Hva skjer dersom det publiseres innhold på nettet som bryter straffe- eller personvern- lovgivningen? Hvem kan holdes ansvarlig, og hva skal til for at ansvaret kan gjøres gjeldende? Advokat Aksel Kayser i Advokatfirma Stiegler i Bergen, gir deg oversikten.

1. Introduksjon
På internett publiseres det omfattende materiale som lagres og kan leses av svært mange brukere. Dette skjer på hjemmesidene til selskaper og privatpersoner, og på en lang rekke nettsteder som er opprettet av bedrifter, organisasjoner, statlige og kommunale etater, mediahus og internettselskaper m.v. Mulighetene er ubegrensede.
Men hva skjer dersom det publiseres utsagn som bryter straffelov og personvern? Hvem kan holdes ansvarlig? Nedenfor gis en kort skisse med aktuelle svar på spørsmålet.

2. Litt om ansvaret for utsagnsgiveren
Den som selv skriver inn på nettsted opplysninger som krenker personvern og straffebud er selvsagt personlig ansvarlig for dette. Den som mener seg krenket kan forfølge sak om dette mot vedkommende.

Det samme vil gjelde for den som for eksempel legger ut linker til ulovlig porno eller medvirker til andre straffbare handlinger via publikasjon på nettet.

3. Hvem er egentlig gjerningsmannen?
Problemet vil ofte være å identifisere den såkalte gjerningsmannen. Hvor kommer utsagnet eller opplysningen fra?
En lang rekke hjemmesider inneholder ikke opplysninger om hvem som formulerer og avgir tekstene, og det finnes utallige varianter hvor utenforstående kan skrive inn hilsener og beskjeder, opptre i samtaler, blogger m.v., uten å gi seg til kjenne.

Det stilles krav om at det skal være mulig å spore opp hvor utsagn kommer fra, og i så fall skal rette vedkommende kunne identifiseres og forfølges.
For tjenesteytere som benytter Internett som arena finnes det i norsk lovgivning regler om opplysningsplikt. Den sentrale bestemmelse er inntatt i ”Lov om visse sider av elektronisk handel og andre informasjonssamfunnstjenester” (ehandelsloven) § 8. For den som opptrer som tjenesteyter på Internett, som formidler av kjøp og salg, nyheter og hva det måtte være, såkalte informasjonssamfunnstjenester, innebærer regelen plikt til å informere på en fyllestgjørende måte om hvem man er. Det samme gjelder ved elektronisk markedsføring.

4. Redaktøransvarets innhold
For de fleste nettsteder hvor spørsmålet om redaktøransvar kan oppstå, vil det ikke være noe problem å identifisere verken mediehus eller ansvarlig redaktør. Problemstillingen er at det innenfor nettstedets publikasjon kan fremkomme lagret tekst eller linker for den sakens skyld, som er lagret midlertidig eller varig, som brukerne kan søke i og lese, som er av rettsstridig karakter og som verken redaktør eller journalist, freelancer eller andre vet noe om.

Det viser seg at det vi kanskje kan betegne som ”allmennhetens overvåking på Internett” nokså raskt avdekker uholdbare forhold av mer alvorlig karakter, som linker til barneporno på idrettsorganisasjoners nettsteder osv., og at den ansvarlige for hjemmesiden sørger for å rydde opp. Vi kan kanskje si at det foreligger en form for alminnelig selvjustis der ute gjennom dette. Det samme foreligger åpenbart innenfor den enkelte redaksjon.

Redaktøransvaret går tradisjonelt ut på at redaktøren har ansvar for alt som blir offentliggjort i publikasjonen. Dette følger av straffeloven § 431, jfr. § 436 og § 10.
Dette er straffebud som i utgangspunktet ble formulert i en tid hvor telefonen nylig var oppfunnet og de retter seg først og fremst mot redaktør av ”blad eller tidsskrift” – som ”trykt skrift” regnes tradisjonelle media som mangfoldiggjøres ”ved Trykken eller paa anden kemisk eller mekanisk maade”. En analogi til nettaviser og lignende kan etter min mening neppe være problematisk, bl.a. fordi regelverket vil være godt kjent blant de aktuelle aktører og disse vil være kjent med de etiske retningslinjer som ligger i «Vær Varsom» – plakaten og den rettslige grensedragning som straffeloven gir.

Redaktøren har bl.a. ansvar for å sikre at innholdet i publikasjonen er i samsvar med de redaksjonelle retningslinjer for det aktuelle mediahus, herunder kvalitetssikre selv eller gjennom sitt apparat at slike retningslinjer overholdes. I dette ligger det bl.a. at det ikke skal publiseres diskriminerende og ærekrenkende utsagn om enkeltindivider, foretas kriminelle handlinger m.v.

Hvor langt rekker redaktøransvaret?

Det omfatter selvsagt hva redaktøren selv skriver, hva journalistene skriver og hva som fremgår av kjøpt artikkelstoff og solgt spalteplass til reklame m.v.

