Her får du en oversikt over reglene som gjelder for opprettelse, fremlegging, gyldighet og tolkning av testamenter.

1. Hovedprinsipper
De regler vi har i Norge vedrørende testament og arv, er i det alt vesentlige nedfelt i arvelovens andre del, kapitlene VIII – XII. Arveloven, er dels er fravikelig og dels ufravikelig. Der loven er fravikelig, gjelder lovens regler dersom annet ikke følger av testamentet. Der loven er ufravikelig går lovens regler foran det som måtte være bestemt i testamentet.

I hovedtrekk innebærer loven at arv først går til avdødes barn (livsarvinger) i rett nedstigende linje, eventuelt deres livsarvinger igjen dersom nærmeste livsarving er død. Hvis avdøde samtidig etterlater seg ektefelle, arver ektefellen ¼ av hva avdøde etterlater seg, dog ikke mindre enn verdier tilsvarende fire ganger folketrygdens årlige grunnbeløp (G). 1 G utgjør pr. dato kr. 60.699,-. 4G =242.796 (G reguleres den 1. mai hvert år. Se oppdatert oversikt ved å klikke her.)

Dersom avdøde ikke etterlater seg livsarvinger, går arven til foreldre eller livsarvinger av foreldrene. Etterlater avdøde seg ektefelle, arver ektefellen halvparten av hva avdøde etterlater seg, likevel minst seks ganger grunnbeløpet i Folketrygden.
Er det ikke arvinger som nevnt foran, går arven til avdødes besteforeldre eller livsarving etter besteforeldrene, dog ikke lenger enn til barnebarn av foreldrene, eller m.a.o. fetter/kusine. Barn av disse igjen har dermed ikke arverett.
Dersom avdøde etterlater seg ektefelle i disse tilfeller, arver ektefellen alt.

Jeg nevner for ordens skyld også reglene om ektefellers rett til å sitte i uskifte. Jeg går ikke inn i detalj på dette her, men uskifte innebærer prinsipielt at ektefellen disponerer avdøde ektefelles og egne eiendeler som sitt eget, så lenge gjenlevende ektefelle lever. Det er visse restriksjoner på hvem gjenlevende ektefelle har rett til å sitte i uskifte i forhold til, og det er også visse begrensninger i gjenlevendes adgang til å disponere over eiendelene. (Les mer om uskifte i artikkelen «Når en ektefelle dør – uskifte» som finnes i artikkelarkivet øverst til høyre på siden.)

Dersom man ønsker å gjøre endringer i forhold til lovens alminnelige regel, er man som nevnt foran henvist til testament. Det er dog visse pliktdelsregler som ikke kan fravikes ved testament. Livsarvinger arver som minimum 2/3 av hva arvelater etterlater seg. Pliktdelsarven er dog begrenset oppad til 1 mill. kroner til hvert av barna eller til hvert barns linje. Linjen er igjen begrenset for fjernere livsarving enn barn til 200.000 kr. til hver.

Likestilt med livsarvinger er adoptivbarn og deres livsarvinger.
Likeledes er det visse restriksjoner i forhold til testament som reduserer ektefellens arverett etter loven. Retten kan reduseres, men dette forutsetter at ektefellen er kjent med dette.

2. Hvem som kan opprette testament
Den som har fylt 18 år kan i testament fastsette hva som skal gjøres med det han etterlater seg når han dør. Testamentariske bestemmelser kan også gjøres av noen som er under 18 år, men dette forutsetter stadfesting av Kongen, d.v.s. av Justisdepartementet. En testamentarisk disposisjon vil likevel være ugyldig dersom testator var sinnssyk eller i høy grad hemmet i sjelelig utvikling, eller i høy grad sjelelig svekket da testamentet ble opprettet, med mindre det er usannsynlig at sinnstilstanden hans/hennes har hatt innvirkning på innholdet i disposisjonen.

