Jusstorget

- lettlest juss og juridisk hjelp

by

Skatteplikt og opphold i Norge

Skatteplikt og opphold i Norge

Her gir advokat Hellebostad fra Advokatfirma Ræder en oversikt over reglene som gjelder for skatteplikt ved flytting til og fra Norge og opphold i utlandet, etter lovendringen pr. 1. januar 2004.

1. Innledning
Skattelovens regler om skatteplikt ved inn- og utflytting til/fra Norge har blitt endret med virkning fra 1. januar 2004. Etter de nye reglene reguleres inn- og utflytting hver for seg. Reglene tar nå utgangspunkt i hvor man er bosatt, og bosted avgjøres etter antall dager man oppholder seg i Norge. Reglene gir ikke rom for skjønn slik de tidligere reglene gjorde. I tillegg er regelen om bortfall av skatteplikt til Norge ved midlertidig opphold i utlandet opphevet.

Skatteloven § 2-1 første ledd om at enhver person som er bosatt i riket plikter å svare skatt, er ikke endret etter årsskiftet. De tidligere reglene i de påfølgende ledd om når man skulle anses som bosatt, ga imidlertid rom for skjønnsmessige vurderinger. Det er disse reglene som er endret ved lovendringen.

Artikkelen drøfter ikke problemstillinger som oppstår på bakgrunn av skatteavtaler. Artikkelen drøfter heller ikke de særskilte regler som gjelder for sjøfolk eller bosatte på Svalbard.

2. Reglene frem til 1. januar 2004:

Innflytting
I henhold til de tidligere reglene, ble en person som hadde tatt opphold i Norge, og hadde til hensikt å bli her ikke bare midlertidig, ansett som bosatt i Norge. Man måtte således ta stilling til personenes subjektive hensikt med oppholdet i Norge.

I tillegg til regelen om at en person som hadde tatt fast opphold i Norge ble ansett skattepliktig hit, ble også en person som hadde tatt midlertidig opphold i Norge ansett som bosatt i Norge, dersom personen hadde et 6 måneders sammenhengende opphold i Norge. Denne 6 måneders regelen var i praksis den faktiske hovedregelen om etablering av skattemessig bosted i Norge.

Utflytting
Skatteloven hadde tidligere ingen bestemmelser om opphør av skattemessig bosted i forbindelse med utflytting, men regelen ble i praksis formulert som det motsatte av innflytting; en persons skattemessige bosted i Norge opphører når vedkommende tar fast opphold i utlandet og har til hensikt å bli der ikke bare midlertidig. Hensikten om varig opphold i utlandet, ble ansett å være foreligge når vedkommende hadde brutt sin faste tilknytning til Norge. Igjen måtte det altså en skjønnsmessig vurdering til for å avgjøre om en person kunne anses emigrert.
Skatteplikten til Norge kunne også opphøre ved midlertidig opphold i utlandet. Dersom en person oppholdt seg sammenhengende i mer enn 4 år i utlandet, opphørte skatteplikten til Norge. Denne regelen er opphevet fra og med 1. januar 2004. Personer som pr 1. januar 2004 var fritatt for skatteplikt til Norge på grunn av midlertidig opphold i utlandet, kan imidlertid fortsatt benytte seg av denne regelen.

3. Reglene for inn- og utflytting etter 1. januar 2004
Når det gjelder de nye reglene, vil reglene om utflytting bli behandlet først, etter som det er her de største endringene er gjort.
Reglene fremgår av skatteloven § 2-1, 2 ledd flg.

3.1 Utflytting (emigrasjon)
I motsetning til tidligere, inneholder skatteloven nå bestemmelser om når en person skal anses utflyttet fra Norge og således ikke lenger være skattepliktig hit. Skatteloven skiller mellom de som har vært bosatt i Norge i minst ti år før utflyttingen og de som har vært bosatt i Norge i en kortere periode før utflyttingen.

Skatteloven § 2-1 (3) pkt a,:
For person som tar fast opphold i utlandet, opphører bostedet i riket for det inntektsår det godtgjøres at personen ikke har oppholdt seg i riket i en eller flere perioder som overstiger 61 dager i inntektsåret og at personen eller dennes nærstående ikke har disponert bolig i riket. Bostedet opphører uansett ikke før det tidspunkt personen eller dennes nærstående ikke lenger disponerer bolig i riket.

pkt b gjelder de som har vært bosatt i minst 10 år:
For person som har vært bosatt i riket i minst ti år før det inntektsår vedkommende tar fast opphold i utlandet, opphører bosted i riket etter utløpet av det tredje inntektsåret etter det inntektsår vedkommende tar sikte på slikt fast opphold i utlandet, men bare hvis det for hvert av de tre inntektsårene godtgjøres at personen ikke har oppholdt seg i riket i en eller flere perioder som overstiger 61 dager i inntektsåret og at personen eller dennes nærstående ikke har disponert bolig i riket.

