Her får du en kort oversikt over banker og andre finansinstitusjoners plikter og rettigheter overfor kunden ved Innskudd, betaling, långivning og kausjon etter finansavtaleloven.
Spesielt behandles bankenes omfattende informasjons- og undersøkelsplikter overfor forbruker.

1. Alminnelige regler
En ny lov om finansavtaler og finansoppdrag, kalt finansavtaleloven, trådte i kraft 1. juli 2000. En hel rekke av lovens bestemmelser uttrykker regler som har hittil vært ansett som gjeldende rett, uten at det har vært lovregulert. Loven inneholder imidlertid i tillegg viktige regler som må regnes som nye.

De fleste av oss omfattes av lovens bestemmelser på en eller annen måte. En oversikt over de viktigste reglene i loven antas derfor å ha generell interesse.

Loven er inndelt i fire kapitler. Kapittel 1 med innledende bestemmelser behandles også her innledningsvis. De mest aktuelle reglene for øvrig finner vi i kapittel 2 om Innskudd og betalingsoppdrag, kapittel 3 om Låneavtaler m.v. og kapittel 4 om Kausjon.
Det er noen av de sentrale reglene i disse kapitlene jeg kort skal nevne i denne artikkelen. De øvrige kapitler som ikke behandles, er: Kapittel 5 om Finansmegleroppdrag m.v., kapittel 6 om Agent- og rådgivningsoppdrag, kapittel 7 om Straff og kapittel 8 om lovens Ikrafttredelse.

«Loven gjelder for avtaler om finansielle tjenester med finansieringsinstitusjonene eller lignende institusjoner» (§1)
Den fastsetter regler for bankers og finansinstitusjoners forhold til kundene, dvs. låntakere, innskytere og garantister. Loven gjelder for overføring av penger elektronisk og for bruk av bankkort m.v.

Loven vil åpenbart ha størst betydning i forbrukerforhold, idet lovens bestemmelser ikke kan fravikes ved avtale til skade for en forbruker. Også i næringsforhold vil loven imidlertid ha betydning, i det en del lovbestemmelser heller ikke i næringsforhold kan fravikes til skade for låntakeren. Dette gjelder blant annet reglene om float og regler til beskyttelse av låntaker (……)»dersom låntakeren er en fysisk person, og lån eller lignende kreditt er sikret ved pant i formuesgode som tilhører låntakeren uten at godet hovedsakelig er knyttet til låntakerens næringsvirksomhet.»

Uten at det er inntatt i noen formålsparagraf, synes det klart at lovens formål er å sikre forbrukerne best mulig i forholdet til låneinstitusjonene, og institusjonene er derfor pålagt både en omfattende opplysningsplikt og en såkalt frarådingsplikt.

2. Innskudd og betalingsoppdrag
Viktige bestemmelser i dette kapittelet er de som pålegger bankene en vidtgående informasjonsplikt med krav til innhold i kontoavtalen før avtale inngås. Dette innebærer i praksis at banken må utarbeide et omfattende brosjyremateriell, idet loven også krever at informasjonen skal være tilgjengelig for potensielle kunder. Det er altså ikke nok at betingelsene fremgår av den avtale som vedlegges kontoavtalen når denne inngås.

Loven godtar elektronisk kommunikasjon mellom kunde og bank og elektronisk avtaleslutning, forutsatt at kunden ønsker dette. En meget betydelig del av banktransaksjonene skjer som kjent allerede elektronisk, og er i en sterkt akselererende utvikling.

Av andre bestemmelser i dette kapittelet kan nevnes forbud mot motregning overfor forbruker. Dette innebærer at banken ikke kan gå inn på en konto for å dekke manko på en annen konto eller ta dekning for manglende betaling av et lån. Det gjelder viss unntak for dette, blant annet dersom kunden har opptrådt på en straffbar måte overfor banken.

