Jusstorget

- lettlest juss og juridisk hjelp

by og

Reklamasjons- og foreldelsesreglene etter at selger har forsøkt utbedring

Reklamasjons- og foreldelsesreglene etter at selger har forsøkt utbedring
Dersom kjøper av ny eller brukt bil eller andre gjenstander oppdager mangler ved den, må han reklamere innen rimelig tid for å forfølge kravet, og unngå at kravet blir foreldet. Her skriver advokatene Skarning og Liavaag fra advokatfirma Kvale om reglene som gjelder for reklamasjon og foreldelse av mangelskrav i forbrukerkjøp, sett i lys av en nylig avsagt Høyesterettsdom – «Rustdommen»

1. Innledning
Høyesterett avsa dom 13. juni 2013 (Rustdommen, Rt 2013 s 865), om hvilke reklamasjons- og foreldelsesfrister som gjelder etter at det er utført en mangelfull mangelsutbedring på bil kjøpt i forbrukerkjøp. Forbrukerkjøp vil si at bilen var solgt fra profesjonell forhandler (næringsvirksomhet) til privatperson (ikke næringsvirksomhet), sml. forbrukerkjøpsloven § 1. Vi kaller forbrukerkjøperen også kunden i denne artikkelen.

Forbrukerkjøpsloven har som formål å gi forbrukerne en særlig beskyttelse, når han eller hun handler med næringsdrivende. Forbrukeren ses da som den svake part. Salg av bil mellom privatpersoner er derimot ikke forbrukerkjøp, og reguleres isteden av kjøpsloven av 1988. Her er avtalefriheten større, og partene anses mer likeverdige. Denne artikkelen gjelder forbrukerkjøp og forbrukerkjøpsloven av 2002.

Dersom forbrukeren ikke er fornøyd med den vare som er kjøpt, og denne ikke er i samsvar med det avtalte, kan han holde hele eller deler av kjøpesummen tilbake, kreve retting eller omlevering, kreve prisavslag, heving eller erstatning. Vilkårene for å kunne bruke de enkelte beføyelser (rettigheter) fremgår av forbrukerkjøpsloven kapittel 6.

Felles for beføyelsene er at forbrukeren må reagere innen rimelig tid når han eller hun ser at kjøpsgjenstanden ikke svarer til forventningene. Om han ikke reagerer i tide, kan han miste de beføyelser som loven gir ham.
Dersom forbrukeren ikke når frem med sitt krav overfor forhandleren må han, innen visse frister, ta ut rettslige skritt eller klage til Forbrukertvistutvalget, for at ikke kravet skal foreldes etter foreldelsesloven.

Artikkelen er skrevet på bakgrunn av Rustdommen i Høyesterett 13. juni 2013 (Rt 2013 s 865), hvor artikkelforfatterne representerte Norges Bilbransjeforbund (NBF).

2. Rustdommen 13. juni 2013 – tilbakevendende rustskader
Rustdommen gjaldt en privat kjøper av bruktbil fra profesjonell forhandler i 2003. Det oppsto rust på bl.a. dørene og bilen ble av forhandleren utbedret for rustskadene i 2006, uten at dette kostet kunden noe. Det viste seg imidlertid at rustskadene kom tilbake på de samme stedene i 2009, og at reparasjonen i 2006 dermed hadde vært mislykket. Dette til tross for at forhandleren hadde benyttet anbefalt rustverksted, og ikke kunne bebreides.

Den absolutte reklamasjonsfristen i forbrukerkjøpsloven på 5 år var på dette tidspunkt (2009) gått ut. Spørsmålet var dermed for det første om kunden hadde mistet sin rett fordi fristen hadde gått ut. For det andre var spørsmålet om kravet var foreldet etter de alminnelige foreldelsesregler, som tilsier foreldelse etter tre år.
Høyesterett fant både at reklamasjonsretten var i behold og at kravet ikke var foreldet. Når den første reklamasjonen i 2006 var innenfor den absolutte reklamasjonsfristen, måtte fristen anses for å være overholdt. Da løp det ikke lenger noen absolutt reklamasjonsfrist, bare en relativ reklamasjonsfrist om at man må reklamere innenfor en rimelig tid fra man oppdager eller burde oppdaget at mangelsutbedringen hadde vært mislykket.
Dommen anses å kunne få betydning ikke bare ved mangelsutbedringer på biler, men også ved utbedringer andre mer varige forbruksgjenstander som båter og hvitevarer.

