Jusstorget

- lettlest juss og juridisk hjelp

by

Krav til husrommet i leieforhold

Krav til husrommet i leieforhold

Artikkelen omhandler husleielovens regler om krav til husrommet ved leieforholdets start, under leieforholdet og ved leieforholdets opphør.

1. Innledning
Husleieloven har i kapittel 2 bestemmelser som omhandler kravet til husrommet.
Spørsmålet om hva som kan kreves når det gjelder husrommets tilstand kommer opp både ved leieforholdets start, under leieforholdet og ved tilbakelevering av husrommet.

Det sentrale i denne artikkelen blir å redegjøre for når husrommet er mangelfullt på de forskjellige stadier av kontraktsforholdet.
Husrommet vil være mangelfullt dersom det ikke er i henhold til leiekontrakten, eller lovens regler. Konsekvensen av at det foreligger mangler er at partene kan fremsette forskjellige misligholdsbeføyelser, slik som avslag i leien, retting, heving og erstatning.

2. Kravet til husrommet ved leieforholdets start
Hovedreglen når det gjelder kravet til husrommet ved leieforholdets start finner vi i § 2-2 1. ledd. Bestemmelsen fastslår at husrommet skal være i samsvar med leieavtalen. Det er altså avtalen mellom partene som er det sentrale. Vi finner lignende regler blant annet i kjøpsloven og avhendingsloven.

Problemet blir å fastslå hva som er avtalt mellom partene:
I boligforhold vil det sjelden være utfyllende bestemmelser om husrommets tilstand i leieavtalen. Avtalen i seg selv vil derfor i boligforhold ofte ikke gi særlig veiledning når man skal avgjøre om husrommet er mangelfullt eller ikke. Ved leie av andre lokaler ser man ofte det motsatte, nemlig at lokalets tilstand, tilbehør m.v. er utfyllende beskrevet i leieavtalen.

Dersom partene ikke har avtalt noe annet, krever loven at husrommet ved overlevering skal være ryddet, rengjort og i vanlig god stand, jfr. § 2-2 1.ledd 2.pkt. Ved vurderingen av hva som er ryddig og rengjort, må man se hen til hva slags husrom det er snakk om. Man krever mer med hensyn til rengjøring og rydding når husrommet skal tjene til beboelse enn man gjør dersom husrommet skal brukes som lager. Ellers må man legge til grunn et gjennomsnitt.
Spørsmålet må være om husrommet er slik ryddet og rengjort at en gjennomsnittlig leietaker vil være tilfreds.

Uttrykket «vanlig god stand» er en typisk rettslig standard. Det vil si at innholdet av begrepet vil variere over tid, og fra leieforhold til leieforhold. Når man skal vurdere om husrommet er i vanlig god stand må man selvsagt se på leieprisen. Man kan forvente mer av en dyr leilighet enn av en hybel. Man må derfor ved vurderingen sammenligne med tilsvarende husrom med tilsvarende leiepris.

I alminnelighet kan man forvente at husrommet passer til det formål tilsvarende husrom vanligvis blir brukt til, jfr. § 2-2 bokstav a. I dette ligger også at det tilbehør som følger med husrommet, for eksempel hvitevarer, fungerer, og at vinduer og dører er i ordentlig stand. Dersom leietaker oppgir at han skal bruke husrommet til et spesielt formål, for eksempel lager for spesialavfall, og det viser seg at husrommet ikke passer til dette formål, vil det også være mangelfullt, jfr. § 2-2 bokstav b.

Det må endelig understrekes at husrommet vil være mangelfullt dersom det ikke er i samsvar med de opplysninger utleier har gitt om det, eller dersom utleier har holdt tilbake opplysninger om vesentlig forhold ved husrommet, jfr. § 2-3 (uriktige opplysninger) og § 2-4 (manglende opplysninger). Disse reglene kommer til anvendelse selv om utleier har leid ut husrommet «som det er» eller med andre alminnelige forbehold, jfr. 2-5. Dersom det er gitt uriktige opplysninger om husrommet, men leietaker kjente eller måtte kjenne til dette ved avtaleinngåelsen, kan forholdet dog ikke gjøres gjeldene som mangel, jfr, § 2-6 1. ledd.
Dersom leietaker ønsker å påberope seg en mangel, må han gjøre dette innen rimelig tid etter at han oppdaget forholdet, jfr. § 2-8.
Hva som er rimelig tid vil variere. Generelt vil man kreve en raskere reaksjon fra en profesjonell part som leier lokaler til næringsvirksomhet, enn man vil av en vanlig leieboer. Tilsvarende reklamasjonsregler finner man også i kjøpsloven, avhendingsloven og håndverkertjenesteloven. Rettspraksis som omhandler disse bestemmelsen vil derfor være en relevant rettskilde ved praktiseringen av husleielovens reklamasjonsregler.

