Jusstorget

- lettlest juss og juridisk hjelp

by

Hjelp, jeg skal være vitne i sivil sak

Hjelp, jeg skal være vitne i sivil sak

Mange vil en eller flere ganger i livet oppleve å måtte vitne i en rettssak.

Her får du en oversikt over de viktigste reglene som gjelder for vitner i sivile saker.

Reglene om vitneplikt og vitneførsel i sivile saker fremgår i hovedsak av tvisteloven kap 24 (tvl).

Har man plikt til å møte som vitne?
Utgangspunktet er klart. Alle som er lovlig innkalt som vitne i en rettssak og bor eller oppholder seg i Norge, har plikt til å møte opp og vitne.

Ved lange avstander er det aktuelt at vitne deltar via såkalt «fjernavhør«. Dette skal som hovedregel skje via videooverføring, men kan også foretas kun med lyd. Fjernavhør kan foretas dersom direkte avhør ikke lar seg gjennomføre eller er spesielt byrdefullt eller kostnadskrevende. Dersom kostnadene eller ulempene med forklaring direkte for den dømmende rett er store i forhold til den betydning tvisten har for partene, kan fjernavhør alltid foretas. (tvl § 21-10)

Den som etter lovlig innkalling trosser vitneplikten og ikke møter opp, kan etter beslutning av retten pågripes og hentes av politiet.

Vitneinnkallingen (tvl § 13-3)
Har partene i saken har advokater som prosessfullmektiger, skal advokatene innkalle vitnene sine. Har partene ikke advokater, er det vanligvis retten som stevner vitnene. Retten kan imidlertid pålegge partene å stevne vitnene sine selv.

Innkallingen skal angi saken og formålet med rettsmøtet og gi vitnet de opplysninger som trengs for å overholde møteplikten (tid, sted osv). Den skal kort opplyse om regler for møtegodtgjøring, og om virkningene av å utebli.

Innkallingen skal i utgangspunktet skje med minst en ukes varsel, men i hastesaker (f.eks. saker som gjelder midlertidig forføyninger) skal det gis så vidt mulig 1 dags varsel. Vitner som befinner seg i nærheten av rettsstedet eller et sted hvor fjernavhør kan foretas, plikter å møte straks om dette kan skje uten vesentlig ulempe for vitnet.

Er vitnet barn under 12 år, avgjør retten etter en avveining av hensynet til barnet og sakens opplysning om avhør skal foretas. Barnet innkalles bare når det er grunn til å tro at det kan avhøres.

For barn mellom 12 og 16 år, bestemmer retten hvordan avhøret skal gjennomføres under hensyn til barnets interesser og til en forsvarlig opplysning av saken.
Barn under 16 år skal ikke avgi forsikring.

Barnets verge (vanligvis foreldrene) eller en annen foresatt gis mulighet for å være til stede under avhøret hvis ikke særlige grunner taler mot det. En slik særlig grunn kan være at vitneprovet gjelder samværsrett til barnet.

Forklaringsplikten (tvl § 21-5)
Utgangspunktet er at vitnet har forklaringsplikt.
Det er imidlertid en rekke unntak fra forklaringsplikten. De viktigste er:

  • En parts ektefelle, samboer, fraskilte, slektning i rett opp- eller nedstigende linje og søsken kan nekte å gi forklaring om det som er meddelt dem av parten.
    Opplysninger til skade for parten, men som ikke er meddelt vitnet av parten selv, plikter vitnet likevel å fortelle om.
  • Vitnet kan nekte å svare på spørsmål når svaret vil kunne utsette vitnet eller nære slektninger for straff.
  • Retten kan frita et vitne å svare på spørsmål ved fare for vesentlig tap av sosialt omdømme eller vesentlig velferdstap av annen art for parten eller vitnet eller noen av hans eller hennes nærmeste ut fra en vurdering av sakens art, forklaringens betydning for sakens opplysning og forholdene ellers ville være urimelig å pålegge vitnet å forklare seg. Dette er ingen ubetinget fritaksrett og det skal mye til for at fritak gis av retten. Dette er ingen generell fritaksrett, men fritak fra å svare på enkeltspørsmål.
  • Retten kan også frita en parts forlovede, fosterforeldre, fosterbarn og fostersøsken for vitneplikt om forhold som er meddelt av parten.
  • Prester i statskirken og i registrerte trossamfunn, advokater, leger, psykologer, apotekere, jordmødre eller sykepleiere har taushetsplikt om opplysninger som er betrodd dem i deres stilling. Taushetsbelagte opplysninger kan de heller ikke gi i en rettssak.
    Den som har krav på hemmelighold kan løse disse yrkesgruppene fra sin taushetsplikt. I så fall inntrer den vanlige forklaringsplikten.
  • Opplysninger som vitnet ikke kan gi uten å krenke lovbestemt taushetsplikt han har som følge av tjeneste eller arbeid for bl.a. stat eller kommune og enkelte offentlige etater. Her kan vedkommende departement løse vitnet fra taushetsplikten.
  • Opplysninger som holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet eller forhold til fremmed stat. Her er det regjeringen som eventuelt må løse vitnet fra taushetsplikten.
  • Journalister kan nekte å oppgi sine kilder. Når vektige samfunnsinteresser tilsier at opplysningen gis og den er av vesentlig betydning for sakens oppklaring, kan retten etter en samlet vurdering likevel pålegge vitnet å oppgi navnet.
  • Et vitne kan nekte å svare på spørsmål når det ikke kan svare uten å åpenbare en forretnings- eller driftshemmelighet. Retten kan likevel pålegge vitnet å forklare seg når den etter en avveining av de stridende interesser finner det påkrevd.
    Når retten antar at vitnet ikke har forklaringsplikt, skal den gjøre vedkommende oppmerksom på dette.

Når et vitne er pålagt å avgi forklaringer som i utgangspunktet er taushetsbelagt, kan retten bestemme at forklaringene skal avgis for lukkede dører og i legge de tilstedeværende taushetsplikt om de opplysninger som fremkommer.

Vitneforklaringen
Vitneforklaringen begynner med at rettens leder spør vitnet om navn, fødselsdato, stilling, bopel og forhold til partene.
Retten kan også spørre vitnet om andre omstendigheter som kan ha innflytelse på bedømmelsen av forklaringen.
I stedet for bopel kan vitnet oppgi arbeidssted. Oppgir vitnet arbeidsstedet, kan rettens leder i tillegg pålegge vitnet å oppgi bopelen skriftlig til retten.

Er det fare for at vitnet eller noen vitnets nærmeste kan bli utsatt for en forbrytelse som krenker livet, helsen eller friheten, eller for vesentlig velferdstap av annen art, kan lederen beslutte at opplysning om bopelen eller arbeidsstedet bare skal opplyses skriftlig til retten. Dette er mest praktisk i straffesaker, men det kan i enkelte tilfeller være behov for dette også i sivile saker.

Før forklaringen begynner, må vitnet avlegge forsikring om at han/hun skal forklare seg fullstendig og sannferdig. Samtidig blir det informert om at det er straffbart å avgi falsk forklaring.
Straffen for falsk forklaring fremgår av straffelovens kap. 15.
Strafferammen for falsk forklaring for retten under avgitt forsikring er fengsel inntil 5 år.
Men maksimumsstraffen reduseres til 2 år, dersom riktig forklaring ville medført at vitnet eller vitnets nærmeste utsettes for straff eller tap av borgelig aktelse. Hvorvidt det foreligger tap av borgelig aktelse vurderes i forhold til det enkelte vitne. Å måtte forklare seg om seksuelle forhold vil i mange tilfelle innebære tap av borgelig aktelse.

Vitnet avhøres først av parten som har innkalt vitnet. Deretter er det motparten og retten som kan stille spørsmål.

Vitnet skal få anledning til å forklare seg mest mulig i sammenheng uten unødig å bli avbrutt.
Det skal fortelle hva det vet om saken. Dette betyr at vitnet ikke bare skal fortelle om hva sett og/ eller hørt, men også om sine egne oppfatninger i iakttakelsesøyeblikket. Vitnet har imidlertid ikke plikt til å uttale seg om hva slags oppfatninger han har i dag.

Til hjelp for hukommelsen kan vitnet bruke tall og andre opptegnelser, men må opplyse om hvem som har laget opptegnelsene, når de er laget og formålet.