3. Nærmere om reklamasjonsreglene i forbrukerkjøpsloven § 27
Tidspunktet for når kunden må reagere er lovfestet slik i forbrukerkjøpsloven § 27;
”Dersom det foreligger en mangel ved tingen, må forbrukeren innen rimelig tid etter at han eller hun oppdaget eller burde ha oppdaget den, gi selgeren melding om at han eller hun vil påberope seg mangelen (reklamasjon). Denne fristen for å reklamere kan aldri være kortere enn to måneder fra det tidspunkt da forbrukeren oppdaget mangelen.
Reklamasjon må senest skje to år etter at forbrukeren overtok tingen. Dersom tingen eller deler av den ved vanlig bruk er ment å vare vesentlig lengre, er fristen for å reklamere fem år. Dette gjelder ikke så langt selgeren ved garanti eller annen avtale har påtatt seg ansvar for mangler i lengre tid.”

I forbrukerkjøpsloven § 27 er det i første og annet ledd gitt en relativ og en absolutt frist for å reklamere over mangler ved den kjøpte gjenstand;
Den relative fristen sier at kunden må reklamere innen rimelig tid fra kunden som kjøper oppdaget eller burde oppdaget mangelen. Dersom kunden venter unødig lenge med å reklamere overfor selger mister kunden dermed ditt mangelskrav mot selger.
Den absolutte fristen er en maksfrist for når kunden kan reklamere over mangler ved gjenstanden, som gjelder uavhengig av om mangelen er oppdaget eller burde vært oppdaget. Normalt er den absolutte fristen 2 år i forbrukerkjøp. Reklamasjonsfristen for mer varige bruksgjenstander som biler, båter og hvitevarer er derimot 5 år. Ved kjøp av brukte varer må det bli en konkret vurdering av om den absolutte fristen er 2 eller 5 år. Dersom tingen slik den var på kjøpstidspunktet ved vanlig bruk må forventes å vare vesentlig lenger enn 2 år, er fristen 5 år. Det vil normalt være tilfelle ved kjøp av både brukte biler og båter.

4. Mangelsvurdering og reklamasjon
4.1 Mangelsvurderingen
Når en eventuell mangel viser seg, må det gjøres en vurdering av hvorvidt det foreligger en mangel ved tingen i kjøpsrettslig forstand. Det er ikke alt kunden er misfornøyd med som innebærer at det foreligger en mangel som selger svarer for. Utgangspunktet er hva som er avtalt mellom partene.
I forbrukerkjøpsloven er momentene i denne vurderingen angitt slik i § 15:
”Tingen skal være i samsvar med de krav til art, mengde, kvalitet, andre egenskaper og innpakning som følger av avtalen. Hvis det ikke følger noe annet av avtalen, skal tingen
a) passe for de formål som tilsvarende ting vanligvis brukes til
b) svare til det som forbrukeren har grunn til å forvente ved kjøp av en slik ting når det gjelder holdbarhet og andre egenskaper
c) passe for et bestemt formål som selgeren var eller måtte være kjent med da kjøpet ble inngått, hvis selgeren har akseptert dette formålet eller forbrukeren ellers har hatt rimelig grunn til å bygge på selgerens sakkunnskap og vurdering
d) ha egenskaper som selgeren har vist til ved å legge frem en prøve eller modell ”

Det er i utgangspunktet en mangel hvis bilen ikke er i samsvar med det avtalte og det som har oppstått ikke skyldes:
– normal slitasje
– at kunden har påført bilen skade selv
– at bilen på andre måter er blitt utsatt for ytre påvirkninger

Dersom man har kjøpt en bil eller båt i grei stand og ikke for høy alder, vil for eksempel feil ved girkasse, bremser eller motor rett etter levering ofte være kjøpsrettslige mangler. Det behøver kunden vanligvis ikke regne med. I Rustsaken var tilbakevendende rust på samme sted ansett å være en mangel. Men denne vurderingen vil kunne vært annerledes etter lengre tid. Rust på gamle biler må man regne med.

Om mangelsvurderingen i forhold til brukte gjenstander sa Høyesterett i Rustdommen (avsnitt 44):
”I Ot.prp.nr.44 (2001-2002) om forbrukerkjøp, side 181 fremheves betydningen av at det er tale om bruktsalg slik:
« Ved salg av brukte varer må man i større grad også trekke inn den konkrete salgsgjenstandens tilstand, og vurderingen må skje på grunnlag av varens tilstand på det tidspunktet den selges. Ved salg av bruktbiler kan det ofte være aktuelt å si at bilen er ment å vare vesentlig lengre enn to år. En annen sak er at kjøperen i større grad må være forberedt på at mindre deler og lignende svikter uten at dette kjøpsrettslig sett utgjør en mangel. Ved kjøp av bruktbiler må en i noen grad være forberedt på større utgifter til reparasjoner, vedlikehold mv. » ”

Det blir lettere konstatert kjøpsrettslig mangel ved nyere enn eldre gjenstander fordi forventningene og prisen vanligvis er forskjellig.

