Dersom kjøper av ny eller brukt bil eller andre gjenstander oppdager mangler ved den, må han reklamere innen rimelig tid for å forfølge kravet, og unngå at kravet blir foreldet. Her skriver advokatene Skarning og Liavaag fra advokatfirma Kvale om reglene som gjelder for reklamasjon og foreldelse av mangelskrav i forbrukerkjøp, sett i lys av en nylig avsagt Høyesterettsdom – «Rustdommen»
1. Innledning
Høyesterett avsa dom 13. juni 2013 (Rustdommen, Rt 2013 s 865), om hvilke reklamasjons- og foreldelsesfrister som gjelder etter at det er utført en mangelfull mangelsutbedring på bil kjøpt i forbrukerkjøp. Forbrukerkjøp vil si at bilen var solgt fra profesjonell forhandler (næringsvirksomhet) til privatperson (ikke næringsvirksomhet), sml. forbrukerkjøpsloven § 1. Vi kaller forbrukerkjøperen også kunden i denne artikkelen.
Forbrukerkjøpsloven har som formål å gi forbrukerne en særlig beskyttelse, når han eller hun handler med næringsdrivende. Forbrukeren ses da som den svake part. Salg av bil mellom privatpersoner er derimot ikke forbrukerkjøp, og reguleres isteden av kjøpsloven av 1988. Her er avtalefriheten større, og partene anses mer likeverdige. Denne artikkelen gjelder forbrukerkjøp og forbrukerkjøpsloven av 2002.
Dersom forbrukeren ikke er fornøyd med den vare som er kjøpt, og denne ikke er i samsvar med det avtalte, kan han holde hele eller deler av kjøpesummen tilbake, kreve retting eller omlevering, kreve prisavslag, heving eller erstatning. Vilkårene for å kunne bruke de enkelte beføyelser (rettigheter) fremgår av forbrukerkjøpsloven kapittel 6.
Felles for beføyelsene er at forbrukeren må reagere innen rimelig tid når han eller hun ser at kjøpsgjenstanden ikke svarer til forventningene. Om han ikke reagerer i tide, kan han miste de beføyelser som loven gir ham.
Dersom forbrukeren ikke når frem med sitt krav overfor forhandleren må han, innen visse frister, ta ut rettslige skritt eller klage til Forbrukertvistutvalget, for at ikke kravet skal foreldes etter foreldelsesloven.
Artikkelen er skrevet på bakgrunn av Rustdommen i Høyesterett 13. juni 2013 (Rt 2013 s 865), hvor artikkelforfatterne representerte Norges Bilbransjeforbund (NBF).
2. Rustdommen 13. juni 2013 – tilbakevendende rustskader
Rustdommen gjaldt en privat kjøper av bruktbil fra profesjonell forhandler i 2003. Det oppsto rust på bl.a. dørene og bilen ble av forhandleren utbedret for rustskadene i 2006, uten at dette kostet kunden noe. Det viste seg imidlertid at rustskadene kom tilbake på de samme stedene i 2009, og at reparasjonen i 2006 dermed hadde vært mislykket. Dette til tross for at forhandleren hadde benyttet anbefalt rustverksted, og ikke kunne bebreides.
Den absolutte reklamasjonsfristen i forbrukerkjøpsloven på 5 år var på dette tidspunkt (2009) gått ut. Spørsmålet var dermed for det første om kunden hadde mistet sin rett fordi fristen hadde gått ut. For det andre var spørsmålet om kravet var foreldet etter de alminnelige foreldelsesregler, som tilsier foreldelse etter tre år.
Høyesterett fant både at reklamasjonsretten var i behold og at kravet ikke var foreldet. Når den første reklamasjonen i 2006 var innenfor den absolutte reklamasjonsfristen, måtte fristen anses for å være overholdt. Da løp det ikke lenger noen absolutt reklamasjonsfrist, bare en relativ reklamasjonsfrist om at man må reklamere innenfor en rimelig tid fra man oppdager eller burde oppdaget at mangelsutbedringen hadde vært mislykket.
