Voldsofre kan kreve erstatning fra gjerningsmannen. I tillegg kan det kreves erstatning fra staten Her gir Eurojurisadvokat Ørjan Berven en oversikt over hva som kreves for å få slik erstatning.

Innledning
Den som har lidd skade som følge av straffbare handlinger som har preg av vold eller tvang, kan kreve erstatning av gjerningsmannen. Dette gjelder både for skade som en har fått av fysisk, så vel som av psykisk art. Grunnlaget for dette finnes i lov om skadeerstatning kap.3.

Kravet kan både omfatte lidt økonomisk tap, framtidig tap, ménerstatning og erstatning for tort og svie. Det stilles selvsagt et krav om at det er årsakssammenheng mellom den straffbare handling og det tap som kreves erstattet. Jeg går i denne artikkelen ikke inn på beregningen av erstatningen, eller hva de enkelte krav konkret kan omfatte. Se artikkel; Utmåling av erstatning etter personskade.

Hvem kan kreve erstatning?
Det er først og fremst den som direkte har vært utsatt for den straffbare handling som kan fremme krav om erstatning mot gjerningsmannen.

Dersom den som den straffbare handling er begått mot er død, kan de etterlatte som avdøde på tidspunkt for dødsfallet helt eller delvis forsørget også kreve erstatning. Slik erstatning for forsørgertap vil særlig være aktuelt dersom avdøde forsørget små barn, eventuelt en ektefelle.

Litt om oppreisningserstatning
Dersom gjerningsmannen har påført offeret skaden forsettlig eller ved grov uaktsomhet, kan det også fremmes krav om erstatning av ikke økonomisk art (oppreisning). Det samme krav kan fremmes av en etterlatt ektefelle, samboer, barn eller foreldre dersom den handlingen er begått mot er død. Oppreisningskrav fremmes og idømmes stadig oftere. Høyesterett har i de senere år behandlet oppreisningskrav i forskjellige typer saker med tanke på en viss normering av beløpene som tilkjennes i oppreisningserstatning. Dette har medført at oppreisningserstatning for tap av en hjemmeboende sønn som er drept forsettlig er satt til kr. 120.000. (Rt.2001/s.274). Erstatning for datter som ble drept som følge av grov uaktsomhet fra lekestativprodusent er satt til kr. 75.000. (Rt. 2006/s.61). Oppreisningserstatning for forsettlig voldtekt er normert til kr. 100.000 (Rt. 2003/s.1580), mens den grovt uaktsomme voldtekt resulterer i oppreisningserstatning på kr. 60.000 etter avgjørelse i Høyesterett 22.08.2006.(Rt.2006/s.961).

En har imidlertid også sett eksempler på at retten har idømt langt høyere beløp i oppreisningserstatning til etterlatte mindreårige barn. Et eksempel på dette er giftdrapssaken fra Trondheim, som ble mye omtalt for noen år siden. Her ble offerets to mindreårige barn tilkjent erstatning på kr. 300.000,- hver. Det ble i den saken lagt særlig vekt på den belastning det var for de etterlatte å se på morens lidelser før hun døde.

Erstatningskravene mot en gjerningsmann kan bli svært betydelige, særlig dersom det påføres inntektstap, eller store utgifter må påregnes. Det er dessverre ikke alltid at den domfelte har inntekt eller formue til å kunne betale slik erstatning, selv om en får dom for dette.

Voldsoffererstatningsloven
For å styrke voldsofrenes stilling har Staten etablert en voldsoffer- erstatningsordning gjennom en egen voldsoffererstatningslov. Loven gir skadelidte et rettskrav på erstatning fra Staten dersom lovens vilkår for dette er oppfylt. Erstatningen etter voldsoffererstatningsloven utmåles etter de vanlige erstatningsregler.

Vilkår for erstatning etter Voldsoffererstatningsloven
Vilkåret for å oppnå erstatning fra Staten er at det må foreligge en personskade. Denne skaden må ha skjedd som følge av en forsettlig legemskrenkelse eller annen straffbar handling som har preg av vold eller tvang. I tillegg til de rene fysiske legemsskader kan dette dreie seg om ran, seksuelle overgrep i form av voldtekt eller misbruk av barn m.v.

