1. Innledning
Jeg vil i denne artikkelen behandle kompetanse, legitimasjon og inhabilitet i de styrende organer (generalforsamling, styre og daglig leder). Det må understrekes at også andre i selskapet vil ha kompetanse og/eller legitimasjon til å binde selskapet. Styret eller daglig leder kan delegere kompetanse (gi fullmakt), og det kan foreligge såkalt stillingsfullmakt, dvs. stillingens art tilsier at vedkommende har kompetanse til å slutte de avtalene stillingen tilsier. Det klassiske eksemplet i så henseende er selgeren i klesforretningen som vil ha legitimasjon (og kompetanse) til å selge forretningens varer, men selgeren vil ikke i medhold av stillingen være legitimert til å selge inventaret.
Hensikten med artikkelen er å gi en summarisk oversikt over problemstillingene med en henvisning til de aktuelle bestemmelser i aksjeloven slik at det er mulig for leserne selv å se nærmere på reglene.
Kompetansereglene regulerer hvem som har myndighet til å fatte beslutninger i selskapet eller til å binde selskapet i ulike sammenhenger. Et eksempel på hva som menes med å binde (forplikte) selskapet er hvem som kan inngå avtaler på vegne av selskapet.
Habilitetsreglene, eller i praksis motposten inhabilitet, regulerer de situasjoner hvor en person med kompetanse i selskapet likevel er forhindret fra å treffe beslutninger på vegne av selskapet eller binde selskapet. De regulerer også konsekvensene hvis inhabilitetsreglene likevel blir overtrådt.
2. Kompetansereglene
For å forstå kompetansereglene i aksjeselskap, må man se på forholdet mellom selskapets organer.
Generalforsamlingen er aksjeselskapets øverste organ hvor aksjeeierne utøver sin myndighet. Generalforsamlingen velger styret. Generalforsamlingen er overordnet styret og kan gi styret både generelle og konkrete instrukser som styret er forpliktet å følge (med noen unntak som ikke tas opp i denne artikkel). Generalforsamlingen har imidlertid ikke selv kompetanse til å forestå forvaltningen av selskapet eller å opptre utad på vegne av selskapet, dvs. generalforsamlingen kan selv ikke inngå avtaler.
Det er styret som er selskapets øverste forvaltningsmyndighet, jf aksjeloven § 6-12 og det er styret som i alle sammenhenger kan representere selskapet utad, se aksjeloven § 6-30. Det finnes noen lovfestede unntak, og det vil bli redegjort for en viktig bestemmelse senere (aksjeloven § 3-8).
Daglig leder, som navnet sier, forestår den daglige ledelse av selskapet, og er underlagt styrets instruksjonsmyndighet, jf aksjeloven § 6-14 første ledd. Daglig leder har kompetanse til å fatte beslutninger og binde selskapet i alle forhold som dreier seg om den daglige ledelse, se aksjeloven § 6-32. Det finnes ingen fast grense for daglig leders kompetanse, men som det fremgår av aksjeloven § 6-14 annet ledd, omfatter ikke den daglige ledelse saker som etter selskapets forhold er av uvanlig art eller stor betydning.
I mindre selskaper kan det være usikkert hvor stor kompetanse daglig leder har til å inngå avtaler på vegne av selskapet (eksempelvis husleieavtaler, bankavtaler mv). For å slippe å trekke inn styret hver gang, kan daglig leder enten få selskapets signatur, dvs. rett til å tegne (binde) selskapet i alle sammenhenger, eller få tildelt prokura som gir rett til å tegne (binde) selskapet i alle sammenhenger (med unntak av overdragelse eller pantsettelse av bl.a. selskapets faste eiendom).
Når daglig leder, styremedlemmer eller andre opptrer utad på vegne av selskapet, sier man at de er legitimert til å opptre på vegne av selskapet. Legitimasjon angis ofte som det ytre skinn av rett til å binde selskapet. I aksjeselskap er styrets og daglig leders legitimasjon lovregulert. Aksjelovens fravikelige hovedregel er at det samlede styre har selskapets signatur og daglig leder har som daglig leder den medfølgende rett og legitimasjon til å inngå avtaler innenfor den daglige ledelse.
Legitimasjon (ytre skinn av rett) er en avspeilning av den kompetanse (myndighet) man har fått tildelt (eksempelvis som styre eller daglig leder.) I en del tilfeller er det ikke sammenfall mellom rett (kompetanse, myndighet) og legitimasjon. Jeg skal belyse denne forskjellen med noen eksempler.
