Dersom du selv eller noen du forsørger har store utgifter på grunn av sykdom eller funksjonshemming, er det muligheter for å kreve særfradrag for dette i selvangivelsen.
I denne artikkelen gir advokat Petter Kramås i Advokatfirma Hestenes & Dramer en oversikt over hvilke utgifter det kan være aktuelt å søke særfradrag for.

Etter skatteloven (skl) § 6-83 gis ”skattyter som i inntektsåret har hatt usedvanlig store kostnader på grunn av egen eller forsørget persons sykdom eller annen varig svakhet […] særfradrag i alminnelig inntekt.”

Hvilke kostnader kan gi grunnlag for fradag?
Det må dreie seg om kostnader du selv har dekket for at det skal kunne gis fradrag.
Utgifter som er dekket på annen måte – f eks gjennom grunnstønad fra folketrygden eller tilskudd fra en kommunal ordning el.lign. – gis det ikke fradrag for.

Det gis heller ikke fradrag for kostnader du har nå, men som du på et senere tidspunkt vil kunne få igjen. Et eksempel på dette er påkostninger på bolig som medfører en høyere verdi på boligen og derved en høyere salgssum ved et senere salg.

I tillegg gjelder det krav om kostnadenes størrelse og til årsakssammenheng:

Krav til størrelsen på kostnadene
Det kreves at kostnadene må ha vært ”usedvanlig store”. I ligningspraksis anses utgifter på fire ganger månedsfradraget (etter skl § 6-81 – kr 1 530 pr. mars 2005) som ”usedvanlig store – tilsvarende kr 6 120.
Særfradraget skal i alminnelighet ikke overstige seks ganger månedsfradraget – tilsvarende kr 9 180.
Det er imidlertid på det rene at dersom du kan dokumentere høyere utgifter gis det fradrag også for det overskytende.

Årsakssammenheng – om utgiften er nødvendig
 Det kreves at utgiftene er oppstått ”på grunn av” sykdom eller f eks funksjonshemming. Dette innebærer et krav om årsakssammenheng.

Kostnaden må derfor ha vært en direkte eller indirekte følge av f eks funksjonshemmingen. Kostnader som er relatert til andre omstendigheter faller utenfor denne fradragsretten.

I praksis vises det ofte til at om noe er anskaffet til glede for en funksjonshemmet, er det ikke automatisk en utgift som gir grunnlag for fradrag. Det kreves en årsakssammenheng mellom kostnaden og funksjonshemmingen – presisert som et krav om at kostnaden er nødvendig på grunn av sykdommen eller funksjonshemmingen.

Noen eksempler fra praksis:
Ødelagte gjenstander eller inventar: Ofte kan ødeleggelser av gjenstander eller av inventar ha sammenheng med funksjonshemmingen – og dermed gi grunnlag for fradrag. Alminnelige skader eller ødeleggelser som man må regne med at kan oppstå i forbindelse med barn på samme alder gir ikke grunnlag for fradrag. ”Normalkostnader” ved det å ha barn gir ikke grunnlag for særfradrag. Men når et barn blir større og kommer i en alder der andre barn eller ungdommer ikke lenger forestår denne type skader eller ødeleggelser, kan det være grunnlag for fradrag. Små barn kan ha en tendens til å tege eller male på vegger eller tak – større barn har gjerne ikke samme tilbøyelighet. Det er da viktig å sørge for dokumentasjon som bekrefter årsakssammenhengen, og at dette ikke er et aldersrelatert problem eller risiko, men knyttet til den aktuelle funksjonshemmingen. Husk at ødeleggelser på klær – evt. særlig stor slitasje på grunn av hyppig vask – ofte dekkes av grunnstønaden.

Avskjerming av hage eller lekeareal: For noen er det nødvendig å sikre et godt og trygt lekeareal ute for et funksjonshemmet barn. Dersom konkrete forhold gjør at et barn for eksempel ikke kan leke sammen med andre barn på et nærliggende lekeområde, kan det være behov for sikring av et privat lekeområde på egen eiendom. Det bør da dokumenteres at barnet ikke kan benytte det felles lekearealet og at barnet uten sin funksjonshemming ville benyttet det nærliggende felles lekearealet. Jo eldre barnet blir og jo mer dette knytter seg direkte til barnets behov som funksjonshemmet, jo tydeligere blir grunnlaget for å regne dette som ”sykdomsutgift”. Dette vil ofte også være tiltak som ikke får noen betydning i form av økt verdi på eiendommen, og dermed være en reell kostnad.