Voldsoffererstatning fra Staten kan ytes selv om ingen er dømt for forholdet. Som hovedregel må handlingen være anmeldt til politiet med begjæring om straff. Den som søker erstatning må dessuten ha krevd at erstatningskravet tas med i en eventuell straffesak mot skadevolderen. Som nevnt kreves det likevel ikke at en gjerningsperson er straffedømt for handlingen. For å bli dømt til straff for en handling må påtalemyndigheten ha bevist ”ut over enhver rimelig tvil” at vedkommende har begått en straffbar handling. For å bli tilkjent erstatning, herunder voldsoffererstatning, er det tilstrekkelig at det foreligger ”klar sannsynlighetsovervekt” for at den skadelidte har vært utsatt for en straffbar handling. Dette oppfattes som en lavere grad av krav til bevis enn det som kreves til domfellelse for den straffbare handling. Dette har vært aktuelt i en rekke saker hvor gjerningsmannen er frifunnet for straffeskyld, men dømt til å betale offeret eller offerets etterlatte erstatning. Den mest kjente sak i så henseende er antakelig Birgitte Tengs saken. Her ble fetteren til den drepte Birgitte Tengs av lagmannsretten frifunnet for tiltalen om drap, men ble av samme rett like etter dømt til å betale Birgittes foreldre en erstatning for tapet av datteren.

Hva kan kreves erstattet?
Etter voldsoffererstatningsloven skal erstatningen dekke de samme erstatningsposter som en kan kreve dekket etter skadeserstatningsloven. Dette gjelder således både påførte og framtidige økonomiske tap, ménerstatning og oppreisning. Ménerstatning ytes bare under Statens ordning dersom den medisinske uførhetsgraden er større enn 15%.

Dersom skadelidte er under 16 år, utmåles nå erstatningen etter reglene om standardisert erstatning til barn i skl.§3-2a.

Voldsoffererstatning ytes med en øvre grense på 20 ganger grunnbeløpet i Folketrygden. Pr. i dag (april 07) vil dette si at det maksimalt kan utbetales erstatning med kr. 1 257 840,-. For skader på grunn av straffbare handlinger som har funnet sted før 01.07.2001 er maksgrensen kr. 200.000,- eller lavere etter den da gjeldende forskrift. Maksimumsgrensen gjelder for hvert enkelt skadetilfelle. Dette kan selvsagt få betydning for erstatning til et enkelt voldsoffer, særlig dersom det er store inntektstap, men vil sannsynligvis ha størst betydning for erstatningsutmåling når det er flere etterlatte som må dele på maksimumssummen.

Rammene for denne artikkelen tillater ikke å gå nærmere inn på enkelthetene i utmålingen av erstatning, eller de spesielle forhold knyttet til dette. Jeg finner likevel grunn til nevne at det etter loven skal gjøres fullt fradrag for utbetalinger fra forsikringer en har mottatt som følge av skaden.

Det er riktig også å ta med at den skadelidtes krav mot skadevolder går over på staten i den grad det utbetales erstatning etter voldsofferloven. Dette innebærer at det ikke kan oppnås dobbel dekning for de enkelte erstatningsposter, naturlig nok.

Krav på advokat-/ rettshjelperbistand
Den som er utsatt for en voldshandling vil i svært mange tilfeller vil ha krav på fri rettshjelp fra advokat til bistand med å fremme erstatningskrav både mot gjerningsmannen og overfor Voldsoffererstatningskontoret, som administrerer voldsofferordningen.

I de mest alvorlige tilfeller av legemskrenkelser og seksuelle overgrep er det også anledning til å få oppnevnt bistandsadvokat som kan veilede i forhold til straffesaken og erstatningskravene. En naturlig oppfølging vil også være å delta under hovedforhandling og der fremme og begrunne erstatningskravene nærmere.

