Jusstorget

- lettlest juss og juridisk hjelp

by

Avtale (ektepakt) med ektefellen?

For alle ektepar kan det være nyttig å vurdere behovet for ektepakt, dvs. inngåelse av en nærmere avtale om formuesfordelingen mellom ektefellene. En slik avtale, som har bestemte formkrav, kan også inngås før vielsen.

De fleste forbinder ektepakt med særeie på enkelte formuesgjenstander, enten fordi dette er noe den ene part hadde før ekteskapet eller fordi man ønsker beskyttelse mot den annen parts kreditorer. Motivet kan imidlertid være mer variert enn som så, og de valgmuligheter ektepakter gir er svært omfattende. Man kan imidlertid bare inngå avtaler av slik art som loven uttrykkelig gir anledning til.
Reglene om ektepakt og fordeling av formuen ved separasjon/ skilsmisse og den ene ektefelles død, fremgår i hovedsak av ekteskapsloven (E) del II

Skjevdeling
Ifølge E § 59 er hovedregelen for skifte at partene kan holde utenfor delingen verdien av formue som klart kan føres tilbake til midler partene hadde da ekteskapet ble inngått, eller som de senere har ervervet ved arv eller gave fra andre enn ektefellen. Dette kalles skjevdeling og innebærer at behovet for ektepakt etter hvert blir noe mindre enn etter tidligere lov (før 1.januar 1993), hvor likedeling var hovedregelen. Helt eller delvis unntak kan imidlertid gjøres dersom skjevdeling vil føre til et åpenbart urimelig resultat, for eksempel den tilfeldige «gevinst» skjevdelingen kan gi i langvarige ekteskap hvor man har innrettet seg på likedeling etter den gamle loven. Man kan følgelig ikke være helt sikker på at skjevdelingskrav fører frem, men ved ektepakt kan dette avklares på forhånd.

Man kan også avtale at skjevdeling ikke skal foretas, dvs. at alt er gjenstand for likedeling.

For verdier som er skapt av ektefellene i ekteskapet, er hovedregelen at det skal foretas likedeling. Her er det imidlertid et viktig unntak om skjevdeling dersom sterke grunner taler for det. Et eksempel kan være at den ene part har skapt en verdifull næring som økonomisk sett ikke vil tåle en utbetaling til den andre med halvparten av verdien. Det kan følgelig være en fordel at også bedrifter, evt. som en del av en «helsesjekk» eller «legal audit», også får vurdert hvilke konsekvenser et eventuelt skifte kan få for bedriften.

Hensynet til kreditorer
Det er en utbredt misforståelse, til dels også blant advokater, at det er nødvendig med særeie for å beskytte seg mot den andre parts kreditorer. Forholdet er at ektefellene hver for seg hefter med sin del, den såkalte rådighetsdelen, dvs. det hver av partene har innbrakt i felleseiet ved inntekt, arv, gave, gevinst eller på annen måte.
Det er følgelig ingenting i veien for at den ene ektefelle er rik, mens den andre er personlig konkurs.

Det som skjer når den ene ektefellen på gyldig måte overfører formue til den annens særeie, er at kreditorene ikke kan ta utlegg i disse eiendelene. Man oppnår imidlertid nøyaktig samme effekt, dersom man ved ektepakt overfører formue som gave i stedet for som særeie. Forskjellen viser seg først på et eventuelt skifte, hvor et særeie holdes utenfor delingen, mens gaver anses som felleseie som går inn i delingsgrunnlaget.

De eiendeler ektefellene har anskaffet i fellesskap, anses som sameie, vanligvis med en halvpart på hver. Et praktisk eksempel på dette følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 7-13, 3 ledd, hvor det angis en presumsjon for at begge ektefeller/ samboere er eiere av en ideell halvdel av fellesbolig ervervet under samlivet, selv om eiendommen bare er tinglyst på den ene part.

Gaver
Med unntak av «vanlige» gaver vil ikke en gaveoverføring mellom ektefeller være gyldig uten ektepakt, dvs. giveren beholder råderetten. Gaver mellom ektefeller er avgiftsfritt – mens gaver for øvrig følger reglene for arveavgift. Ektefellene står på samme måte som andre fritt til å inngå forretningsmessige avtaler uten nærmere formkrav, men alle avtaler vedrørende formuesordningen må skje ved ektepakt. Ved et eventuelt skifte står imidlertid ektefellene fritt til å avtale fordelingen uten bestemte formkrav. Både skifteavtaler og ektepakter kan innen visse frister settes helt eller delvis til side av en domstol dersom de er urimelige.