Dersom det foreligger en mangel, og leietaker har reklamert i tide, kan leietaker fremsette flere misligholdskrav, deriblant retting, avslag i leien og ved vesentlige mangler heving av kontrakten, jfr. §§ 2-9 til 2-17.

3. Kravet til husrommet under leieforholdet
Under leieforholdet plikter leietaker å behandle husrommet med tilbørlig aktsomhet og for øvrig i samsvar med leieavtalen, jfr. § 5-1 2.ledd. Det påhviler leietaker å sørge for vedlikehold av dørlåser, kraner, vannklosetter, elektriske kontakter og brytere, varmtvannsbeholdere og inventar og utstyr i husrommet som ikke er en del av den faste eiendommen, jfr. § 5-3 2.ledd.

Utleier har hovedansvaret for å vedlikeholde selve eiendommen. Han plikter å holde utleid husrom og eiendommen for øvrig i den stand som leietaker har krav på etter lovens kapittel 2. Dette innebærer at husrommet i hele leieperioden skal være i den stand som det var ved leieforholdets start, jfr. § 5-3 1.ledd. Bestemmelsene i § 5-3 gjelder med mindre partene har avtalt noe annet.

Når det gjelder forandringer i husrommet mens leieforholdet består, så er regelen at leietaker må finne seg i forandringer så lenge disse ikke medfører nevneverdige ulemper eller reduserer husrommets verdi, jfr. § 5-4 1.ledd.
Leietaker har derimot ikke anledning til foreta forandringer i husrommet eller på eiendommen for øvrig. Ønsker leietaker forandringer må han derfor ta dette opp med utleier, jfr. § 5-4 2. ledd. Enkelte spesielle unntak som jeg ikke går nærmere inn på følger av § 5-4 3. ledd.

Oppstår det skade på husrommet i leietiden, plikter leietaker å melde fra til utleier om dette. Dersom det er en skade som må utbedres uten opphold, skal leietaker melde fra til utleier omgående. Andre skader skal leietaker melde fra om innen rimelig tid, jfr. § 5-5. 1.ledd.

Dersom en skade på husrommet kan påføre utleier økonomisk tap, plikter leietaker selv å forsøke å avverge dette. Dersom han ikke selv er ansvarlig, har han krav på godtgjørelse for sine utgifter ved å utbedre/stanse skadene, jfr. § 5-5 2.ledd.
Dersom utleier ikke utfører sine vedlikeholdsplikter, og det dermed oppstår mangler i leieperioden, kan leietaker stor sett fremsette de samme misligholdsbeføyelser som han kunne ved mangler som allrede forelå ved leieforholdets start, jfr. § 5-7.

Dersom leietaker ikke utfører sine plikter kan han bli erstatningsansvarlig overfor utleier etter det såkalte kontrollansvaret, jfr. § 5-8. Det vil føre for langt å gå inn på det nærmere innholdet av kontrollansvaret i denne artikkel, men det kan nevnes at det tilsvarende ansvaret følger både av kjøpsloven og avhendingsloven.

4. Krav til husrommet ved leieforholdets opphør.
Når leieforholdet opphører, enten dette skjer etter oppsigelse, etter leiekontraktens utløp eller på annen måte, plikter leietaker å stille husrommet til disposisjon for utleier. Husrommet skal være, med mindre noe annet er avtalt, ryddet, rengjort og i samme stand som ved overtakelsen. Utleier må dog finne seg i den forringelse som har skjedd på grunn av alminnelig slit og elde. Han må også finne seg i at husrommet har mangler, dersom dette er mangler han selv plikter å utbedre, jfr. § 10-2 1. og 2.ledd. De vedlikeholdsplikter leietaker har hatt i leieperioden skal være forsvarlig utført, men utleier kan aldri kreve at husrommet er i bedre stand enn det var ved overlevering, jfr. § 10-2 6.ledd.