Videre vil en person som har vært bosatt i Norge i minst ti år før han tar fast opphold i utlandet først anses emigrert 4 år etter utflyttingsåret. Denne personen vil anses bosatt i Norge i utflyttingsåret, samt de tre etterfølgende inntektsårene. Først dersom det kan godtgjøres at denne personen ikke har oppholdt seg i Norge mer enn 61 dager i hvert enkelt inntektsår i disse årene, vil man ikke lenger anses som bosatt i Norge.
Tiårsfristen løper fra dato til dato, men det er ikke noe krav om at personen må ha vært sammenhengende bosatt i Norge i ti år. For en person som ikke har vært sammenhengende bosatt i Norge, skal det telles hvor mange hele måneder han har vært bosatt her.

Ettersom en person anses som skattemessig bosatt i Norge i utflyttingsåret og de tre etterfølgende årene, vil han ha plikt til å levere selvangivelse i Norge i disse årene.

Generelle regler om utflytting
Opphold:
For å anses emigrert fra Norge kan en person ikke oppholde seg i landet i en eller flere perioder som overstiger 61 dager i inntektsåret. Ved beregningen av antall dager, skal alle hele eller deler av kalenderdøgn med opphold i Norge medregnes. Dette betyr at dersom man har vært på besøk i Norge en helg med ankomst fredag ettermiddag og avreise mandag morgen, vil man ha vært 4 dager i Norge.
I henhold til reglene har årsaken til oppholdet i Norge ingen betydning. Dersom man kommer til Norge pga nær families sykdom, eller man blir forhindret fra å reise fra Norge pga egen sykdom under et ferieopphold i Norge, vil også disse dagene medregnes de 61 dager man maksimalt kan oppholde seg i Norge i løpet av inntektsåret for å anses emigrert.
Dersom man ønsker å emigrere fra Norge vil det, for å unngå skatteplikt til Norge, være hensiktsmessig å gjøre dette så tidlig som mulig på året for å unngå å bli fanget opp av 61 dagers regelen. Dersom man ikke emigrerer i et skuddår må man flytte senest 2. mars for ikke å bli fanget opp av 61 dagers regelen. I et slikt tilfelle er det imidlertid viktig å huske på at senere besøk i Norge samme inntektsår vil medføre at man likevel ikke anses emigrert.

Disponere bolig:
For å anses emigrert kan ikke vedkommende selv eller dennes nærstående disponere bolig i Norge.
Når det gjelder begrepet «nærstående», er dette definert som en persons ektefelle, samboer eller mindreårige barn i skatteloven § 2-1 (4). Registrert partner regnes som ektefelle i henhold til lov om registrert partnerskap.

Begrepet «disponere bolig» er definert som å direkte eller indirekte eie, leie eller på annen måte ha rett til å bruke bolig i skatteloven § 2-1 femte ledd. Med dette omfattes altså all eierskap til bolig, uavhengig av om man eier boligen alene eller sammen med andre, eller om man eier den direkte eller indirekte, f.eks. gjennom et aksjeselskap. Dersom man eier boenheten sammen med andre eller indirekte, forutsettes det imidlertid at eierskapet gir vedkommende rett til å bruke enheten til boligformål. Dersom vedkommende selv eier boenheten, vil det ikke ha noen betydning om han disponerer den. Disponering av boenhet vil normalt skje på bakgrunn av en leiekontrakt eller en bruksrett. Faktisk disposisjon vil også kunne få betydning, f.eks. i et tilfelle der vedkommendes tidligere bolig er overdratt til voksne barn, og vedkommende bruker den som sin egen bolig når han er i Norge.

Begrepet «bolig» er definert i skatteloven § 2-1 (6):
Med bolig menes:
a) boenhet med innlagt helårs vann og avløp, med mindre boenheten i henhold til reguleringsplan, kommuneplanens arealdel eller andre offentligrettslige regler på utflyttingstidspunktet ikke kan benyttes som bolig, og
b) enhver boenhet som faktisk er benyttet som bolig.

