Dersom noen blir skadet i arbeidet, blir skaden klassifisert som en yrkesskade. Da får vedkommende bedre ytelser fra folketrygden enn om skaden ikke anses som yrkesskade. I tillegg får skadelidte erstatning fra yrkesskadeforsikringen.
Her redegjør advokat Ole Christian Høie for grensen mellom yrkesskade og annen skade. Han tar spesielt for seg de grensetilfeller som kan oppstå når en arbeidstaker er på firmatur.
Alle arbeidsgivere er ved en egen lov om yrkesskadeforsikring pålagt å tegne yrkesskadeforsikring for sine ansatte. Yrkesskadeforsikringen kommer i tillegg til trygdeytelsene man får som yrkesskadet.
Bestemmelsene om yrkesskadedekning er inntatt i Folketrygdlovens kapittel 13. Formålet med folketrygdens og yrkesskadeforsikringens yrkesskadedekning er å gi særfordeler utover folketrygdens ordinære stønadssystem (§ 13-1). Og i § 13-2 er det henvist til de av lovens øvrige bestemmelser som gir særfordeler på forskjellige områder for den som blir utsatt for en yrkesskade. Det sies eksplisitt at den som blir utsatt for en slik skade har rett til ytelser etter særskilte bestemmelser. Disse vil i en rekke situasjoner stille en yrkesskadet person i en bedre økonomisk situasjon enn ved anvendelse av Folketrygdlovens alminnelige bestemmelser. F. eks. gjelder utvidete rettigheter ved beregning av uførepensjon, og for anvendelsen av bestemmelser om rehabiliterings- og attføringspenger. Den viktigste forskjellen er at ytelsene etter de vanlige regler bare gis ved uføregrader på minst 50 %. Ved yrkesskade gis ytelsene ved uføregrader ned til 30 %.
Dessuten inneholder kapittel 13 en særbestemmelse om Menerstatning ved yrkesskade i § 13-17. ”Et medlem som ved en yrkesskade blir påført varig og betydelig skadefølge av medisinsk art, har rett til en årlig menerstatning som løper så lenge vedkommende lever.” Kravet er at den medisinske invaliditeten er 15 % eller mer. Menerstatning skal erstatte et ikke-økonomisk tap – for eksempel din nedsatte livskvalitet. Den maksimale årlige menerstatningen er tre fjerdedeler av folketrygdens grunnbeløp til enhver tid.
For at en skade skal bli klassifisert som en yrkesskade, er det et vilkår at skaden er oppstått ”mens arbeidstakeren var i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden” – § 13-6. De samme vilkår gjelder for å få rett til yrkesskadeforsikring, se mer om yrkesskadeforsikring i artikkelen «erstatning- og trygdeytelser ved yrkesskader og yrkessykdommer.»
Hvis en bilmekaniker blir skadet på jobben fordi en maskin svikter og han derved blir påført fysisk skade av et visst omfang, foreligger det en typisk yrkesskade oppstått på lovens foreskrevne måte, som kan danne grunnlag for et krav om menerstatning. Like klart er det at det ikke foreligger noen yrkesskade dersom bilmekanikeren blir skadet på vei hjem fra jobben. Det finnes en rekke ”grensetilfeller”, men jeg skal begrense meg til å redegjøre for en type skadesituasjoner – se neste avsnitt – fordi Høyesterett i en dom av 17. mars 2004 avsa en dom vedrørende nettopp slike skadesituasjoner som fortjener å bli bedre kjent, både blant arbeidsgivere og ansatte.
Det er blitt mer og mer vanlig at arbeidsgivere inviterer de ansatte til å bli med på forskjellige typer utflukter som kan ha høyst forskjellige formål, der aktivitetene normalt skjer utenom vanlig arbeidstid, og der de sjelden skjer på arbeidsstedet. Båtturer på fjorden er ett typisk eksempel på rene belønningsturer, men arbeidsgiveren har nok samtidig som formål å stimulere til et godt sosialt og faglig miljø på arbeidsplassen – det man kan betegne som ”team-building”. Andre utflukter kan være utenbys firmaseminarer med varierende grad av faglig innhold, ofte på et høyfjellshotell eller ved sjøen. I tilknytning til seminarene vil gjerne høre med overnattinger og varierende innslag av utelukkende sosial karakter. I hvert fall noe av formålet med disse ”seminarene” vil vel også ofte måtte betegnes som ”team-building”.
