Utbredelsen av franchising øker voldsomt, med USA som det store foregangsland. Her gir advokat Tore Tøtal fra advokatfirmaet NorLaw en introduksjon til franchiseretten: Hva er fordelene og ulempene ved å etablere eller delta i et franchisesystem, og hvilke juridiske feller bør du unngå?

Hva er franchising?
Franchising er en form for kjededrift som forenklet sagt kjennetegnes ved at en franchisegiver gir en franchisetaker rett til f.eks. å benytte franchisegivers varemerke/logo mot at francisetakeren betaler en viss prosent av sin netto omsetning til franchisegiveren. Franchisegiveren eier altså rettighetene til varemerke/logo etc., og omtales derfor ofte som franchiseeier. Franchisedrift har lenge vært populært i USA, hvor utbredelsen i de senere år har økt kraftig, og hvor det er beregnet at franchisedrift i år vil utgjøre vel 50% av detaljhandelen. De europeiske land og verden for øvrig har hengt noe etter, men også her får flere og flere øynene oppe for de åpenbare fordeler det har å organisere forretningsvirksomhet i et franchisesystem. Norge er i følge Handelens og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) kommet lengst i Europa når det gjelder franchising. HSH antar at 1/4 av omsetningen blant deres medlemmer går via franchising. (kilde: Økonomisk Rapport).

I Norge er de USA-baserte kjedene Best Western, Radisson, Comfort, McDonald’s og Burger King velkjente navn, men vi har også norske kjeder som helt eller delvis er organisert i et franchisesystem, f.eks. Big Horn Steakhouse og Peppe’s Pizza.
Fra dagligvarebransjen er REMA 1000 et godt eksempel på et vellykket franchisekonsept som også har hatt evnen til å ekspandere ut over Norges grenser.

Noen fordeler med franchisedrift
For såvel franchisegiveren som franchisetakeren har francisedrift en rekke fordeler. For franchisegiver betyr denne driftsformen mindre og enklere administrasjon, større oversikt og mindre risiko for tap. I tillegg blir kapitalbehovet mindre, idet det er franchisetakeren som må stå for oppstart av driften. I og med at franchisegiveren mottar en viss prosent av franchisetakerens netto omsetning (dvs. omsetning minus merverdiavgift), sikres dessuten franchisegiveren inntekt helt fra etableringen av det enkelte «franchiseledd», og dermed også i perioder hvor franchisetakeren driver med underskudd. Et franchisesystem gir således franchisegiveren større muligheter til vekst, nasjonalt og internasjonalt.

For franchisetakeren har franchisedrift den klare fordel at han får adgang til å dra nytte av franchsegiverens innarbeidede varemerke og good-will, og dennes kunnskap om drift og det aktuelle markedet. Et viktig moment for franchisetakeren er dessuten at antall konkurser er vesentlig lavere blant deltakere i franchisesystem enn blant selvstendige operatører i markedet. Spesielt innen restaurantbransjen skulle dette være en motiverende faktor. Kundene har også fordeler av franchising gjennom større tilgang til kjente produkter, og (forutsetningsvis) jevn kvalitet på de varer og tjenester som tilbys.

Ulempene
Naturlig nok har også franchisedrift sine ulemper. For francisegiveren kan rask og kraftig vekst bety problemer med å følge opp og kvalitetskontrollere de enkelte franchisetakere, noe som i neste omgang kan ha negative følger for kjedens renomé. Franchisetakeren på sin side må finne seg i mindre selvstendighet, betaling av royalties til franchisegiveren, og mindre muligheter for kreativitet og egne løsninger. Det siste er utvilsom også den største ulempen for forbrukerne.
De fleste som har besøkt småbyer i USA har nok lagt merke til hvor like de såkalte «main strips» er, med motell- og restaurantkjeder liggende på hver side. For forbrukerne betyr det nok «trygghet», men også færre muligheter til bl.a. å oppleve kreativ kokkekunst. Også i Norge vil dette mer og mer sette sitt preg på hotell- og restaurantbransjen, selv om vi neppe vil se en franchisekjede basert på «Bagatelle».

Hvilke juridiske feller kan franchisegiver og franchisetaker gå i?
Som i ethvert kontraktsforhold, er det også mellom franchisegiver og franchisetaker en rekke juridiske problemstillinger som må vurderes og tas stilling til. Et solid juridisk fundament reduserer risikoen for diskusjoner og konflikter i ettertid.

Franchisetakerens og franchsegiverens juridiske «feller» ligger ofte på forskjellig plan. Ikke uvanlig blir en potensiell franchisetaker presentert rigide og kompromissløse standardkontrakter, gjerne på engelsk. Muligheten til å forhandle frem individuelle særordninger er normalt liten, og franchisetakeren befinner seg dermed i en «take it or leave it» posisjon. Før signering av kontrakter er det derfor viktig å analysere disse nøye, for så å ta stilling til om man kan leve med dem. Standardkontrakter har en tendens til å ta vesentlig mer hensyn til den som har utformet dem, noe som spesielt viser seg når man ser på konsekvensene av kontraktsbrudd.

Imidlertid bør også franchisegiveren være oppmerksom på «faren ved» ensidige standardkontrakter. Dette gjelder spesielt ved bruk av standardkontrakter utformet i et land med en annen rettstradisjon enn Norge, f.eks. USA.
Amerikansk kontraktsrett tolererer normalt større ensidighet, og har ikke noe tilsvarende den norske avtalelovens §36, som gir domstolen adgang til helt eller delvis sette til side, eller endre, «urimelige» kontrakter. Et amerikansk foretak som ønsker å etablere en franchisekjede i Norge må ta hensyn til dette, og forutsetningsvis tilpasse kontraktsvilkårene til norsk rett. Her syndes det nok mye, kanskje fordi de fleste norske advokater har liten eller ingen kunnskap om forskjellene mellom norsk og amerikansk kontraktsrett, og fordi de ikke er godt nok kvalifiserte til å lese og analysere detaljerte kontrakter på engelsk. For franchisetaker er det utvilsomt en fordel å få med i avtalen at denne reguleres av norsk rett, og at Norge er rette verneting (stedet hvor en eventuell rettsak skal avholdes) i tilfelle rettslig tvist.

En franchisegiver har overfor franchisetakeren også behov for å beskytte sine immaterialrettigheter, herunder patenter og/eller varemerker. En franchises suksess er gjerne betinget av et innarbeidet varemerke med godt renomé. Franchisegiveren må derfor ha vid adgang til å heve kontrakten, og kreve erstatning, for det tilfellet at franchisetakeren skulle misbruke varemerket. Dette er det selvsagt uproblematisk å nedfelle i en standardkontrakt. Ofte innebærer en avtale mellom en franchisegiver og en franchisetaker at sistnevnte får ta del i omfattende forretningshemmeligheter, som f.eks. patenter, og det er da naturlig at franchisegiveren tar de nødvendige forbehold for å hindre at denne kunnskapen spres til uvedkommende utenfor franchisesystemet.

Konklusjon
Det er liten tvil om at franchising ikke bare har kommet for å bli, men at vi vil se en kraftig vekst for denne type forretningsdrift. Spesielt vil nok dette gjøre seg gjeldende innen hotell- hurtigmat og restaurantbransjen. Selv om franchising kan medføre at man må godta kontraktsvilkår som synes ensidige, gjelder den samme formel for suksess her som ellers i forretningslivet: Allier deg med gode rådgivere og medarbeidere, og gjør grundig forarbeid.

Publisert 08.03.01.
Oppdatert pr. 24.11.2005.