Når det velges helt nye styremedlemmer i et aksjeselskap, opphører funksjonen for de gamle styremedlemmene fra og med valget, og de nye trer i funksjon fra samme øyeblikk. Inntil dette er registrert i Foretaksregisteret, vil de tidligere styremedlemmene være legitimert til å binde selskapet, men mangle retten til å gjøre det. De nye styremedlemmene vil ha retten (kompetansen, myndigheten) til å binde selskapet, men mangle legitimasjonen.
Et annet eksempel er et eiendomsselskap med eierseksjonsleiligheter hvor generalforsamlingen har vedtatt en instruks til styret om at leilighetene ikke skal selges. Her vil styret ikke ha myndighet til å foreta salg, men de (den eller de signaturberettigede) vil ha legitimasjonen til å selge (dvs. fremstå som berettiget utad) slik at selskapet blir bundet av en salgsavtale med aktsom godtroende kjøper.
Styret har som nevnt full kompetanse til å binde selskapet i forhold til tredjemann. Denne retten er imidlertid ikke ubegrenset. Den viktigste begrensning i så måte er at styret må handle innenfor selskapets vedtektsfestede virksomhetsangivelse (formålsangivelse). I praksis utgjør det sjelden noen begrensning i forhold til styrets legitimasjon, da slike vedtektsbestemmelser ofte er angitt svært vidtfavnende. Det er heller ikke medkontrahentens oppgave (ansvar) å finfortolke vedtektene for å avgjøre om en avtale faller innenfor eller utenfor den signaturberettigedes kompetanse.
Om en avtale ligger innenfor eller utenfor selskapets virksomhet, vil ofte bero på hensikten med avtalen og ikke avtaletypen i seg selv. Et eksempel på det er valutahandel. Et konkret eksempel kan være en mindre grafisk bedrift som har som sitt formål å drive grafisk produksjon, og som har bestilt en større maskin fra utlandet med levering og betaling (i selgerens valuta) om seks måneder. Det vil selvfølgelig være lovlig (og ofte fornuftig) å foreta en transaksjon som sikrer mot oppgang i kursen på vedkommende valuta. Noe helt annet er det for en slik mindre trykkeribedrift å investere overskuddslikviditeten i valutatransaksjoner med håpe om å tjene penger på kursendringer.
Innad i selskapet vil en overskridelse av styrets eller daglig leders kompetanse kunne medføre et ansvar (straffe- og eller erstatningsmessig) for den enkelte. Utad er det ved overskridelse av myndighet spørsmål om den eller de som inngikk avtalen var legitimert til å inngå avtalen, dvs. om medkontrahenten blir bundet eller ikke. Dette forhold er regulert i aksjeloven § 6-33. Hvis noen som representerer selskapet utad (signaturberettigede og daglig leder) ved disposisjon på selskapets vegne har gått utover sin myndighet, er disposisjonen ikke bindende for selskapet når selskapet godtgjør at medkontrahenten forsto eller burde forstått at myndigheten ble overskredet og det ville stride mot redelighet å gjøre transaksjonen gjeldende. Selskapet må med andre ord sannsynliggjøre at medkontrahenten (avtaleparten) ikke var i såkalt aktsom god tro.
Når det gjelder formålsangivelsen i vedtektene, vil det som nevnt bero på hensikten med transaksjonen om den er myndighetsoverskridende eller ikke. Det er som sagt ikke medkontrahentens ansvar å finfortolke vedtektene. Det er selvfølgelig mulig å snevre inn vedtektene slik at de begrenser styrets legitimasjon, og et eksempel i så henseende er eiendomsselskapet som i vedtektene har angitt at selskapets formål er utleie av bolig- og næringsseksjoner i Storgaten 32. Med en slik vedtektsbestemmelse, vil styret verken ha kompetanse eller legitimasjon til å selge gården.
Selv med en slik formålsbestemmelse kan det bli forskjell mellom rett og legitimasjon. En enstemmig generalforsamling kan ha ment at ”utleie” skulle tas bokstavlig slik at det heller ikke var adgang til pantsettelse. Her vil pantsettelse ligge innenfor legitimasjonen (da pantsettelse som sikkerhet for vedlikeholdslån/finansiering er normalt for eiendomsselskaper).
