Å begjære skyldneren konkurs kan være et effektivt middel for å få ham til å betale. Her får du en oversikt over fremgangsmåten og reglene som gjelder ved varsel og begjæring av konkurs.
Innledning
Hva gjør man når kunden/kjøperen av en vare eller tjeneste ikke betaler ved forfall?
Vanligvis skriver man et brev, så nok et brev og så truer man med inkasso – dette ordet som skal få blodet til å fryse til is i årene på en dårlig betaler og bevirke at han straks løper for å betale sin gjeld. Men gjør han det? Nei da, han vet at han kan vente seg flere brev i grønn, gul og rosa utførelse, gjerne fra et inkassofirma. Dersom han fremdeles ikke betaler og har innsigelser mot kravet, blir det tatt ut forliksklage, og når han ikke møter blir det avsagt uteblivelsesdom for det opprinnelige beløp med tillegg av renter og inkasso-omkostninger. Det har da gjerne gått fra 6 måneder til ett år, og den dårlige betaler har ofte misligholdt en rekke krav fra andre kreditorer. Så når det søkes dekning gjennom utlegg, er man bakerst i køen og får ofte til svar fra Namsmannen at det er «intet til utlegg».
Konkursvarsel
Enkelte har funnet ut at også når det gjelder dårlige betalere, svarer det seg å være «først til møllen». Hva gjør de? De sender konkursvarsel og følger dette opp med konkursbegjæring dersom debitor ikke reagerer på varselet. Når konkursbegjæringen blir forkynt for skyldneren sammen med innkallelse til møte i skifteretten, viser praksis at skyldneren finner en måte å gjøre opp på. Og det er ikke gått mer enn drøyt 6 uker fra man først purret på kravet etter forfall. Dersom skyldneren tross begjæringen ikke betaler, og det synes klart at man ikke oppnår noe ved å gjennomføre konkursen, kan konkursbegjæringen trekkes tilbake.
Denne metode kan virke «brutal» og det kan innvendes at det ikke er lovens intensjon at konkursvarselet skal være et inkassomiddel og at det er «misbruk» av konkursinstituttet og av tingretten. Det er mulig at det kan virke noe bastant å true med konkurs allerede etter én purring.
På den annen side er jo gjelden for lengst forfalt til betaling, og dersom skyldneren ikke har tatt kontakt og bedt om henstand eller gjeldsordning under henvisning til særlige forhold, er det liten grunn til å ta særlige hensyn.
Når det gjelder spørsmålet om misbruk av konkursreglene, kan nok lovgivers hensikt med bestemmelsene diskuteres. Jeg mener imidlertid at advokater må være så profesjonelle i forhold til det som tjener klientenes sak, at de bestemmelser og midler lovgiveren har stillet til disposisjon for å inndrive gjeld fra dårlige betalere brukes.
Konkurslovens §63 lyder:
«Presumsjon for insolvens ved konkursvarsel.
Dersom skyldneren har lovbestemt regnskapsplikt, eller har hatt slik regnskapsplikt i det siste år før konkursbegjæring ble innsendt, skal insolvens i alminnelighet antas å foreligge når konkurs begjæres av en fordringshaver som beviselig har krevd skyldneren for klar og forfalt gjeld og som minst 4 uker deretter har latt forkynne for skyldneren en oppfordring til å betale innen to uker.
Konkursbegjæringen må i tilfelle være kommet inn til skifteretten i løpet av de første to uker etter at betalingsfristen utløp.
I den betalingsoppfordring som skal forkynnes for skyldneren, skal skyldneren gjøres oppmerksom på fordringshaverens adgang til å begjære konkurs åpnet dersom betaling ikke skjer innen fristens utløp, og på at insolvens ved behandlingen av konkursbegjæringen i alminnelighet skal antas å foreligge når fordringshaveren har gått frem etter reglene i denne paragraf.»
«lovbestemt regnskapsplikt»
Dette innebærer at man kun kan fremme konkursvarsel overfor næringsdrivende med regnskapsplikt. l praksis vil det si at man ikke kan begjære konkurs etter denne bestemmelsen når det er tale om forbrukergjeld.
«beviselig har krevd»
Det vil i utgangspunktet være nok å ha sendt et brev på ordinært vis dersom skyldneren innrømmer å ha mottatt det. Av bevishensyn bør imidlertid kravet sendes rekommandert.
«klar og forfalt gjeld»
At gjelden må være klar og forfalt, innebærer ikke at gjelden må være fastslått ved dom eller fremgå av gjeldsbrev eller erklæring fra skyldneren. Det vil vanligvis være tilstrekkelig at gjelden fremkommer klart av faktura, og at det ikke er tvil om at varen eller tjenesten er levert. Man sier gjerne at det må være tale om gjeld som ikke er omtvistet. Se om dette også nedenfor om skifterettens prøvelse av kravet.