Dersom husrommet på grunn av endringer ikke er i samme stand som ved overtakelsen, kan utleier kreve at leietaker setter husrommet tilbake til opprinnelig stand. Forutsetninger er da at leietaker ikke hadde rett til å foreta endringene, og at tilbakeføringen ikke medførere uforholdsmessige omkostninger og verditap for leietaker. I sist nevnte tilfelle kan utleier kreve erstatning for det verditap endringene har påført leieobjektet, jfr. § 10-2 3.ledd.

Dersom leietaker i løpet av leieperioden har brakt inn fast inventar i husrommet, tilfaller dette utleier ved leietidens slutt dersom det vil medføre uforholdsmessige omkostninger å fjerne inventaret.

5. Oppsummering
Som det er redegjort for gir loven anvisning på i hvilke tilstand husrommet skal være i på de forskjellige stadier av leieforholdet. Dersom husrommet avviker fra lovens regler eller det som er avtalt mellom partene, minner jeg om at det bør reklameres så raskt som mulig. Reklamasjonen bør fremsettes skriftlig og gjerne i rekommandert brev.

Publisert: 09.02.01.
Publisert første gang i «Eurojuris Informerer».

Relaterte lenker:
Huseiernes Landsforbund

by

Skatteplikt for foreninger

Foreninger er i mange sammenhenger unntatt fra skatteplikt.
Her får du en oversikt over hovedreglene, og den i mange tilfeller vanskelige grensedragningen mellom skattefritak og plikt.

Innledning
Det norske samfunn er bl.a. karakterisert ved at vi har en stor flora av lag og foreninger som på ulike sider av samfunnslivet og kulturlivet (i videste forstand) driver betydelig virksomhet – både målt i økonomisk målestokk og i timeverk.

Alt fra kirke- og misjonsforeninger som driver basar til inntekt for sine formål, via skolekorps, skytterlag, kunstforeninger og lignende som ved dugnad, flaskeinnsamling, salg ved arrangementer og lignende virksomhet søker å sikre en økonomi til sin drift, til de store idrettsklubber med betydelige salgs-, billett-, reklame- og sponsorinntekter. Dette gjør at vi på års- og landsbasis snakker om meget store beløp som prinsipielt ville falle inn under skattelovens regler om skatt av inntekt og formue om vi ikke hadde hatt unntaksbestemmelsen i skattelovens § 26 første ledd bokstav k, som i sin helhet lyder slik:

Formues- og inntektsskatt kan ikke pålegges:

k) Selskaper og innretninger, som ikke har erverv til formål, herunder Stamhuset Jarlsberg, vitenskapsselskaper, kunstforeninger, museer, soldathjem på ekserser- plassene, fiskerhjem og selskapelige klubber.

Dersom institusjoner av den under bokstav i og k nevnte art – unntatt soldathjem på ekserserplassene, fiskerhjem og sjømannshjem (sjømannshoteller ) som hører under Statens Velferdsfond for Sjømenn – driver økonomisk virksomhet – derunder også bortleie av fast eiendom, som delvis benyttes til eget bruk – blir den deri nedlagte formue og den derav vunne inntekt å beskatte overensstemmende med skattelovens alminnelige regler. Det samme gjelder kirker, kirkesamfunn og menigheter, for så vidt angår økonomisk virksomhet, som ligger utenfor det egentlige kirkelige eller forsorgsmessige arbeid. Gevinst ved avhendelse eller ved erstatning for tap av driftsmiddel som har vært nyttet i den økonomiske virksomhet og vært gjenstand for avskrivning, regnes som inntekt, dog ikke med et høyere beløp enn det som er kommet til fradrag som avskrivninger med virkning for inntektsskatten. Den økonomiske virksomhet leder likevel ikke til skatteplikt etter dette ledd, dersom virksomhetens omsetning i inntektsåret ikke overstiger kr. 70.000. For veldedige og allmennyttige institusjoner og organisasjoner er den tilsvarende beløpsgrensen 140.000 kroner.»

Unntaket innebærer altså et skatteamnesti for lag og foreninger så vel for inntekts- som for formuesskatt så lenge foreningene ikke har erverv til formål.

Lovforarbeidene fra tidligere sier ikke særlig om begrunnelsen for regelen. De reelle hensyn må vel imidlertid først og fremst søkes i at ideell virksomhet av det slag som særlig omfattes av regelen, ansees samfunnsnyttig i seg selv. Skattefriheten stimulerer da til slik virksomhet som muligens ellers måtte stimuleres ved offentlige tilskudd.