Som bolig anses likevel ikke boenhet som er anskaffet minst fem år før det inntektsår det tas opphold i utlandet og som i denne perioden ikke har vært benyttet som bolig av skattyteren eller dennes nærstående.

Det gjøres særskilt oppmerksom på at det er tidspunkt for utflytting som er relevant i forhold til reguleringsplaner osv. Evt. omreguleringer etter at en person har flyttet vil altså ikke få betydning.
Det gjøres videre oppmerksom på at boenhet som er anskaffet minst fem år før det inntektsåret man tar opphold i utlandet, men som i denne perioden ikke har vært benyttet som bolig av skattyteren eller dennes nærstående, ikke anses som bolig. Dette betyr at dersom man har eid en hytte i mer enn fem år, eller en leilighet som man har leid ut, vil dette ikke medføre at man ikke kan anses emigrert.
Dersom en person i påvente av utflytting selger sin bolig, og velger å bo på hytta frem til utflytting, kan situasjonen bli en annen, i det hytta da har vært brukt som fast bolig.

3.2. Innflytting
Man kan bli fanget opp som skattepliktig til Norge på to måter, begge tar utgangspunkt i opphold i Norge.

I henhold til skatteloven § 2-1 (2), vil en person som i en eller flere perioder oppholder seg i mer enn 183 dager i Norge i løpet av enhver tolvmånedersperiode, eller en person som oppholder seg i Norge i en eller flere perioder i mer enn 270 dager i løpet av enhver 36-månedersperiode anses som bosatt i Norge. Man vil først anses bosatt i det inntektsår oppholdet i riket overstiger disse grensene.

Ved beregningen av antall dager, skal som ved utflytting alle hele eller deler av kalenderdøgn med opphold i Norge regnes med. Tolv- og 36-månedersperioden regnes fra dato til dato. Dette betyr at det vil få betydning når på året man oppholder seg i Norge, og dette bør man ta med i vurderingen dersom man besøker Norge uten å være bosatt her.

Noen praktiske konsekvenser av de nye innflyttingsreglene, vil være at dagpendlere, f.eks. fra Sverige, vil gå fra å være begrenset skattepliktige til Norge til å være skattepliktige som bosatt, selv uten en eneste overnatting. Videre vil personer som med de gamle reglene ikke ble ansett bosatte i Norge, f.eks. pensjonister, lettere fanges opp, jf 270-dagers regelen.

4. Ny ettårsregel for nedsatt skatt
I henhold til skatteloven § 2-1 (10), kan en person bosatt i Norge som har et sammenhengende arbeidsopphold utenfor riket av minst 12 måneders varighet kreve skatten nedsatt. Skatten kan kreves nedsatt med et beløp som tilsvarer den delen av skatten som faller på lønnsinntekten opptjent i utlandet under arbeidsoppholdet.
Kortvarige opphold i Norge anses ikke å avbryte det sammenhengende oppholdet. Disse oppholdene må ikke overstige seks dager i gjennomsnitt hver hele måned. Upåregnelige forhold kan medføre at et gjennomsnittlig opphold i Norge på ni dager pr måned aksepteres.

5. Forholdet til skatteavtaler
De internrettslige reglene om inn- og utflytting vil være av mindre betydning når en person enten flytter til eller fra et land som Norge har skatteavtale med. I slike tilfeller vil skatteavtalens regler om bosted være avgjørende for hvor en person skal anses skattemessig bosatt. På dette området er det ingen endringer som følge av endringen i skatteloven fra 1. januar 2004.
En oversikt over Norges skatteavtaler finner du på «Odin» ved å klikke her.

Publisert 23.08.2004
Også publisert i Eurojuris Informerer

Relaterte lenker:
Nordisk eTax

by

Idrettsutøveren; idrettsutøver, arbeidstaker – eller begge deler?

For ikke mange årene siden var idrett noe man drev med på fritiden. Uten betaling, selvsagt. I dag er bildet annerledes. Fra å være amatører som dyrket sin hobby, er idrettsutøvere i dag ofte å anse som arbeidstakere. Svært mange idrettsforeninger har derfor – kanskje uten å være klar over det selv – etter hvert fått status som arbeidsgivere. Denne endringen har en rettslig side, som det gjøres rede for i denne artikkelen.

Mange idrettsutøvere og idrettstrenere er beskyttet av det lovverket som gjelder for andre arbeidstakere. De viktigste lovene er arbeidsmiljøloven, ferieloven, folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven.