Publisert: 19.04.2007.
Og publisert i «Eurojuris informerer»

Info fra Jusstorget.no:
Søknad om voldsoffererstatning fremmes for Kontoret for Voldsoffererstatning med Erstatningsnemda for voldsofre som klageinstans. Søknaden skal skrives på eget skjema. Dette kan lastes ned her  (blankett GA1501B hos justisdep.), eller man får det hos fylkesmannen, politiet, lensmannen, sosialkontoret eller trygdekontoret. Hos disse kan man også få hjelp til å fylle ut skjemaet.
I noen tilfeller kan man få dekket utgiftene til advokat/ rettshjelper som hjelper med å fylle ut søknaden, og andre nødvendige utgifter som oppstår i forbindelse med søknaden.

En grundig redegjørelse for den nye loven finner du i Ot. Prop nr. 4 (2000 – 2001).

Her gir Eurojurisadvokat Leif Egil Holstad et overblikk over de rettigheter en person som har blitt skadet vil kunne ha krav på etter folketrygdloven, og sammenhengen mellom trygderettigheter og eventuelt erstatningsoppgjør.

I. Innledning
Personskader som utløser krav om erstatning vil samtidig i stor grad også medføre at skadelidte får rettigheter etter bl.a. folketrygdloven, kommunehelsetjenesteloven, sosialtjenesteloven og pasientrettighetsloven, som igjen utfylles av en rekke sentrale viktige forskrifter. Trygderettighetene tilstås dog – med ett unntak – uavhengig av årsak, mens det i erstatningsretten er motsatt. Jeg vil i denne artikkelen gi et enkelt overblikk – uten at dette er uttømmende – over regelverket og hvilke rettigheter den skadelidte vil kunne ha krav på etter folketrygdloven og sammenhengen mellom trygderettighetene og erstatningsoppgjøret. Det vil i denne artikkelen også føre for langt av sted å redegjøre for alle ytelsene og vilkårene som er aktuelle, da folketrygdloven er omfattende.

Noen ganger utløser en tilstand automatisk en rettighet på en stønad, mens det ofte er en rekke skjønnspregede vilkår/vurderingstema som må anses oppfylt før en rettighet tilstås. Lovens ordlyd kan for eksempel være at en har ”krav på” eller ”kan få” og videre at det ved vurderingen av om en eksempelvis har rett til uførepensjon bl.a. vurderer hvorvidt ”hensiktsmessig behandling og attføring for å bedre inntektsevnen eller arbeidsevnen” er gjennomført, (ftrl.§12-5). Lovfestede skjønnspregede vilkår er nødvendig, men skaper ofte usikkerhet hos den skadelidtei forhold til dennes økonomiske rammer om hverdagen, hvilke hjelpemidler en vil kunne få osv. Det er viktig å være seg bevisst hvilke rettigheter en har, da det ikke alltid er slik at trygdekontoret informerer like godt om de ulike stønadene som kan tilstås, og en kan heller ikke uten videre forutsette at trygdekontoret er kjent med hele den faktiske og helsemessige situasjon den skadelidte er i.

II. Sammenhengen med erstatning
Det følger av skadeserstatningslovens (Skl) §3-1, tredje ledd, første punktum, at det ved erstatningsutmålingen gjøres fradrag for lønn under sykdom og lignende ytelser, trygde-ytelser, ytelser fra pensjonsordning i arbeidsforhold eller yrke og for forsikringsytelser i den utstrekning den erstatningsansvarlige har betalt premien.

Bakgrunnen for regelen er det naturlige utgangspunkt at skadelidtes samlede erstatning ikke skal overstige dennes faktiske økonomiske tap som følge av påført skade. Trygdeytelsene går, med unntak av oppreisning, til fradrag krone for krone i erstatningsoppgjøret. Dette skjer ved
at erstatningsberegningen baseres på h.h.v. hvilke inntekter/pensjoner vedkommende har med skaden og hvilken inntekt denne ville hatt uten skaden. Dette innebærer at dersom skadelidte er innvilget uførepensjon reduseres det årlige faktiske økonomiske tap og således går pensjonsutbetalingen til fradrag krone for krone i oppgjøret med forsikringsselskapet/ skadevolder.