4.2 Kravet til reklamasjon
Når kunden mener det foreligger en mangel må han eller hun reklamere innen rimelig tid. Av bevismessige grunner er det fornuftig å reklamere skriftlig eller pr. e-post.
Høyesterett legger til grunn at den absolutte fristen som et utgangspunkt anses overholdt dersom forbrukeren reklamerer første gang innenfor fristen. Det foreligger etter dette ingen absolutt frist i loven for å reklamere over mangler ved utbedringen., men kunden må reagere innen rimelig tid. Hva som er en rimelig frist må vurderes konkret i det enkelte tilfelle. Forbrukerkjøpsloven § 27 første ledd angir at denne fristen likevel ikke kan være kortere enn to måneder.
For forbrukeren gir dommen en beskyttet rett til å reklamere over en mangelfull reparasjon, selv om mangelen kommer tilbake etter utløpet av den absolutte reklamasjonsfristen.
Høyesteretts dom er imidlertid forbeholdt utbedringer av det som anses som en mangel i kjøpsrettslig forstand.

Utbedringer av feil som forhandler foretar ut fra kulanse (service) vil dermed ikke avskjære den absolutte fristen. Flere forhandlere vil antagelig reservere seg når de foretar reparasjoner, slik at de foretar reparasjon uten å erkjenne at det foreligger en mangel. På denne måten vil forhandlerne fortsatt kunne utøve ekstraservice ved å reparere «småfeil» som ikke utgjør en kjøpsrettslig mangel, men uten å risikere å ha ansvar for bilreparasjoner for kundene lenger enn de plikter etter loven.

Høyesteretts dom får også bare betydning der det er snakk om at den samme mangelen viser seg ikke å ha vært fjernet ved den første reparasjonen. For andre mangler er reklamasjonsretten falt bort etter at den absolutte fristen er gått ut. Om det er samme mangel eller en ny mangel kan i enkelte tilfeller være tvilsomt, og vil kunne føre til tvister mellom partene. Her vil vurderinger fra sakkyndige kunne være til hjelp, og kunden vil kunne kontakte NAF for slik bistand.

4.3 Avtalt absolutt reklamasjonsfrist
Rustsaken illustrerte problemet med usikkerhet for de profesjonelle forhandlerne dersom det ikke foreligger en absolutt reklamasjonsfrist ved tilbakevendende mangler. Denne usikkerheten kan medføre at det blir dyrere for alle å handle hos profesjonelle bil- og båtselgere, og dermed en ulempe for alle. Men her trakk Høyesterett en mulig løsning opp av hatten;
Det anses ikke å være noe rettslig hinder mot at det kan avtales en absolutt frist for å reklamere på et utbedringsarbeid utenfor forbrukerkjøpslovens grenser. Er disse tilfredsstilt har man avtalefrihet på utsiden av lovens beskyttelse. Dette kan utledes av Høyesteretts merknad i dommens avsnitt 43;
«Poenget i vår sammenheng er likevel at slike absolutte frister vel etter omstendighetene kan avtales, men vanskelig kan oppstilles av domstolene på fritt grunnlag.»

Vi antar at forhandlerne etter dommen vil innta en slik absolutt frist i sine standard salgsavtaler, så lenge forbrukeren får den beskyttelse som forbrukerkjøpsloven gir. For eksempel kan man tenke seg at det tas inn en klausul om at ved tilbakevendende mangler, som det er reklamert på i riktig tid, så svarer forhandleren i inntil ett år etter den absolutte reklamasjonsfrist.

5. Foreldelsesreglene
Det ble også stilt spørsmål i saken om kravet på utbedring var foreldet i henhold til foreldelsesloven, fordi det var gått mer enn tre år etter både leveringen og reparasjonen. Om dette uttalte Høyesterett i avsnitt 57:

”Kjøper ble høsten 2005 oppmerksom på rustskader på bilen, og reklamerte overfor selger, som utbedret manglene i juni måned 2006. Når utbedringen viste seg å være mangelfull – uegnet til å stoppe videre rustangrep – kan det reises spørsmål om dette må regnes som et eget mislighold som utløser en ny foreldelsesfrist for å gjøre gjeldende ytterligere krav på utbedring. Jeg tar ikke stilling til det. Dersom vi tar utgangspunkt i at foreldelsesfristen begynte å løpe ved levering, utløp foreldelsesfristen 29. november 2006. På dette tidspunkt var ankemotparten ikke kjent med at bilen fremdeles var beheftet med en mangel; kjøperen manglet nødvendig kunnskap om kravet. Det følger da av foreldelsesloven § 10 nr. 1 at fordringen først foreldes 1 år etter at kjøperen fikk eller burde skaffet seg kunnskap om grunnlaget for kravet.”