Dommen anses å kunne få betydning ikke bare ved mangelsutbedringer på biler, men også ved utbedringer andre mer varige forbruksgjenstander som båter og hvitevarer.
3. Nærmere om reklamasjonsreglene i forbrukerkjøpsloven § 27
Tidspunktet for når kunden må reagere er lovfestet slik i forbrukerkjøpsloven § 27;
”Dersom det foreligger en mangel ved tingen, må forbrukeren innen rimelig tid etter at han eller hun oppdaget eller burde ha oppdaget den, gi selgeren melding om at han eller hun vil påberope seg mangelen (reklamasjon). Denne fristen for å reklamere kan aldri være kortere enn to måneder fra det tidspunkt da forbrukeren oppdaget mangelen.
Reklamasjon må senest skje to år etter at forbrukeren overtok tingen. Dersom tingen eller deler av den ved vanlig bruk er ment å vare vesentlig lengre, er fristen for å reklamere fem år. Dette gjelder ikke så langt selgeren ved garanti eller annen avtale har påtatt seg ansvar for mangler i lengre tid.”
I forbrukerkjøpsloven § 27 er det i første og annet ledd gitt en relativ og en absolutt frist for å reklamere over mangler ved den kjøpte gjenstand;
Den relative fristen sier at kunden må reklamere innen rimelig tid fra kunden som kjøper oppdaget eller burde oppdaget mangelen. Dersom kunden venter unødig lenge med å reklamere overfor selger mister kunden dermed ditt mangelskrav mot selger.
Den absolutte fristen er en maksfrist for når kunden kan reklamere over mangler ved gjenstanden, som gjelder uavhengig av om mangelen er oppdaget eller burde vært oppdaget. Normalt er den absolutte fristen 2 år i forbrukerkjøp. Reklamasjonsfristen for mer varige bruksgjenstander som biler, båter og hvitevarer er derimot 5 år. Ved kjøp av brukte varer må det bli en konkret vurdering av om den absolutte fristen er 2 eller 5 år. Dersom tingen slik den var på kjøpstidspunktet ved vanlig bruk må forventes å vare vesentlig lenger enn 2 år, er fristen 5 år. Det vil normalt være tilfelle ved kjøp av både brukte biler og båter.
4. Mangelsvurdering og reklamasjon
4.1 Mangelsvurderingen
Når en eventuell mangel viser seg, må det gjøres en vurdering av hvorvidt det foreligger en mangel ved tingen i kjøpsrettslig forstand. Det er ikke alt kunden er misfornøyd med som innebærer at det foreligger en mangel som selger svarer for. Utgangspunktet er hva som er avtalt mellom partene.
I forbrukerkjøpsloven er momentene i denne vurderingen angitt slik i § 15:
”Tingen skal være i samsvar med de krav til art, mengde, kvalitet, andre egenskaper og innpakning som følger av avtalen. Hvis det ikke følger noe annet av avtalen, skal tingen
a) passe for de formål som tilsvarende ting vanligvis brukes til
b) svare til det som forbrukeren har grunn til å forvente ved kjøp av en slik ting når det gjelder holdbarhet og andre egenskaper
c) passe for et bestemt formål som selgeren var eller måtte være kjent med da kjøpet ble inngått, hvis selgeren har akseptert dette formålet eller forbrukeren ellers har hatt rimelig grunn til å bygge på selgerens sakkunnskap og vurdering
d) ha egenskaper som selgeren har vist til ved å legge frem en prøve eller modell ”
Det er i utgangspunktet en mangel hvis bilen ikke er i samsvar med det avtalte og det som har oppstått ikke skyldes:
– normal slitasje
– at kunden har påført bilen skade selv
– at bilen på andre måter er blitt utsatt for ytre påvirkninger
Dersom man har kjøpt en bil eller båt i grei stand og ikke for høy alder, vil for eksempel feil ved girkasse, bremser eller motor rett etter levering ofte være kjøpsrettslige mangler. Det behøver kunden vanligvis ikke regne med. I Rustsaken var tilbakevendende rust på samme sted ansett å være en mangel. Men denne vurderingen vil kunne vært annerledes etter lengre tid. Rust på gamle biler må man regne med.