3. Gyldighetstid
Et lovlig opprettet testament er gyldig inntil testator enten tilbakekaller dette, eller endrer testamentet. En endring forutsetter samme formregler som ved opprettelse av testament, jfr. nedenfor.
Et testament kan tilbakekalles ved at det fysisk ødelegges, eller eventuelt gjennom en skriftlig erklæring som tilbakekaller testamentet. Normalt er det å anbefale at det opprettes et nytt testament som uttrykkelig erklærer at de tidligere opprettede testamenter er tilbakekalt i forbindelse med opprettelsen av det nye.

4. Formregler
Et testament skal gjøres skriftlig med to vitner som testator har godtatt og som er til stede samtidig og vedtar at testamentet skal være et testament. Testator skal mens vitnene er til stede skrive under dokumentet eller vedkjenne seg underskriften. Vitnene skal skrive navnene sine på dokumentet mens testator er til stede, og etter hans ønske.
I tillegg bør vitnene i påskrift på dokumentet opplyse om at testator gjorde testamentet av fri vilje og var ved sans og samling. Påskriften bør også inneholde yrket og adressen til vitnene, samtidig som testamentet bør dateres.

Dersom brå og farlig sykdom eller annet nødstilfelle hindrer noen fra å gjøre et skriftlig testament, kan testamentet gjøres muntlig for to vitner som er til stede samtidig og som testator har godtatt. Vitnene bør straks sette opp testamentet skriftlig og samme gi påskrift om de forhold som hindret at dette ble gjort som et skriftlig testament.
Dersom det ikke er mulig å få tak i testamentsvitner, kan testator opprette testament med et dokument som han selv har skrevet og undertegnet. Slike testamenter er ikke lenger gyldige når testator tre måneder etter at testamentet ble gjort, ikke har vært forhindret fra å følge de vanlige regler om skriftlig testament.
Reglene om testament gjelder også for gave som er ment å skulle oppfylles etter at giveren er død, og gave som er gitt på dødsleiet.

5. Om ugyldige testamentariske disposisjoner
Hvor tvingende regler om opprettelse av testament ikke er fulgt, blir konsekvensen at disposisjonen ikke er gyldig.
Likeledes er disposisjoner i et testament til fordel for et av testamentsvitnene ugyldig. Dette gjelder også disposisjon til fordel for ektefeller til et vitne, for slektning i rett opp eller nedstigende linje eller søsken, eller til fordel for ektemaken til en så nær slektning, eller til en like nær slektning til ektemaken til et vitne.
Tilsvarende gjelder også disposisjon til fordel for noen som vitnet er i tjeneste hos på testasjonstiden. Som tjeneste blir også regnet funksjon som styremedlem eller lignende i selskap, lag, stiftelse eller offentlig institusjon. Disposisjonen er likevel gyldig dersom tilknytningen er fjern og trolig ikke har hatt innvirkning på testamentet.

En testamentarisk disposisjon vil også være ugyldig dersom disposisjonen er fremkalt ved tvang, svik eller annen mislig påvirkning eller ved misbruk av testators lettsinn, svakhet eller avhengige stilling.

Til slutt vil en testamentarisk disposisjon være ugyldig hvor disposisjonen går ut på bruk eller ødeleggelse som åpenbart ikke har noe fornuftig formål.

6. Tolkning av et testament
Et testament skal tolkes i samsvar med det testator mente. Dette innebærer altså ikke at det er den alminnelige forståelse av testamentet som skal legges til grunn, men hva som kan fastslås ut fra testators mening. I praksis har dette hatt betydning ved f.eks. bruk av spesielle uttrykk i testamenter.

Når det ikke er grunn til å tro annet, er det visse tolkningsregler som gjelder:

– Hvor arven ikke rekker til, og den som er innsatt til arving av en spesiell ting, går foran en som er innsatt som arving til en pengesum.

– Dør en testamentsarving før testator, eller kan arvingene av andre grunner ikke ta imot arven, går livsarvingene til arvingen inn i arvingens sted.

– Hvor ektefelle er arving etter testament, faller arveretten bort dersom ektefellene var separerte ved dom eller bevilling på det tidspunkt arvelateren døde.