Særeie/felleseie
I mange tilfeller er hensikten med en ektepakt å sikre seg særeie ved et eventuelt skifte, mens man ønsker å tilgodese lengstlevende med de fordeler et felleseie gir ved dødsfall. Man kan da avtale «særeie i live – felleseie ved død» uten at dette er i strid med livsarvingenes pliktdelsarv etter Arveloven. Man kan også avtale «skjevdeling i live – likedeling ved død». Alternativt kan man sikre lengstlevende retten til å sitte i uskifte med førsteavdødes særeie.

Dersom en eller begge parter har særkullsbarn, kan man kombinert med en ektepakt som på forhånd (før førsteavdødes død) sikrer at særkullsbarna gir tillatelse til at lengstlevende får sitte i uskifte, noe man ikke ellers automatisk har rett til.

Tidsbegrensninger/betingelser
Man kan ved ektepakt tidsbegrense et særeie, slik at det for eksempel blir felleseie etter 10 års ekteskap, eventuelt kombinert med «felleseie ved død». I såfall må man også sikre seg mot adgangen arvingene har til å kreve skjevdeling (E § 77) ved å avtale at skjevdeling ikke skal kunne kreves.

Man kan også avtale at et særeie bare skal gjelde dersom man ikke får felles livsarvinger (etterkommere i rett nedstigende linje), eventuelt i kombinasjon med en tidsbegrensning.

Når et særeie blir felleseie betyr ikke dette at den annen ektefelle får noen større rådighet over eiendelen. Forskjellen på særeie og felleseie vil først vise seg ved et eventuelt skifte. Ordet «felleseie» er følgelig svært misvisende ettersom det gir assosiasjoner om at det under ekteskapet dreier seg om eiendeler begge parter automatisk er eier av, mens forholdet som nevnt ovenfor er det motsatte, nemlig at hver av partene eier og råder over sine respektive rådighetsdeler.

Det fremgår således klart av E § 40 at en ektefelle med få unntak heller ikke kan stifte gjeld med virkning for den annen ektefelle. Det er følgelig ved et skifte svært viktig å avklare om en eller begge parter hefter overfor kreditorene.

Før nåværende ekteskapslov trådte i kraft 1. januar 1993, var regelen slik at avkastning av særeie ble felleseie såfremt ikke annet var gyldig bestemt. Nå er hovedregelen blitt at også avkastning er å anse som særeie. For ektepakter opprettet før dette årsskiftet er det følgelig grunn til å vurdere på ny hvordan avkastningsregelen skal være.

For øvrig er hovedregelen slik at det som trer i stedet for eiendom som er særeie blir særeie. I praksis blir det ofte diskusjon om slike surrogater, for eksempel om man uten å ha tatt vare på kvitteringer har byttet en særeiebil inn i en dyrere bil og finansiert mellomlegget ved felleseiemidler.

Det vil føre for langt å gå inn på de forskjellige kombinasjonsmuligheter og nærmere detaljer om ektepakter. Slike avtaler er naturligvis vesentlig enklere å inngå når ektefellene har et godt forhold til hverandre. Manglende avtaler vil ofte medføre tidkrevende og kostbare tvister både ved dødsbo, og i forbindelse med oppløsing av ekteskap som i vår tid skjer i stort antall hvert år. På denne bakgrunn anbefales det å vurdere nærmere behovet for en ektepakt. Gjerne i samråd med en advokat.

Formkravene til ektepakt/ rettsvern
Formkravene og kravene til rettsvern fremgår av E §§ 54 og 55.

De viktigste formkravene er at ektepakten skal være skriftlig, og at den skal medunderskrives av to myndige vitner godkjent av begge ektefellene.

For at ektepakten skal få rettsvern mot ektefellenes kreditorer, må den tinglyses i ektepaktregisteret i Brønnøysund. Dette koster pr. mai 2006 kr. 1.450,-. Ektepakten må skrives på et særskilt skjema. Skjema og nærmere info finner du hos Brønnøysundregisteret ved å
klikke her.