Retten skal passe på at spørsmålene er egnet til å få frem en klar og sannferdig fremstilling av saken, og at de er stilt på en måte som tar rimelig hensyn til vitnet.
Retten kan bare avskjære spørsmål som utgjør en unødig belastning for vitnet.
Spørsmål som er ubehagelige å svare på, men som er nødvendige for å få frem sannheten kan stilles. Det er den unødige belastningen vitnet skal beskyttes mot.

Er et vitnes forklaring i strid med andre forklaringer eller bevis i saken, kan det gjøres oppmerksom på dette. Vitner kan stilles mot hverandre når deres forklaringer gir grunn til det.

Spørsmål som ikke angår saken skal avvises av retten.
Rettens leder skal overta utspørringen dersom en av partene ikke avhører vitnet på en tilfredsstillende måte.

Når det er særlig grunn til å tro at et vitne ellers ikke vil gi en uforbeholden forklaring, kan retten kan beslutte at en part eller andre personer skal forlate rettssalen under avhøret. Når han kommer inn igjen, skal retten opplyse om det vitnet har forklart.

Et vitne får som regel ikke høre på forhandlingen i saken før de er avhørt under hovedforhandlingen. Men retten kan gi tillatelse til at vitnet hører på forhandlingene dersom en part begjærer det og vitnet styrer eller tar del i styret av partens anliggender i de forhold som saken gjelder.
Dette gjelder alle som på vegne av partens har hatt ansvar for det forhold saken gjelder. F.eks. en saksbehandler som på vegne av det offentlige har tilrettelagt det forvaltningsvedtak hvis gyldighet bestrides. Det er heller ikke noe vilkår at det foreligger et ansettelsesforhold mellom parten og vitnet.

Godtgjørelsen
Et vitne får ikke betaling for å vitne, men får dekket sine reiseutgifter etter statens satser.
I tillegg får man dekket legitimert tapt arbeidsfortjeneste. Dersom vitnet trenger ledsager, f.eks. barn eller funksjonshemmede, får disse tilsvarende godtgjørelse.
Dette fremgår av «Lov om vidners og sakkyndiges godtgjørelse mv».

Publisert 07.05.01.
Oppdatert pr. 20.04.11

Oversikt over de viktigste reglene som gjelder for vitner i sivile saker. Tvisteloven, vitneplikt, vitneavhør, falsk forklaring.

by

Snøscooterkjøring og annen motorferdsel i utmarka

Snøscooterkjøring og annen motorferdsel i utmarka

Snøskuter er et praktisk fremkomstmiddel, men den lager støy og forurenser til irritasjon for mange. Her får du en oversikt over reglene som gjelder for snøscootere og annen motorferdsel i utmark. F.eks når kan en hytteeier benytte snøskuter til hytta si?

OBS! Denne artikkelen er ikke oppdatert ift. nye regler som kom 1. juli 2015.

Reglene for motorferdsel på fjell og vidde fremgår av lov om motorferdsel i vassdrag og utmark (ferdselsloven). I innmark er det ingen ferdselsbegrensninger fra myndighetenes side. Motorferdselen er likevel underlagt en rekke andre begrensninger i f.eks. vegtrafikklov, veglov, restriksjoner fra grunneier osv.

Utmark og vassdrag
Hva som anses som utmark fremgår av friluftslovens § 1 a. Bestemmelsen beskriver hva som er innmark, mens andre arealer er utmark. Utmarksbegrepet er m.a.o. negativt avgrenset.
Litt unøyaktig kan det fastslås at skiterrenget i høyfjellet nesten alltid er utmark. (for nærmere beskrivelse av grensen innmark/ utmark, se artikkelen «allmennhetens rettigheter i innmark og utmark» i artikkelarkivet øverst t.h. på siden).

Som vassdrag regnes åpne og islagte elver, bekker og innsjøer.

Utgangspunktet: forbud mot motorferdsel i utmarka
Ferdselslovens formål, jfr. §1, er å regulere ferdselen med sikte på å verne naturmiljøet og fremme trivselen. Og hovedregelen er at motorferdsel krever hjemmel direkte i loven eller etter særlig vedtak med hjemmel i loven.