– Den som skal arve en bestemt gjenstand, kan ikke kreve vederlag på skiftet for forpliktelser som påhviler tingen. Heller ikke kan han kreve penger dersom tingen ikke finnes i boet.

– Er det mer enn ett testament etter testator, gjelder alle sammen med mindre et yngre testament kaller tilbake eller står i strid med noe som er fastsatt før.
Rekker ikke boet til, skal nyere disposisjoner gå foran eldre.

Hvor lengstlevende ektemake har tatt over arven etter et gjensidig testament og ingen av ektefellene etterlater seg livsarvinger, gjelder det også diverse tolkingsregler om lengstlevendes rett til å rå over formuen:
Hovedregelen er at lengstlevende ektemake rår i levende live som en eier over hele formuen uten hinder av den rett arvingen etter førsteavdøde måtte ha fått.
Dersom testamentet har klare føringer om hva som skal skje med arven etter førsteavdøde ved lengstlevendes bortgang, kan lengstlevende ved testament rå over inntil halvparten av mottatt arv ved testament. Dersom det ikke er klart uttrykt hva som skal skje ved lengstlevendes bortgang, kan lengstlevende rå over hele formuen ved testament.

7. Opbevaring og fremlegging av testament
I tillegg til at testator selvfølgelig kan oppbevare testamentet selv, kan dette også leveres til oppbevaring i skifteretten i den rettskretsen han bor. En slik oppbevaring har intet å si for gyldigheten av testamentet, men kan sikre at dette fremlegges, dersom testator også bodde i samme rettskrets ved sin bortgang.
For øvrig bør et testament oppbevares på en betryggende måte, gjerne i bankboks. Dersom testamentet er opprettet hos advokat, bør det være en påtegning om at dette er opprettet hos vedkommende advokat.
Et testament som ikke finnes når testator er død skal likevel gjelde dersom man kan klarlegge innholdet med mindre en må gå ut fra at testamentet er kalt tilbake eller at det har vært ugyldig, f.eks. ved at formreglene ikke er fulgt.

Rettigheter etter et testament kan bare gjøres gjeldende dersom minst en av de som er tilgodesett i testamentet har varslet skifteretten innen seks måneder etter at han fikk kunnskap om innholdet i testamentet og om at testator er død.
Varsel trengs ikke dersom skifteretten eller minst en av de som ellers skulle ha den del av arven det er disponert over ved testament, har fått kunnskap om testamentet.

Publisert 14.08.01.
Ajourført pr. 11.01.06

Trenger du testament?
Finn kvalifisert juridisk rådgiver ved å klikke her!

Her gjennomgås noen av de vanligste problemstillingene som oppstår når den ene ektefellen dør.
– Har gjenlevende rett til å sitte i uskiftet bo? – Hva slags rettigheter og plikter har gjenlevende og arvingen ved uskifte? – I hvilke situasjoner er det lønnsomt for gjenlevende/ arvingene med uskifte?

Denne artikkelen gir en oversikt på et område det kan være komplisert å finne frem i. Dersom du ikke finner svar på dine spørsmål nedenfor, eller er usikker på hvordan ditt tilfelle vil bli, bør du kontakte advokat eller rettshjelper.

Der det ikke er klart nevnt, forutsettes at det ikke er noe testamente inne i bildet. Jeg tar heller ikke for meg reglene for samboeres rett til uskifte, som ble tatt inn i arveloven fra 2009.

Reglene om uskifte fremgår i hovedsak av kapittel III i arveloven .

1. Hva er uskifte?
Svaret ligger for så vidt i selve ordet: Det blir ikke foretatt noe skifte etter førstavdøde ektefelle. Den gjenlevende ektefellen overtar felleseiet uten å måtte ta hensyn til førstavdødes arvinger. Skiftet etter lengstlevendes død omfatter bare det som da er igjen. Det som eventuelt er forbrukt under uskifteperioden skal ikke tas med.
Retten til uskifte er først og fremst forbeholdt ektefeller/ registrerte partnere. Samboere med felles barn har også i en viss utstrekning rett til uskifte, se arvelovens kapittel III A: «Rett til arv og uskifte på grunnlag av sambuarskap». Når jeg nedenfor henviser til ektefeller, gjenlevende eller førstavdøde, gjelder altså det tilsvarende for registrerte partnere.