Kapittelet har også en bestemmelse om to ukers individuelt varsel om rentesenkning og forbud mot såkalt float, dvs. renter av penger som er i «under veis» i systemet. Ved innskudd i kontanter skal innskuddsrente beregnes fra og med første kalenderdag etter innskuddet. Ved uttak skal uttaksbeløpet renteberegnes til og med siste kalenderdag før siste virkedag før uttaksdagen. For kontooverføringer skal renter beregnes på de konto som belastes til og med kalenderdagen før oppgjørsdagen, og for den konto som godskrives skal renten beregnes fra om med oppgjørsdagen.

Lovens regler i kap. 5 om misbruk av betalingskort er strenge – mot banken. Selv om kontoinnehaver har opptrådt grovt uaktsomt eller vært for sen med å varsle banken om tap av betalingskort, er kundens øvre ansvarsgrense kr. 8.000,-. Dersom det ikke er utvist grov uaktsomhet er den øvre ansvarsgrense for kunden kr. 800,-.

3. Låneavtaler m.v. (lovens kap. 3)
Også for låneavtaler har loven strenge regler om opplysningsplikt. Slike regler hadde vi også før den nye loven. Det er imidlertid en viktig skjerping av kravene idet opplysningene etter lovens forarbeider forutsettes gitt slik at «kunden skal få tid til å sette seg inn i opplysningene og overveie om lånet bør opptas.»

Loven pålegger bankene å gi opplysninger før låneavtalen inngås, om både nominell og effektiv rente og om alle gebyrer og øvrige kostnader som er knyttet til lånet. Videre skal banken informere om forholdet mellom renter og avdrag for hele nedbetalingsperioden, om bankens rett til ending av betingelsene og om låntakers rett til tidligere innfrielse og hva dette eventuelt vil koste.

En spesiell bestemmelse i den nye lovens § 47, er bankens plikt til å fraråde en lånesøker å oppta lånet. Bestemmelsen lyder:

«Dersom långiveren før låneavtale inngås med en forbruker eller lånet utbetales til denne, må anta at økonomisk evne eller andre forhold på låntakerens side tilsier at denne alvorlig bør overveie å avstå fra å ta opp lånet, skal långiveren skriftlig underrette låntakeren om dette. Gjør långiveren ikke det, kan låntakerens forpliktelser lempes for så vidt dette finnes rimelig.»

Bestemmelser som denne stiller store krav til bankenes behandling av lånesøknader, og til de opplysninger de må be om fra lånesøkeren. Det er, etter mitt skjønn med rette, stilt spørsmål ved om ikke enkelte av bestemmelsene i loven går for langt, og om det i praksis er mulig å håndheve loven etter sin ordlyd.

4. Kausjon (Lovens kap. 4)
Lovens reglene om kausjon er omfattende og detaljert, både når det gjelder krav til informasjon før kausjonsforpliktelsen inngås, og informasjonsplikt overfor kausjonisten om engasjementets utvikling og dersom det misligholdes. Les mer utførlig artikkel om kausjon her.

Reglene for kausjon er vesentlig strengere i den nye loven enn de var tidligere, og de er ufravikelige i forbrukerforhold. Loven definerer «Forbrukerforhold» ganske vidt. I henhold til loven defineres en forbruker i § 57 (3) som
«en fysisk person som kausjonerer for noen annens gjeld
a) dersom kausjonens formål for kausjonisten ikke hovedsakelig er knyttet til kausjonistens næringsvirksomhet, eller
b) kausjonen består i pant i formuesgode som ikke hovedsakelig er knyttet til kausjonistens næringsvirksomhet.»

Som vi har sett ovenfor, er bankens opplysningsplikt ved kontoavtaler og låneavtaler streng og omfattende. For kausjoner er den enda strengere og enda mer omfattende. Det heter blant annet i lovens § 59:

«Før det blir inngått avtale om kausjon med en forbruker, skal institusjonen skriftlig opplyse kausjonisten
a) om den alminnelige risiko som knytter seg til kausjonsansvar
b) om de lån og kreditter kausjonen skal omfatte og det tidsrom kausjonsansvaret skal gjelde
c) om kausjonskravets størrelse eller det høyeste beløp som kausjonen skal sikre, og om kausjonisten i tillegg skal ha ansvar for renter og kostnader ved låntakerens mislighold, jf. §§ 72 og 73.
d) om pant eller annen sikkerhet som låntakeren eller en tredjeperson har stilt eller forutsettes å stille for långiverens fordring
e) om det er forutsatt tegnet gjeldsforsikring og i tilfelle om vilkår som må være oppfylt for at gjeldsforsikring skal bli tegnet
f) om den verdien av pant og annen sikkerhet som långiveren legger til grunn for låneforholdet, og som i forhold til kausjonisten skal utnyttes før kausjonsansvaret
g) om kausjonen skal omfatte eldre gjeld og i tilfelle om gjelden er misligholdt
h) om andre forhold ) som kausjonisten i samsvar med redelighet og god tro har krav på å bli opplyst om.»

I tillegg til denne omfattende informasjonsplikten, har banken også plikt til å opplyse om de har frarådet låntaker å oppta låner, en plikt som de har i henhold til loven under gitte forutsetninger.

Vi har alle lest om saker der foreldre og besteforeldre med dårlig råd er «lurt» av sine håpefulle eller av banken til å garantere for mer eller mindre tvilsomme lån. Loven har i § 60 en bestemmelse som jeg regner med vil redusere antallet slike kausjoner. Bestemmelsen lyder:

«Dersom långiver før kausjonsavtale inngås med en forbruker må anta at økonomisk evne eller andre forhold på kausjonistens side tilsier at denne alvorlig bør overveie å avstå fra å stille kausjon, skal långiver skriftlig underrette kausjonisten om dette. (……. ) Forsømmer långiveren dette, kan kausjonistens ansvar nedsettes for så vidt lemping finnes rimelig. Det samme gjelder dersom långiveren burde ha frarådet forbrukeren å oppta lånet. «

Når kausjonen er stillet, har banken en omfattende plikt til å varsle kausjonisten om manglende sikkerhetsstillelse eller gjeldsforsikring, om mislighold av betalingsplanen for lånet, senere frigivelse av annen sikkerhet osv.

Noen av de viktigste reglene i den nye loven er knyttet til kausjonistens plikt til å betale. Før lovens ikrafttredelse benyttet bankene som hovedregel såkalt selvskyldnerkausjon. Dette innebar at banken kunne gå på kausjonisten med en gang det forelå mislighold fra låntaker, uten at man måtte iverksette inndrivelse overfor låntakeren. Loven har endret dette idet, idet det heter i § 71:
«Institusjonen kan ikke rette krav mot kausjonisten før det er tatt rettslige skritt mot låntakeren for å få tvangsgrunnlag.»

Dette innebærer at må tas ut forliksklage eller stevning mot låntakeren, men det betyr ikke at man må vente på dom. Dersom banken har tvangsgrunnlag for utlegg, låntaker har som regel undertegnet et såkalt eksigibelt gjeldsbrev, «kan krav rettes mot kausjonisten når det er begjært utlegg mot låntakeren.»

Det er også regler for hvilken pågang banken må gjøre overfor låntaker dersom det er stillet pant, dersom låntaker søker gjeldsordning og dersom han går konkurs. Disse reglene går jeg imidlertid ikke nærmere inn på.

Når vilkårene for å gå på kausjonisten er til stede, «kan institusjonen sende skriftlig påkrav til kausjonisten. Kausjonsansvaret forfaller til betaling 14 dager etter at påkravet er kommet frem.»

5. Avsluttende bemerkninger
Dersom jeg skal forsøke å gi en kort karakteristikk av reglene i den nye loven må det være at loven pålegger bankene meget omfattende plikter. Den gir kundene god beskyttelse samtidig som den åpner for omfattende diskusjoner om bankene har oppfylt sine plikter etter loven på en tilfredsstillende og dokumenterbar måte.

Enhver bankkunde kan kreve å få en aktuell tvist med banken behandlet i Bankklagenemnda, og avtaler med banken skal opplyse om denne rett.

Publisert 21.06.01.
Første gang publisert i «Eurojuris Informerer»

Relaterte lenker:
Finansklagenemnda (FinKN)