Overdragelse av fast eiendom må tinglyses i den grunnboken på den aktuelle eiendommen, jfr. E § 55.

Publisert 09.05.01
Publisert første gang i «Eurojuris Informerer».

by

Hjelp, jeg skal være vitne i straffesak

Hjelp, jeg skal være vitne i straffesak

Mange vil en eller flere ganger i livet oppleve å måtte vitne i en rettssak.
Her får du en oversikt over de viktigste reglene som gjelder for vitner i straffesaker.

Reglene om vitneplikt i straffesaker fremgår i hovedsak av straffeprosesslovens kap 10 (strprl).

Har et vitne møteplikt?
Overfor politiet har man ikke forklaringsplikt, men et vitne plikter i flg.
strpl § 230, 3 ledd etter innkalling å møte på politistasjon eller lensmannskontor i det politidistrikt hvor han bor eller oppholder seg for å avklare om han er villig til å forklare seg for politiet. Påtalemyndigheten kan beslutte at et vitne skal avhentes for straks å fremstilles dersom den mistenkte eller vitnet har fått innkallingen lovlig forkynt for seg eller på annen måte har fått kjennskap til innkallingen, og har uteblitt uten gyldig fravær.

Dersom et vitne har blitt lovlig innkalt, har han/ hun i utgangspunktet alltid plikt til å møte i retten, selv om det mener det ikke har forklaringsplikt (se nedenfor).
Dersom vitnet ikke møter kan vedkommende pågripes og hentes til rettsmøtet, og endog holdes i fengslig forvaring.

Men for vitner med særlig lang reiseveg ( over 800 km, se strprl. § 109) kan retten frita for vitneplikt dersom fremmøte «vil medføre uforholdsmessige ulemper eller kostnader sammenlignet med vitnets betydning for sakens opplysning.»
Den som ønsker å påberope deg lang reiseveg, bør avklare om møteplikt foreligger med retten på forhånd.

Det er også mulig ved lange avstander å vitne ved såkalt «fjernavhør» via telefon eller videooverføring. Videre kan det foretas et såkalt bevisopptak for en domstol i nærheten der vitnet bor. Da blir forklaringen senere lest opp i retten.
Men helst skal vitneavhøret foregå «live» slik at partene og retten bl.a. får mulighet til å stille oppfølgingsspørsmål.

Vitneinnkallingen (strprl. § 110)
Vitneinnkallingen skjer ved såkalt stevning. Stevningen skal angi saken og formålet med innkallingen, domstolen, rettsstedet og møtetiden. Den skal også kort opplyse om reglene for vitnegodtgjørelse og om ansvaret ved å utebli.
Så vidt mulig skal vitnet få minst tre dagers varsel. Det er m.a.o. ingen minstefrist for vitneinnkallinger.

Innkalles et barn under 14 år, forkynnes stevningen for dets foresatte, som i så fall er ansvarlige for at barnet møter. Foreldrene til barn under 16 bør gis anledning til å være tilstede under vitneavhøret.

Det er påtalemyndigheten som stevner vitnene på vegne av begge parter. Rent praktisk er det politiet som sørger for at det enkelte vitne mottar stevningen, ved personlig overlevering eller pr. post. Stevningen sendes normalt med vanlig brev med mottakskvittering.

Personer som er til stede i rettsalen kan pålegges å vitne uten forutgående stevning. Og dersom det er nødvendig («i påtrengende tilfeller») kan andre pålegges å vitne uten varsel. F.eks. fordi det under hovedforhandlingen oppstår spørsmål som må avklares raskt for å unngå at hele saken må utsettes.

Forklaringsplikten
Utgangspunktet er at vitnet har forklaringsplikt.
Det er imidlertid en rekke unntak fra forklaringsplikten.
De viktigste er:

  • En siktet eller tiltalts ektefelle, samboer, fraskilt ektefelle, slektning i rett opp- eller nedstigende linje, søsken og besvogrede har ikke forklaringsplikt. Her er det vitnet selv som avgjør om det vil avgi forklaring eller ikke.
    Tiltalte/ siktedes forlovede, fosterforeldre, fosterbarn og fostersøsken kan også fritas fra vitneplikten, men her kreves samtykke fra retten.
  • Vitnet kan nekte å svare på spørsmål når svaret vil kunne utsette vitnet eller nære slektninger for straff eller tap av borgerlig aktelse. Om straffen er stor eller liten, spiller ingen rolle.
    Retten skal også frita vitnet ved fare for vesentlig velferdstap av annen art når det ut fra en vurdering også av sakens art, forklaringens betydning for sakens opplysning og forholdene ellers ville være urimelig å pålegge vitnet å forklare seg. Dette er ingen generell fritaksrett, men fritak fra å svare på enkeltspørsmål. Dette er ingen ubetinget rett som i tilfellene over, og det skal mye til for at fritak gis av retten.
  • Prester i statskirken og i registrerte trossamfunn, advokater, leger, psykologer, apotekere, jordmødre eller sykepleiere har taushetsplikt om opplysninger som er betrodd dem i deres stilling. De har følgelig heller ikke forklaringsplikt.
    Med to viktige unntak:
    For det første har de likevel forklaringsplikt dersom denne behøves for å forebygge at noen blir uskyldig straffet.
    Videre kan den som har krav på hemmelighold løse disse yrkesgruppene fra sin taushetsplikt. I såfall inntrer den vanlige forklaringsplikten.
  • Opplysninger som vitnet ikke kan gi uten å krenke lovbestemt taushetsplikt han har som følge av tjeneste eller arbeid for bl.a. stat eller kommune og enkelte offentlige etater. Her kan vedkommende departement løse vitnet fra taushetsplikten.
  • Journalister kan nekte å oppgi sine kilder. Når vektige samfunnsinteresser tilsier at opplysningen gis og den er av vesentlig betydning for sakens oppklaring, kan retten etter en samlet vurdering likevel pålegge vitnet å oppgi navnet.
  • Et vitne kan nekte å svare på spørsmål når det ikke kan svare uten å åpenbare en forretnings- eller driftshemmelighet. Retten kan likevel pålegge vitnet å forklare seg når den etter en avveining av de stridende interesser finner det påkrevd.
  • Et vitne kan også nekte å svare på spørsmål som gjelder rikets sikkerhet eller forhold til fremmed stat. Her er det regjeringen som eventuelt må løse vitnet fra taushetsplikten.

Når det likevel skal avgies forklaringer som i utgangspunktet er taushetsbelagt, kan retten bestemme at forklaringene skal avgis for lukkede dører og med taushetsplikt for de tilstedeværende.

Når retten antar at vitnet ikke har forklaringsplikt, skal den gjøre vedkommende oppmerksom på dette.

Vitneforklaringen
Vitneforklaringen begynner med at rettens formann spør vitnet om navn, fødselsdato, stilling, bopel og forhold til siktede/ tiltalte og eventuelt fornærmede. Er det særlig grunn til det, spørres vitnet også om andre omstendigheter som kan ha innflytelse på bedømmelsen av forklaringen.
I stedet for bopel kan vitnet oppgi arbeidssted. Oppgir vitnet arbeidsstedet, kan rettens formann dersom det er behov for det, i tillegg pålegge vitnet å oppgi bopelen skriftlig til retten.

Er det fare for at vitnet eller noen vitnets nærmeste kan bli utsatt for en forbrytelse som krenker livet, helsen eller friheten, eller for vesentlig velferdstap av annen art, kan rettens formann beslutte at opplysning om bopelen eller arbeidsstedet bare skal opplyses skriftlig til retten.

Før forklaringen begynner, må vitnet avlegge forsikring om at han/hun skal forklare den rene og fulle sannhet, og ikke legge skjul på noe. Samtidig blir det informert om at det er straffbart å avgi falsk forklaring.
Straffen for falsk forklaring fremgår av straffelovens kap. 15.
Strafferammen fro falsk forklaring for retten under avgitt forsikring er fengsel inntil 5 år.
Men maksimumsstraffen reduseres til 2 år, dersom riktig forklaring ville medført at vitnet eller vitnets nærmeste utsettes for «straff eller tap av borgelig aktelse.»
Hvorvidt det foreligger tap av borgelig aktelse vurderes i forhold til det enkelte vitne. Å måtte forklare seg om seksuelle forhold vil i mange tilfelle innebære tap av borgelig aktelse.

Vitnet avhøres først av parten som har innkalt vitnet (påtalemyndigheten eller forsvaret). Deretter er det motparten og retten som kan stille spørsmål.