Nytt krav kunne derved ikke foreldes før ett år etter at forbruker ble kjent med eller burde blitt kjent med at bilen fortsatt hadde mangel. Foreldelsesreglene kommer således etter reklamasjonsreglene, og angir de ytterste rammene. Men forbrukeren må samtidig være oppmerksom på at det ikke er nok å reklamere for å avbryte en foreldelsesfrist. Avbrudd av foreldelse vil kunne gjøres ved rettslige skritt eller klage til Forbrukertvistutvalget, jf foreldelsesloven §§ 15 og 16. Et annet alternativ er forhandlerens erkjennelse etter foreldelsesloven § 14.

6. Avslutning
Mangler ved bil, båt og andre forbruksgjenstander skaper tvister mellom både private og profesjonelle. Med Høyesteretts dom i Rustsaken har vi fått noen avklaringer av spørsmålene om reklamasjon og foreldelse når mangelen kommer tilbake. Forbrukerens rettigheter er ikke avskåret når han reklamerer innen rimelig tid, og en gang innen den absolutte reklamasjonsfristen. Høyesterett åpner for at partene også i forbrukerforhold kan avtale en absolutt reklamasjonsfrist etter utløpet av lovens reklamasjonsfrister. Det vil kunne være praktisk for at forhandler skal unngå stadig tilbakevendende reklamasjoner etter forbrukerkjøpslovens frister, en usikkerhet som vil kunne fordyre handel med brukte biler for alle.
For å stoppe foreldelse av mangelskravet må kjøperen, hvis ikke forhandleren erkjenner kravet, ta ut rettslige skritt eller klage til Forbrukertvistutvalget innen treårsfristen eller tilleggsfristen på et år etter at han fikk eller burde skaffet seg kunnskap om mangelen.

Publisert 16.09.2013.

by

Generasjonsskifte i aksjeselskaper

Generasjonsskifte i aksjeselskaper

Her behandler Eurojurisadvokatene Enge og Falsnes noen utvalgte problemstillinger knyttet til generasjonsskifte i aksjeselskaper. Det legges særlig vekt på de skatte- og avgiftsmessige konsekvenser generasjonsskiftet har, og hva man må tenke på for å få minst mulig problemer.

1. Innledning
Alle bedriftseiere kommer til det punkt at man må bestemme hva som skal skje med formuen, og den virksomheten man eier og driver etter at man selv er borte. Erfaring tilsier at et generasjonsskifte er en kritisk fase i bedriftens liv, og sikkert også i den aktuelle eierfamilies liv. Konflikter kan lett oppstå.

Et generasjonsskifte er mer enn juss og økonomi. Men skal man få til et vellykket generasjonsskifte, er forholdene mellom eierne, innen eierfamilien og i forhold til ledelse i den aktuelle bedrift viktige momenter som helt klart må tas hensyn til.
Et generasjonsskifte fordrer at man legger an en bred horisont, og selve gjennomføringen vil derfor ganske sikkert ta mer tid enn man hadde forestilt seg.

I denne artikkelen går vi inn på noen utvalgte problemstillinger knyttet til generasjonsskifte, begrenset til aksjeselskaper. Vi ser for oss et generasjonsskifte som skjer innen en familieeid bedrift, hvor mor før skiftet eier alle aksjene. Dersom hennes virksomhet er drevet i en annen selskapsform, legger vi til grunn at hun har overført virksomheten i et AS. Det er i alminnelighet hensiktsmessig bl.a. for å kunne nyte godt av gunstige bestemmelser om verdsettelse av ikke børsnoterte aksjer, se mer nedenfor.
Ved en slik løsning unngås også risikoen for uttaksbeskatning for giver fra en personlig eid virksomhet. Aksjene skal overføres til eldste datter, og det er flere yngre brødre som blir stående uten eierposter.
Utgangspunktet reiser en rekke problemstillinger, og vi rekker i denne artikkelen knapt mer enn å peke på de viktigste, og behandle noen punkt mer inngående. Hensikten med artikkelen er å vekke leserens bevissthet rundt problemstillingene, slik at man stiller de rette spørsmålene og tar høyde for de viktige problemstillingene når man en gang måtte komme borti like eller liknende problemstillinger.