Hvor en avtale er innenfor legitimasjonen, men utgjør en myndighetsoverskridelse i forhold til selskapet kreves, det som nevnt aktsom god tro fra medkontrahentens side, og det vil bero på en konkret vurdering om det foreligger aktsom god tro. Det er ikke noe vilkår at medkontrahenten forsto at det var myndighetsoverskridelse. Det er tilstrekkelig at han burde forstått, jfr. eksemplet med vår trykkeribedrift hvor daglig leder investerer all overskuddslikviditet i valutahandel.
I praksis kommer dette på spissen hvis det ender med tap og medkontrahenten krever å få dekket tapet. Er medkontrahenten selskapets bankforbindelse, er det nok vanskelig å påberope seg aktsom god tro fra bankens side. I de tilfeller valutahandel er ren spekulasjon, og ikke samsvarer med selskapets vedtekter og heller ikke står i forhold til selskapets økonomi, er det nok vanskelig for en profesjonell medkontrahent å påberope seg aktsom god tro. Vi lever tross alt i en tid da selskapsinformasjon er en telefon eller et museklikk unna.
Selv om medkontrahenten ikke var i aktsom god tro, følger det av aksjeloven § 6-33 at det i tillegg må stride mot redelighet å gjøre avtalen gjeldende. Betydningen av dette vilkåret er usikkert fordi det kan sies at hvis man ikke er i aktsom god tro vil det være uredelig å gjøre en avtale gjeldende. Jeg tror bestemmelsen kan ha selvstendig betydning hvor eksempelvis selskapet selv er å klandre i forbindelse med myndighetsoverskridelsen. Tar vi eksemplet med daglig leders spekulasjonshandel, og sier at dette kunne ha vært stanset tidligere hvis styret (evet. aksjonæren dvs. morselskapet) hadde hatt bedre rutiner, vil rutinesvikten være en del av helhetsvurderingen om medkontrahenten likevel kan kreve handelen dekket.
Avtaler mellom selskap og aksjeeier, eller mellom selskap i samme konsern, jfr. aksjeloven § 3-8 og § 3-9
Når det gjelder avtaler mellom selskapet og aksjeeier eller med selskap i samme konsern, er det begrensninger i daglig leder og styrets kompetanse til å binde selskapet. De avtaler som kommer inn under aksjeloven § 3-8, (dette gjelder avtaler om selskapets erverv av eiendeler, tjenester eller ytelser fra en aksjeeier hvor vederlaget fra selskapet utgjør over en tidel av aksjekapitalen på avtaletidspunktet) er ikke bindende for selskapet uten at avtalen er godkjent av generalforsamlingen. For et selskap med kr. 100.000 i aksjekapital gjelder bestemmelsen transaksjoner som overstiger kr. 10.000.
De unntak som gjelder fra de saksbehandlingsregler (prosedyreregler) som følger av § 3-8 er hvor det enten gjennomføres tilsvarende prosedyre etter andre regelsett, eller hvor det er en dokumentasjon i selve avtalens natur at den foregår på armlengdes avstand (eksempelvis kjøp av børsnoterte aksjer).
Innenfor sitt område er aksjeloven § 3-8 absolutt, det betyr at selv om man er en liten aksjonær i selskapet uten innflytelse og man har vurdert avtalen som en forretningsavtale etter unntaket i § 3-8 første ledd nr 3, vil en såkalt rettsvillfarelse ikke medføre at man er i aktsom god tro. Sagt på en annen måte; hvis man som aksjonær får bestridt gyldigheten av en avtale fordi den ikke er behandlet etter aksjeloven § 3-8, så vil det ikke hjelpe om tingretten, lagmannsretten og to dommere i Høyesterett mener at den omfattes av unntaket for forretningsavtaler (unntaket i § 3-8 første ledd nr 3), hvis Høyesteretts flertall er av en annen oppfatning.
Vår erfaring etter noen år med denne bestemmelsen er at det ligger ”udetonerte bomber” i mange aksjeselskaper, og de kommer frem som et tilbakesøkingskrav hvis selskapet går konkurs. Vi har også opplevd at bestemmelsen brukes ved strid mellom aksjonærer om kontrollen over selskapet. Vi har til og med opplevd at medkontrahenter/tredjemenn har søkt å bruke bestemmelsen mot selskapet. Ved brudd på aksjeloven § 3-8, skal oppfyllelse i henhold til avtale som ikke binder selskapet tilbakeføres. Den som har medvirket til en slik avtale (dvs. styrets medlemmer eller daglig leder) har et erstatningsmessig ansvar for at selskapet ikke lider tap. Denne bestemmelsen om generalforsamlingsgodkjennelse gjelder også ved tilsvarende erverv fra konsernselskaper, jf aksjeloven § 3-9 første ledd siste punktum. Det er viktig at daglig leder og styremedlemmer har kjennskap til disse bestemmelsene slik at ”varselklokkene kimer” når selskapet skal inngå avtale med aksjeeier eller annet konsernselskap.