Om mangelsvurderingen i forhold til brukte gjenstander sa Høyesterett i Rustdommen (avsnitt 44):
”I Ot.prp.nr.44 (2001-2002) om forbrukerkjøp, side 181 fremheves betydningen av at det er tale om bruktsalg slik:
« Ved salg av brukte varer må man i større grad også trekke inn den konkrete salgsgjenstandens tilstand, og vurderingen må skje på grunnlag av varens tilstand på det tidspunktet den selges. Ved salg av bruktbiler kan det ofte være aktuelt å si at bilen er ment å vare vesentlig lengre enn to år. En annen sak er at kjøperen i større grad må være forberedt på at mindre deler og lignende svikter uten at dette kjøpsrettslig sett utgjør en mangel. Ved kjøp av bruktbiler må en i noen grad være forberedt på større utgifter til reparasjoner, vedlikehold mv. » ”
Det blir lettere konstatert kjøpsrettslig mangel ved nyere enn eldre gjenstander fordi forventningene og prisen vanligvis er forskjellig.
4.2 Kravet til reklamasjon
Når kunden mener det foreligger en mangel må han eller hun reklamere innen rimelig tid. Av bevismessige grunner er det fornuftig å reklamere skriftlig eller pr. e-post.
Høyesterett legger til grunn at den absolutte fristen som et utgangspunkt anses overholdt dersom forbrukeren reklamerer første gang innenfor fristen. Det foreligger etter dette ingen absolutt frist i loven for å reklamere over mangler ved utbedringen., men kunden må reagere innen rimelig tid. Hva som er en rimelig frist må vurderes konkret i det enkelte tilfelle. Forbrukerkjøpsloven § 27 første ledd angir at denne fristen likevel ikke kan være kortere enn to måneder.
For forbrukeren gir dommen en beskyttet rett til å reklamere over en mangelfull reparasjon, selv om mangelen kommer tilbake etter utløpet av den absolutte reklamasjonsfristen.
Høyesteretts dom er imidlertid forbeholdt utbedringer av det som anses som en mangel i kjøpsrettslig forstand.
Utbedringer av feil som forhandler foretar ut fra kulanse (service) vil dermed ikke avskjære den absolutte fristen. Flere forhandlere vil antagelig reservere seg når de foretar reparasjoner, slik at de foretar reparasjon uten å erkjenne at det foreligger en mangel. På denne måten vil forhandlerne fortsatt kunne utøve ekstraservice ved å reparere «småfeil» som ikke utgjør en kjøpsrettslig mangel, men uten å risikere å ha ansvar for bilreparasjoner for kundene lenger enn de plikter etter loven.
Høyesteretts dom får også bare betydning der det er snakk om at den samme mangelen viser seg ikke å ha vært fjernet ved den første reparasjonen. For andre mangler er reklamasjonsretten falt bort etter at den absolutte fristen er gått ut. Om det er samme mangel eller en ny mangel kan i enkelte tilfeller være tvilsomt, og vil kunne føre til tvister mellom partene. Her vil vurderinger fra sakkyndige kunne være til hjelp, og kunden vil kunne kontakte NAF for slik bistand.