Det skal i denne forbindelse bemerkes at dersom det i erstatningsoppgjøret skal gjøres fradrag for en trygdeytelse er forutsetningen at trygdeytelsen er relatert til samme tapspost som erstatningen evt. ville måtte dekke. Dette er hva som benevnes som kompensasjonsrelevans.
Det er en forutsetning for fradrag for ytelsen at det er skaden skadelidte har pådratt seg – og som skadevolder er ansvarlig for – som har utløst trygdeytelsen.

Naturlig nok kommer skadelidte først i kontakt med helsevesenet og trygdekontoret, sistnevnte i f h t sykepenger, senere evt. rehabilitering/attføring, hjelpemidler osv. I forbindelse med trygdens behandling av saken utredes/vurderes skadelidtes helsesituasjon av leger/ spesialister, et arbeid som også har betydning i erstatningsoppgjøret. Forsikringsselskapet foretar dog en selvstendig vurdering av skadelidtes helsesituasjon og i mange tilfeller kreves det at vurderinger av for eksempel hvorvidt det er årsakssammenheng mellom den skadevoldende hendelse og skadelidtes helsetilstand skal vurderes av spesialist som partene enes om.

Jeg vil nedenfor som nevnt gi et kort overblikk over hvilke ytelser/stønader som kan tilstås av trygdekontoret. Ytelser fra trygden forutsetter medlemskap, men jeg kommer ikke nærmere inn på vilkårene for dette her.

III. Stønad ved helsetjenester
Formålet med denne stønad – som er regulert i ftrl. del IV, kap. 5, er å gi helt eller delvis kompensasjon for nødvendige utgifter til helsetjenester ved bl.a. sykdom og skade. Det betales egenandel inntil fastsatt egenandelstak.

Trygden yter stønad til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling hos lege, hos tannlege for sykdom og for psykologhjelp. Videre dekkes behandling hos fysioterapeut, kiropraktor, ortopist og behandling for språk- og taledefekter, samtlige under den forutsetning at behandlingen anses å være av vesentlig betydning for skadelidtes funksjonsevne. Trygden dekker også utgifter til viktige legemidler, spesielt medisinsk utstyr og ortopediske hjelpemidler. Reise- og oppholdsutgifter for skadelidte og evt. ledsager dekkes på bestemte vilkår.

Utgifter til medisinsk hjelp vil i stor grad dekkes av folketrygden, men dersom det skulle være udekkede utgifter kan dette kreves dekket i erstatningsoppgjøret.

IV. Grunnstønad og hjelpestønad
Grunnstønaden (ftrl.§6-3) er et tilskudd til nødvendige ekstrautgifter skadelidte har fått som følge av varig sykdom, skade eller lyte. Det må dreie seg om dokumenterte utgifter til drift av tekniske hjelpemidler, transport (herunder egen bil) m.v. Oppregningen av hvilke utgifter stønaden kan dekke er uttømmende.

Hjelpestønaden (ftrl.§6-4) ytes skadelidt som har om har behov for særskilt tilsyn og pleie.
Det må dreie seg om et privat pleieforhold, og det forventes i den forbindelse at pårørende til en viss grad utfører tilsyn/pleie uten at dette utløser krav på hjelpestønad. Hjelpestønad er noe annet enn kommunal omsorgslønn. En har ikke rett på begge ytelser og hjelpestønaden skal i den forbindelse benyttes først.

Forhøyet hjelpestønad (ftrl.§6-5) kan gis barn og unge under 18 år som har et større behov for pleie og tilsyn enn det som gis under hjelpestønaden. En rekke vurderingsmomenter er angitt i bestemmelsen og det er også en forutsetning at ytelsen i så tilfelle gir vedkommende bedre muligheter til å bli boende i familiehjemmet.