Tradisjonelt omfatter det også utsagn som fremkommer i leserbrev. I den tradisjonelle avis vil det være slik at leserbrev blir gjennomgått i avisen før de trykkes. Dette er derfor uproblematisk. På en enkel måte kan vi vel formulere dette dit hen at redaktøren er ansvarlig fordi han kan hindre at utsagnet trykkes.
På Internett er mulighetene for at det innkommer rettsstridige utsagn uten at det er mulig å kontrollere og forhindre dette meget stor bl.a. fordi stoffet som publiseres ikke filtreres på samme måte som i tradisjonelle trykksaker.

Hva gjelder i slike tilfeller?

5. Skyldkrav og straffrihetsregel i ehandelsloven § 18
Ehandelsloven § 18 har et spesielt straffebud som løser spørsmålet. Regelen inneholder også en erstatningshjemmel.

Regelen har bakgrunn i EU-direktiv av 8. juni 2000 (Direktivet om elektronisk handel) som bl.a. begrenser straffansvaret i slike tilfeller til å omfatte den som har ”actual knowlegde” om forholdet.

Direktivet ble lagt til grunn av lagmannsretten da Tele 2 Norge AS ble frifunnet i saken om newsgrupper som inneholdt ulovlig porno. Lagmannsretten knyttet begrunnelsen også til høringsuttalelse fra Justisdepartementet, som omhandlet endring av ehandelsloven på dette området (RG 2003/1268). Vesentlige rettskilder var med andre ord forarbeid til lovendring som ikke var vedtatt og EU-rett.

En «Nettvert» er betegnelsen på den som ”lagrer informasjon på oppfordring av tjenestemottaker”. Dette vil også omfatte avisenes nettsteder. Av § 18 fremgår det at straffansvar for informasjon og utsagn som er ulovlig, kun foreligger når nettverten vet om forholdet, dvs. ved ”utvist forsett”. Erstatningsansvar forligger kun ved grov uaktsomhet.
Dette innebærer en meget viktig begrensning i redaktøransvaret, for det vi muligens kan betegne som fremmedpublisert eller fremmedprodusert informasjon på redaktørens nettsted.
Det fremgår av bestemmelsen at nettverten ikke går fri ansvar grunnet denne paragrafen hvis tjenestemottakeren handler på redaktørens vegne eller under hans kontroll.

Selv om det foreligger forsett eller grov uaktsomhet vil nettverten være fri straff- eller erstatningsansvar hvis han snarest mulig fjerner eller sperrer tilgangen til det publiserte materialet.

Forsett vil foreligge når nettverten vet om forholdet.

Det betyr at nettverten ved å reagere nokså umiddelbart etter at han får vite om forholdet, under enhver omstendighet går fri straffansvar. Det står i loven at han må reagere ”uten ugrunnet opphold”. På dette området er loven med andre ord i samsvar med EU-retten.

Publisert 19.12.2005.
Tidligere publisert i Eurojuris Informerer

 

Her gir advokat Mette Borchgrevink fra Advokatfirmaet Steenstrup Stordrange DA, en oversikt over reglene som gjelder for markedsføring via e-post og andre elektroniske medier overfor forbrukere og næringsdrivende.

E-post har kommet for å bli, også som kanal for markedsføring. Med e-posten kom også ”spammen”, som truer e-post som seriøst medium. EU har derfor innført strenge regler for å beskytte forbrukerne mot markedsføring via e-post til forbruker (Business to consumer – B2C). Slike regler har vi hatt i Norge siden 2000, da det ble forbudt å sende markedsføringshenvendelser til forbruker via e-post. Bare dersom forbrukeren på forhånd hadde gitt aktivt samtykke å motta markedsføring via e-post, var dette tillatt. I 2005 ble reglene utvidet til også gjelde (business to business – B2B), dvs markedsføring fra næringsdrivende rettet mot næringsdrivende enkeltpersoner. Disse reglene er videreført uten endringer i den ny markedsføringsloven som kom i juni 2009.

Fra forbrukerbeskyttelse til generell kamp mot ”spam”
Kretsen av beskyttede mottakere gjelder alle ”fysiske personer”, dvs alle individuelle e-post-mottakere. Markedsføring B2B, eller markedsføring pr e-post rettet mot andre enn forbrukere, eks. enkeltpersoner på jobben, er forbudt dersom mottaker ikke har gitt samtykke til å motta markedsføring på e-post. Markedsføring til alle individuelle e-postadresser krever samtykke fra mottaker, både B2B og B2C.

”Samtykke” er en informert og uttrykkelig erklæring om at man ønsker å motta markedsføring via den valgte kanal, SMS/MMS, e-post eller faks. Samtykke kan for eksempel gis ved et aktivt museklikk på en nettside.

Reglene gjelder for reklame og alle andre typer ”markedsføringshenvendelser”, dette omfatter også kundeinformasjon, tilbud etc.

Reglene gjelder ikke bare markedsføring pr e-post. De samme reglene gjelder for bruk av SMS, MMS, automatisk oppringningssystem og faks.

E-post til en individuell e-postadresse, eks ”mette@steenstrup.no” krever samtykke fra mottaker fordi denne e-posten er sendt til en person på jobben, i motsetning til et firma eller en organisasjon. Fortsatt kan man sende e-post-reklame til en generell e-postadresse, eks ”lawyers@steenstrup.no” fordi denne ikke er rettet til en bestemt fysisk person.