1. Direkte hjemmel (§4)
Motorferdsel i utmark er alltid tillatt i forbindelse med:

  • Utrykningskjøring og offentlig godkjente oppsyns- og tilsynstjenester av ulik art, samt post og teletjenester
  • Kjøring i regi av Forsvaret
  • Anlegg og drift av offentlige veger og anlegg
  • Rutetransport etter samferdselsloven
  • Nødvendig person- og godstransport til og fra faste bosteder og i jordbruks-, skogbruks- og reindriftsnæring. Jakt, fangst, fiske og bærsanking reknes ikke som næring i denne forbindelse.
    Hva som anses som «nødvendig» persontransport kan imidlertid diskuteres.
    I en dom fra 2000 (Rt. 00/1846) har Høyesterett (dissens 3-2) tillatt oppsitterne på en vegløs gård å kjøre snøscooter helt frem til bygdesenteret i stedet for frem til nærmeste punkt med åpen veg. Etter rettens mening fikk ikke oppsitterne tilfredsstilt sitt alminnelige kommunikasjonsbehov for person- og godstransport dersom de kun fikk kjøre frem til nærmeste åpne vegpunkt.

Trafikk på offentlig veg over utmarksområder reguleres av vegloven, og er naturligvis tillatt. Det er også tillatt å parkere på offentlig veg i utmark dersom det ikke volder nevneverdig skade eller ulempe.

2. Motorferdsel etter vedtak med hjemmel i ferdselsloven § 5
Det enkelte kommunestyre kan ved generelle forskrifter gi adgang til bruk av luftfartøyer og motorbåt i utmark, men ikke ferdsel med snøscooter eller andre kjøretøyer.

Fylkesmennene i Troms og Finnmark har imidlertid en egen hjemmel for å tillate fri snøscooterkjøring i Finnmark og Nord-Troms langs særskilte løyper/ områder i utmark og på islagte vassdrag.
I disse tilfellene trengs m.a.o. ingen særskilt tillatelse hos den enkelte snøscooterkjører.

3. Etter særskilt tillatelse etter ferdselslovens § 6
Den enkelte kommune kan innenfor ferdselslovens og forskriftenes rammer gi særskilte tillatelser til snøscooterkjøring og annen motorferdsel. Adgangen til slik ferdsel er større på vinterføre med scooter enn på barmark, idet barmarkskjøring gjør større skader på naturen.

Kjøringen må ha et bestemt formål og det kan stilles krav om at kjøringen foregår til bestemte tider eller følger bestemte traseer. Det gis ikke tillatelse til fornøyelses og rekreasjonskjøring.

Formålet kan bl.a. være:

  • Transport som er nødvendig for drift av turistanlegg som ikke ligger til brøytet bilvei
  • Opparbeiding og preparering av skiløyper og skibakker for allmennheten og for konkurranser
  • Transport av jaktutbytte ved elg og hjortejakt

Fastboende kan få tillatelse til i ervervsmessig øyemed å påta seg
– transport for hytteeiere mellom bilvei og hytte
– transport ifb. med tilsyn med privat hytte etter eiers oppdrag
– transport for massemedia på reportasjeoppdrag
– transport av funksjonshemmede

Også hytteeiere kan få tillatelse bruk av snøscooter for transport av bagasje og utstyr mellom bilvei og hytte. Hytta må i såfall ligge minst 2,5 km fra brøytet bilvei. Men slik tillatelse kan bare gis dersom det i området ikke er mulig få leietransport fra fastboende med snøscooter.

Tillatelse fra grunneier
Selv om man har tillatelse i orden, kreves også tillatelse til motorferdsel fra eventuell grunneier. Ferdsel til fots har grunneier imidlertid ikke anledning til å forby.

Hensynsfull kjøring
All kjøring skal foregå aktsomt og hensynsfullt for å unngå skade og ulempe for miljø og mennesker.

Tillatelsen skal være skriftlig og skal medbringes under kjøringen. Det er kun politiet og oppsynsmyndigheter som har krav på å få se tillatelsen.

Straff
Den som overtrer ferdselsforbudet kan straffes med bøter.

For mer informasjon om motorferdsel i utmark anbefales Miljødepartementets rundskriv T/1-96

Nye regler?
Direktoratet for naturvernforvaltning foreslår nye og strengere regler for snøscooter og annen motorferdsel i utmarka. Les mer på direktoratets sider ved å klikke her.

Publisert 06.04.01.
Oppdatert pr. 01.02.13.

