene – inngår avtale med ett eller flere barn om å overta familiebedriften. Så lenge senior er eier og overdragelsen skal skje i seniors levetid, er dette en handling senior kan foreta uten hensyn til andre arvinger. Det betyr at senior kan overføre virksomheten vederlagsfritt, for en lavere pris enn markedsverdien eller til markedspris, alt etter hvilken løsning som best ivaretar hensynet til bedriften.

Foreldre har ingen plikt til å likestille barna ved de handlinger de foretar i live, og hensynet til familiebedriften kan da tilsi en forfordeling av verdier mellom barna dersom likedeling av eierrettighetene til bedriften ikke anses som den beste løsning. For å bidra til større likhet mellom barna og kanskje også sikre familiefreden, kan senior i slike tilfeller justere for forfordelingen ved å bestemme at gaven som utgjør hele eller deler av verdiene i familiebedriften, skal avkortes i mottakerens endelige arv etter senior. Gaven kalles i så fall et arveforskudd.

4. Arveavgift

4.1 Arv og gaver til fysiske personer
Som utgangspunkt skal det alltid beregnes arveavgift ved overføring av verdier fra senior til neste generasjon i forbindelse med et generasjonsskifte. Dette gjelder enten overføringen skjer i form av en avtale mens senior lever, eller som ledd i et arveoppgjør.

Arveavgiftsloven fastsetter for det første at det skal betales arveavgift av all arv. Det betyr at det alltid påløper arveavgift når familiebedriften overføres til neste generasjon etter seniors død. Det forutsettes da at det skjer en netto verdioverføring.

For å hindre at arveavgiftsplikten omgås ved at verdiene overføres som gaver i live eller arveforskudd, er det arveavgiftsplikt på gaver til en nærmere bestemt personkrets. Med gave menes i denne sammenheng en formuesoverføring fra giver til mottaker. Det betyr at gaver og gavesalg rammes, men ikke salg til markedspris. Personene som omfattes av avgiftsplikten, er givers arvinger på gavetidspunktet og deres livsarvinger, ektefellens tilsvarende arvinger og deres ektefeller, samt testamentsarvinger.

4.2 Gaver til juridiske personer (f.eks. aksjeselskaper)
Gaver til aksjeselskaper er arveavgiftspliktige når personkretsen som nevnt ovenfor, direkte eller indirekte er eiere eller interessert på samme måte som en eier i selskapet. Arveavgiftsloven setter ingen grense for hvor stor eierinteressen må være, men avgiftsplikten beregnes på grunnlag av størrelsen på den aktuelle eier-interessen som avgiftsplikten er knyttet til.

Det er mottaker av gaven som er arveavgiftspliktig, også når mottaker er et selskap. Dersom mer enn halvparten av midlene som gis i gave til selskapet, antas å ville tilfalle høyst fire personer, anses likevel gaven for å være gitt til disse i den forstand at arveavgiften beregnes ut fra givers forhold til disse personene og ikke til selskapet. Også i disse tilfellene er det selskapet som skal betale arveavgiften. Det betyr at man ikke unngår arveavgift ved å gi gaver til juniors selskap i stedet for til junior personlig.

4.3 Gaver fra juridiske personer
Gaver fra juridiske personer er som utgangspunkt ikke arveavgiftspliktige. For å unngå omgåelse av arveavgiftsreglene ved å gi gaver via selskaper, anses i enkelte tilfeller andre enn selskapet som giver. Dette gjelder for det første når noen på forhånd har overført midler til selskapet under forutsetning av at disse skal gis videre i gave fra selskapet til en bestemt person. I så fall anses gaven for å være gitt fra vedkommende som betalte selskapet, til den endelige mottakeren. Gaven anses også for å være gitt av en annen enn selskapet når noen i personkretsen nevnt under 4.1 har eierinteresser i selskapet som gir gaven. Regelen medfører at slike personer anses som giver når selskapet yter gaver til personer som ville ha vært arveavgiftspliktige dersom de hadde fått gaven direkte fra den fysiske personen i stedet for fra selskapet.