Begrunnelsen for reglene er dels hensynet til å sikre at lengstlevende ektefelle ikke må gå fra gård og grunn for å løse ut førstavdødes arvinger, dels hensynet til å sikre førstavdødes arvinger mot at lengstlevende beriker seg og sine arvinger på deres bekostning. Av disse to hensynene er det første klart sterkest, slik lovgivningen er i dag.

2. Kan lengstlevende alltid kreve å få sitte i uskifte? Hvilke arvinger kan lengstlevende sitte i uskifte med?
2.1. Førstavdødes kreditorer kan under visse forutsetninger motsette seg uskifte.

2.2. Førstavdøde kan begrense retten til uskifte i testamente som lengstlevende har fått kunnskap om før førstavdødes død.

Ellers gjelder:

2.3. Der det bare er felles livsarvinger (barn og deres etterkommere) er retten til uskifte ubetinget, dvs. at arvingene ikke kan motsette seg at lengstlevende sitter i uskifte.

2.4. Der førstavdøde hadde særkullsarvinger (barn med andre enn lengstlevende og deres etterkommere), kreves samtykke fra disse for at lengstlevende skal kunne sitte i uskifte. Dersom lengstlevende har overtatt boet til uskifte, kan samtykket i prinsippet ikke trekkes tilbake. Dersom en særkullsarving er under 18 år, må overformynderiet samtykke, men arvingen selv kan trekke samtykket tilbake når han/hun fyller 18. Overformynderiet skal bare gi samtykke der det kan vurderes å være en fordel for arvingen at lengstlevende får sitte i uskifte bo.

2.5. Der det ikke er livsarvinger, er retten til uskifte ubetinget.

3. Hva kan gjenlevende i uskifte gjøre med felleseiet?
Etter arveloven § 18 ”rår gjenlevande i levande live som ein eigar”. Det vil i prinsippet si at han/hun kan gjøre hva hun/han vil med felleseiet. Gjenlevende kan altså f.eks. benytte alt til eget forbruk. Likevel er det noen begrensninger:

3.1. Lengstlevende kan ikke gi bort fast eiendom.

3.2. Lengstlevende kan ikke gi gaver som står i misforhold til det samlede boet.

3.3. Lengstlevende kan ikke testamentere over mer enn det som skal gå til hans/hennes arvinger ved lengstlevendes død.

3.4. Lengstlevende kan ikke gi noen av arvingene oppgjør uten at de øvrige arvingene får tilsvarende. Forbudet gjelder kun de arvinger etter førstavdøde som er ”aktuelle” dvs ville ha fått arv dersom skifte var blitt foretatt.

3.5. Lengstlevende kan ikke gifte seg igjen uten å ha skiftet med arvingene etter førstavdøde.

3.6. Lengstlevende kan ikke forbruke boet på en ”misleg” måte.

4. Har arvingene noe å stille opp med dersom den som sitter i uskiftet bo bryter reglene?
4.1. Dersom lengstlevende har gitt bort fast eiendom, må arvingene kreve gaven omstøtt innen 1 år etter at de fikk kunnskap om gaven. For at gaven skal bli omstøtt, er det en forutsetning at mottakeren ikke var i aktsom god tro, dvs at han/hun måtte skjønne at lengstlevende ikke hadde rett til å gi gaven. Ettårsfristen er en søksmålsfrist, dvs at arvingene mister retten dersom det ikke er tatt ut forliksklage/stevning til retten innen fristens utløp. Det løper særskilt søksmålsfrist for hver arving.

