Mange vil en eller flere ganger i livet oppleve å måtte vitne i en rettssak.
Her får du en oversikt over de viktigste reglene som gjelder for vitner i straffesaker.
Reglene om vitneplikt i straffesaker fremgår i hovedsak av straffeprosesslovens kap 10 (strprl).
Har et vitne møteplikt?
Overfor politiet har man ikke forklaringsplikt, men et vitne plikter i flg.
strpl § 230, 3 ledd etter innkalling å møte på politistasjon eller lensmannskontor i det politidistrikt hvor han bor eller oppholder seg for å avklare om han er villig til å forklare seg for politiet. Påtalemyndigheten kan beslutte at et vitne skal avhentes for straks å fremstilles dersom den mistenkte eller vitnet har fått innkallingen lovlig forkynt for seg eller på annen måte har fått kjennskap til innkallingen, og har uteblitt uten gyldig fravær.
Dersom et vitne har blitt lovlig innkalt, har han/ hun i utgangspunktet alltid plikt til å møte i retten, selv om det mener det ikke har forklaringsplikt (se nedenfor).
Dersom vitnet ikke møter kan vedkommende pågripes og hentes til rettsmøtet, og endog holdes i fengslig forvaring.
Men for vitner med særlig lang reiseveg ( over 800 km, se strprl. § 109) kan retten frita for vitneplikt dersom fremmøte «vil medføre uforholdsmessige ulemper eller kostnader sammenlignet med vitnets betydning for sakens opplysning.»
Den som ønsker å påberope deg lang reiseveg, bør avklare om møteplikt foreligger med retten på forhånd.
Det er også mulig ved lange avstander å vitne ved såkalt «fjernavhør» via telefon eller videooverføring. Videre kan det foretas et såkalt bevisopptak for en domstol i nærheten der vitnet bor. Da blir forklaringen senere lest opp i retten.
Men helst skal vitneavhøret foregå «live» slik at partene og retten bl.a. får mulighet til å stille oppfølgingsspørsmål.
Vitneinnkallingen (strprl. § 110)
Vitneinnkallingen skjer ved såkalt stevning. Stevningen skal angi saken og formålet med innkallingen, domstolen, rettsstedet og møtetiden. Den skal også kort opplyse om reglene for vitnegodtgjørelse og om ansvaret ved å utebli.
Så vidt mulig skal vitnet få minst tre dagers varsel. Det er m.a.o. ingen minstefrist for vitneinnkallinger.
Innkalles et barn under 14 år, forkynnes stevningen for dets foresatte, som i så fall er ansvarlige for at barnet møter. Foreldrene til barn under 16 bør gis anledning til å være tilstede under vitneavhøret.
Det er påtalemyndigheten som stevner vitnene på vegne av begge parter. Rent praktisk er det politiet som sørger for at det enkelte vitne mottar stevningen, ved personlig overlevering eller pr. post. Stevningen sendes normalt med vanlig brev med mottakskvittering.
Personer som er til stede i rettsalen kan pålegges å vitne uten forutgående stevning. Og dersom det er nødvendig («i påtrengende tilfeller») kan andre pålegges å vitne uten varsel. F.eks. fordi det under hovedforhandlingen oppstår spørsmål som må avklares raskt for å unngå at hele saken må utsettes.
Forklaringsplikten
Utgangspunktet er at vitnet har forklaringsplikt.
Det er imidlertid en rekke unntak fra forklaringsplikten.
De viktigste er:
- En siktet eller tiltalts ektefelle, samboer, fraskilt ektefelle, slektning i rett opp- eller nedstigende linje, søsken og besvogrede har ikke forklaringsplikt. Her er det vitnet selv som avgjør om det vil avgi forklaring eller ikke.
Tiltalte/ siktedes forlovede, fosterforeldre, fosterbarn og fostersøsken kan også fritas fra vitneplikten, men her kreves samtykke fra retten. - Vitnet kan nekte å svare på spørsmål når svaret vil kunne utsette vitnet eller nære slektninger for straff eller tap av borgerlig aktelse. Om straffen er stor eller liten, spiller ingen rolle.
