Her får du en oversikt over reglene som gjelder for opprettelse, fremlegging, gyldighet og tolkning av testamenter.

1. Hovedprinsipper
De regler vi har i Norge vedrørende testament og arv, er i det alt vesentlige nedfelt i arvelovens andre del, kapitlene VIII – XII. Arveloven, er dels er fravikelig og dels ufravikelig. Der loven er fravikelig, gjelder lovens regler dersom annet ikke følger av testamentet. Der loven er ufravikelig går lovens regler foran det som måtte være bestemt i testamentet.

I hovedtrekk innebærer loven at arv først går til avdødes barn (livsarvinger) i rett nedstigende linje, eventuelt deres livsarvinger igjen dersom nærmeste livsarving er død. Hvis avdøde samtidig etterlater seg ektefelle, arver ektefellen ¼ av hva avdøde etterlater seg, dog ikke mindre enn verdier tilsvarende fire ganger folketrygdens årlige grunnbeløp (G). 1 G utgjør pr. dato kr. 60.699,-. 4G =242.796 (G reguleres den 1. mai hvert år. Se oppdatert oversikt ved å klikke her.)

Dersom avdøde ikke etterlater seg livsarvinger, går arven til foreldre eller livsarvinger av foreldrene. Etterlater avdøde seg ektefelle, arver ektefellen halvparten av hva avdøde etterlater seg, likevel minst seks ganger grunnbeløpet i Folketrygden.
Er det ikke arvinger som nevnt foran, går arven til avdødes besteforeldre eller livsarving etter besteforeldrene, dog ikke lenger enn til barnebarn av foreldrene, eller m.a.o. fetter/kusine. Barn av disse igjen har dermed ikke arverett.
Dersom avdøde etterlater seg ektefelle i disse tilfeller, arver ektefellen alt.

Jeg nevner for ordens skyld også reglene om ektefellers rett til å sitte i uskifte. Jeg går ikke inn i detalj på dette her, men uskifte innebærer prinsipielt at ektefellen disponerer avdøde ektefelles og egne eiendeler som sitt eget, så lenge gjenlevende ektefelle lever. Det er visse restriksjoner på hvem gjenlevende ektefelle har rett til å sitte i uskifte i forhold til, og det er også visse begrensninger i gjenlevendes adgang til å disponere over eiendelene. (Les mer om uskifte i artikkelen «Når en ektefelle dør – uskifte» som finnes i artikkelarkivet øverst til høyre på siden.)

Dersom man ønsker å gjøre endringer i forhold til lovens alminnelige regel, er man som nevnt foran henvist til testament. Det er dog visse pliktdelsregler som ikke kan fravikes ved testament. Livsarvinger arver som minimum 2/3 av hva arvelater etterlater seg. Pliktdelsarven er dog begrenset oppad til 1 mill. kroner til hvert av barna eller til hvert barns linje. Linjen er igjen begrenset for fjernere livsarving enn barn til 200.000 kr. til hver.

Likestilt med livsarvinger er adoptivbarn og deres livsarvinger.
Likeledes er det visse restriksjoner i forhold til testament som reduserer ektefellens arverett etter loven. Retten kan reduseres, men dette forutsetter at ektefellen er kjent med dette.

2. Hvem som kan opprette testament
Den som har fylt 18 år kan i testament fastsette hva som skal gjøres med det han etterlater seg når han dør. Testamentariske bestemmelser kan også gjøres av noen som er under 18 år, men dette forutsetter stadfesting av Kongen, d.v.s. av Justisdepartementet. En testamentarisk disposisjon vil likevel være ugyldig dersom testator var sinnssyk eller i høy grad hemmet i sjelelig utvikling, eller i høy grad sjelelig svekket da testamentet ble opprettet, med mindre det er usannsynlig at sinnstilstanden hans/hennes har hatt innvirkning på innholdet i disposisjonen.

3. Gyldighetstid
Et lovlig opprettet testament er gyldig inntil testator enten tilbakekaller dette, eller endrer testamentet. En endring forutsetter samme formregler som ved opprettelse av testament, jfr. nedenfor.
Et testament kan tilbakekalles ved at det fysisk ødelegges, eller eventuelt gjennom en skriftlig erklæring som tilbakekaller testamentet. Normalt er det å anbefale at det opprettes et nytt testament som uttrykkelig erklærer at de tidligere opprettede testamenter er tilbakekalt i forbindelse med opprettelsen av det nye.

4. Formregler
Et testament skal gjøres skriftlig med to vitner som testator har godtatt og som er til stede samtidig og vedtar at testamentet skal være et testament. Testator skal mens vitnene er til stede skrive under dokumentet eller vedkjenne seg underskriften. Vitnene skal skrive navnene sine på dokumentet mens testator er til stede, og etter hans ønske.
I tillegg bør vitnene i påskrift på dokumentet opplyse om at testator gjorde testamentet av fri vilje og var ved sans og samling. Påskriften bør også inneholde yrket og adressen til vitnene, samtidig som testamentet bør dateres.