Vitnet skal få anledning til å forklare seg mest mulig i sammenheng uten unødig å bli avbrutt.
Det skal fortelle hva det vet om saken. Dette betyr at vitnet ikke bare skal fortelle om hva sett og/ eller hørt, men også om sine egne oppfatninger i iakttakelsesøyeblikket. Vitnet har imidlertid ikke plikt til å uttale seg om hva slags oppfatninger han har om saken i dag.

Til hjelp for hukommelsen kan vitnet bruke tall og andre opptegnelser, men må opplyse om hvem som har laget opptegnelsene, når de er laget og formålet.

Retten skal passe på at spørsmålene er egnet til å få frem en klar og sannferdig fremstilling av saken, og at de er stilt på en måte som tar rimelig hensyn til vitnet. Retten kan bare avskjære spørsmål som utgjør en unødig belastning for vitnet. Spørsmål som er ubehagelige å svare på, men som er nødvendige for å få frem sannheten kan stilles. Det er den unødige belastningen vitnet skal beskyttes mot.
Spørsmål eller annen bevisførsel om et vitnes vandel og troverdighet ellers skal bare tillates dersom det har relevans for den aktuelle sak.

Ved avhøret kan gjengivelse i rettsbok eller politirapport av forklaring som vitnet tidligere har gitt i saken, bare leses opp dersom det foreligger motstrid mellom vitnets forklaringer, eller når det gjelder punkter som vitnet nekter å uttale seg om eller erklærer at det ikke husker. Det samme gjelder skriftlig erklæring som vitnet tidligere har gitt i anledning av saken.

Spørsmål som ikke angår saken skal avvises av retten.
Rettens formann skal overta utspørringen dersom en av partene ikke avhører vitnet på en tilfredsstillende måte.

Som hovedregel har tiltalte/ siktede rett til å være tilstede under rettsmøtet. Men dersom det foreligger særlige grunner slik at en uforbeholden vitneforklaring ellers ikke vil bli gitt, kan retten bestemme at han skal forlate rettsalen.
Når siktede/tiltalte kommer tilbake etter at forklaringen er avgitt, skal han gjøres kjent med innholdet i forklaringen.

Et vitne skal som regel ikke få høre på forhandlingen i saken før de er avhørt under hovedforhandlingen.

Anonym vitneførsel i straffesaker
I str.prl. § 130a er det regler som tillater anonym vitneførsel i alvorlige straffesaker hvor det er fare for vitnets liv eller helse, eller dersom etterforskningen av andre alvorlige saker blir vanskeliggjort dersom identiteten blir kjent. Reglene er først og fremst vedtatt for å bekjempe organisert kriminalitet.
I disse tilfellene kan det også settes i verk fysiske eller tekniske tiltak for å holde vitnets identitet hemmelig.

Når vitner er anonyme er det vanskelig for motparten å imøtegå vitneutsagnene, bl.a. fordi troverdigheten til vitnet ikke kan prøves i samme grad. Derfor skal det etter loven mye til for at anonym vitneførsel tillates.

Godtgjørelsen
Et vitne får ikke betaling for å vitne, men får dekket sine reiseutgifter etter statens satser.
I tillegg får man dekket legitimert tapt arbeidsfortjeneste. Dersom vitnet trenger ledsager, f.eks. barn eller funksjonshemmede, får disse tilsvarende godtgjørelse.
Dette fremgår av «Lov om vidners og sakkyndiges godtgjørelse mv». 

Publisert 09.05.01.
Oppdater 08.09.02.

Relaterte lenker:
Rådgivningskontoret for kriminalitetsofre

by

Tvister domenenavn vs. varemerke

Tvister domenenavn vs. varemerke

Hva slags regler gjelder, og hva kan du gjøre dersom en «domenepirat» har retten til et domene som kan forveksles eller er identisk med merkenavnet ditt?