Retten skal også frita vitnet ved fare for vesentlig velferdstap av annen art når det ut fra en vurdering også av sakens art, forklaringens betydning for sakens opplysning og forholdene ellers ville være urimelig å pålegge vitnet å forklare seg. Dette er ingen generell fritaksrett, men fritak fra å svare på enkeltspørsmål. Dette er ingen ubetinget rett som i tilfellene over, og det skal mye til for at fritak gis av retten. - Prester i statskirken og i registrerte trossamfunn, advokater, leger, psykologer, apotekere, jordmødre eller sykepleiere har taushetsplikt om opplysninger som er betrodd dem i deres stilling. De har følgelig heller ikke forklaringsplikt.
Med to viktige unntak:
For det første har de likevel forklaringsplikt dersom denne behøves for å forebygge at noen blir uskyldig straffet.
Videre kan den som har krav på hemmelighold løse disse yrkesgruppene fra sin taushetsplikt. I såfall inntrer den vanlige forklaringsplikten. - Opplysninger som vitnet ikke kan gi uten å krenke lovbestemt taushetsplikt han har som følge av tjeneste eller arbeid for bl.a. stat eller kommune og enkelte offentlige etater. Her kan vedkommende departement løse vitnet fra taushetsplikten.
- Journalister kan nekte å oppgi sine kilder. Når vektige samfunnsinteresser tilsier at opplysningen gis og den er av vesentlig betydning for sakens oppklaring, kan retten etter en samlet vurdering likevel pålegge vitnet å oppgi navnet.
- Et vitne kan nekte å svare på spørsmål når det ikke kan svare uten å åpenbare en forretnings- eller driftshemmelighet. Retten kan likevel pålegge vitnet å forklare seg når den etter en avveining av de stridende interesser finner det påkrevd.
- Et vitne kan også nekte å svare på spørsmål som gjelder rikets sikkerhet eller forhold til fremmed stat. Her er det regjeringen som eventuelt må løse vitnet fra taushetsplikten.
Når det likevel skal avgies forklaringer som i utgangspunktet er taushetsbelagt, kan retten bestemme at forklaringene skal avgis for lukkede dører og med taushetsplikt for de tilstedeværende.
Når retten antar at vitnet ikke har forklaringsplikt, skal den gjøre vedkommende oppmerksom på dette.
Vitneforklaringen
Vitneforklaringen begynner med at rettens formann spør vitnet om navn, fødselsdato, stilling, bopel og forhold til siktede/ tiltalte og eventuelt fornærmede. Er det særlig grunn til det, spørres vitnet også om andre omstendigheter som kan ha innflytelse på bedømmelsen av forklaringen.
I stedet for bopel kan vitnet oppgi arbeidssted. Oppgir vitnet arbeidsstedet, kan rettens formann dersom det er behov for det, i tillegg pålegge vitnet å oppgi bopelen skriftlig til retten.
Er det fare for at vitnet eller noen vitnets nærmeste kan bli utsatt for en forbrytelse som krenker livet, helsen eller friheten, eller for vesentlig velferdstap av annen art, kan rettens formann beslutte at opplysning om bopelen eller arbeidsstedet bare skal opplyses skriftlig til retten.
Før forklaringen begynner, må vitnet avlegge forsikring om at han/hun skal forklare den rene og fulle sannhet, og ikke legge skjul på noe. Samtidig blir det informert om at det er straffbart å avgi falsk forklaring.
Straffen for falsk forklaring fremgår av straffelovens kap. 15.
Strafferammen fro falsk forklaring for retten under avgitt forsikring er fengsel inntil 5 år.
Men maksimumsstraffen reduseres til 2 år, dersom riktig forklaring ville medført at vitnet eller vitnets nærmeste utsettes for «straff eller tap av borgelig aktelse.»