Prinsippet om skattefrihet er gammelt og har bestått siden skattelovene av1882.
Tillegget i bokstav k annet ledd om skatteplikt så langt institusjonen driver økonomisk virksomhet, kom først til i 1927 og er senere endret flere ganger.
Beløpsgrensene i de to siste punktum i annet ledd kom til ved lovendringer i 1992 og 1997.

Hovedregelen
Regelen om skattefrihet omfatter alle slags lag og foreninger som ikke hovedsakelig driver aktivitet av økonomisk karakter. Først og fremst vil dette gjelde for foreninger med ideelt formål. Dette vil igjen omfatte aktiviteter som er egnet til å fremme religiøse, sosiale, politiske, faglige, vitenskapelige, almenkulturelle og lignende interesser.
Religiøse interesser vil selvsagt favne alle trosretninger, herunder også human-etiske foreninger. Faglige foreninger som ivaretar medlemmenes generelle økonomiske interesser, for eksempel fagforeninger, omfattes også av skattefriheten, mens derimot foreninger som mer direkte tilgodeser medlemmenes økonomiske interesser som forbrukere, hussøkere eller lignende, ikke vil ha slik skattefrihet.
Foreninger som har til formål å yte understøttelse til private har ikke erverv til formål, og de «milde stiftelser» er derfor også omfattet av skattefriheten.

Lovteksten i skattelovens § 26 første ledd bokstav k omfatter også selskaper, – ikke bare lag og foreninger. Teoretisk kan altså også et aksjeselskap komme inn under regelen om skattefrihet, men dette må selvsagt konkret avgjøres i forhold til selskapets virksomhet og formål. Tilsvarende vil gjelde andre selskapsformer.
Ovenfor er nevnt stiftelser – også disse vil etter sitt formål og sin virksomhet kunne falle inn under skattefriheten.

Svært ofte vil en forening ha flere formål og drive virksomhet på flere områder, – herunder også økonomisk virksomhet.
Det forhold at et selskap, lag eller forening tjener flere formål samtidig, er i seg selv ikke nok til å fastslå at institusjonen faller utenfor regelen i skattelovens § 26,1 bokstav k første ledd. Unntaksregelen i bokstav k annet ledd om skatteplikt så langt institusjonen likevel driver økonomisk virksomhet, viser at slikt blandet formål i seg selv ikke utelukker skattefrihet.
Her vil man måtte se på hva som er hovedformålet med virksomheten.
Så lenge hovedformålet ikke kan sies å være erverv – det vil si tjene økonomiske interesser – så vil det forhold at institusjonen også tjener næringsinteresser, ikke diskvalifisere fra skattefrihet så lenge de ideelle, samfunnsnyttige interesser er fremherskende.

Selve skattefriheten omfatter den ordinære formues- og inntektsskatt etter skatteloven og den alminnelige skattelovgivning som utbygger skatteloven av 1911.
Den indirekte beskatning (moms og andre avgifter) vil imidlertid også ramme de institusjonene jeg her behandler uten at det i denne sammenheng er plass til å gå i detalj.

Begrenset skatteplikt ved økonomisk virksomhet – unntaket i bestemmelsens 2. ledd
Selv om et selskap, lag eller en forening fyller vilkårene i første ledd for skattefrihet, bestemmer annet ledd at det likevel skal svares skatt dersom det /den «…driver økonomisk virksomhet – herunder bortleie av fast eiendom, som delvis benyttes til eget bruk»

Tatt på ordet skulle man tro at dette ga hjemmel for å skattlegge enhver inntekt som ellers ville ha kommet inn under virksomhetsregelen i skattelovens § 42, 2. ledd.

Det er imidlertid ikke tilfelle, og rettstilstanden ble summert slik av Høyesteretts førstvoterende i den såkalte «Glimt-saken» i 1997:

«Etter praksis – rettspraksis og ligningspraksis – kan ideelle organisasjoner som omfattes av bokstav k første ledd drive nokså mangeartet økonomisk virksomhet, uten at dette gjør dem skattepliktige for inntekter vunnet ved virksomheten. Bestemmelsen i bokstav k annet ledd kan for så vidt ikke tas på ordet. Etter praksis er avgrensningen mellom skattefritak og skatteplikt i henhold til bestemmelsen knyttet til spørsmålet om den økonomiske virksomhet tar sikte på å realisere organisasjonens ideelle formål eller er en integrert del av dens ideelle virksomhet. I så fall er inntektene fra virksomheten skattefrie. Er siktemålet derimot å bidra til finansieringen av den ideelle virksomhet, vil utgangspunktet være at inntektene er skattepliktige.»