Når er en idrettsutøver arbeidstaker?
Det skal ikke så veldig mye til for at en idrettsutøver må anses som ”arbeidstaker” i lovens forstand”. Det er ikke nødvendig at man er ”proff”.
En kjennelse fra Høyesteretts kjæremålsutvalg fra 1992 viser dette ganske godt. Saken gjaldt en håndballspiller som hadde inngått en kombinert spiller- og trenerkontrakt. Som spiller fikk hun en godtgjørelse på kr 30 000,-. For treneroppdraget fikk hun kr 90 000,- pr år, som skulle dekke husleie, utgifter til mat og daghjem for sønnen. I tillegg hadde hun en bilordning.
Kjæremålsutvalget, som så spiller og trenerkontrakten under ett, fastslo at alle de momenter som er karakteristiske for et arbeidsforhold var oppfylt, og at arbeidsmiljøloven derfor kom til anvendelse.

Feriepenger m.v.
I de tilfellene det alminnelige lovverket i arbeidsforhold gjelder for idrettsutøvere, innebærer det en rekke plikter for klubbene.
Blant annet har klubbene plikt til å sette av feriepenger. Idrettsutøverne har også krav på feriefritid i samsvar med ferielovens bestemmelser. Utøverne har videre krav på fri med lønn ved sykdom, fødselspermisjon m.v.

Arbeidsmiljøet
Lovens krav om et fullt forsvarlig arbeidsmiljø gjelder på vanlig måte, hvilket blant annet innebærer at klubbene, som andre bedrifter, plikt til å innføre og opprettholde internkontrollsystemer. Det er også krav om innføring av vernetjeneste og plikt til å opprette arbeidsmiljøutvalg, osv.

Oppsigelsesvern
En skal også være klar over at blant annet idrettstrenere i prinsippet har det samme vern mot oppsigelse og avskjed som andre arbeidstakere.
En viktig forskjell er at idrettsutøvere og trenere kan ansettes på midlertidige kontrakter.

Arbeidsgiveravgift m.v.
Klubbene har også plikter i forhold til det offentlige. De har eksempelvis plikt til å betale arbeidsgiveravgift, og plikt til å trekke forskuddsskatt. Det skal også tegnes en egen yrkesskadeforsikring.

Lovgivningen er ikke tilpasset idrettens arbeidsfrohold
Den arbeidsrettslige lovgivningen er utformet med sikte på ”vanlige” arbeidsforhold, og er ikke spesielt godt tilpasset idretten. Lovreglene må derfor anvendes slik at de gir mening og ikke leder til urimelige resultater.
En utøver innen lagidrett kan for eksempel ikke kreve å komme på laget under henvisning til regler om arbeidstakerens rett til å møte på jobb. Det faller inn under arbeidsgiverens (klubbens) såkalte styringsrett å ta ut laget. Vanligvis overlates dette til treneren. En annen sak er at det er adgang til å avtale fast plass på laget i arbeidskontrakten.
Ferielovens bestemmelser er heller ikke spesielt godt tilpasset idretten. Blant annet bestemmer ferieloven at en arbeidstaker har krav på sammenhengende ferie i 18 dager i tidsrommet 1. juni til 30. september. Men det ville nok ha blitt kaos dersom trenere og spillere plutselig begynte å kreve å avvikle ferien midt i fotballsesongen.
Nå er det mulig å inngå avtale om ferieavviklingen. Fotball-, håndball- og ishockeyoverenskomsten mellom NHO og LO/NISO fastsetter at ferielovens regler om hovedferieperiode ikke skal gjelde. Denne overenskomsten gjelder bare for spillere og fortballklubber i Tippeligaen. Andre klubber må derfor inngå individuelle avtaler med sine spillere hvis de vil unngå uønskede virkninger av ferielovens bestemmelser.

NISO’s (Norske Idrettsutøveres Sentralorganisasjon) hjemmeside finnner du her.

Publisert 25.07.04

by

Kompetanse- og habilitetsregler i aksjeselskap

Her gir advokat John Sveinsvold, fra advokatfirma Ræder, en oversikt over reglene som gjelder for hvem som kan handle på vegne av et aksjeselskap, bla. om fullmakt, signatur og prokura. Videre behandles de tilfeller der en person som i utgangspunktet kan handle på vegne av selskap likevel er forhindret, fordi vedkommende er inhabil.

