Hver vinter blir det rapportert om arm- og benbrudd og andre personskader etter fall på glatte fortauer. Hvis du er blitt påført et økonomisk tap i en slik ulykke, kan noen da holdes økonomisk ansvarlig for den skaden du er blitt påført?

Politvedtektene – et utgangspunkt
Politivedtektene i den enkelte kommune regulerer hus- og grunneieres plikter på dette området. Brudd på forskrifter vil ofte være straffesanksjonert, men disse sier intet om et mulig erstatningsansvar. Svaret på spørsmålet finner vi følgelig innenfor erstatningsretten.

I Oslos indre by er det f.eks. gårdeierne som er ansvarlige for å holde fortauet langs sin eiendom fritt for snø, mens Samferdselsetatens entreprenører stort sett har dette ansvaret utenfor indre by. Fortauene skal heller ikke være glatte, men strøs med singel ved behov.

Snø som er falt om natten skal fjernes «snarest og senest påfølgende dag». Ellers plikter gårdeier straks å sette opp avvisere som gjør det tydelig at ferdsel er forbundet med fare når det kan være fare for ras av snø og is fra hustak, og gårdeier plikter snarest å rydde taket slik at ras unngås. Strøingen skal foretas slik at fortauet «ikke er glatt».

Jeg har ikke undersøkt kommunenes rutiner for snørydding, men vil tro at rutinene tilsier at rydding i hvert fall ikke skal utføres slik at denne utføres i strid med Politivedtektene. Dersom det foreligger brudd på kommunale rutiner i et område der kommunen selv har ansvaret, kan naturligvis også kommunen trekkes til ansvar dersom vilkårene ellers er tilstede.

En dame i Ålesund falt en gang på et fortau der i byen og pådro seg en ryggskade. Hun krevet erstatning, og hevdet at gårdeieren hadde utvist utaktsomhet ved ikke å rydde fortauet for snø og strø det. Det viste seg imidlertid at denne gårdeieren hadde forholdt seg i overensstemmelse med politivedtektene for Ålesund, slik disse bestemmelser hadde vært praktisert. Gårdeieren ble følgelig frifunnet for ansvar.

Hvis det snør om natten, har en hus- eller gårdeier i utgangspunkt hele neste dag på seg før det kreves at rydding er gjennomført, i henhold til Politivedtektene for Oslo. Når det gjelder strøing eller oppsetting av avvisere ved takrasfare, er gårdeier ikke gitt noen slik fleksibel rett til å sikre området. Når det gjelder fare for takras fremgår det at avvisere straks skal settes opp. Og fortauene skal ikke være glatte!!

I «Fortauet i Ålesund»-dommen fra 1969 uttalte Høyesterett at gårdeieren hadde gjort det som «man med rimelighet kunne forlange av ham under de foreliggende forhold.» Og OMVENDT: Det vil bli pålagt erstatningsansvar hvis man ikke har handlet slik «man med rimelighet må kunne forlange».

Det er nok mange gårdselskaper, og villaeiere med, som vil kunne bli pålagt erstatningsansvar for sine unnlatelseshandlinger hver vinter. Unnlater eieren å fjerne is eller snø, osv., oppstår kun spørsmålet om unnlatelsen kan karakteriseres som uaktsom. Man behøver i denne sammenheng ikke være mer enn et alminnelig, forstandig menneske for å forstå at slike unnlatelser volder fare og skaper en risiko som fotgjengere skal slippe å bli utsatt for.

Også de som bor i sameier og borettslag må jo ut når de skal på jobb og for å handle etc. De bør absolutt påtale denne type situasjoner internt. Til og med styremedlemmene, som har ansvaret for at måking og strøing blir utført, må vel ut fra tid til annen, og går de ikke ut hjelper ikke det heller – de kommer uansett ikke unna at de ved sin unnlatelse av å iverksette nødvendige tiltak påfører gårdselskapet en betydelig risiko for erstatningskrav.

Når så avisene ikke bare skriver om og slår stort opp alle skadene som inntreffer, men også klart gjør rede for hvor ansvaret ligger, blir det ganske umulig å finne «formildende omstendigheter»

Selv om utfallet av en rettssak aldri kan «garanteres» på forhånd, kan jeg ikke forstå annet enn at personer som er blitt skadet av årsaker jeg her beskriver, generelt må kunne sies å ha en såkalt «god sak». Hvor god den er, må naturligvis vurderes i det enkelte tilfelle.

Erstatningskravet
Til slutt noen ord om selve erstatningskravet. Hva kan du kreve dekket? I prinsippet skal du gjennom utmålt erstatning settes i samme situasjon som du ville ha vært i dersom du ikke falt og slo deg. Din situasjon med skaden sammenlignes med hvordan situasjonen hadde vært om du ikke var blitt skadet. Differensen er i utgangspunktet ditt erstatningskrav.

Du skal – igjen som utgangspunkt – ha dekket hele ditt tap hittil, for eksempel sykepengene du ikke får den første perioden som selvstendig næringsdrivende, og så differensen mellom vanlig fortjeneste og det trygden tilgodeser deg med. Enhver vil ha krav på erstatning for ødelagt tøy, for drosjeutgifter til og fra lege, for tapt inntekt ved sykemelding, osv. Og har du vært så uheldig å pådra deg en varig skade, kan det komme på tale med erstatning for tap i fremtidig inntekt.

Er benbruddet så komplisert at du kanskje aldri blir i stand til å gjøre ting du har trivdes med, kan det til og med komme på tale med såkalt «Menerstatning» – en kompensasjon for tapt mulighet for livsutfoldelse når en ulykke har forårsaket dette.

For huseiere er det all grunn til å passe godt på og planlegge rutiner i tråd med de lokale politivedtekter for å unngå skader og mulig erstatningsansvar.

Publisert 03.03.03