For ikke mange årene siden var idrett noe man drev med på fritiden. Uten betaling, selvsagt. I dag er bildet annerledes. Fra å være amatører som dyrket sin hobby, er idrettsutøvere i dag ofte å anse som arbeidstakere. Svært mange idrettsforeninger har derfor – kanskje uten å være klar over det selv – etter hvert fått status som arbeidsgivere. Denne endringen har en rettslig side, som det gjøres rede for i denne artikkelen.
Mange idrettsutøvere og idrettstrenere er beskyttet av det lovverket som gjelder for andre arbeidstakere. De viktigste lovene er arbeidsmiljøloven, ferieloven, folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven.
Når er en idrettsutøver arbeidstaker?
Det skal ikke så veldig mye til for at en idrettsutøver må anses som ”arbeidstaker” i lovens forstand”. Det er ikke nødvendig at man er ”proff”.
En kjennelse fra Høyesteretts kjæremålsutvalg fra 1992 viser dette ganske godt. Saken gjaldt en håndballspiller som hadde inngått en kombinert spiller- og trenerkontrakt. Som spiller fikk hun en godtgjørelse på kr 30 000,-. For treneroppdraget fikk hun kr 90 000,- pr år, som skulle dekke husleie, utgifter til mat og daghjem for sønnen. I tillegg hadde hun en bilordning.
Kjæremålsutvalget, som så spiller og trenerkontrakten under ett, fastslo at alle de momenter som er karakteristiske for et arbeidsforhold var oppfylt, og at arbeidsmiljøloven derfor kom til anvendelse.
Feriepenger m.v.
I de tilfellene det alminnelige lovverket i arbeidsforhold gjelder for idrettsutøvere, innebærer det en rekke plikter for klubbene.
Blant annet har klubbene plikt til å sette av feriepenger. Idrettsutøverne har også krav på feriefritid i samsvar med ferielovens bestemmelser. Utøverne har videre krav på fri med lønn ved sykdom, fødselspermisjon m.v.
Arbeidsmiljøet
Lovens krav om et fullt forsvarlig arbeidsmiljø gjelder på vanlig måte, hvilket blant annet innebærer at klubbene, som andre bedrifter, plikt til å innføre og opprettholde internkontrollsystemer. Det er også krav om innføring av vernetjeneste og plikt til å opprette arbeidsmiljøutvalg, osv.
Oppsigelsesvern
En skal også være klar over at blant annet idrettstrenere i prinsippet har det samme vern mot oppsigelse og avskjed som andre arbeidstakere.
En viktig forskjell er at idrettsutøvere og trenere kan ansettes på midlertidige kontrakter.
Arbeidsgiveravgift m.v.
Klubbene har også plikter i forhold til det offentlige. De har eksempelvis plikt til å betale arbeidsgiveravgift, og plikt til å trekke forskuddsskatt. Det skal også tegnes en egen yrkesskadeforsikring.
Lovgivningen er ikke tilpasset idrettens arbeidsfrohold
Den arbeidsrettslige lovgivningen er utformet med sikte på ”vanlige” arbeidsforhold, og er ikke spesielt godt tilpasset idretten. Lovreglene må derfor anvendes slik at de gir mening og ikke leder til urimelige resultater.
En utøver innen lagidrett kan for eksempel ikke kreve å komme på laget under henvisning til regler om arbeidstakerens rett til å møte på jobb. Det faller inn under arbeidsgiverens (klubbens) såkalte styringsrett å ta ut laget. Vanligvis overlates dette til treneren. En annen sak er at det er adgang til å avtale fast plass på laget i arbeidskontrakten.
Ferielovens bestemmelser er heller ikke spesielt godt tilpasset idretten. Blant annet bestemmer ferieloven at en arbeidstaker har krav på sammenhengende ferie i 18 dager i tidsrommet 1. juni til 30. september. Men det ville nok ha blitt kaos dersom trenere og spillere plutselig begynte å kreve å avvikle ferien midt i fotballsesongen.
Nå er det mulig å inngå avtale om ferieavviklingen. Fotball-, håndball- og ishockeyoverenskomsten mellom NHO og LO/NISO fastsetter at ferielovens regler om hovedferieperiode ikke skal gjelde. Denne overenskomsten gjelder bare for spillere og fortballklubber i Tippeligaen. Andre klubber må derfor inngå individuelle avtaler med sine spillere hvis de vil unngå uønskede virkninger av ferielovens bestemmelser.
NISO’s (Norske Idrettsutøveres Sentralorganisasjon) hjemmeside finnner du her.
Publisert 25.07.04