1. Innledning
Jeg vil i denne artikkelen behandle kompetanse, legitimasjon og inhabilitet i de styrende organer (generalforsamling, styre og daglig leder). Det må understrekes at også andre i selskapet vil ha kompetanse og/eller legitimasjon til å binde selskapet. Styret eller daglig leder kan delegere kompetanse (gi fullmakt), og det kan foreligge såkalt stillingsfullmakt, dvs. stillingens art tilsier at vedkommende har kompetanse til å slutte de avtalene stillingen tilsier. Det klassiske eksemplet i så henseende er selgeren i klesforretningen som vil ha legitimasjon (og kompetanse) til å selge forretningens varer, men selgeren vil ikke i medhold av stillingen være legitimert til å selge inventaret.

Hensikten med artikkelen er å gi en summarisk oversikt over problemstillingene med en henvisning til de aktuelle bestemmelser i aksjeloven slik at det er mulig for leserne selv å se nærmere på reglene.

Kompetansereglene regulerer hvem som har myndighet til å fatte beslutninger i selskapet eller til å binde selskapet i ulike sammenhenger. Et eksempel på hva som menes med å binde (forplikte) selskapet er hvem som kan inngå avtaler på vegne av selskapet.

Habilitetsreglene, eller i praksis motposten inhabilitet, regulerer de situasjoner hvor en person med kompetanse i selskapet likevel er forhindret fra å treffe beslutninger på vegne av selskapet eller binde selskapet. De regulerer også konsekvensene hvis inhabilitetsreglene likevel blir overtrådt.

2. Kompetansereglene
For å forstå kompetansereglene i aksjeselskap, må man se på forholdet mellom selskapets organer.
Generalforsamlingen er aksjeselskapets øverste organ hvor aksjeeierne utøver sin myndighet. Generalforsamlingen velger styret. Generalforsamlingen er overordnet styret og kan gi styret både generelle og konkrete instrukser som styret er forpliktet å følge (med noen unntak som ikke tas opp i denne artikkel). Generalforsamlingen har imidlertid ikke selv kompetanse til å forestå forvaltningen av selskapet eller å opptre utad på vegne av selskapet, dvs. generalforsamlingen kan selv ikke inngå avtaler.

Det er styret som er selskapets øverste forvaltningsmyndighet, jf aksjeloven § 6-12 og det er styret som i alle sammenhenger kan representere selskapet utad, se aksjeloven § 6-30. Det finnes noen lovfestede unntak, og det vil bli redegjort for en viktig bestemmelse senere (aksjeloven § 3-8).

Daglig leder, som navnet sier, forestår den daglige ledelse av selskapet, og er underlagt styrets instruksjonsmyndighet, jf aksjeloven § 6-14 første ledd. Daglig leder har kompetanse til å fatte beslutninger og binde selskapet i alle forhold som dreier seg om den daglige ledelse, se aksjeloven § 6-32. Det finnes ingen fast grense for daglig leders kompetanse, men som det fremgår av aksjeloven § 6-14 annet ledd, omfatter ikke den daglige ledelse saker som etter selskapets forhold er av uvanlig art eller stor betydning.
I mindre selskaper kan det være usikkert hvor stor kompetanse daglig leder har til å inngå avtaler på vegne av selskapet (eksempelvis husleieavtaler, bankavtaler mv). For å slippe å trekke inn styret hver gang, kan daglig leder enten få selskapets signatur, dvs. rett til å tegne (binde) selskapet i alle sammenhenger, eller få tildelt prokura som gir rett til å tegne (binde) selskapet i alle sammenhenger (med unntak av overdragelse eller pantsettelse av bl.a. selskapets faste eiendom).

Når daglig leder, styremedlemmer eller andre opptrer utad på vegne av selskapet, sier man at de er legitimert til å opptre på vegne av selskapet. Legitimasjon angis ofte som det ytre skinn av rett til å binde selskapet. I aksjeselskap er styrets og daglig leders legitimasjon lovregulert. Aksjelovens fravikelige hovedregel er at det samlede styre har selskapets signatur og daglig leder har som daglig leder den medfølgende rett og legitimasjon til å inngå avtaler innenfor den daglige ledelse.

Legitimasjon (ytre skinn av rett) er en avspeilning av den kompetanse (myndighet) man har fått tildelt (eksempelvis som styre eller daglig leder.) I en del tilfeller er det ikke sammenfall mellom rett (kompetanse, myndighet) og legitimasjon. Jeg skal belyse denne forskjellen med noen eksempler.