Oversikt over lover og regler for kjøring av snøskuter og annen motorferdsel i utmark. Dvs skog, fjell og mark. Når kan f.eks. snøscooter brukes på hytta?

by

Samboerkontrakt

Det er svært mange par som av forskjellige grunner ikke gifter seg. Som ved ekteskap blir disse forholdene oppløst enten ved samlivsbrudd eller ved død. Det kan derfor være nyttig å vite litt om hvilke hovedregler som da gjelder, og at det er smart å inngå samboeravtale.

Avtalefrihet
l motsetning til ekteskapet er samboerforhold lite lovregulert. Det finnes en «Lov om rett til felles bolig og innbo når husstandsfellesskap opphører», den såkalte Samboloven fra 1991 på 5 paragrafer. Dessuten vil Sameieloven komme til anvendelse med hensyn til det partene erverver i fellesskap i løpet av samboerperioden.

Samboere står imidlertid med unntak av bolig og innbo ganske fritt til å avtale et eventuelt skifte seg imellom på forhånd. Det vanligste i slike samboerkontrakter er å regulere hva partene skal holde utenfor skiftet, f.eks. det de hadde da samboerforholdet startet og det de senere erverver hver for seg, f. eks. i form av arv eller gave. Deretter reguleres selve fordelingen av det som anses som sameie. Som regel er partene mest opptatt av hva som skal skje med felles bolig, f.eks. at den som skal ha omsorgen for fellesbarn får førsteretten til overta til takst.

Det er mer sjelden at man i detalj på forhånd avtaler hvem som skal ha de enkelte løsøregjenstander, men det settes opp hva fremgangsmåten skal være dersom man ikke blir enige, og man forhindrer da vidløftige diskusjoner om fordelingen og verdsettelsen av tingene.

Det hender at samboere velger å innrette seg slik at den ene er hjemmeværende og tar seg av felles hjem og barn. Det kan da være naturlig å avtale pensjonsrettigheter og bidrag til vedkommende ved et eventuelt brudd, f.eks. med en henvisning til reglene i ekteskapsloven. Uten avtale er det ingen hjemmel for å kreve hverken pensjon eller «samboerbidrag».

Hovedpoenget er at det er adskillig lettere å komme frem til en rimelig avtale for begge parter dersom det gjøres før det eventuelt begynner å knirke i forholdet. Dersom man har faste avtaler, vil begge parter vite hva de har å holde seg til i tilfelle brudd, og mulighetene for tvister reduseres betydelig.

Beviskraft
Dersom samboerforholdet oppløses ved død, vil førstavdødes arvinger ikke ha noen større rettigheter enn det først avdøde selv hadde. Det kan imidlertid lett oppstå faktisk uenighet om hva førstavdøde var eier av. I så måte kan en samboeravtale være et sentralt bevis i en arvetvist.

Også i forhold til kreditorer kan kontrakten ha vesentlig beviskraft. Det er kommet inn et helt nytt prinsipp i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-13 hvor namsmannen bl.a. kan ta utlegg i løsøre og verdipapirer som er i sambesittelse, med mindre det sannsynliggjøres at en annen helt eller delvis er eier. Videre heter det i 3. ledd:

«Dersom saksøkte er gift eller lever i et ekteskapslignende forhold, kan utlegg tas i en ideell halvdel av felles bolig ervervet under samlivet, hvis ikke annet eierforhold blir sannsynliggjort. At bare den ene part er registrert eller meldt som eier, er ikke i seg selv tilstrekkelig til å sannsynliggjøre partens enerett.»

Det er mye tryggere selv å bestemme eierforholdet i en kontrakt enn å overlate spørsmålet til namsmannens skjønn. Sagt på en annen måte: det er gjennom en samboerkontrakt mye lettere å forebygge branner enn å slukke dem etter at en tvist er et faktum.

Arv

Fra 1. juli 2009 fikk samboere bedre arverettigheter enn tidligere, samt en begrenset rett til å sitte i uskifte. Les mer i artikkelen «Samboere får arverettigheter».

(Red.)

Det som særpreger samboerforhold er at det ikke finnes noen gjensidig arverett, mens ektefeller får automatisk arverett fra dag én. Vanligvis vil det derfor være ønskelig at man oppretter et gjensidig testament, slik at lengstlevende blir sikret på best mulig måte.

Dersom man har livsarvinger, er testasjonsretten begrenset til 1/3 av boet. Ellers er testasjonretten helt fri. Hvis ingen av samboerne har barn, kan man altså innsette hverandre som enearvinger i et gjensidig testament.