2. Oversikt over vesentlige problemstillinger ved generasjonsskifte
Som vi allerede har nevnt, er problemstillingene mange i forbindelse med forberedelse til og gjennomføring av et generasjonsskifte. Mange tenker nok kanskje at vi i forbindelse med generasjonsskifte i aksjeselskaper har med skatt og avgift å gjøre, og stort sett det. Dette er etter vårt skjønn å innta et altfor snevert perspektiv.
Her er eksempler på forhold og problemstillinger man må ha i tankene når et generasjonsskifte skal gjennomføres:

– ønsker og forventninger hos involverte parter

– eiers alder og helse

– barnas sivilstand, alder og helse, eventuelt det samme for barnebarn

– forholdet til svigerbarn

– forholdet til særkullsbarn

– valg av leder for virksomheten

– eierfordeling i virksomheten

– tidspunkt for overføring av andre eiendeler enn næringsvirksomheten

– eierfordeling i annen fast eiendom

– sikring av den eldre generasjons fremtidige levestandard

– vurdering av om salg av virksomheten er et alternativ

– valget mellom generasjonsskifte i live eller ved død

– familie-, arve- og skifterettslige forhold

– valg av selskapsform og selskapsstruktur

– skatte- og avgiftsmessige konsekvenser

– finansiering (av arveavgift, utløsningssummer og annet)

Vi kan selvsagt ikke gå inn på alle disse områdene i en artikkel som dette, men oversikten er
tatt med for å vise at det er behov for bredt sammensatt kompetanse for å finne de beste løsningene. Rammen for denne artikkelen er gitt i punkt 1. ovenfor.

3. Skatte- og avgiftsspørsmål
Når et generasjonsskifte planlegges, er det ikke nok å fokusere på arveavgiften. Et skifte vil kunne ha betydelige skattemessige konsekvenser, og disse må tas i betraktning.
Vi vil i dette avsnittet gjøre rede for de sentrale skattemessige utgangspunkt for overføring av unoterte aksjer i forbindelse med generasjonsskifte. Avgiftsreglene nevnes kort da disse behandles mer inngående i en egen artikkel her på Jusstorget-

3.1.Skattemessige konsekvenser for giver/arvelater
Eier kan foreta gaveoverføring av aksjer uten at dette utløser gevinstbeskatning. Bakgrunnen for dette er at en gaveoverføring ikke anses som skattemessig realisasjon, og at uttaksreglene ikke kommer til anvendelse. Avgiftsmessig kan det være gunstig at det betales noe for aksjene, slik at overføring skjer til en viss pris, men ikke full pris, såkalt gavesalg. Prisen er altså lavere enn markedsverdi, men den må ikke være symbolsk. Ved avgiftsberegningen kommer vederlaget til fradrag.
I skattemessig sammenheng er imidlertid gavesalg som nevnt å anse som en realisasjon. En eventuell gevinst for avgiver blir dermed skattepliktig på vanlig måte. Ved gevinstberegningen legges dog det mottatte vederlaget til grunn, ikke markedsverdien. Differansen mellom vederlag og markedsverdi blir avgiftsberegnet.

Det kan tenkes at de aksjene som skal overføres, eies gjennom et holdingselskap – og at aksjene ønskes overført fra dette. Her må det utvises forsiktighet. Dersom aksjeoverføringen skjer fra holdingselskapet, medfører dette at avgiftsplikt ikke unngås. Transaksjonen kan utløse en betydelig skattebelastning. En ting er at holdingselskapet kan bli skattepliktig for latent gevinst på aksjene (effektiv skattesats på 0,84 %). Et annet forhold er at selve verdioverføringen fra holdingselskapet kan bli ansett som utbytte til eier av holdingselskapet (som her forutsettes å være giver). Man risikerer i ytterste fall å bli beskattet med 28 %, og man risikerer å miste retten til skjermingsfradrag fordi det aktuelle ”utbyttet” blir ansett som ulovlig utdelt i forhold til aksjelovens bestemmelser om dette.

Dersom eier er død, utløses ikke gevinstbeskatning av aksjer som nevnt, verken som realisasjon eller uttak. Et skifte vil kunne ha betydelige skattemessige konsekvenser, og disse må tas i betraktning.