V. Sykepenger
Sykepenger ytes til den som er arbeidsufør på grunn av en funksjonsnedsettelse som klart skyldes sykdom eller skade, jfr. ftrl. §8-4. Sykepenger tilstås for øvrig i en del andre tilfelle som er oppregnet i nevnte bestemmelse. Arbeidsuførhet som skyldes sosiale eller økonomiske problemer og lignende gir ikke rett til sykepenger. Arbeidsuførheten må dokumenteres med en legeerklæring, dog ikke i arbeidsgiverperioden hvor det er anledning å benytte egenmelding

Skadelidte får gjennom tilståelse av sykepenger dekket sitt lønnstap fullt ut fra første dag, dog slik at inntekter høyere enn seks ganger folketrygdens grunnbeløp (ca. kr. 368.000,-) ikke kompenseres av trygden. De første 14 dagene dekkes normalt av arbeidsgiver og da kan det ytes sykepenger fra trygden i maksimalt 250 dager (5 dagers uke). Dersom trygden også dekker de to første ukene ytes det sykepenger i maksimalt 260 dager. Det er særregler for selvstendig næringsdrivende.

Det kan ytes graderte sykepenger dersom skadelidte bare er delvis arbeidsufør, men arbeidsevnen må da være nedsatt med minst 20%.

VI. Ytelser under medisinsk rehabilitering og yrkesrettet attføring
I forlengelsen av sykepengene kommer – om skadelidte ikke blir frisk – medisinsk rehabilitering, se ftrl. kap 10, eller yrkesrettet attføring, se ftrl. kap. 11. Begge stønader skal dekke skadelidtes utgifter til livsopphold og dekkes med 66% av inntekt. Denne inntektsnedgangen er naturlig nok for mange svært vanskelig å takle økonomisk. Det er her viktig at forsikringsselskapet/skadevolder bes dekke tapet fortløpende etter beregninger eller ved akontoutbetalinger, som er det mest vanlige. Hvor det ikke er klarlagt hvorvidt skadevolder er ansvarlig, for eksempel hvor årsakssammenhengen mellom skadehendelsen og dagens helsetilstand/reduksjonen i arbeidsevnen ikke er avklart, vil forsikringsselskapet i de fleste tilfeller heller ikke utbetale noe akontobeløp. Hvor det skal innhentes sakkyndighets-utredninger medfører dette at det vil ta svært lang tid før skadelidte får vite om selskapet erkjenner ansvar og vil utbetale erstatning, hvilket kan innebære en stor påkjenning for skadelidte både psykisk og økonomisk.

Stønad under medisinsk rehabilitering – bedring av funksjonsevnen – gis mens skadelidte er under aktiv behandling med utsikt til å bedre sin arbeidsevne. Normal lengstetid for stønaden er 52 uker.

Attføringspenger ytes når skadelidte gjennomfører attføringstiltak eller venter på dette.

Skadelidte har overfor skadevolder en tapsbegrensningsplikt og det skal i forbindelse med erstatningsutmålingen bl.a. tas hensyn til skadelidtes muligheter for omskolering. I forhold til evt. senere vurdering av om uførepensjon skal innvilges er det også et vilkår at bl.a. hensiktsmessig attføring er forsøkt.

VII. Uførepensjon
Dersom skadelidte har gjennomgått behandling og attføring og har fått evnen til å utføre inntektsgivende arbeid er varig nedsatt med minst halvparten vil denne kunne tilstås uførepensjon. Det følger av ftrl. §12-6 at den medisinske lidelsen må ha medført varig funksjonsnedsettelse av en slik art og grad at den utgjør hovedårsaken til nedsettelsen av inntektsevnen/arbeidsevnen.

Det er innført regler om tidsbegrenset uførestønad som kan tilstås hvor det er en mulighet for at skadelidte bedrer sin ervervsevne. Stønaden gis for ett til fire år.

VIII. Yrkesskadedekning
Med yrkesskade menes personskade, sykdom eller dødsfall som følge av en arbeidsulykke. En sykdom kan også godkjennes som yrkessykdom hvis denne skyldes en skadelig påvirkning fra arbeidsmiljøet og denne sykdommen er nevnt i forskrift over sykdommer som skal godkjennes, de såkalte listesykdommene.

Ulykken eller påvirkningen må være skjedd mens skadelidte har vært yrkesskadedekket, hvilket de fleste arbeidsgrupper er.

Flere av ytelsene nevnt ovenfor beregnes etter gunstigere regler for yrkesskadde og skadelidte vil også kunne ha rett til menerstatning fra folketrygden dersom denne som følge av skaden har fått varig mén.

Publisert 12.04.2007.
Også publisert i Eurojuris Informerer