Det hender at man i testament også regulerer hva som skal skje med arven etter lengstlevendes død. Når partene ikke har felles barn, bør det i alle fall avklares om arvingene til førstavdøde skal ha noe. Dersom ingenting sies, blir arven som lengstlevende har fått behandlet svært likt reglene hvor lengstlevende ektefelle sitter i uskiftet bo. Bl.a. skal arven til slutt fordeles med en halvpart på førstavdødes og en halvpart på lengstlevendes arvinger. Dette kan i mange sammenhenger virke urimelig, særlig når formuen i det vesentligste er opparbeidet av lengstlevende etter førstavdødes bortgang. Alt som lengstlevende blir eier av, enten ved arv, gave, gevinst, inntekter eller erverv på annen måte går inn i boet som førstavdødes arvinger har rett på halvparten av.

Dersom det ikke foreligger testament, blir avdødes foreldre arvinger når avdøde ikke selv har barn. Hvis foreldrene ikke er i live, går arven til søsken. l noen saker har manglende testament blitt prøvd løst på den måten at snille «svigerforeldre» har gitt avkall på arv til fordel for avdøde barns samboer. Dette har imidlertid ikke «svigerforeldrene» anledning til fordi det fremgår av arveloven at disse bare kan tre til side til fordel for sine egne barn. Problemet kan jo løses ved at «svigerforeldrene» først tar arv, og deretter gir dette videre til avdøde barns samboer, men da må man betale arveavgift to ganger i stedet for en gang.

Arveavgift
Den 28.06.2002. trådte det i kraft nye regler som likestiller visse samboere og ektefeller arveavgiftsmessig, bl.a. slik at også samboere er fritatt for arveavgift. Arveavgiftslovens § 47 A gir en definisjon på hvem som er samboere i lovens forstand ved å vise til folketrygdlovens § 1 – 5. Som samboere regnes to ugifte personer som lever sammen dersom paret har eller har hatt felles barn, eller tidligere har vært gift med hverandre.
To personer som bor i samme hus, regnes som samboerpar selv om de bor i hver sin del av huset. Det kan gjøres unntak for personer som bor i hver sin boenhet i et hus med mer enn fire selvstendige og klart atskilte boenheter. To personer som vanligvis har felles bolig, regnes som samboerpar selv om de midlertidig bor atskilt. (se forøvrig artikkelen «avgift ved arv eller gave«.)

Samboloven
Som nevnt ovenfor er loven kort, men gir den ene part ved et samboeropphør muligheter til å overta både bolig og innbo, uavhengig av hvem som har eid dette. Det er særlig i tilfeller hvor partene har fellesbarn dette kan bli aktuelt. Dersom man ikke blir enige om pris, kan det kreves skiftetakst. Mulighetene for å få en bruksrett i en overgangsfase er også tilstede.

Loven sier uttrykkelig at man skal ta inngåtte avtaler i betraktning. Dette betyr at en domstol ikke er bundet av en forhåndsavtale om fordeling av bolig og innbo, men avtalen blir lagt til grunn med mindre retten finner at resultatet blir urimelig.

Sameieloven
Som nevnt ovenfor, gir tvangsfullbyrdelsesloven muligheter for utlegg, selv om den annen part står tinglyst som eier. Lovgiver gir med dette uttrykk for en såkalt presumsjon, nemlig at det som er ervervet i løpet av samboertiden antakelig er sameie med en halvdel på hver. Det er ofte tilfeldig hvem som står som tinglyst eier, skjønt det etterhvert er blitt mer og mer vanlig at begge parter står på skjøtet.

Denne presumsjonen finner man også i sameieloven, hvor man antar at de som er eiere har en lik andel.

Det er over 20 år siden Høyesterett avsa den såkalte «Husmordommen», hvor det i praksis ble bestemt at husmorinnsats skulle likestilles med lønnsinntekt.

l Ekteskapsloven er «Husmordommen» kodifisert, dvs. at lovgiver nå har tatt med bestemmelser om sameie i ekteskapet.
I Ekteskapslovens § 31 heter det at eiendeler som erverves av begge ektefeller blir sameie. Videre heter det i 3. ledd:

«Ved vurderingen av hvem som har ervervet eiendeler som har tjent til felles personlig bruk, som felles bolig og vanlig innbo, skal det legges vekt på ektefellenes arbeid i hjemmet.»