3.2. Skattemessige konsekvenser for mottaker
Det gjelder et skattemessig kontinuitetsprinsipp for aksjer som overføres ved arv eller gave mellom personlige skattytere. Prinsippet er hjemlet i skatteloven § 10-33 og innebærer at mottaker trer inn i giver/arvelaters inngangsverdi, skjermingsgrunnlag, ubenyttet skjermingsfradrag og øvrige skatteposisjoner som knytter seg til de overførte aksjene. Det samme prinsipp gjelder ved gavesalg, slik dette ble beskrevet foran. Ved gavesalg vil det imidlertid kunne skje en justering av inngangsverdi og skjermingsgrunnlag, slik at dette justeres i forhold til den gevinst (eller det tap) som oppstår på avgivers hånd ved gavesalget.

4. Modeller ved overføring av aksjer i generasjonsskifte
Det er flere måter å strukturere et generasjonsskifte i aksjeselskaper på. Vi vil tro at forretningsmessige og familiære hensyn vil være styrende for hvilken modell man velger. I praksis vil nok også skatte- og avgiftsmessige hensyn være av betydning for hvilken modell som velges. Vi kan ikke innenfor rammen av denne artikkelen gjennomgå alle tenkelige modeller, men skal fremheve noen som etter vår oppfatning er mye brukt, og vise hvordan disse virker, spesielt skatte- og avgiftsmessig.

4.1. Overføring av aksjer med rådighetsbegrensninger – trinnvis generasjonsskifte
Det er nok ikke uvanlig at generasjonsskifte i aksjeselskaper gjennomføres i flere omganger. Avgiver ønsker kanskje å holde på kontrollen lengst mulig, og overfører derfor i første omgang B-aksjer med ingen eller begrenset stemmerett, mens hun beholder sin ene (eller flere) A-aksje(r) med stemmerett. Denne fordelingen beholdes så inntil det ”endelige” generasjonsskiftet foretas.

Dersom man i tillegg tilfører utbyttebegrensninger på B-aksjene, kan avgiver beholde for seg selv nok verdi til å sikre sine økonomiske interesser, og en komfortabel alderdom. Her skal man imidlertid trå noe varsomt, for dersom de økonomiske begrensningene for B-aksjene blir for vidtgående, kan dette medføre at overføringen ikke anses som reell og underkjennes avgiftsmessig.
Grunnen til at en løsning som den som her er nevnt benyttes ganske ofte, er trolig at fremgangsmåten sikrer at den nye generasjon kan fases inn i virksomheten, samt at avgiftsoppgjøret kan framskyndes. Dette er jo spesielt interessant dersom man forventer at selskapsverdien vil stige i framtiden, noe man jo må kunne legge til grunn vil skje.

Når overføring som nevnt skjer, må det tas hensyn til FIFU-prinsippet (innebærer kort fortalt at de aksjer man har ervervet først, regnes som de man avhender først, og altså da slik at disse kommer til beskatning først), slik at avgiver nok anses for å overføre de eldste aksjene hun innehar først. Dersom det er ulike skatteposisjoner knyttet til aksjene, kan man planlegge og ta høyde for dette når man skal planlegge antallet aksjer, som skal overføres innenfor hvert trinn av overføringen. Som det er vist til under punkt 3 foran, vil skatteposisjonene knyttet til de enkelte aksjer ha betydning for størrelsen på et eventuelt vederlag, og om overføring bør skje til ny eier personlig eller til et eierselskap (AS).

En overføring av aksjer kan som nevnt skje uten arveavgift, dersom den overføres som et gavesalg som svarer til aksjenes arveavgiftsverdi. Gavesalg kan også gi avgiver fradragsrett ved et eventuelt tap. Er det derimot latent gevinst på aksjene, vil det nok allikevel være gunstig å unngå et vederlag som overstiger avgivers inngangsverdi, selv om dette da utløser arveavgiftsplikt. Bakgrunnen er åpenbar: Avgivers skattesats på 28 % er høyere enn arveavgiftssatsene.

Dersom giver eier sine aksjer som særeie, kan det vurderes om særeiet bør omdannes til felleseie for å spare arveavgift. Ved felleseie vil et arveforskudd / en gave bli ansett å komme med en halvpart fra hver av ektefellene, og mottaker(ne) vil få utnyttet fribeløpet (kr 470.000) og det lave avgiftstrinnet (kr 470 000-800 000) to ganger.