For inntekter fra bortleie av fast eiendom er lovteksten klar – her er det skatteplikt. Annen form for kapitalavkastning enn leieinntekter fra fast eiendom vil imidlertid være skattefrie – for eksempel renteinntekter, aksjeutbytte m.v.

For inntekter som ellers følger av «økonomisk virksomhet», vil ikke alle fordeler som innvinnes utenfor institusjonens egentlige formål, betinge skatteplikt.
Et grunnvilkår må i alle fall være at selskapet, laget eller foreningen utøver en aktivitet av økonomisk karakter som antakelig må defineres på samme måte som virksomhetsregelen i skattelovens § 42 første ledd.

Dette er forholdsvis greit så lenge det er tale om en aktivitet som ikke er en del av, eller blandet sammen med, den virksomhet og det formål som i seg selv begrunner selve skattefriheten. Slik aktivitet vil klart medføre skatteplikt, selv om tanken med den økonomiske aktiviteten er å skaffe midler til realisering av det formålet som begrunner skattefriheten, jfr. uttalelsen fra Høyesterett ovenfor. Men også her må gjøres en reservasjon for mer enkeltstående tilfeller av økonomisk virksomhet. Et idrettslag som eksempelvis påtar seg et enkeltstående flytteoppdrag mot betaling, vil ikke bli skattepliktig for denne inntekten. Starter derimot idrettslaget et flyttebyrå som drives på dugnadsbasis av medlemmene for å gi inntekt til laget, vil inntektene fra virksomheten måtte beskattes med den beløpsbegrensning som fremkommer i lovteksten. Viktig er det her å merke seg at beløpsbegrensningen gjelder omsetning, ikke fortjeneste.

Når den økonomiske virksomhet fremstår som en mer eller mindre integrert del av den aktivitet som er unntatt fra skatteplikten, viser Høyesteretts generelle gjengivelse av rettstilstanden at skattefriheten tøyes ganske langt. Eksempelvis kan vi her snakke om idrettslags salg av pølser, vafler, is og mineralvann i forbindelse med idrettsstevner. Slik servering – selv om den skjer i organiserte former og regelmessig – ansees som en del av selve arrangementet, og er følgelig skattefri.
Skattefri er også inntekter av billettsalg og inntekter fra TV-rettigheter (eksempelvis tippekampen). Det samme gjelder etter sikker praksis også for reklameinntekter som idrettslag kan skaffe seg i forbindelse med stevner og arrangementer og for sponsorinntekter. Dette siste er ting som det ikke umiddelbart er lett å se som en integrert del av den ideelle virksomhet, men resultatet er ikke tvilsomt.
I «Glimt-saken» prøvet Høyesterett spørsmålet om skatteplikt for inntekter av salg av supporterutstyr fra en fotballklubb.
Salget var organisert ved eget utsalg i Bodø sentrum og skjedde dessuten i tilknytning til kamper, pr. postordre og i form av såkalte cup-pakker hvor utstyret fulgte med billetten til cupfinalen.
Omsetningen var meget betydelig, men Høyesterett fant enstemmig at salget måtte sees på som en integrert del av klubbens sportslige aktiviteter. Dette illustrerer at det er temmelig rommelige grenser for hva som sees som en integrert del av den ideelle aktivitet, og når inntektene først kommer inn under skattefriheten, gjelder selvsagt ingen beløpsgrense for omsetningen.

-oo0oo-

Stoffet – så vel teori som rettspraksis – er meget rikholdig rundt skattelovens § 26 første ledd bokstav k. Denne artikkel kan av plassmessige grunner bare streke opp noen generelle hovedpunkter.

Skattedirektoratet har laget en fyldig informasjonsbrosjyre om frivillige/ ideelle organisasjoner og skatt, som du finner ved å klikke <her>

For de som søker mer fullstendig informasjon, henvises særlig til Ole Gjems-Onstad: Skatt, avgift og almennyttige institusjoner (Skatterett 1992 nr 3) og Magnus Aarbakke: Skatt på inntekt, 4. utgave.