Konklusjonen på dette blir at det er store likheter mellom samboere og ektefeller. Det skal mye til for å hevde at eierforholdet til de nære ting ervervet i løpet av samboerforholdet er annerledes enn 50/50. Det har liten betydning om den ene har tjent mer enn den andre, og det tinglyste eierforhold er heller ikke avgjørende. Vi kan gjerne si det slik at den som hevder at eierforholdet avviker fra 50/50 har en tung bevisbyrde.

Dersom vedkommende kan dokumentere at han hadde en del da samboerforholdet startet, eller at han deretter har skaffet seg en del på ekstraordinær måte, f. eks. ved arv eller gave, blir det lettere å få gehør for en annen fordeling. l et sammenblandingssameie kan det imidlertid bli store bevisproblemer, og det er da ikke lett å innfri ovennevnte bevisbyrde.

Etter Ekteskapslovens tilsvarende regel er det et vilkår at det dreier seg om formue som klart kan føres tilbake til f. eks. arv eller gave. Dette innebærer to viktige forhold:
For det første at man har med formue å gjøre, og at det følgelig ikke har noe for seg å trekke inn det som har vært forbrukt, jfr. det kjente uttrykket fra Hakkebakkeskogen om at gjort er gjort og spist er spist. Domstolene uttrykker seg på en litt annen måte, men essensen er den samme:
Hvor det er tale om et samliv mellom relativt likeverdige partnere og intet har vært avtalt om gjensidige økonomiske ytelser, antar retten at det under et etterfølgende, ikke på forhånd tilsiktet oppgjør, neppe vil føre frem å nidkjært jakte på hver krone pro eller kontra i et regnskap i etterpåklokskapens tegn.

For det annet blir det likedeling av formuen dersom det er uklart hva f.eks. arven er brukt til.

I en samboerkontrakt kan disse problemene løses på forhånd, på et tidspunkt hvor det erfaringsmessig er mye lettere å fremskaffe bevis for hva som rent faktisk har skjedd. I den forbindelse nevner jeg at ligningskontoret bare oppbevarer selvangivelser for de 10 siste år, og det vil i mange tilfeller være for lite.

Forsikringer
l forsikringsavtaler er samboer som regel likestillet med ektefelle som begunstiget, f.eks. i en livsforsikring.
Det kreves imidlertid nærmere dokumentasjon for at man virkelig er samboer, og kravet er ofte at man i folkeregisteret må ha hatt samme bopel i minst 2 år. Det kan derfor være en tanke å undersøke sine egne eller arbeidsgivers forsikringer, og eventuelt gjøre noe med begunstigelsen. Det gikk nylig en historie i avisene om at en som hadde vært samboer i over 20 år ble forbigått av samboerens ex. – ektefelle som fikk utbetalt en betydelig forsikringssum, fordi begunstigelsen ikke var endret i forsikringsselskapet. Slike ting er bittert for samboeren, og en helt uventet gevinst for ex.- ektefellen.

(For å unngå arveavgift på forsikringsbeløpet bør samboere i stedet for å tegne egen eller felles livsforsikring, tegne to separate forsikringer på hverandre.
Det vil si at den ene parten tegner og betaler premien på en forsikring på sin samboer som kommer til utbetaling ved samboers død. Han blir da både forsikringstager og begunstiget. Det samme gjøres av partneren.
Dette vil ikke omfattes av arveavgiftsreglene fordi forsikringer du tegner og betaler selv, ikke regnes som arv.)
(Red. anm.)

Avslutning
Det er ikke tvilsomt at ektefeller er adskillig bedre beskyttet enn samboere. Det beste juridiske råd til samboere er følgelig at de gifter seg. Det er imidlertid ofte andre grunner enn de rent juridiske som gjør at folk velger samboerforhold i stedet for ekteskap. Men man bør i såfall gjøre sitt beste for å bøte på de juridiske svakheter. Dette innebærer at man oppretter en samboerkontrakt og eventuelt et gjensidig testament.

Publisert 04.04.01.
Publisert første gang i «Eurojuris Informerer».
Oppdatert 13.08.09.

Oversikt over regler for samboere. Samboeravtale lønner seg i forhold til samlivsbrudd, død, felles barn, livsforsikring. Hva som bør reguleres i samboerkontrakten.