Når det velges helt nye styremedlemmer i et aksjeselskap, opphører funksjonen for de gamle styremedlemmene fra og med valget, og de nye trer i funksjon fra samme øyeblikk. Inntil dette er registrert i Foretaksregisteret, vil de tidligere styremedlemmene være legitimert til å binde selskapet, men mangle retten til å gjøre det. De nye styremedlemmene vil ha retten (kompetansen, myndigheten) til å binde selskapet, men mangle legitimasjonen.

Et annet eksempel er et eiendomsselskap med eierseksjonsleiligheter hvor generalforsamlingen har vedtatt en instruks til styret om at leilighetene ikke skal selges. Her vil styret ikke ha myndighet til å foreta salg, men de (den eller de signaturberettigede) vil ha legitimasjonen til å selge (dvs. fremstå som berettiget utad) slik at selskapet blir bundet av en salgsavtale med aktsom godtroende kjøper.

Styret har som nevnt full kompetanse til å binde selskapet i forhold til tredjemann. Denne retten er imidlertid ikke ubegrenset. Den viktigste begrensning i så måte er at styret må handle innenfor selskapets vedtektsfestede virksomhetsangivelse (formålsangivelse). I praksis utgjør det sjelden noen begrensning i forhold til styrets legitimasjon, da slike vedtektsbestemmelser ofte er angitt svært vidtfavnende. Det er heller ikke medkontrahentens oppgave (ansvar) å finfortolke vedtektene for å avgjøre om en avtale faller innenfor eller utenfor den signaturberettigedes kompetanse.

Om en avtale ligger innenfor eller utenfor selskapets virksomhet, vil ofte bero på hensikten med avtalen og ikke avtaletypen i seg selv. Et eksempel på det er valutahandel. Et konkret eksempel kan være en mindre grafisk bedrift som har som sitt formål å drive grafisk produksjon, og som har bestilt en større maskin fra utlandet med levering og betaling (i selgerens valuta) om seks måneder. Det vil selvfølgelig være lovlig (og ofte fornuftig) å foreta en transaksjon som sikrer mot oppgang i kursen på vedkommende valuta. Noe helt annet er det for en slik mindre trykkeribedrift å investere overskuddslikviditeten i valutatransaksjoner med håpe om å tjene penger på kursendringer.

Innad i selskapet vil en overskridelse av styrets eller daglig leders kompetanse kunne medføre et ansvar (straffe- og eller erstatningsmessig) for den enkelte. Utad er det ved overskridelse av myndighet spørsmål om den eller de som inngikk avtalen var legitimert til å inngå avtalen, dvs. om medkontrahenten blir bundet eller ikke. Dette forhold er regulert i aksjeloven § 6-33. Hvis noen som representerer selskapet utad (signaturberettigede og daglig leder) ved disposisjon på selskapets vegne har gått utover sin myndighet, er disposisjonen ikke bindende for selskapet når selskapet godtgjør at medkontrahenten forsto eller burde forstått at myndigheten ble overskredet og det ville stride mot redelighet å gjøre transaksjonen gjeldende. Selskapet må med andre ord sannsynliggjøre at medkontrahenten (avtaleparten) ikke var i såkalt aktsom god tro.

Når det gjelder formålsangivelsen i vedtektene, vil det som nevnt bero på hensikten med transaksjonen om den er myndighetsoverskridende eller ikke. Det er som sagt ikke medkontrahentens ansvar å finfortolke vedtektene. Det er selvfølgelig mulig å snevre inn vedtektene slik at de begrenser styrets legitimasjon, og et eksempel i så henseende er eiendomsselskapet som i vedtektene har angitt at selskapets formål er utleie av bolig- og næringsseksjoner i Storgaten 32. Med en slik vedtektsbestemmelse, vil styret verken ha kompetanse eller legitimasjon til å selge gården.

Selv med en slik formålsbestemmelse kan det bli forskjell mellom rett og legitimasjon. En enstemmig generalforsamling kan ha ment at ”utleie” skulle tas bokstavlig slik at det heller ikke var adgang til pantsettelse. Her vil pantsettelse ligge innenfor legitimasjonen (da pantsettelse som sikkerhet for vedlikeholdslån/finansiering er normalt for eiendomsselskaper).