4.2. Bør man overføre til holdingselskap eller til (arving) personlig?
Svaret på dette spørsmålet beror på flere forhold. Dersom aksjene som overføres, representerer en høy innbetalt kapital eller andre gunstige skatteposisjoner, trekker dette i retning av at aksjene bør overføres til mottaker personlig. Dette sikrer at den eller de aktuelle skatteposisjoner blir utnyttet der de har størst verdi. (Høyere skatt for personlig aksjonær enn selskapsaksjonær). I tillegg kommer at en overføring til mottaker personlig gir rett til skattefradrag ved arveavgiftsberegningen, da forutsatt at mottaker får en inngangsverdi som er lavere enn 100 % av aksjenes formuesverdi.

En overføring til holdingselskap har den fordel at fremtidig inntekt på aksjene kan mottas og reinvesteres ”skattefritt”, innenfor fritaksmodellen. Dersom det er opprettet et holdingselskap som mottaker, kan dessuten arveavgiften eller aksjevederlaget betales av midler som ikke er blitt utbyttebeskattet etter aksjonærmodellen, se punkt3. ovenfor.

Dersom man altså kombinerer en trinnvis overføring og overføring til mottaker personlig og til selskap, for å oppnå en best mulig løsning, kan mottaker etter endt generasjonsskifte sitte med både personlig eide aksjer, og aksjer som eies indirekte gjennom et holdingselskap.
Gjennomføres generasjonsskiftet på denne måten, bør man allerede ved planleggingen ta høyde for hvordan man i fremtiden kan ”rydde opp” i strukturene ved fisjon/fusjon eller på annen måte. Gjennomført på rett måte vil man kunne ivareta videreføringen av de gunstige skatteposisjonene som den valgte metode legger til grunn. Det har lite for seg å gjennomføre et (komplisert) generasjonsskifte nå, dersom de fordeler man oppnå i neste runde, forsvinner fordi man ikke har forutsatt virkningen av fremtidige selskapstilpasninger.

4.3. Andre overføringsmåter
Som nevnt kan man tenke seg en rekke måter å gjennomføre et generasjonsskifte på. En metode som ikke sjelden benyttes, er at man splitter opp familieselskapet via fisjon, slik at giver beholder bestemte aktiva i eget selskap, og at mottaker får et ”nytt” selskap. Dette kan gjennomføres ved en fisjon hvor giver overfører aksjer i et eller flere fisjonerte selskap. Modellen kan i enkelte tilfeller både ha en gunstig virkning på givers fremtidige kontroll og fortsatte mulighet til å hente økonomisk utbytte fra selskapene, og den vil kunne gi en fordelaktig avgiftsberegning. Vi går ikke nærmere inn på modellen i denne artikkelen, men den er nevnt.

5. Om verdsettelse av ikke-børsnoterte aksjer
Fra 2009 er det vedtatt skjerpelser av reglene for arveavgiftsmessig verdsettelse av ikke-børsnoterte aksjer. Ved verdsettelsen tar en utgangspunkt i aksjenes andel av selskapets skattemessige formuesverdi. Det har vært foreslått at aksjer skal verdsettes til virkelig verdi ved et enerasjonsskifte, men dette forslaget er ikke vedtatt. Skattemessig formuesverdi vil normalt være lavere enn virkelig verdi, spesielt for selskaper som har mye egenutviklet goodwill. Slike verdier gjenspeiles ikke i den skattemessige formuesverdien. Det innrømmes en ”rabatt” ved verdifastsettelsen for arveavgift, tilsvarende 40 %, slik at aksjene verdsettes til 60 % av skattemessig formuesverdi. Denne ”rabatten” var tidligere 70 %. Det er fortsatt anledning til å velge verdsettelse til 100 %. Det skal nevnes at reglene om formuesbeskatning av næringseiendom gjør at verdsettelsen av eiendomsselskaper blir vesentlig høyere enn det som var tilfellet fram til 2009.
Disse reglene faller utenfor temaet i denne artikkelen.

Det er også innført et tak på den formuesmessige ”rabatten”. Dette innebærer at ”rabatten” bare kan benyttes for ikke-børsnoterte aksjer og andeler med en samlet skattemessig formuesverdi på kr 10 mill, og bare en gang per person. Begrensningen i antall ganger ”rabatten” kan benyttes per person, gjelder uavhengig om denne mottar eierandeler i flere selskaper eller fra flere givere. All verdi over kr 10 mill medregnes i avgiftsgrunnlaget med 100 %.
Det skal nevnes at SMB-noterte aksjer anses som børsnoterte i denne sammenheng. Aksjer som står på listen for unoterte aksjer, anses som ikke-børsnoterte.

