Aksjeselskaper som har økonomiske problemer kan som alternativ til en oppbuds- begjæring (konkurs), velge gjelds- forhandlinger etter konkurslovens bestemmelser, eller utenrettslige gjeldsforhandlinger.
I denne artikkelen gir advokat Erling Opdal fra advokatfirma Ræder en kort oversikt over noen av de problemstillinger som oppstår og hvordan selskapet bør opptre i forbindelse med en utenrettslig gjeldsforhandling.

Advokatfirma Ræder er tilknyttet Eurojuris Norge. Eurojuris er Europas største nettverk av advokater.

1. Innledning
Økonomiske problemer kan oppstå uten særlig forvarsel, for eksempel ved at en stor oppdragsgiver går konkurs. Det normale er imidlertid at økonomien i en virksomhet forverres over tid. I slike tilfeller har styret eller administrerende direktør/daglig leder (heretter ledelsen) ofte fått flere forvarsler. Ledelsen har dermed også hatt anledning til å forsøke å hindre den negative utvikling. Dersom egenkapitalen blir lavere enn forsvarlig, som er det normale om selskapet har økonomiske problemer, har styret en handleplikt (jfr. aksjeloven § 3–5, jfr. § 3-4).

Dersom ledelsen ikke ser at problemene løses gjennom fortsatt drift, kan utenrettslige gjeldsforhandlinger med en etterfølgende akkord (underhåndsakkord) være det eneste reelle alternativ til en konkurs.

2. Styrets behandling
I sin vurdering av hensikten med å forsøke utenrettslige gjeldsforhandlinger må styret ta stilling til muligheten for fortsatt drift mens gjeldsforhandlingene pågår. At fortsatt drift er mulig, kan være avgjørende for styrets valg, dersom ikke virksomheten ønskes avviklet. Styret må bl.a. vurdere:

• hvilke krav leverandørene vil stille for fortsatte leveranser
• likviditetsbehovet i den tid forhandlingene pågår
• om man vil kunne forelegge kreditorene et forslag de ventelig vil kunne akseptere
• muligheten for at sentrale kreditorer motsetter seg en akkord
• behovet for ekstern kapital
• eventuelle skattemessige konsekvenser m.v.
• behov for vedtak i generalforsamling

Normalt bør så vel selskapets revisor som advokat delta under denne behandling. Det kan for øvrig også være nødvendig at enkelte beslutninger tas i generalforsamling.
Ledelsen må sørge for at selskapet ikke øker sin gjeld under gjeldsforhandlingene. Ledelsen kan i så fall pådra seg et erstatningsansvar. Ledelsen må i den forbindelse forsikre seg om at det vil være midler til dekning av merverdiavgift, skattetrekk m.v. som oppstår imens gjeldsforhandlingene pågår. Styret må også vurdere om offentlige tillatelser og andre vilkår vil kunne overholdes.

3. Budsjetter
Eksisterende budsjetter må revideres. Det er særlig viktig med et realistisk likviditetsbudsjett, som fortrinnsvis er to eller tredelt; negativt, normalt og positivt. Det er dessverre ikke uvanlig at det mest negative alternativ blir det mest realistiske.

4. Panthavere
Ledelsen må ta kontakt med panthaverne, før gjeldsforhandlinger besluttes. Dersom det er tatt pant i sentrale deler av virksomhetens aktiva som varelager, utestående fordringer m.v., må det inngås konkrete avtaler med slike panthavere for å sikre fortsatt drift. Dersom slike panthavere er negative til det opplegg ledelsen foreslår, vil det normalt ikke være grunnlag for gjeldsforhandlinger. Alternativt må hele akkordbeløpet dekkes gjennom en ekstern kapitaltilførsel.

I en del tilfeller kan det være fordelaktig å kontakte store og/eller sentrale kreditorer i forkant av beslutningen om gjeldsforhandlinger, for å forsikre seg om at denne/disse ikke vil motsette seg en akkord.

5. Ny/gammel gjeld
Den dato styret vedtar å forsøke gjeldsforhandlinger bør benyttes som ”fristdag”, dvs. den dato som skiller hvilke krav som skal dekkes fullt ut og hvilke krav som inngår i akkorden. Gjeld som oppstår etter ”fristdagen” dekkes løpende, mens gjeld stiftet forut for denne dato omfattes av akkorden.