«minst 4 uker»
Det må gå minst 4 uker fra man purrer på gjelden til man sender konkursvarsel.
«latt forkynne for skyldneren en oppfordring»
Oppfordringen om å betale, selve konkursvarselet, må forkynnes for skyldneren. Forkynnelsen skjer gjennom hovedstevnevitnet i byene og lensmennene i landkommunene. Det er ikke tilstrekkelig å sende konkursvarselet i rekommandert brev.
Det er også formkrav til innholdet av konkursvarselet, idet varselet må inneholde alt det lovens bestemmelse beskriver. Det er imidlertid ikke tale om særlig vanskelige formuleringer, og selve forkynnelsen er også helt kurant.
Eksempel på konkursvarsel finner du hos Konkursrådet ved å klikke her. (red.anm)
Konkursbegjæring
Når to uker er gått etter forkynnelsen av konkursvarselet, og skyldneren fremdeles ikke har betalt, har kreditor to uker på seg til å begjære konkurs. Begjæringen sendes tingretten på det stedet skyldneren har sin forretningsadresse. Dersom fristen på to uker oversittes, må det sendes nytt konkursvarsel.
Skifterettene krever at det innbetales et ganske stort forskudd på 50 rettsgebyr, (pt 860×50 = 43 000 kr) til dekning av kostnadene ved konkursbehandlingen, og forskuddet må innbetales for at skifteretten skal behandle begjæringen. Lønnstakere som begjærer konkurs for innfordring av lønnskrav behøver imidlertid ikke betale gebyr.
Skifteretten lar konkursbegjæringen forkynne for skyldneren sammen med innkallelse til møte i tingretten for behandling av begjæringen.
Eksempel på konkursbegjæring finner du hos Konkursrådet ved å klikke her. Egen konkursbegjæring for lønnsmottakere for lønnskrav overfor arbeidsgiver, finner du her. (Red. anm.)
Dersom skyldneren heller ikke betaler når konkursbegjæringen blir forkynt, må kreditor vurdere om han mener det er verd å forfølge saken videre, eller om konkursbegjæringen skal kalles tilbake. Tilbakekallelse av begjæringen kan skje helt til skifteretten fatter beslutning om å åpne konkurs.
Dersom skyldneren møter i rettsmøtet der konkursbegjæringen skal behandles, vil han måtte påvise at han ikke er insolvent, og han vil også eventuelt måtte begrunne og dokumentere sine påstander om at gjelden er omtvistet. Dette innebærer at retten vil måtte foreta en fullstendig forhåndsvurdering, en såkalt prejudisiell prøvelse, av det krav som ligger til grunn for begjæringen.
Vanligvis vil det være lite håp om å få noe ut av konkursbehandlingen, idet skyldneren oftest har pantsatt det meste av sine eiendeler. Prioritetsreglene i Dekningsloven beskytter heller ikke de vanlige leverandører og kreditorer, idet loven først gir dekning til kostnadene ved bobehandlingen, deretter dekkes krav på lønn og feriepenger, så skatt og merverdiavgift, og endelig de uprioriterte kreditorene. Det bør her påpekes at den som begjærer konkurs får tilbake de innbetalte kr. 43.000,- med fratrekk av 3 rettsgebyr, pt. (mai 2010) kr. 2.580,-
Det er derfor mulig å komme ut av konkursbegjæringen uten kostnader av betydning.
Ofte vil den som har mye penger til gode være interessert i å risikere kr. 43.000,- for å få fastslått om skyldneren har unndradd midler fra boet, om det har foregått forfordeling av kreditorer eller andre forhold som eventuelt kan omstøtes under konkursen.
Omstøtelse
Omstøtelsesreglene skal ikke behandles i denne artikkelen, men jeg kan avslutningsvis nevne at dekningsloven har regler som rammer disposisjoner foretatt før konkursåpningen, f.eks. pantsettelser for eldre gjeld, ekstraordinær nedbetaling av gjeld, og handlinger som fremstår som illojale i forhold til de andre kreditorene. Dette kan blant annet gjelde overførsler til ektefeller eller barn, eller andre disposisjoner som forringer skyldnerens mulighet til å gjøre opp overfor de andre kreditorene.
Publisert 03.04.01.
Oppdatert pr. 10.05.2010.
Publisert første gang i «Eurojuris Informerer».
Relaterte lenker:
Konkursrådet