6. Finansiering
Et generasjonsskifte kan selvsagt representere en stor økonomisk belastning. Vi skal kort nevne noen av de muligheter som finnes for å finansiere et generasjonsskifte. Privat finansiering i bank eller andre steder kommer selvsagt i tillegg.

a. Det finnes en gunstig avdragsordning for betaling av arveavgift som myndighetene på visse vilkår kan innrømme.

b. En ikke ukjent metode er å benytte livsforsikring på eiers liv som betaling. Utbetaling på forsikringen kan gi kontanter til å betale arveavgift, og eventuelt til å betale ut søsken/medarvinger.

c. Bedriften kan selv gi et lån. Det eksisterer et alminnelig forbud mot å låne fra et aksjeselskap til erverv av aksjer i samme bedrift, men departementet kan etter søknad dispensere fra forbudet. Finansiering av generasjonsskifte er et låneformål som ikke sjelden fører til at en slik søknad innvilges.

d. Man kan vurdere en kapitalnedsettelse i selskapet.

7. Valg av fremtidig selskapsform
Innledningsvis har vi lagt til grunn at givers virksomhet lå i aksjeselskap. Vi har berørt spørsmålet om hvorvidt overføringen bør skje til holding – selskap eller i personlig eie for mottaker. I enkelte tilfeller vil sistnevnte kunne vært skattemessig mest gunstig. Men som oftest vil vi anbefale overføring til aksjeselskap eiet av arvingen(e).

Skattereformen gjorde at den skattemessige forskjellen mellom de ulike modeller ble mindre enn tidligere. Skjer overføringen til personlig eie, kan det skape utfordringer for mottaker hva gjelder forholdet til virksomhetens gjeld. Mottaker vil for tilfellet hefte med all sin formue for virksomhetens gjeld.

Dersom det ved generasjonsskiftet skjer overføring av virksomheten til flere mottakere, vil valg av selskapsmodell for mottakerne være viktig også av hensyn til nødvendige og viktige beslutninger. Er det to mottakere, vil selskapsbeslutninger kreve enstemmighet. Eventuell uenighet vil derfor kunne skape store problemer.
I alminnelighet vil derfor aksjeselskap best ivareta hensynet til en effektiv eierstyring. Så langt overføringen skjer vederlagsfritt, kan giver særeieklausulere overføringen. Med den statistikk for samlivsbrudd vi har i dag, kan en slik bestemmelse sikre at familiebedriften også i neste generasjon forblir i familien. Vi nevner også at dersom aksjer skal overføres til en umyndig mottaker, kan det gyldig bestemmes i gavebrev at overformynderiet ikke skal forvalte aksjene.

8. Avslutning/ oppsummering
Vi har i det foranstående kun berørt enkelte forhold knyttet til generasjonsskifte. Vurderingene kan være svært ulike fra sak til sak. Det er derfor ikke mulig å sette opp en ”fasit”. Vårt grunnleggende råd er å søke bistand i en tidlig fase. Hastverk under et generasjonsskifte gir sjelden de beste resultater. Videre er det av største viktighet at det er åpenhet mellom alle i familien i tilknytning til prosessen. Det er vel ikke ukjent at arveoppgjør kan skape uopprettelig splid i en familie. Gjennom åpenhet og god planlegging sikres oftest de beste resultater.

Første gang publisert i «Eurojuris Informerer
Publisert 26.03.2013.

by

Endring i reglene for dokumentavgift i statsbudsjettet

Denne endringen vil rette opp tidligere urimelig forskjellsbehandling av offentlig og privat skifte

Testamentsarvinger som ønsker å overdra en fast eiendom under privat skifte, må i dag tinglyse en såkalt hjemmelserklæring i tillegg til skjøtet som overfører hjemmelen til ny eier. Tinglysning av hjemmelserklæringen utløser i dag dokumentavgift på 2,5 % av eiendommens markedsverdi.
Ved et offentlig skifte kan derimot hjemmelen overføres direkte fra bobestyrer til ny eier slik at testamentsarvingene unngår dokumentavgiftsbelastningen.

Forslaget til endring i statsbudsjettet medfører avgiftsfritak ved tinglysning av hjemmelserklæring som overfører hjemmel fra avdøde til testamentsarvinger, dersom skjøte til ny eier tinglyses samtidig. På denne måten stilles testamentsarvinger likt med hensyn til dokumentavgift, enten skiftet skjer privat eller offentlig.

Forslaget forventes vedtatt, og det vil da ikke lenger være behov for å begjære offentlig skifte i den hensikt å unngå dokumentavgift for testamentsarvinger.

Publisert 19.10.2011.