De fleste ekteskap varer til den ene ektefellen dør. Når den ene ektefellen dør, går hans eller hennes eiendeler over på arvingene. Blant arvingene finner vi den lengstlevende ektefellen, som ofte foretrekker å sitte i uskifte. Dersom lengstlevende sitter i uskifte, utsettes skiftet og lengstlevende får da full disposisjonsrett over avdødes eiendeler. Ved reglene om uskifte prioriteres lengstlevendes interesser. Økonomien blir ikke revet opp, men fortsetter som før. Reglene om uskifte finner vi i arveloven.
Men i noen tilfeller vil et skifte skje straks mellom avdødes arvinger og lengstlevende ektefelle. Hvilke regler som gjelder ved et slikt skifte, kan være vanskelig å få en oversikt over. Denne artikkelen vil derfor gi en oversikt over de viktigste reglene.
Hva menes med sammensatt skifte?
Med sammensatt skifte menes skifte av felleseiet mellom lengstlevende ektefelle og avdødes arvinger. Siden det bare er avdødes midler som skal fordeles til arv, må man foreta en deling av gjenstandene som var felleseiet mellom ektefellene før arven kan fordeles. Skiftet kalles derfor ”sammensatt”, man må først foreta en fordeling av felleseiet mellom ektefellene og deretter en fordeling av arven etter avdøde.
Fordelingen av felleseiet mellom lengstlevende ektefelle og avdødes arvinger
Reglene om skifte av felleseiet mellom lengstlevende ektefelle og avdødes arvinger finner vi i ekteskapslovens kapittel 15. Et slikt felleseieskifte vil ikke skje automatisk, det kreves aktivitet fra enten lengstlevende eller avdødes arvinger. Ofte utsettes skifte på bakgrunn av en avtale eller etter reglene om uskifte, et skifte må derfor kreves for at det blir foretatt.
Skjæringspunktet for delingen settes ved ektefellens død. Dette innebærer at det som lengstlevende erverver etter førsteavdødes bortgang holdes utenfor skiftet, uansett om dette er en gave, arv eller vederlag for arbeid. Verdsettelsen av de midlene som skal deles, knyttes til eiendelenes verdi ved utlodningstidspunktet hvis det blir foretatt offentlig skifte, eller når det bestemmes hvem som skal overta hva i et privat skifte. Det er verdien etter fradrag for gjeld som er gjenstand for deling.
Dersom det kreves et skifte, bygger delingen av felleseiemidlene på de samme reglene som gjelder ved separasjon og skilsmisse. Disse reglene finner vi i ekteskapslovens kapittel 12. Det er her viktig om å vite hva som inngår i felleseiet, fordi det er dette som er gjenstand for deling.
Hovedregelen etter ekteskapslovens kapittel 12
Hovedregelen er at felleseiet skal deles likt, ved et skifte av felleseiet mens begge lever skal det som utgangspunkt være en likestilling mellom ektefellene. Men det foreligger mange viktige unntak fra denne formelle hovedregelen. Disse unntakene kan følge av loven eller av avtale mellom ektefellene.
Unntak fra den formelle hovedregelen om likedeling
Ektefellene kan ha inngått en avtale om at visse eiendeler skal være særeie. En slik avtale må inngås ved ektepakt, og innebærer at det en ektefelle eier eller senere erverver, vil bli unntatt fra deling.
I loven finner vi en viktig unntaksbestemmelse, regelen om skjevdeling. Skjevdeling innebærer at formuesverdier som klart kan føres tilbake til midler ektefellen hadde før inngåelse av ekteskap eller som er ervervet som arv eller gave, kan holdes utenfor likedelingen. Dersom for eksempel en ektefelle har arvet er hus etter sine foreldre, kan vedkommende kreve at huset ikke skal være gjenstand for deling. Men dette må ikke føre til et åpenbart urimelig resultat for den andre ektefellen.
Forloddsregelen er også en viktig unntaksbestemmelse i ekteskapsloven. Dette er en regel som innebærer at en ektefelle kan holde visse eiendeler utenfor delingen. Dette kan være eiendeler som utelukkende tjener til ektefellens personlige bruk, pensjonsordninger, eiendeler av personlig karakter eller verdien av en erstatning man har mottatt i forbindelse med en personskade.