Publisert: 09.02.01.
Publisert første gang i «Eurojuris Informerer».

Relaterte lenker:
Skatteetaten

by

Hvilke krav stilles det til økonomisk forvaltning i en forening?

På en eller annen måte er de fleste av oss knyttet til en eller annen forening som ivaretar våre yrkesmessige og kulturelle interesser eller andre interesser knyttet til behovet for fritidssysler.
Som vanlig medlem er du glad for at noen tar vare på dine behov og gir deg anledning til å spille bridge eller ta din vanlige orienteringstur på søndag. Etter hvert må du kanskje ta i ett tak og vie deg selv til lederoppgaver og da kan det være greit å vite litt om hvilke krav det stilles til den økonomiske forvaltning i den forening du har ansvaret for.

Plikten til å føre regnskap
Plikten til å føre regnskap kan være knyttet til følgende grunnlag :

– foreningens egen beslutning eller vedtekt
– vedtekt i det forbund foreningen er medlem i
– bestemmelser i regnskapsloven

For i det hele tatt å ha orden på inntekter, utgifter eller formuesverdier har de fleste foreninger ett eller annet system som ivaretar den økonomiske forvaltning. Dette kan baseres på vedtekter eller enkle beslutninger i generalforsamlingen.

Mange foreninger er medlem i ett landsomfattende forbund. Disse har gjerne sine egne lover som inneholder ett sett regler hvor regnskapsplikt kan være en av de sentrale bestemmelser. F.eks. har Norges Idrettsforbund slike regler for sine særforbund og lag.

Den lovmessige plikten er samlet i regnskapsloven, dog uten at foreninger er gitt en generell plikt til å føre regnskap. Vi skal se nærmere på hvordan denne plikten er ordnet for enkelte typer foreninger.

Bestemmelsen er samlet i regnskapsloven §1-2 ,hvor kriteriene er knyttet til betegnelsen økonomiske foreninger, foreningens formuesverdi over 20 mill. kr. eller antall arbeidstakere over 20, og til foreningens omsetning.

Regnskapslovens §1-2 nr. 9 bestemmer at økonomiske foreninger har regnskapsplikt. Forutsetningen for at en forening driver økonomisk virksomhet antas å være knyttet til at den driver omsetning av varer og tjenester som har økonomisk verdi. Typisk er interesseforeninger som medvirker til å dekke dine behov for reiser, rabatterte innkjøp av forbruksgoder eller salg av egenproduserte hobbyartikler etc. For nærmere konsultasjon av forskjellen mellom økonomiske og ikke økonomiske foreninger se Ot.prp. nr 42 (1997-98) om regnskapsloven side 27 eller Woxholt Foreningsrett 1998 side 50 flg.

For samvirkelag som er egen gruppe av foreninger instituerer loven i §1-2 nr 7 at disse har regnskapsplikt hvis omsetningen er over 2 mill. kr. Det etableres dermed ett kunstig skille mellom samvirkelag og andre økonomiske foreninger uten at det er nærmere begrunnet.

Knyttet til formuesverdier legger loven opp til at alle foreninger med større verdier enn 2 mill. kr. skal føre særskilt regnskap jfr. regnskapslovens §1-2 nr. 10. Bestemmelsen gjelder også hvis foreningen har over 20 ansatte. Begrunnelsen for denne sondring er oppgitt til å være disse foreningers samfunnsmessige betydning samt at de anses å være store aktører i arbeidsrettslige, skatterettslige eller avgiftsrettslige sammenheng jfr. Ot.prp. nr. 42 (1997-98) s.27. Lovens instituerer dermed en skjønnsmessig grense mellom større og mindre aktører uten at det er gitt annen begrunnelse.

Etter dette kan en fastslå at mindre foreninger ikke er pålagt alminnelig regnskapsplikt etter regnskapsloven. En må dermed søke til foreningens eller overordnet forbunds egne bestemmelser eller vedtekter for å avklare regnskapsplikten.

Regnskapspliktens lovmessige innhold
Foreninger som ikke har lovregulert regnskapsplikt skal føre sine regnskaper slik det er bestemt ved særskilt beslutning i vedtekt eller av besluttende organ, gjerne styret. Regnskapene bør imidlertid være ordnet i samsvar med god regnskapskikk enten som kontantregnskap eller basert på en ordnet periodisering.