6. Orienteringer
Det er normalt fordelaktig å orientere kreditorene om styrets beslutning. Dette for å sikre at kreditorene mottar lik informasjon, men også for å vise at styret har handlekraft.

De ansatte må også orienteres bl.a. for å unngå rykter, for at de ansatte skal ta medansvar og for å vise at styret tar alvorlig de problemer mange ansatte allerede har sett. Det kan bli behov for å inngå avtaler om bonus med de ansatte eller enkelte sentrale ansatte, for å unngå at disse slutter under prosessen.

Det bør utarbeides en fremdriftsplan for gjeldsforhandlingene. Denne bør være kortfattet og gjerne legges ut på Internett. Kreditorene verken ønsker eller har behov for et forsvarsskrift på 20 sider. Et par siders konkret orientering er normalt tilstrekkelig.

7. Forslag
Det forslag styret ønsker å presentere for kreditorene, bør fremlegges så snart som mulig, fortrinnsvis kort tid og senest et par måneder etter at styret har fattet vedtak om gjeldsforhandlinger. Forslaget bør ta utgangspunkt i de prioriteringer som fremkommer i dekningslovens bestemmelser (kap. 9).

Forslaget kan omfatte:

• betalingsutsettelse
• salg av aktiva til hel eller delvis dekning av gjeld
• en prosentvis reduksjon av gjelden (akkord)
• en kombinasjon av de nevnte alternativer

Normalt ønsker kreditorene at akkordbeløpet skal utbetales snarest mulig. Virksomheten ønsker ofte en akkord kombinert med en betalingsutsettelse. Det er derfor mulig å gi kreditorene flere alternative forslag. De som ønsker fullt oppgjør med en gang oppnår f.eks. 25%, alternativt 10% nå og nye 40% om seks måneder, alternativt 100% om man venter i to år. Ved vurderingen av hva ledelsen kan foreslå, vil et likviditetsbudsjett ha stor betydning. Størrelsen på tilførsel av ekstern kapital kan være avgjørende.

Småbeløp bør normalt dekkes fullt ut, idet disse kreditorer ofte utgjør et stort antall, men interessen for å akseptere en akkord med lav utbetaling er begrenset.

8. Svar
Svarfristen bør være forholdsvis kort, idet det normale er å legge forslaget til side om svarfristen er lang. Det må tas hensyn til at behandlingstiden hos kemner, skattefogd og andre offentlige myndigheter normalt er lang, dersom disse ikke tilbys fullt oppgjør.
Det er ventelig behov for en del purringer for å få med alle kreditorer.
Dersom flere kreditorer enten ikke svarer eller avgir negative svar, må ledelsen vurdere om det finnes alternative løsninger for disse, om forslaget til kreditorene kan forbedres eller om man må ”kaste inn håndkleet” og begjære oppbud.

9. Overraskelser
Det tar normalt lengre tid å gjennomføre gjeldsforhandlingene enn ledelsen har forutsatt. Det er også ”normalt” at det oppstår uventede problemer med leverandører, sentrale ansatte, at likviditeten blir verre enn budsjettert, m.v.

10. Oppgjør
Oppgjør må foretas på de forutsatte datoer. Dersom det har oppstått uforutsette problemer som tilsier at de oppgitte datoer ikke kan overholdes, må kreditorene snarest få beskjed om dette og årsaken til forsinkelsen.

I forbindelse med oppgjøret, kan det også være behov for å foreta endringer i for eksempel sikkerheter, foreta kapitalnedsettelser, m.v. Utbetalinger, i hvert fall om det er behov for ekstern kapitaltilførsel, skjer ofte gjennom selskapets advokat.

11. Rådgivere
Dersom et selskap har økonomiske problemer, bør ledelsen snarest trekke så vel advokat som revisor inn i sine beslutningsprosesser. Ledelsen vil da få nødvendig rådgivning om hva som er tillatt eller ikke tillatt, hvordan man skal forholde seg til kreditorer, offentlige myndigheter, egne ansatte, hvilke forslag kreditorene normalt vil akseptere, m.v. Denne bistand vil kunne være avgjørende for om ledelsen får den nødvendige tilslutning til sitt akkordforslag.

Ledelsen har et betydelig ansvar. Det er mange feller å gå i, om ledelsen ikke får kvalifisert rådgiving.

Publisert 08.05.2003
Også publisert i «Eurojuris informerer».