Jusstorget hjelper deg:

At noen «stjeler» domenenavnet til kjente merkevarer for å selge dette tilbake til innehaveren, sjikanere merkevareinnehaveren eller urettmessig utnytte merkevaren via domenenavnet, forekommer ofte.
En sak om urettmessig utnytting av et varemerke på nettet, er nylig avgjort av en norsk domstol. Sony saksøkte et norsk firma som driver salg av dataspill via nettet. Dette firmaet hadde sikret seg domenenavnet playstation2.no, et varemerke som eies av Sony. I tillegg publiserte firmaet Playstation-logoen på sin web-side. Sony vant saken på alle punkter. Motparten må overføre domenenavnet til Sony, fjerne logoen, betale erstatning og saksomkostninger til Sony.
Dommen fastslår klart at en varemerkeinnehavers enerett til merket sitt også gjelder på internett, herunder ved etablering og bruk av domenenavn. Det er imidlertid et omstridt spørsmål om noen kan dømmes til å overføre domenenavnet til merkeinnehaver, slik retten gjorde i denne saken.

Internasjonale toppdomener
For de internasjonale toppdomenene .com, .org, og .net er det etablert egne tvisteløsningsorgan og regelsett UDRP (Uniform Domain Name Resolution Policy) for løsning av slike tvister.
Enkelte nasjonale toppdomener har underlagt seg UDRP, men ikke .no -domenet.

Tvisteløsningsorganene må forholde seg til regelverket, og vinner klager frem, blir det utrettmessige domenenavnet slettet eller overført til klager.
Det mest benyttede tvisteløsningsorganet er underlagt WIPO, som igjen underlagt FN. Å fremme en klagesak via WIPO koster fra 1500 – 3000 USD og tar max. 2 måneder. Klager får ikke dekket saksomkostningene fra motparten om han vinner, og får heller ikke dekket sitt økonomiske tap p.g.a. pirateriet. Men det urettmessige domenenavnet blir slettet eller overført senest 10 dager etter at WIPOs vedtak er fattet.
WIPOs beslutning er ikke endelig, saken kan bringes inn for de ordinære domstolene.

Alle registrarer og innehavere av ovennevnte internasjonale domenenavn har ved registreringen av domenet godtatt UDRP.

Følgende 3 punkter må bevises av klager for at han kan vinne frem, UDRP pkt. 4 A) iii):
(i) your domain name is identical or confusingly similar to a trademark or service mark in which the complainant has rights; and (min oversettelse: domenenavnet er identisk eller egnet til forveksling med et varemerke som klager har rett til og )

Er varemerket ditt allerede registrert som varemerke, stiller du sterkt dersom domenet er likt eller kan forveksles. Det blir vanskeligere dersom du vil hevde at statusen som varemerke er oppnådd via innarbeiding. Når det gjelder spørsmålet om når det foreligger et varemerke i juridisk forstand, vises det til artikkelen, «beskyttelse av varemerke» under fagområdet «varemerker».

(ii) you have no rights or legitimate interests in respect of the domain name; and (min oversettelse: innklagede har ingen legitime interesser i forhold til domenenavnet og )

Legitim interesse: Dersom en personen Leif Ericsson hadde registrert domenet ericsson.com, har han en legitim interesse for å inneha Ericsson navnet som et domene. Hadde han hett Leif Svensson hadde han ikke hatt slik interesse.

(iii) your domain name has been registered and is being used in bad faith. (min oversettelse: domenenavnet er registrert i og blir benyttet i ond hensikt. )

Et typisk eksempel vil være dersom navnet kun er registrert som sjikane, f.eks. jusstorget-stinker.com, som i tillegg til å være helt feil også er sjikanøst. Et annet eksempel er at domenet kun er registrert for å presse varemerkeinnehaveren for penger.

.no – domenet
For .no – domenet er det et eget tvisteløsningsorgan, Domeneklagenemda. Dette er et uavhengig organ, som avgjør tvister vedr. domenenavn og klager over saksbehandlingen hos NORID. Nemdas avgjørelser kan bringes inn for rettsapparatet om man ikke er fornøyd med avgjørelsen.
Norske domstoler er ikke bundet av UDRP ved sine avgjørelser, men vil nok som et supplement til den tradisjonelle opphavs- og merkevareretten bruke regelverket som en relevant rettskilde.

Dersom din sak oppfyller vilkårene som beskrevet over, stiller du sterkt. Men gjør den det ikke, blir alternativet i mange tilfeller å åpne lommeboka………

Publisert 05.05.01.
Sist oppdatert 18.06.04.

Relaterte lenker:
Norid
Hva slags regler gjelder og hva kan gjøres dersom en domenepirat har retten til et domene som kan forveksles eller er identisk med merkenavn?