Faks til et firmas oppgitte faksadresse regnes som henvendelse til et firma og ikke til en enkelt fysisk person, og er fortsatt tillatt. Dette i motsetning til faks til en enkeltperson, som krever samtykke.

Liberalisering B2C
Det er et viktig unntak for markedsføring pr e-post/SMS/MMS i ”eksisterende” kundeforhold. Dette unntaket gjelder kun

• Der markedsfører har mottatt kundens elektroniske adresse i forbindelse med et salg, og
• Når mottaker har fått informasjon om at e-postadressen vil bli brukt til å sende markedsføringshenvendelser og at mottaker kan frabe seg dette, og
• Kunden har en fravalgsmulighet ved hver enkelt senere henvendelse.

Unntaket gjelder kun ved markedsføring av den næringsdrivendes egne varer eller tjenester, tilsvarende dem som det eksisterende kundeforholdet bygger på. Kravet om at det kun er ”tilsvarende” varer og tjenester som det eksisterende kundeforholdet er basert på, tolkes strengt. Dersom kunden har kjøpt en PC, vil ”tilsvarende” være andre PC’er, men ikke programvare eller mobiltelefoner kompatible med den PC’en som er kjøpt. Eksempelet er hentet fra lovens forarbeider, og illustrerer at dette unntaket er meget snevert.

”Permission Marketing”
Unntakene er snevre, og aktivt og informert samtykke fra mottaker er hovedregelen både B2C og B2B. Dette kan utnyttes kommersielt, noe som begrepet ”Permission Marketing” er et tegn på. Nettsider har vist seg å være nyttige verktøy for invitere kunder og prospects til å abonnere på gratis nyhetsbrev, skreddersydde tilbud etc. Dette er i realiteten å be om kundens samtykke til å motta markedsføring.

Markedsførere bør legge opp til at kunden selv velger hvilken kanal kunden ønsker å motta markedsføring via. I B2B-markedet er trolig e-post den mest aktuelle kanalen, mens markedsføring rettet mot et yngre segment kan dreie over til SMS/MMS, selvsagt basert på mottakers samtykke.

Når man har fått mottakers samtykke, oppstår utfordringen i å forvalte dette samtykket kommersielt. Dersom mottaker får e-post eller SMS/MMS som ikke oppleves som relevante, eller som kommer for hyppig, vil mottaker melde seg av og stenge denne markedsføringskanalen for lang til fremover.

Hva med frivillige organisasjoner?
Reglene gjelder når den som sender markedsføringshenvendelsen er i ”næringsvirksomhet”. Frivillige organisasjoner som ber om pengebidrag, regnes ikke for å være i ”næringsvirksomhet”. Disse kan derfor be om bidrag via e-post uten hinder av reglene. De må uansett følge reglene for behandling av giveropplysninger i henhold til personopplysningsloven.

Telefonmarkedsføring
Reglene om telefonmarkedsføring ble endret i 2009. Det er nå forbudt å drive telefonmarkedsføring mot forbrukere i helgene, og om kvelden etter kl 2100. Det er nye krav til informasjon:

Den som ringer skal informere om hvem som har oppgitt navn og telefonnummer til det ringes tid. Videre skal den som ringer presentere seg og informere om at hensikten med samtalen er markedsføring. Forbrukeren skal informeres om retten til å reservere seg mot telefonmarkedsføring i Reservasjonsregisteret, og at man i tillegg kan reservere seg direkte hos den som står for telefonmarkedsføringen. Dette er spesielt aktuelt der forbrukeren har et kundeforhold, men likevel ikke ønsker telefoner.
Adresselister må vaskes mot Reservasjonsregisteret i Brønnøysund. Telefonmarkedsføring B2B er ikke lovregulert.

Oppsummering: Aktivt samtykke kreves B2B og B2C i følgende tilfeller:
Du må ha kundens positive samtykke for å sende markedsføring pr e-post/faks/SMS/MMS i disse tilfellene (B2B og B2C) til fysisk person:

• Når du ikke har informert om at e-postadressen vil bli brukt til markedsføring
• Når du har mottatt e-postadresse på andre måter enn gjennom salg til kunden (eks når du har fått adressen fra andre)
• Når du skal markedsføre overfor andre enn ”eksisterende” kunder
• Når du skal markedsføre andre varer eller tjenester enn det kunden tidligere har kjøpt av deg (må være ”tilsvarende”)
• Når du skal markedsføre andres varer eller tjenester.

Les mer om markedsføring via nye kanaler i artikkelen «Reklame på SMS og e-post, hva sier jussen», i tidsskriftet Magma nr 1/2010, skrevet av advokatene Karl-Anders Grønland og Mette Borchgrevink.

Publisert 23.06.2005
Oppdatert 11.06.2010

Lenke til markedsføringsloven.

Reglene som gjelder for markedsføring via e-post, faks, SMS, MMS, telefonsalg overfor forbrukere og næringsdrivende B2C og B2C.