Jusstorget

Her får du en oversikt over de erstatningsrettslige regler og prinsipper som gjelder når det stat eller kommune begår feil, enten disse er knyttet til ansattes handlinger eller til myndighetsutøvelse basert på lov og rettspraksis.

1. Innledning
Stat og kommune er ansvarlige for sine organers og sine tjenestemenns feil etter de alminnelige erstatningsregler.

Foruten de skader som skyldes konkrete handlinger utført av offentlig ansatte, kan også andre slags feil fra stat eller kommune medføre erstatningsansvar. Det gjelder særlig ansvar knyttet til offentlig myndighetsutøvelse hvor en avgjørelse lider av feil eller mangler som medfører ugyldighet. I slike tilfelle vil den som rammes kunne kreve erstatning.

Jeg skal nedenfor se på de reglene som gjelder for slike tilfelle.

2. Grunnvilkårene for å kreve erstatning
Det offentlige vil på samme måte som privatpersoner og private bedrifter være underlagt de sanksjoner som ligger i de alminnelige erstatningsregler og som bl.a. kommer til uttrykk i skadeserstatningsloven av 13.06.1969. For at noen skal bli erstatningsansvarlig er det vanlig å stille opp 3 ulike betingelser:

• det må foreligge et ansvarsgrunnlag. Det innebærer at noen har handlet uaktsomt eller at ansvar kan pålegges uavhengig av skyld i medhold av lov eller rettspraksis (objektivt ansvar)
• det må foreligge et økonomisk tap
• det må foreligge årsakssammenheng mellom handlingen eller beslutningen og det tap som har oppstått.

Når det gjelder det offentliges erstatningsansvar kan det være naturlig å skille mellom handlingsansvar og beslutningsansvar. Handlingsansvaret kan være knyttet til konkrete handlinger utført av en offentlig tjenestemann eller forsømmelse av å utøve slike handlinger. Beslutningsansvaret vil være knyttet til en konkret avgjørelse eller et vedtak.

3. Det offentliges ansvar ved kontroll-, tilsyns- og servicevirksomhet
Det offentliges virksomhet er svært variert og omfatter særdeles forskjellige virksomheter og virksomhetsområder, og reglene må derfor tilpasses. Det offentlige utøver etter hvert en omfattende servicevirksomhet og kontrollvirksomhet. Det gjelder transportvesen, helsevesen, brannvesen, værvarsling etc. Normalt vil dette skje uten fare for feil. I enkelte tilfelle vil imidlertid en feil kunne få alvorlige følger for den det gjelder.

Hovedreglen i disse tilfelle er at det offentlige vil påføres ansvar ved forsett eller uaktsomhet fra en offentlig tjenestemann.
Men ved denne vurderingen må det tas hensyn til om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til tjenesten er tilsidesatt. Dette innebærer antagelig at man må stille opp et krav om det foreligger et avvik utover det som er rimelig å forvente for at det offentlige skal bli ansvarlig.

Et eksempel på dette er den såkalte «Tiranna»-dommen fra 1970. I dette tilfelle var en lysbøye i Finnsnes-renna slokket, hvilket medførte at skipet Tirranna gikk på grunn. Det var i og for seg klart at det forelå uaktsomhet fra en fyrvokter som ikke hadde skiftet den lampe han skulle. Likevel ble staten frifunnet for erstatningskravet, fordi de krav som en må stille til virksomheten ikke var overtrådt. Sagt på en annen måte ble det lagt til grunn at den som ferdes til sjøs selv har ansvaret for ferdsel i farvannet, og må være forberedt på at en fyrlykt eller bøye kan være ute av funksjon.

I tilknytning til statens kontrollvirksomhet er det etter hvert stilt noe strengere krav til statens virksomhet. To dommer er av særlig interesse. Da reisebyrået Spanor gikk konkurs, skulle det ha vært stilt en reisegaranti fra selskapets side. Denne garantien var imidlertid ikke stilt, hvilket medførte at de kunder som hadde betalt turen, ikke fikk reise slik forutsetningen i reisebyråloven er. Staten har en kontrollordning som skal påse at slik garanti er stilt. Til tross for at det ble påvist en viss uaktsomhet hos statens ansattes side, ble staten frifunnet for kravet av Høyesterett i en dom inntatt i rettstidende (Rt) i 1991 side 954. Det ble lagt vekt på at statens apparat på dette området var beskjedent, og at det aldri hadde vært intensjonen at staten skulle være ansvarlig for selskapenes unnlatelse i slike tilfelle.

Noe strengere krav er imidlertid stilt i den såkalte «Furunkulose»- dommen (Rt 1992/453). I dette tilfelle importerte en gruppe fiskeprodusenter smolt fra Skottland. Staten skulle gjennom Lanbruksdepartementet gi tillatelse til slik import. Importtillatelse ble gitt, men det viste seg i etterhånd at smolten som ble importert var smittet av laksesykdommen furunkulose. Importørene gikk ikke til søksmål mot eksportøren i Skottland, men mot staten som hadde tillatt importen. De fikk medhold, og staten ble kjent ansvarlig for tapet de led. Begrunnelse var at det måtte stilles strenge krav til statens kontrollordninger på dette felt. Det dreide seg om vitale nasjonale interesser knyttet til en sykdomsfri fiskebestand, og kravene som måtte stilles til kontrollvirksomheten måtte være strenge i et slikt tilfelle. Når man var kjent med sykdomstilfelle i den skotske stammen, var det uforsvarlig å tillate import til norske anlegg og foredlere.