4.4 Unntak fra arveavgiftsplikten
Arv og gave til givers ektefelle eller samboer er unntatt fra arveavgift. For å regnes som samboer arveavgiftsmessig, må man ha bodd sammen i minst to år i et ekteskapslignende forhold.

Videre er arv og gave til fysisk person på inntil ½ G ved årets inngang fritatt for avgift. Fritaket gjelder imidlertid ikke for gaver som består i ikke-børsnoterte aksjer. Dersom aksjene ikke overføres som gave, men kjøpes på kreditt, er spørsmålet om årlige renter og avdrag kan inngå i det årlige fribeløpet uten at ordningen anses som en ulovlig omgåelse av reglene. Dersom en ordning med motregning av renter og avdrag mot fribeløpet skal godtas, må det i det minste godtgjøres at lånet og nedskrivningen har en realitet. Det betyr at rente- og avdragsvilkårene i størst mulig grad må svare til vilkårene dersom lånet i stedet hadde vært ytt av en kredittinstitusjon.

5. Omgåelse av arveavgiftsplikten
Innenfor skatte- og avgiftsretten kan myndighetene på visse vilkår som er utviklet av domstolene, skjære gjennom de formelle forhold når ordningen innebærer en omgåelse av reglene i strid med formålet. Grunnvilkåret for slik gjennomskjæring er at ordningen har som hovedformål å spare skatt eller avgift. I tillegg foretas en helhetsvurdering hvor det undersøkes om ordningen har egenverdi ut over å spare skatt, og om det strider mot reglenes formål å legge de formelle forhold til grunn.

Ifølge Høyesterett er det likevel ”tillatt å tilpasse seg skatte- og avgiftsreglene, men ikke å omgå eller utnytte disse i strid med det formål de har”. Sitatet er hentet fra den såkalte Reitan-dommen, der arveavgift var et sentralt tema. Det bringer for langt å gjennomgå hele dommen innenfor rammen av denne artikkelen. Som ledd i begrunnelsen for at Høyesterett aksepterte en transaksjonsrekke som medførte en besparelse på 55 millioner kroner i arveavgift, framhevet retten at formålet med de aktuelle lovbestemmelsene var ”å lette gjennomføring av generasjonsskifter i små og mellomstore – ofte familieeide – bedrifter”.

6. Verdsettelsen av arv og gaver
Utgangspunktet for arv og gave er at eiendelene skal verdsettes etter antatt salgsverdi på tidspunktet da gaven ytes, eller på dødstidspunktet eller utlodningstidspunktet ved henholdsvis privat eller offentlig skifte.

6.1 Verdsettelse av ikke-børsnoterte aksjer
Ikke-børsnoterte aksjer verdsettes til aksjenes andel av aksjeselskapets samlede skattemessige formuesverdi slik denne fastsettes etter skatteloven. Tidspunktet for verdsettelsen er 1. januar i det året mottaker får rådigheten over aksjene, og som hovedregel skal det ikke tas hensyn til verdiendringer etter dette tidspunktet.
Ved fastsettelse av selskapets skattemessige formuesverdi legges ligningsverdien av fast eiendom til grunn, og goodwill regnes ikke med. Det betyr at verdiene som danner grunnlag for arveavgiftsberegningen, kan være vesentlig lavere enn den reelle markedsverdien.

Som utgangspunkt skal hele verdien av gaver og arv legges til grunn ved arveavgiftsberegningen. For ikke-børsnoterte aksjer finnes imidlertid en særregel, som innebærer at hver enkelt mottaker kan velge at avgiftsverdien settes til 60 % av de første mottatte 10 millioner kroner. Ved et generasjonsskifte innebærer dette at en familiebedrift med skattemessig formuesverdi på 20 millioner kroner, kan verdsettes til 16 milloner kroner ved beregning av arveavgift dersom det er én mottaker av gaven, og 12 millioner kroner dersom det er to gavemottakere.