Badebasseng: Kostnader til badebasseng faller som utgangspunkt utenfor det man tradisjonelt anser som vanlige sykdomsutgifter. Men en slik kostnad kan likevel gi grunnlag for fradrag dersom det kan dokumenteres at trening i basseng kan virke konkret forebyggende på sykdom eller i forhold til funksjonshemming. Det presiseres gjerne i praksis at det ikke er tilstrekkelig at noen trives særlig godt i vann osv. Men husk at slike utgifter ofte vil kunne øke verdien av boligen, og dermed likevel ikke være å regne som kostnad som kan gi fradrag. I tillegg blir det i praksis ofte vist til at også andre familiemedlemmer kan ha glede av et basseng, og at kostnaden dermed mer har preg av en alminnelig privat kostnad enn nødvendige utlegg i forhold til sykdom eller funksjonshemming.
Ferie: Dersom en feriereise for en familie medfører ekstrakostnader fordi et familiemedlem er funksjonshemmet, kan det i visse tilfeller gi grunnlag for fradrag. Men her viser praksis at det foreligger noen klare begrensninger: Fradragsretten avgrenses mot kostnader andre skattytere normalt pådrar seg. Det vises da gjerne til at en må se hen til hvordan en feriereise er gjennomført. Dersom ferien og kostnadene har preg av ”vanlig ferie” gis det ikke fradrag. Det vil kreves at det er påløpt ekstrakostnader – og at disse har direkte tilknytning til funksjonshemmingen. Sagt på en annen måte: Kostnadene som er påløpt må anses å overstige det en tilsvarende ferietur ville kostet for andre familier – og dermed medføre en merkostnad.

Andre eksempler?
Dersom du som leser dette har kjennskap til andre eksempler på utgifter som i praksis er godkjent som grunnlag for særfradrag, vil det være nyttig for andre å bli kjent med dette. Skriv i så fall gjerne inn til undertegnede om dette.

Hva hvis du er i tvil?
Dersom du er i tvil om den kostnaden du har pådradd deg kan gi grunnlag for særfradrag, bør du føre den opp og legge ved en nærmere begrunnelse og nødvendig dokumentasjon.

Publisert: 18.03.2005.

Relaterte lenker:
Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon

Her er et eksempel som illustrerer følgende:
* Kommunen kan ikke gjøre avlastningstilbud avhengig av pris eller plass når det foreligger et behov for avlastning.

* Kommunen kan ikke ta bort omsorgslønn når et udekket omsorgsbehov påhviler foreldre.

En familie i en bydel i Oslo har en datter på 10 år med autisme og stort behov for hjelp. Familien fikk ganske omfattende avlastning og i tillegg omsorgslønn.

Men så kom det et nytt vedtak fra bydelen.
Avlastningen ble fortsatt gitt, men under forutsetning av at prisen kommunen måtte betale ikke skulle overskride et visst nivå. «Dersom prisen viser seg å være høyere, reduseres avlastningstilbudet tilsvarende,» skrev bydelen i vedtaket.

Samtidig ble omsorgslønnen tatt bort.

Foreldre klaget til fylkesmannen. Det ble gjort gjeldende at det ikke var adgang til å knytte forutsetninger om pris til et vedtak om avlastning, og at det ville være åpenbart urimelig å ta bort omsorgslønnen slik situasjonen for familien var.

Familien fikk medhold i klagen.

Om avlastningen skriver fylkesmannen:

 «Når det gjelder de forutsetninger som er fastsatt vedr. avlastningstilbudet, slutter Fylkesmannen seg til advokatens anførsler. Fylkesmannen sier seg enig med klager i at kommunen er ansvarlig for at det tjenestetilbud det er fattet vedtak om står til disposisjon for søkerne i henhold til vedtaket. […] Fylkesmannen forutsetter derfor at det ytes avlastning på grunnlag av en individuell vurdering av NNs behov, dvs. tilsvarende 50% plass, og ikke etter hva slags pris bydelen finner akseptabel eller den kapasitet boligen sitter inne med.»

Om omsorgslønn skriver fylkesmannen:

 «Ved vurderingen av om omsorgslønn skal tilstås, må det foretas en konkret vurdering av hvilket omsorgsbehov den omsorgstrengende har, og hvilke tjenester bydelen tilbyr for å avhjelpe omsorgsyterne for det omsorgsarbeid som utføres. Fylkesmannen har forstått det slik at NN til enhver tid har et meget omfattende hjelpebehov. Selv med avlastning i et omfang på 50%, foreligger det etter Fylkesmannens vurdering fortsatt et udekket hjelpe- og pleiebehov som påhviler foreldrene. Fylkesmannen finner det derfor etter en konkret vurdering rimelig at det ytes omsorgslønn med 9 timer pr. uke.»

Publisert: 22.01.01