4.2. Det samme gjelder gaver som står i misforhold til boet. I tillegg til at arvingene må bevise at mottakeren burde skjønt at lengstlevende ikke hadde rett til å gi gaven, må de også bevise et misforhold mellom gavens størrelse og boet. Det er ikke helt klare regler her, og spørsmålet om gaven er for stor i forhold til boet må avgjøres konkret i hvert tilfelle.

4.3. En testamentarisk disposisjon som omfatter mer enn lengstlevende kunne råde over, kan kreves omstøtt på skifte etter lengstlevende.

4.4. Dersom det er gitt delvis oppgjør, kan en annen arving kreve tilsvarende, enten med en gang eller når boet skiftes.

4.5. Lengstlevende må for å kunne gifte seg igjen dokumentere for Fylkesmannen at skifte med førsteavdødes arvinger er foretatt. Dersom det skulle skje en glipp og lengstlevende likevel har giftet seg uten å skifte, kan arvingene kreve skifte.

4.6. Dersom lengstlevende forbruker boet på en ”misleg” måte, kan arvingene kreve skifte. Dette er en svært lite brukt regel, og det er svært lite kjent rettspraksis hvor arvingene har fått medhold i krav om skifte på dette grunnlaget. Lengstlevendes frihet til bruk av boet er med andre ord stor.

5. Hvordan blir fordelingen ved skifte mens lengstlevende er i live?
5.1. Lengstlevende bør alltid vurdere om uskifte vil lønne seg før uskifteerklæring undertegnes, fordi retten til skjevdeling faller bort dersom boet tas over til uskifte. (”Retten til skjevdeling” vil si retten til å ta med ut igjen det en ektefelle hadde med inn i ekteskapet eller senere har fått som arv eller gaver fra andre enn ektefellen, ekteskapslovens § 59, jfr. § 77).

5.2. Dersom lengstlevende har særkullsarvinger og store skjevdelingskrav, vil det lønne seg for lengstlevendes arvinger at fellesboet blir skiftet straks, da førstavdødes særkullsarvinger ikke har noe krav på skjevdelingsmidlene til lengstlevende.

5.3.Det vil kunne lønne seg for lengstlevende og lengstlevendes arvinger at boet først blir tatt over til uskifte og siden skiftet dersom det er førstavdøde som hadde store skjevdelingskrav. Her gir loven anledning til å spekulere i uskifte, og gir en faktisk formuesoverføring fra boet etter førstavdøde til lengstlevende/ lengstlevendes arvinger. Det er som tidligere nevnt kun førstavdødes livsarvinger som kan sette seg mot at lengstlevende sitter i uskiftet bo (pkt 2.5).

5.5.Ved skifte mens lengstlevende er i live, har lengstlevende også sin arverett etter førstavdøde i behold.

6. Hvordan blir fordelingen ved skifte etter lengstlevendes død?
6.1. Hele uskifteboet skal ved lengstlevendes død fordeles med en halvpart til førsteavdødes arvinger og en halvpart til lengstlevendes arvinger. Det er viktig å nevne at dersom en ”arvegangsklasse” (f eks livsarvinger) etter førsteavdøde har dødd ut i uskifteperioden, går ikke arven videre til neste arvegangsklasse (foreldre, onkler,tanter). Da tar lengstlevendes arvinger hele arven.

6.2.Dersom lengstlevende har overtatt boet etter gjensidig testamente, skal det skje på samme måten som over.

6.3. Dersom det foreligger et testamente som sier noe om fordelingen etter lengstlevendes død, vil det komme an på testamentets innhold. Dette reiser imidlertid så mange spørsmål at det ville sprenge rammene for denne fremstillingen å gå nærmere inn på dem.

Melding om uskiftet bo
For å sitte i uskifte må gjenlevende ektefelle fylle ut blanketten «melding om uskiftet bo», som kan lastes ned hos AdvokatOnline. Denne sendes til den lokale skifteretten, som utsteder en uskifteattest om vilkårene er oppfylt.

Publisert 20.07.2001.
Oppdatert 28.01.2012.