4.3 Avtalt absolutt reklamasjonsfrist
Rustsaken illustrerte problemet med usikkerhet for de profesjonelle forhandlerne dersom det ikke foreligger en absolutt reklamasjonsfrist ved tilbakevendende mangler. Denne usikkerheten kan medføre at det blir dyrere for alle å handle hos profesjonelle bil- og båtselgere, og dermed en ulempe for alle. Men her trakk Høyesterett en mulig løsning opp av hatten;
Det anses ikke å være noe rettslig hinder mot at det kan avtales en absolutt frist for å reklamere på et utbedringsarbeid utenfor forbrukerkjøpslovens grenser. Er disse tilfredsstilt har man avtalefrihet på utsiden av lovens beskyttelse. Dette kan utledes av Høyesteretts merknad i dommens avsnitt 43;
«Poenget i vår sammenheng er likevel at slike absolutte frister vel etter omstendighetene kan avtales, men vanskelig kan oppstilles av domstolene på fritt grunnlag.»
Vi antar at forhandlerne etter dommen vil innta en slik absolutt frist i sine standard salgsavtaler, så lenge forbrukeren får den beskyttelse som forbrukerkjøpsloven gir. For eksempel kan man tenke seg at det tas inn en klausul om at ved tilbakevendende mangler, som det er reklamert på i riktig tid, så svarer forhandleren i inntil ett år etter den absolutte reklamasjonsfrist.
5. Foreldelsesreglene
Det ble også stilt spørsmål i saken om kravet på utbedring var foreldet i henhold til foreldelsesloven, fordi det var gått mer enn tre år etter både leveringen og reparasjonen. Om dette uttalte Høyesterett i avsnitt 57:
”Kjøper ble høsten 2005 oppmerksom på rustskader på bilen, og reklamerte overfor selger, som utbedret manglene i juni måned 2006. Når utbedringen viste seg å være mangelfull – uegnet til å stoppe videre rustangrep – kan det reises spørsmål om dette må regnes som et eget mislighold som utløser en ny foreldelsesfrist for å gjøre gjeldende ytterligere krav på utbedring. Jeg tar ikke stilling til det. Dersom vi tar utgangspunkt i at foreldelsesfristen begynte å løpe ved levering, utløp foreldelsesfristen 29. november 2006. På dette tidspunkt var ankemotparten ikke kjent med at bilen fremdeles var beheftet med en mangel; kjøperen manglet nødvendig kunnskap om kravet. Det følger da av foreldelsesloven § 10 nr. 1 at fordringen først foreldes 1 år etter at kjøperen fikk eller burde skaffet seg kunnskap om grunnlaget for kravet.”
Nytt krav kunne derved ikke foreldes før ett år etter at forbruker ble kjent med eller burde blitt kjent med at bilen fortsatt hadde mangel. Foreldelsesreglene kommer således etter reklamasjonsreglene, og angir de ytterste rammene. Men forbrukeren må samtidig være oppmerksom på at det ikke er nok å reklamere for å avbryte en foreldelsesfrist. Avbrudd av foreldelse vil kunne gjøres ved rettslige skritt eller klage til Forbrukertvistutvalget, jf foreldelsesloven §§ 15 og 16. Et annet alternativ er forhandlerens erkjennelse etter foreldelsesloven § 14.
6. Avslutning
Mangler ved bil, båt og andre forbruksgjenstander skaper tvister mellom både private og profesjonelle. Med Høyesteretts dom i Rustsaken har vi fått noen avklaringer av spørsmålene om reklamasjon og foreldelse når mangelen kommer tilbake. Forbrukerens rettigheter er ikke avskåret når han reklamerer innen rimelig tid, og en gang innen den absolutte reklamasjonsfristen. Høyesterett åpner for at partene også i forbrukerforhold kan avtale en absolutt reklamasjonsfrist etter utløpet av lovens reklamasjonsfrister. Det vil kunne være praktisk for at forhandler skal unngå stadig tilbakevendende reklamasjoner etter forbrukerkjøpslovens frister, en usikkerhet som vil kunne fordyre handel med brukte biler for alle.
For å stoppe foreldelse av mangelskravet må kjøperen, hvis ikke forhandleren erkjenner kravet, ta ut rettslige skritt eller klage til Forbrukertvistutvalget innen treårsfristen eller tilleggsfristen på et år etter at han fikk eller burde skaffet seg kunnskap om mangelen.
Publisert 16.09.2013.