Hvor en avtale er innenfor legitimasjonen, men utgjør en myndighetsoverskridelse i forhold til selskapet kreves, det som nevnt aktsom god tro fra medkontrahentens side, og det vil bero på en konkret vurdering om det foreligger aktsom god tro. Det er ikke noe vilkår at medkontrahenten forsto at det var myndighetsoverskridelse. Det er tilstrekkelig at han burde forstått, jfr. eksemplet med vår trykkeribedrift hvor daglig leder investerer all overskuddslikviditet i valutahandel.

I praksis kommer dette på spissen hvis det ender med tap og medkontrahenten krever å få dekket tapet. Er medkontrahenten selskapets bankforbindelse, er det nok vanskelig å påberope seg aktsom god tro fra bankens side. I de tilfeller valutahandel er ren spekulasjon, og ikke samsvarer med selskapets vedtekter og heller ikke står i forhold til selskapets økonomi, er det nok vanskelig for en profesjonell medkontrahent å påberope seg aktsom god tro. Vi lever tross alt i en tid da selskapsinformasjon er en telefon eller et museklikk unna.

Selv om medkontrahenten ikke var i aktsom god tro, følger det av aksjeloven § 6-33 at det i tillegg må stride mot redelighet å gjøre avtalen gjeldende. Betydningen av dette vilkåret er usikkert fordi det kan sies at hvis man ikke er i aktsom god tro vil det være uredelig å gjøre en avtale gjeldende. Jeg tror bestemmelsen kan ha selvstendig betydning hvor eksempelvis selskapet selv er å klandre i forbindelse med myndighetsoverskridelsen. Tar vi eksemplet med daglig leders spekulasjonshandel, og sier at dette kunne ha vært stanset tidligere hvis styret (evet. aksjonæren dvs. morselskapet) hadde hatt bedre rutiner, vil rutinesvikten være en del av helhetsvurderingen om medkontrahenten likevel kan kreve handelen dekket.

Avtaler mellom selskap og aksjeeier, eller mellom selskap i samme konsern, jfr. aksjeloven § 3-8 og § 3-9
Når det gjelder avtaler mellom selskapet og aksjeeier eller med selskap i samme konsern, er det begrensninger i daglig leder og styrets kompetanse til å binde selskapet. De avtaler som kommer inn under aksjeloven § 3-8, (dette gjelder avtaler om selskapets erverv av eiendeler, tjenester eller ytelser fra en aksjeeier hvor vederlaget fra selskapet utgjør over en tidel av aksjekapitalen på avtaletidspunktet) er ikke bindende for selskapet uten at avtalen er godkjent av generalforsamlingen. For et selskap med kr. 100.000 i aksjekapital gjelder bestemmelsen transaksjoner som overstiger kr. 10.000.
De unntak som gjelder fra de saksbehandlingsregler (prosedyreregler) som følger av § 3-8 er hvor det enten gjennomføres tilsvarende prosedyre etter andre regelsett, eller hvor det er en dokumentasjon i selve avtalens natur at den foregår på armlengdes avstand (eksempelvis kjøp av børsnoterte aksjer).

Innenfor sitt område er aksjeloven § 3-8 absolutt, det betyr at selv om man er en liten aksjonær i selskapet uten innflytelse og man har vurdert avtalen som en forretningsavtale etter unntaket i § 3-8 første ledd nr 3, vil en såkalt rettsvillfarelse ikke medføre at man er i aktsom god tro. Sagt på en annen måte; hvis man som aksjonær får bestridt gyldigheten av en avtale fordi den ikke er behandlet etter aksjeloven § 3-8, så vil det ikke hjelpe om tingretten, lagmannsretten og to dommere i Høyesterett mener at den omfattes av unntaket for forretningsavtaler (unntaket i § 3-8 første ledd nr 3), hvis Høyesteretts flertall er av en annen oppfatning.

Vår erfaring etter noen år med denne bestemmelsen er at det ligger ”udetonerte bomber” i mange aksjeselskaper, og de kommer frem som et tilbakesøkingskrav hvis selskapet går konkurs. Vi har også opplevd at bestemmelsen brukes ved strid mellom aksjonærer om kontrollen over selskapet. Vi har til og med opplevd at medkontrahenter/tredjemenn har søkt å bruke bestemmelsen mot selskapet. Ved brudd på aksjeloven § 3-8, skal oppfyllelse i henhold til avtale som ikke binder selskapet tilbakeføres. Den som har medvirket til en slik avtale (dvs. styrets medlemmer eller daglig leder) har et erstatningsmessig ansvar for at selskapet ikke lider tap. Denne bestemmelsen om generalforsamlingsgodkjennelse gjelder også ved tilsvarende erverv fra konsernselskaper, jf aksjeloven § 3-9 første ledd siste punktum. Det er viktig at daglig leder og styremedlemmer har kjennskap til disse bestemmelsene slik at ”varselklokkene kimer” når selskapet skal inngå avtale med aksjeeier eller annet konsernselskap.