Dersom brå og farlig sykdom eller annet nødstilfelle hindrer noen fra å gjøre et skriftlig testament, kan testamentet gjøres muntlig for to vitner som er til stede samtidig og som testator har godtatt. Vitnene bør straks sette opp testamentet skriftlig og samme gi påskrift om de forhold som hindret at dette ble gjort som et skriftlig testament.
Dersom det ikke er mulig å få tak i testamentsvitner, kan testator opprette testament med et dokument som han selv har skrevet og undertegnet. Slike testamenter er ikke lenger gyldige når testator tre måneder etter at testamentet ble gjort, ikke har vært forhindret fra å følge de vanlige regler om skriftlig testament.
Reglene om testament gjelder også for gave som er ment å skulle oppfylles etter at giveren er død, og gave som er gitt på dødsleiet.

5. Om ugyldige testamentariske disposisjoner
Hvor tvingende regler om opprettelse av testament ikke er fulgt, blir konsekvensen at disposisjonen ikke er gyldig.
Likeledes er disposisjoner i et testament til fordel for et av testamentsvitnene ugyldig. Dette gjelder også disposisjon til fordel for ektefeller til et vitne, for slektning i rett opp eller nedstigende linje eller søsken, eller til fordel for ektemaken til en så nær slektning, eller til en like nær slektning til ektemaken til et vitne.
Tilsvarende gjelder også disposisjon til fordel for noen som vitnet er i tjeneste hos på testasjonstiden. Som tjeneste blir også regnet funksjon som styremedlem eller lignende i selskap, lag, stiftelse eller offentlig institusjon. Disposisjonen er likevel gyldig dersom tilknytningen er fjern og trolig ikke har hatt innvirkning på testamentet.

En testamentarisk disposisjon vil også være ugyldig dersom disposisjonen er fremkalt ved tvang, svik eller annen mislig påvirkning eller ved misbruk av testators lettsinn, svakhet eller avhengige stilling.

Til slutt vil en testamentarisk disposisjon være ugyldig hvor disposisjonen går ut på bruk eller ødeleggelse som åpenbart ikke har noe fornuftig formål.

6. Tolkning av et testament
Et testament skal tolkes i samsvar med det testator mente. Dette innebærer altså ikke at det er den alminnelige forståelse av testamentet som skal legges til grunn, men hva som kan fastslås ut fra testators mening. I praksis har dette hatt betydning ved f.eks. bruk av spesielle uttrykk i testamenter.

Når det ikke er grunn til å tro annet, er det visse tolkningsregler som gjelder:

– Hvor arven ikke rekker til, og den som er innsatt til arving av en spesiell ting, går foran en som er innsatt som arving til en pengesum.

– Dør en testamentsarving før testator, eller kan arvingene av andre grunner ikke ta imot arven, går livsarvingene til arvingen inn i arvingens sted.

– Hvor ektefelle er arving etter testament, faller arveretten bort dersom ektefellene var separerte ved dom eller bevilling på det tidspunkt arvelateren døde.

– Den som skal arve en bestemt gjenstand, kan ikke kreve vederlag på skiftet for forpliktelser som påhviler tingen. Heller ikke kan han kreve penger dersom tingen ikke finnes i boet.

– Er det mer enn ett testament etter testator, gjelder alle sammen med mindre et yngre testament kaller tilbake eller står i strid med noe som er fastsatt før.
Rekker ikke boet til, skal nyere disposisjoner gå foran eldre.

Hvor lengstlevende ektemake har tatt over arven etter et gjensidig testament og ingen av ektefellene etterlater seg livsarvinger, gjelder det også diverse tolkingsregler om lengstlevendes rett til å rå over formuen:
Hovedregelen er at lengstlevende ektemake rår i levende live som en eier over hele formuen uten hinder av den rett arvingen etter førsteavdøde måtte ha fått.
Dersom testamentet har klare føringer om hva som skal skje med arven etter førsteavdøde ved lengstlevendes bortgang, kan lengstlevende ved testament rå over inntil halvparten av mottatt arv ved testament. Dersom det ikke er klart uttrykt hva som skal skje ved lengstlevendes bortgang, kan lengstlevende rå over hele formuen ved testament.

7. Opbevaring og fremlegging av testament
I tillegg til at testator selvfølgelig kan oppbevare testamentet selv, kan dette også leveres til oppbevaring i skifteretten i den rettskretsen han bor. En slik oppbevaring har intet å si for gyldigheten av testamentet, men kan sikre at dette fremlegges, dersom testator også bodde i samme rettskrets ved sin bortgang.
For øvrig bør et testament oppbevares på en betryggende måte, gjerne i bankboks. Dersom testamentet er opprettet hos advokat, bør det være en påtegning om at dette er opprettet hos vedkommende advokat.
Et testament som ikke finnes når testator er død skal likevel gjelde dersom man kan klarlegge innholdet med mindre en må gå ut fra at testamentet er kalt tilbake eller at det har vært ugyldig, f.eks. ved at formreglene ikke er fulgt.

Rettigheter etter et testament kan bare gjøres gjeldende dersom minst en av de som er tilgodesett i testamentet har varslet skifteretten innen seks måneder etter at han fikk kunnskap om innholdet i testamentet og om at testator er død.
Varsel trengs ikke dersom skifteretten eller minst en av de som ellers skulle ha den del av arven det er disponert over ved testament, har fått kunnskap om testamentet.

Publisert 14.08.01.
Ajourført pr. 11.01.06

Trenger du testament?
Finn kvalifisert juridisk rådgiver ved å klikke her!