Den siste viktige unntaksbestemmelsen i ekteskapsloven er regelen om vederlagskrav. Dersom en ektefelle har brukt felleseiemidler for å øke verdien av særeiemidler, kan den andre ektefellen kreve et vedelag for dette.
Reglene i ekteskapslovens kapittel 12 gjelder ikke fullt ut ved sammensatt skifte
Det er viktig å merke seg at reglene som deling etter ekteskapslovens kapittel 12 ikke gjelder fullt ut når felleseiet skal deles mellom lengstlevende og avdødes arvinger. Avdødes arvinger er fratatt visse rettigheter som avdøde selv ville hatt dersom ekteskapet hadde endt i separasjon eller skilsmisse. Den lengstlevende ektefellen står derfor sterkere enn arvingene, og er gitt flere særrettigheter.
Hvilke rettigheter er avdødes arvinger fratatt?
I ekteskapslovens kapittel 15 er det inntatt noen unntak fra reglene etter kapittel 12, som innebærer at arvingene er fratatt visse rettigheter. Men den viktige unntaksregelen om skjevdeling gjelder fullt ut.
Avdødes arvinger kan ikke kreve forlodds uttak, forloddsregelen i ekteskapsloven gjelder ikke for arvingene. Dette innebærer at de eiendeler og rettigheter som avdøde selv kunne ha holdt utenfor delingen, nå går inn i felleseiet. Avdødes arvinger kan heller ikke kreve vederlag dersom den andre ektefellen har brukt felleseiemidler til å øke verdien av særeiemidlene eller midler som er unntatt fra likedelingen.
Her er avdødes arvinger fratatt rettigheter som kan bety mye for oppgjøret. Disse rettighetene er i behold for lengstlevende ektefelle. Likhetsreglene gjelder derfor ikke mellom avdødes arvinger og lengstlevende ektefelle, noe som kan vises med et enkelt eksempel:
Dersom lengstlevende har øket sitt særeie med midler fra felleseiet, kan ikke arvingene kreve vederlag. Men dersom det var avdøde som hadde forøket sitt særeie med felleseiemidler, kan lengstlevende kreve vederlag.
Det er også bare lengstlevende som kan sette en avtale om særeierettigheter eller avtale om unntak fra skjevdeling ut av kraft, hvis den vil virke urimelig. Denne retten til å kunne lempe en avtale har ikke avdødes arvinger.
Fordeling av arven
Etter at man har foretatt et skifte av felleseiet, skal dødsboet deles mellom arvingene etter alminnelige regler om dødsboskifte. Dødsboet omfatter avdødes særeie, samt det felleseie som tilkommer avdøde. Dødsboet kan derfor bli forskjellig fra det avdøde eide og rådet over da han levde, noe som kan vises med et lite eksempel:
Peder Ås og Marte Kirkerud var gift. Peder eide og rådet over kr. 1 000 000 mens han levde. 300 000 kroner av dette var arv fra hans mor. Marte hadde verdier for kr. 500 000, som var ervervet under ekteskapet med Peder. Da Peder døde, skulle Marte skifte med avdødes arvinger. Felleseiet skulle deles med kr. 700 000 fra Peder og kr. 500 000 fra Marte. Dødsboet fikk da kr. 600 000 fra felleseiet og de kr. 300 000 som ble skjevdelt, til sammen kr. 900 000.
Ved fordelingen av arv, har lengstlevende særskilte rettigheter når det gjelder å få utlagt enkelte eiendeler til seg. Disse reglene finner vi i skiftelovens § 63. Dette gjelder de eiendeler som lengstlevende ektefelle fullt ut eller for det vesentlige har brakt inn i boet, dersom dette ikke er åpenbart urimelig. Men lengstlevende kan også kreve boligeiendom som har tjent til ektefellenes felles bolig samt innbo utlagt til sin lodd, uten hensyn til hvem som har brakt eiendelene inn i boet, dersom dette ikke er åpenbart urimelig.
De nærmere reglene om retten til arv, og hvor mye de ulike arvingene kan kreve, finner vi i arveloven. Avdødes ektefelle har rett til ¼ i arv dersom avdøde hadde barn, men en minstearv på 4 ganger grunnbeløpet. De nærmeste slektsarvingene er avdødes barn, og dersom det er flere barn arver hver ”gren” like mye.
Artikkelen er skrevet sammen med stud jur Ingerid Borge
Publisert 1.03.08