4. Det offentliges ansvar innen helse-, sosial og undervisningssektoren
De siste år har det vært fremmet en rekke saker overfor stat og kommune i forbindelse med at enkeltpersoner hevder ikke å ha fått det de har krav på hva enten det gjelder undervisning, helsestell eller fått innfridd sine rettigheter etter sosiallovene.

Når det gjelder sykehusbehandling er det gjennom flere dommer fastslått at det ikke gjelder noe objektivt ansvar for de skader man måtte påføres på sykehus gjennom ordinær behandling. Dette gjelder bI.a. Høyesteretts dom av 1990 (Rt 1990/768) som gjaldt en pasient og hennes mann som var HIV-smittet gjennom blodoverføring på sykehuset, ble erstatning ikke tilkjent, da det ikke forelå uaktsomhet.
Gjennom lovgivningen om pasientrettigheter og pasientskadeerstatning fanges en rekke skadetilfelle på sykehus opp. Det foreligger nå et nytt forslag til lov om pasientskadeerstatning som i stor grad vil basere seg på objektivt ansvar i disse tilfelle, dvs at man ikke lenger skal behøve å påvise skyld hos helsepersonell for å få erstatning. (Red. anm: Pasientskadeloven trådte i kraft 1.1.2009. Se egen artikkel her.)

Når det gjelder skoletilbud foreligger en rekke saker som fastsetter ansvar for stat eller kommune. Generelt uttales at det foreligger et minimum som alle skal ha rett til. For øvrig vil vurderingen gå på om det offentlige har foretatt de nødvendige vurderinger med hensyn til hvilke opplæringstilbud eleven skal ha.

Innen sosialsektoren vil spørsmålet om rettighet til en bestemt ytelse stå sentralt. Dersom man har krav på en ytelse og ikke får den, vil det kunne utløse erstatningsansvar. Den sentrale dom i dette tilfelle er den såkalt «Fusa»-dommen (Rt 90/874), der Høyesterett slo fast at en kvinne – som var død da saken kom opp – hadde hatt krav på utvidet hjemmehjelp fra kommunen. Det foreligger således et minstekrav med hensyn til hva det offentlige skal oppfylle innen denne sektor uavhengig av økonomien i kommunen.

5. Erstatningsansvar ved ugyldige forvaltningsvedtak
En del av den offentlige virksomhet skjer gjennom myndighetsutøvelse og da gjennom beslutninger eller vedtak. Det er et bærende prinsipp i vår rettsorden at domstolene kan overprøve forvaltningens vedtak etter læren om myndighetmisbruk. I korthet innebærer det at domstolene kan kjenne et vedtak ugyldig dersom det mangler lovhjemmel, bygger på feil faktiske forutsetninger eller utenforliggende hensyn, bryter med saklige krav til likebehandling eller det foreligger en uforsvarlig saksbehandling.

Hvor domstolene kjenner et vedtak ugyldig, vil i mange tilfelle spørsmålet om erstatningsplikt fort kunne oppstå.

Selv om et vedtak er kjent ugyldig av domstolene, vil det ikke være en automatisk erstatningsplikt. Det må i slike tilfelle sannsynliggjøres at det foreligger et økonomisk tap. At et vedtak er ugyldig innebærer ikke alltid at man har et krav på et nytt vedtak med endret innhold. Generelt vil kravene til erstatning være noe strengere enn kravene for å få kjent et vedtak ugyldig.

Det foreligger en rekke dommer om skjenkebevillinger som er avslått på uriktig grunnlag. I enkelte tilfelle er det tilkjent erstatning og da gjerne som følge av forskjellsbehandling eller utenforliggende hensyn (Georges-dommen). I en dom fra Trondheim (Rt 1995/781) vedrørende avslag på skjenkebevilling kjente Høyesterett et vedtak ugyldig, men ville ikke gi erstatning. Begrunnelsen var at det var svært tvilsomt hvordan loven var å forstå, og vilkårene for erstatning forelå da ikke.

I det hele tatt kan det synes som det er en tendens til å la kommunene gå fri for erstatningsansvar hvor man tolker statlige regler feil. Dette gjelder uten at man drøfter spørsmålet om skyld hos kommunen og dens ansatte. I større grad vil staten måtte stå til ansvar for feiltolkninger av egne regler.

6. Konklusjon – oppsummering
Man er i dag svært rask med å true med erstatningssøksmål overfor det offentlige. Praksis viser imidlertid at det skal noe til før en når fram med et slikt krav. Dette gjelder særlig i de tilfelle hvor det ikke kan påvises uaktsomhet. Det kan imidlertid synes som om rettspraksis er på glid og at man lettere vil godta erstatningskrav fra enkeltpersoner i de tilfelle hvor stat eller kommune har en mulighet for å pulverisere ansvaret.

Publisert 21.02.01.
Publisert første gang i «Eurojuris Informerer».