Hvis en ansatt blir utsatt for en alvorlig skade i tilknytning til et slikt arrangement, som rent fysisk finner sted utenfor selve jobbstedet, vil da vedkommende nyte godt av de spesialreglene som gjelder for yrkesskadde?
Ut fra Høyesteretts dom skal det tydeligvis en god del til.
Og er det ”frivillig” å delta på en slik utflukt?
I utgangspunktet kan neppe en arbeidsgiver pålegge en vanlig ansatt å delta på slike arrangementer, men det vil nok ofte være slik at deltakelse er svært ønskelig, og at ansatte som av forskjellige grunner kvier seg for å bli med kan bli utsatt for varierende grader av ”press”.
Den konkrete saken hadde sitt utspring i en ett døgns reise til hemmelig sted. Utgangspunktet var en regional omorganisering, der de ansatte på vedkommende kontor skulle overføres til andre kontorer i regionen fordi kontoret skulle nedlegges. Det ble invitert til ”Gravøl”. Den startet med buss tidlig en fredag ettermiddag, og under en omvisning på en gård (i arbeidstiden) ble kvinnen ”dyttet av en kollega”. Hun falt bakover på en høy dørstokk og besvimte – det skjedde på et gammelt stabbur. Hun ble sendt til sykehus med ambulanse. Hun har fått nedsatt funksjon i korsryggen og nedsatt bevegelighet. Hennes medisinske invaliditet ble til slutt satt til
15 % og hun er blitt varig ufør og innvilget uførepensjon.
Hun fikk imidlertid avslag på sin søknad om å få skaden godkjent som yrkesskade, herunder menerstatning, og tapte hele veien oppover i systemet etter klager og anker. En enstemmig Høyesterett kom til at vilkårene for yrkesskadeerstatning ikke var oppfylt – en løsning som ansatte neppe har grunn til å glede seg over. Hun ble ikke ansett for å være ”i arbeid” da skaden inntraff, og den skjedde utenfor arbeidsplassen. Høyesterett slår fast at man er i ”arbeid” i hvile- og spisepauser, under bedriftslegebesøk og ved deltakelse i trimaktiviteter på arbeidsstedet arrangert av arbeidsgiver, mens private gjøremål normalt faller utenfor dekningen.
Er man på forretningsreise vil definisjonen av ”arbeidsstedet” bli utvidet til å omfatte denne. Hotellseminar og annen faglig utflukt innebærer også etter praksis at man er ” i arbeid”, men hvis man glir på badet og skader seg under vanlig morgenstell på hotellet, er man utenfor dekningsområdet. Så hvor går grensen? Det svarer ikke Høyesterett på, men uttaler blant annet at retten ”tar ikke stilling til om og i tilfelle i hvilken utstrekning et sosialt arrangement begrunnet i et ønske om å bedre arbeidsmiljø og samhandling kan tenkes å gi grunnlag for yrkesskadedekning”. Man kan derfor ikke basere seg på at slike arrangementer faller inn under vilkårene. Det er på det rene at ”tilknytning og nærhet til det ordinære arbeid” er det viktigste vurderingskriteriet, og i vår sak var utflukten blottet for faglige innslag. Det spiller tydeligvis heller ingen rolle i hvis interesse utflukten arrangeres.
Når det gjelder slike firmaarrangementer som åpenbart ikke dekkes av yrkesskadetrygden eller er i en ”gråsone” i forhold til denne, bør arbeidsgivere vurdere å sørge for at de ansatte er forsikret så lenge arrangementet varer på annen hensiktsmessig måte. Videre kan det reises spørsmål om lovgiver bør vurdere en forandring av lovens definisjon av ”yrkesskade” til fordel for arbeidstagere som blir med på arrangementer der det er usikkert om de med dagens regler vil være dekket. Det er heller ikke nødvendigvis noe rimelig resultat for en arbeidstager som blir skadet dersom vedkommende har blitt med på et arrangement der arbeidsgiverens interesser åpenbart danner noe eller hele bakgrunnen for at arrangementet overhodet blir gjennomført.
Publisert 27.10.2005