Hvorvidt det foreligger tap av borgelig aktelse vurderes i forhold til det enkelte vitne. Å måtte forklare seg om seksuelle forhold vil i mange tilfelle innebære tap av borgelig aktelse.
Vitnet avhøres først av parten som har innkalt vitnet (påtalemyndigheten eller forsvaret). Deretter er det motparten og retten som kan stille spørsmål.
Vitnet skal få anledning til å forklare seg mest mulig i sammenheng uten unødig å bli avbrutt.
Det skal fortelle hva det vet om saken. Dette betyr at vitnet ikke bare skal fortelle om hva sett og/ eller hørt, men også om sine egne oppfatninger i iakttakelsesøyeblikket. Vitnet har imidlertid ikke plikt til å uttale seg om hva slags oppfatninger han har om saken i dag.
Til hjelp for hukommelsen kan vitnet bruke tall og andre opptegnelser, men må opplyse om hvem som har laget opptegnelsene, når de er laget og formålet.
Retten skal passe på at spørsmålene er egnet til å få frem en klar og sannferdig fremstilling av saken, og at de er stilt på en måte som tar rimelig hensyn til vitnet. Retten kan bare avskjære spørsmål som utgjør en unødig belastning for vitnet. Spørsmål som er ubehagelige å svare på, men som er nødvendige for å få frem sannheten kan stilles. Det er den unødige belastningen vitnet skal beskyttes mot.
Spørsmål eller annen bevisførsel om et vitnes vandel og troverdighet ellers skal bare tillates dersom det har relevans for den aktuelle sak.
Ved avhøret kan gjengivelse i rettsbok eller politirapport av forklaring som vitnet tidligere har gitt i saken, bare leses opp dersom det foreligger motstrid mellom vitnets forklaringer, eller når det gjelder punkter som vitnet nekter å uttale seg om eller erklærer at det ikke husker. Det samme gjelder skriftlig erklæring som vitnet tidligere har gitt i anledning av saken.
Spørsmål som ikke angår saken skal avvises av retten.
Rettens formann skal overta utspørringen dersom en av partene ikke avhører vitnet på en tilfredsstillende måte.
Som hovedregel har tiltalte/ siktede rett til å være tilstede under rettsmøtet. Men dersom det foreligger særlige grunner slik at en uforbeholden vitneforklaring ellers ikke vil bli gitt, kan retten bestemme at han skal forlate rettsalen.
Når siktede/tiltalte kommer tilbake etter at forklaringen er avgitt, skal han gjøres kjent med innholdet i forklaringen.
Et vitne skal som regel ikke få høre på forhandlingen i saken før de er avhørt under hovedforhandlingen.
Anonym vitneførsel i straffesaker
I str.prl. § 130a er det regler som tillater anonym vitneførsel i alvorlige straffesaker hvor det er fare for vitnets liv eller helse, eller dersom etterforskningen av andre alvorlige saker blir vanskeliggjort dersom identiteten blir kjent. Reglene er først og fremst vedtatt for å bekjempe organisert kriminalitet.
I disse tilfellene kan det også settes i verk fysiske eller tekniske tiltak for å holde vitnets identitet hemmelig.
Når vitner er anonyme er det vanskelig for motparten å imøtegå vitneutsagnene, bl.a. fordi troverdigheten til vitnet ikke kan prøves i samme grad. Derfor skal det etter loven mye til for at anonym vitneførsel tillates.
Godtgjørelsen
Et vitne får ikke betaling for å vitne, men får dekket sine reiseutgifter etter statens satser.
I tillegg får man dekket legitimert tapt arbeidsfortjeneste. Dersom vitnet trenger ledsager, f.eks. barn eller funksjonshemmede, får disse tilsvarende godtgjørelse.
Dette fremgår av «Lov om vidners og sakkyndiges godtgjørelse mv».
Publisert 09.05.01.
Oppdater 08.09.02.
Relaterte lenker:
Rådgivningskontoret for kriminalitetsofre