Regelen har også som resultat at et barn som arver eller mottar i gave en fast eiendom med omsetningsverdi 10 millioner kroner, plikter å betale arveavgift av 10 millioner kroner, mens et annet barn som mottar familiebedriften med formuesverdi 10 millioner kroner – og kanskje det dobbelte i markedsverdi – må betale arveavgift av 6 millioner kroner. Rabatten kan imidlertid bare benyttes én gang for hver mottaker.

6.2 Arveavgiftssatsene
Arveavgiftssatsene fastsettes av Stortinget hvert år. For 2013 er satsene som følger:

Arv/gaver til barn og foreldre:

Intet av de første kr 470 000
6 % av de neste kr 330 000
10 % av det overskytende

Arv/gaver til andre:

Intet av de første kr 470 000
8 % av de neste kr 330 000
15 % av det overskytende

Avgiften beregnes av det én mottaker mottar fra én giver. Det betyr for det første at arveavgiften kan reduseres ved å fordele arv og gave på flere givere eller mottakere.

Ved overføring fra foreldre til barn vil det etter dette være gunstig at arv eller gave til felles barn kommer fra begge foreldrene i like stor grad. Ektefellenes formuesordning i ekteskapet vil dermed ha betydning for om arven eller gaven anses for å stamme fra begge foreldrene eller ikke.

Arv eller gave fra felleseie anses for å komme fra begge foreldre med en halvpart fra hver. Arv eller gave av særeiemidler anses derimot bare for å komme fra den som eier eiendelene som sitt særeie. Ektefeller kan på sin side gi gaver til hverandre uten å betale arveavgift, og de kan fritt omdanne særeie til felleseie ved hjelp av ektepakt. På denne måten kan særeie omdannes til felleseie før overføring av verdier til barna for å spare arveavgift. Dersom generasjonsskiftet først skal skje etter seniors død, vil en slik ordning imidlertid medføre arvemessige begrensninger, jf. punkt 2.1 ovenfor.

6.3 Arveavgift og latent skattepliktig gevinst
Utgangpunktet ved arv og gave er at mottaker vurderes skattemessig ut fra egne forhold, dvs. ut fra verdien på tidspunktet når arven eller gaven mottas. Ved arv og gave av aksjer er det imidlertid givers inngangsverdi på aksjene som legges til grunn, med mindre denne verdien er høyere enn arveavgiftsgrunnlaget. Lav inngangsverdi kan medføre høy skattepliktig gevinst ved et senere salg av aksjene. For å kompensere for dette, kan mottaker gjøre fradrag for 20 % av den latente gevinsten ved beregning av arveavgiftsgrunnlaget.

Når mottaker av ikke-børsnoterte aksjer skal vurdere om han eller hun skal velge avgiftsfastsettelse etter 60 % eller 100 % av den skattemessige formuesverdien, må det derfor – i tillegg til arveavgiften – også tas hensyn til den latente skattepliktige gevinsten. Høy arveavgift vil da gi lavere inntektsskatt i framtiden, mens lavere arveavgift gir høyere inntektsskatt ved et framtidig salg.

Spørsmålet er om mottaker ønsker å beholde aksjene etter overtakelsen eller ikke. Som nevnt innledningsvis, har familiebedrifter ofte et langsiktig perspektiv på virksomheten, og forutsetningen for overføringen fra senior til junior vil ofte være at eierskapet skal forbli i familien. Når planen dessuten er at junior skal beholde aksjene til de overtas av neste generasjon etter ham, blir arveavgiften det sentrale å hensynta.

Publisert 13.06.2013.
Tidligere publisert i «Eurojuris Informerer»

Arv og arveavgift ved generasjonsskifte i AS aksjeselskap – oversikt.