Legaldefinisjonen i regnskapslovens §1-6 gir mulighet for at foreninger kan påberope seg retten til å anvende forenklede regnskapsregler. Dette inntreffer hvis foreningen oppfyller to av følgende kriterier:
– mindre enn 40 mill. kr. i salgsinntekt
– mindre enn 20 mill.kr. i balansesum
– færre enn 50 ansatte

Plikten til å sette opp kontantstrømsanalyse faller bort sammen med plikten til å utarbeide sammenligningstall. En kan dessuten utarbeide en forenklet årsberetning, og det er forenklede krav til tilleggsopplysninger som skal gis som noter til årsregnskapet. Som utgangspunkt skal regnskapet periodiseres etter regnskapsprinsippet, men dette kan fravikes når det er i samsvar med «god regnskapsskikk» for små foretak. Det er styret som er ansvarlig for at det føres ett ordnet regnskap i foreningen, og det er ikke oppstilt noen spesielle kvalifikasjoner til den som faktisk fører regnskapet. I den utstrekning en setter bort regnskapsføringen som oppdrag skal, den som påtar seg føringen være autorisert, se lov 1993 nr.109.

Uten lovmessig regnskapsplikt hva da?
Det må på alminnelig grunnlag kunne trekkes den slutning at foreningens ledelse har en instituert plikt til å ivareta formuesforvaltningen i foreningen på en fullgod måte. Ledelsen må i denne forbindelse være det samme som styret. Styret bør hvert år i forbindelse med medlemmenes årsmøte legge frem fullgod oversikt over eiendeler og gjeld og hvordan inntekter er anskaffet og utgifter er anvendt. Grunnlaget for denne plikt antas basert på at ledelsen gjennom medlemmenes beslutning og ut i fra foreningens formål, er stilt til disposisjon ressurser som skal tjene til å nå medlemmenes felles mål instituert ved etableringen av foreningen.

Foruten at medlemmene skal gis en tallmessig oversikt i resultat og balanse bør det forelegges medlemmene en årsberetning som gir en enkel oversikt over faktiske tiltak og deres virkninger i året som er gått og så langt beretningen er avgitt i neste år. I den utstrekning styret har trukket opp retningslinjer eller tiltak som binder medlemmene bør dette også opplyses i beretningen.
Foruten å være en faktisk oversikt over historiske data i tillegg til regnskapstallene skal beretningen hvis mulig tjene til å være en rettesnor for fremtidige aktiviteter.

Revisjon
Revisjonsplikten følger av revisorlovens § 2-1. Kravene er i hovedsak de samme som for regnskapsplikten, slik at regnskapspliktige også har revisjonsplikt.
Unntatt er de virksomheter som har driftsinntekter fra den samlede virksomhet på mindre enn 5 mill. kr.
Revisjonsplikten for foreninger følger derfor direkte av hvem som er regnskapspliktig, se foran om regnskapsplikt. Foreligger det revisjonsplikt skal revisor utarbeide revisjonsberetning som skal være offentlig i likhet med årsoppgjøret.

Plikten til revisjon kan også følge av foreningsforhold eller knyttet til vedtektsbestemmelsen i foreningen eller forbundet. Alle toppklubber i fotballforbundet er f.eks. pålagt revisjonsplikt.
Hvis plikten er knyttet til foreningsforholdet er det årsmøtet som velger revisor. Som regel stilles ingen formelle krav til personen utover at vedkommende har regnskapsmessig innsikt og en kjent alminnelig god vandel.

Hvis det dreier seg om forvaltning av større midler, bør imidlertid foreningen søke til de profesjonelle miljøer av registrerte eller statsautoriserte revisorer.

Uansett bør og skal vedkommende som revisor opptre helt uavhengig av ledelse eller styret ved utøvelse av sitt verv og så langt det er mulig praktisere god revisorskikk uten at en går nærmere inn på hva det innebærer i denne sammenheng.

I nasjonalt og lokalt perspektiv har foreningene i vårt land stor innflytelse på vårt daglige liv. De forvalter store verdier for å oppnå sine formål på medlemmenes vegne. Det er derfor av stor betydning at de bruker anerkjente prinsipper og har en ordnet formuesforvaltning.

Publisert: 09.02.01.
Publisert første gang i «Eurojuris Informerer».