3. Inhabilitet
Inhabilitet for styremedlemmer og daglig leder er regulert i aksjeloven § 6-27. Disse må ikke delta i behandlingen (dvs. saksforberedelsene og drøftelsene) eller avgjørelsen av spørsmål som har slik særlig betydning for egen del eller for noen nærstående, at vedkommende (styremedlem eller daglig leder) må anses å ha fremtredende personlig eller økonomisk særinteresse. ”Nærstående” omfatter blant annet ektefelle/samboer, foreldre, barn, søsken, svigersøsken og selskaper hvor en har stor innflytelse, se aksjeloven § 1-5.
Kjernen i inhabilitetsbestemmelsen er at styremedlemmet eller daglig leder ikke skal delta i saksbehandling eller avgjørelse av saker hvor vedkommende er selskapets motpart (avtale eller tvist) i de tilfeller må vedkommende anse å ha en fremtredende personlig eller økonomisk særinteresse slik at det foreligger inhabilitet. Bestemmelsen har et videre virkeområde og omfatter også de tilfellene hvor vedkommende for øvrig må anses å ha en interesse på tvers av selskapets. I de situasjoner vil det bero på om det foreligger en fremtredende personlig eller økonomisk særinteresse i saken.
Dette kan belyses med følgende eksempel; selskapet forhandler om en avtale med en svoger av styremedlemmet. Svogeren er nærstående etter aksjeloven, men selv om avtalen har svært stor betydning for svogeren må det også vurderes konkret om styremedlemmet selv har en betydelig personlig og økonomisk særinteresse i avgjørelsen.
Bryter man inhabilitetsreglene, kan det medføre både erstatnings- og straffeansvar for vedkommende styremedlem. De andre styremedlemmene kan få et medvirkningsansvar hvis de kjente (eller burde kjent til) inhabiliteten og likevel aksepterte at det inhabile medlemmet fikk delta i saksbehandling og stemmegivning.
Inhabilitetsreglene er ment for å beskytte selskapets aksjonærer. I selskaper hvor samtlige av aksjonærene både er avtalepart og styremedlem(mer), kommer ikke inhabilitetsreglene til anvendelse (typisk eneaksjonærselskaper hvor aksjonæren er eneste styremedlem). Det er heller ikke grunnlag for å gjøre inhabilitet gjeldende hvor aksjonærene har godtatt styrets avgjørelse (forutsatt kjent med inhabilitetsgrunnen). I situasjoner hvor samtlige styremedlemmer er inhabile, kan det være en løsning å forelegge spørsmålet for generalforsamlingen.
Det er også inhabilitetsregler for aksjeeierne, se aksjeloven § 5-3 fjerde ledd. Her foreligger det i utgangspunktet bare inhabilitet i saker om det skal reises søksmål, eller rettes ansvar mot vedkommende aksjonær, eller mot andre hvor vedkommende aksjonær har en betydelig interesse i saken som kan være stridende mot selskapets. Det vil nok også foreligge inhabilitet i forbindelse med avgjørelser i generalforsamlingen som kan forhindre at selskapet gjør gjeldende ansvar eller søksmål mot vedkommende.
Det foreligger imidlertid ikke inhabilitet i spørsmålet om en avtale mellom selskapet og vedkommende aksjeeier skal godkjennes eller ikke. Det vil gjelde selv om vedkommende med ”hatten” styremedlem vil være inhabil til å behandle det samme spørsmålet i styremøte.
Publisert 23.06.2004.
Tidligere publisert i «Eurojuris informerer.»
Annonse:
Prøv e-conomic regnskapsprogram gratis
Prøv 2 uker gratis. Du får full tilgang til hele faktura-/regnskapsprogrammet.
Klikk her for å komme i gang
Oversikt over reglene som gjelder for hvem som kan handle på vegne av et aksjeselskap (AS), bla. om fullmakt, signatur og prokura. Om tilfeller der en person som i utgangspunktet kan handle på vegne av selskap likevel er forhindret, fordi vedkommende er inhabil.