3. Inhabilitet
Inhabilitet for styremedlemmer og daglig leder er regulert i aksjeloven § 6-27. Disse må ikke delta i behandlingen (dvs. saksforberedelsene og drøftelsene) eller avgjørelsen av spørsmål som har slik særlig betydning for egen del eller for noen nærstående, at vedkommende (styremedlem eller daglig leder) må anses å ha fremtredende personlig eller økonomisk særinteresse. ”Nærstående” omfatter blant annet ektefelle/samboer, foreldre, barn, søsken, svigersøsken og selskaper hvor en har stor innflytelse, se aksjeloven § 1-5.

Kjernen i inhabilitetsbestemmelsen er at styremedlemmet eller daglig leder ikke skal delta i saksbehandling eller avgjørelse av saker hvor vedkommende er selskapets motpart (avtale eller tvist) i de tilfeller må vedkommende anse å ha en fremtredende personlig eller økonomisk særinteresse slik at det foreligger inhabilitet. Bestemmelsen har et videre virkeområde og omfatter også de tilfellene hvor vedkommende for øvrig må anses å ha en interesse på tvers av selskapets. I de situasjoner vil det bero på om det foreligger en fremtredende personlig eller økonomisk særinteresse i saken.

Dette kan belyses med følgende eksempel; selskapet forhandler om en avtale med en svoger av styremedlemmet. Svogeren er nærstående etter aksjeloven, men selv om avtalen har svært stor betydning for svogeren må det også vurderes konkret om styremedlemmet selv har en betydelig personlig og økonomisk særinteresse i avgjørelsen.

Bryter man inhabilitetsreglene, kan det medføre både erstatnings- og straffeansvar for vedkommende styremedlem. De andre styremedlemmene kan få et medvirkningsansvar hvis de kjente (eller burde kjent til) inhabiliteten og likevel aksepterte at det inhabile medlemmet fikk delta i saksbehandling og stemmegivning.

Inhabilitetsreglene er ment for å beskytte selskapets aksjonærer. I selskaper hvor samtlige av aksjonærene både er avtalepart og styremedlem(mer), kommer ikke inhabilitetsreglene til anvendelse (typisk eneaksjonærselskaper hvor aksjonæren er eneste styremedlem). Det er heller ikke grunnlag for å gjøre inhabilitet gjeldende hvor aksjonærene har godtatt styrets avgjørelse (forutsatt kjent med inhabilitetsgrunnen). I situasjoner hvor samtlige styremedlemmer er inhabile, kan det være en løsning å forelegge spørsmålet for generalforsamlingen.

Det er også inhabilitetsregler for aksjeeierne, se aksjeloven § 5-3 fjerde ledd. Her foreligger det i utgangspunktet bare inhabilitet i saker om det skal reises søksmål, eller rettes ansvar mot vedkommende aksjonær, eller mot andre hvor vedkommende aksjonær har en betydelig interesse i saken som kan være stridende mot selskapets. Det vil nok også foreligge inhabilitet i forbindelse med avgjørelser i generalforsamlingen som kan forhindre at selskapet gjør gjeldende ansvar eller søksmål mot vedkommende.

Det foreligger imidlertid ikke inhabilitet i spørsmålet om en avtale mellom selskapet og vedkommende aksjeeier skal godkjennes eller ikke. Det vil gjelde selv om vedkommende med ”hatten” styremedlem vil være inhabil til å behandle det samme spørsmålet i styremøte.

Publisert 23.06.2004.
Tidligere publisert i «Eurojuris informerer.»

Annonse:
Prøv e-conomic regnskapsprogram gratis
Prøv 2 uker gratis. Du får full tilgang til hele faktura-/regnskapsprogrammet.
Klikk her for å komme i gang

Oversikt over reglene som gjelder for hvem som kan handle på vegne av et aksjeselskap (AS), bla. om fullmakt, signatur og prokura. Om tilfeller der en person som i utgangspunktet kan handle på vegne av selskap likevel er forhindret, fordi vedkommende er inhabil.