Hva skjer dersom det publiseres innhold på nettet som bryter straffe- eller personvern- lovgivningen? Hvem kan holdes ansvarlig, og hva skal til for at ansvaret kan gjøres gjeldende? Advokat Aksel Kayser i Advokatfirma Stiegler i Bergen, gir deg oversikten.

1. Introduksjon
På internett publiseres det omfattende materiale som lagres og kan leses av svært mange brukere. Dette skjer på hjemmesidene til selskaper og privatpersoner, og på en lang rekke nettsteder som er opprettet av bedrifter, organisasjoner, statlige og kommunale etater, mediahus og internettselskaper m.v. Mulighetene er ubegrensede.
Men hva skjer dersom det publiseres utsagn som bryter straffelov og personvern? Hvem kan holdes ansvarlig? Nedenfor gis en kort skisse med aktuelle svar på spørsmålet.

2. Litt om ansvaret for utsagnsgiveren
Den som selv skriver inn på nettsted opplysninger som krenker personvern og straffebud er selvsagt personlig ansvarlig for dette. Den som mener seg krenket kan forfølge sak om dette mot vedkommende.

Det samme vil gjelde for den som for eksempel legger ut linker til ulovlig porno eller medvirker til andre straffbare handlinger via publikasjon på nettet.

3. Hvem er egentlig gjerningsmannen?
Problemet vil ofte være å identifisere den såkalte gjerningsmannen. Hvor kommer utsagnet eller opplysningen fra?
En lang rekke hjemmesider inneholder ikke opplysninger om hvem som formulerer og avgir tekstene, og det finnes utallige varianter hvor utenforstående kan skrive inn hilsener og beskjeder, opptre i samtaler, blogger m.v., uten å gi seg til kjenne.

Det stilles krav om at det skal være mulig å spore opp hvor utsagn kommer fra, og i så fall skal rette vedkommende kunne identifiseres og forfølges.
For tjenesteytere som benytter Internett som arena finnes det i norsk lovgivning regler om opplysningsplikt. Den sentrale bestemmelse er inntatt i ”Lov om visse sider av elektronisk handel og andre informasjonssamfunnstjenester” (ehandelsloven) § 8. For den som opptrer som tjenesteyter på Internett, som formidler av kjøp og salg, nyheter og hva det måtte være, såkalte informasjonssamfunnstjenester, innebærer regelen plikt til å informere på en fyllestgjørende måte om hvem man er. Det samme gjelder ved elektronisk markedsføring.

4. Redaktøransvarets innhold
For de fleste nettsteder hvor spørsmålet om redaktøransvar kan oppstå, vil det ikke være noe problem å identifisere verken mediehus eller ansvarlig redaktør. Problemstillingen er at det innenfor nettstedets publikasjon kan fremkomme lagret tekst eller linker for den sakens skyld, som er lagret midlertidig eller varig, som brukerne kan søke i og lese, som er av rettsstridig karakter og som verken redaktør eller journalist, freelancer eller andre vet noe om.

Det viser seg at det vi kanskje kan betegne som ”allmennhetens overvåking på Internett” nokså raskt avdekker uholdbare forhold av mer alvorlig karakter, som linker til barneporno på idrettsorganisasjoners nettsteder osv., og at den ansvarlige for hjemmesiden sørger for å rydde opp. Vi kan kanskje si at det foreligger en form for alminnelig selvjustis der ute gjennom dette. Det samme foreligger åpenbart innenfor den enkelte redaksjon.

Redaktøransvaret går tradisjonelt ut på at redaktøren har ansvar for alt som blir offentliggjort i publikasjonen. Dette følger av straffeloven § 431, jfr. § 436 og § 10.
Dette er straffebud som i utgangspunktet ble formulert i en tid hvor telefonen nylig var oppfunnet og de retter seg først og fremst mot redaktør av ”blad eller tidsskrift” – som ”trykt skrift” regnes tradisjonelle media som mangfoldiggjøres ”ved Trykken eller paa anden kemisk eller mekanisk maade”. En analogi til nettaviser og lignende kan etter min mening neppe være problematisk, bl.a. fordi regelverket vil være godt kjent blant de aktuelle aktører og disse vil være kjent med de etiske retningslinjer som ligger i «Vær Varsom» – plakaten og den rettslige grensedragning som straffeloven gir.

Redaktøren har bl.a. ansvar for å sikre at innholdet i publikasjonen er i samsvar med de redaksjonelle retningslinjer for det aktuelle mediahus, herunder kvalitetssikre selv eller gjennom sitt apparat at slike retningslinjer overholdes. I dette ligger det bl.a. at det ikke skal publiseres diskriminerende og ærekrenkende utsagn om enkeltindivider, foretas kriminelle handlinger m.v.

Hvor langt rekker redaktøransvaret?

Det omfatter selvsagt hva redaktøren selv skriver, hva journalistene skriver og hva som fremgår av kjøpt artikkelstoff og solgt spalteplass til reklame m.v.

Tradisjonelt omfatter det også utsagn som fremkommer i leserbrev. I den tradisjonelle avis vil det være slik at leserbrev blir gjennomgått i avisen før de trykkes. Dette er derfor uproblematisk. På en enkel måte kan vi vel formulere dette dit hen at redaktøren er ansvarlig fordi han kan hindre at utsagnet trykkes.
På Internett er mulighetene for at det innkommer rettsstridige utsagn uten at det er mulig å kontrollere og forhindre dette meget stor bl.a. fordi stoffet som publiseres ikke filtreres på samme måte som i tradisjonelle trykksaker.

Hva gjelder i slike tilfeller?

5. Skyldkrav og straffrihetsregel i ehandelsloven § 18
Ehandelsloven § 18 har et spesielt straffebud som løser spørsmålet. Regelen inneholder også en erstatningshjemmel.

Regelen har bakgrunn i EU-direktiv av 8. juni 2000 (Direktivet om elektronisk handel) som bl.a. begrenser straffansvaret i slike tilfeller til å omfatte den som har ”actual knowlegde” om forholdet.

Direktivet ble lagt til grunn av lagmannsretten da Tele 2 Norge AS ble frifunnet i saken om newsgrupper som inneholdt ulovlig porno. Lagmannsretten knyttet begrunnelsen også til høringsuttalelse fra Justisdepartementet, som omhandlet endring av ehandelsloven på dette området (RG 2003/1268). Vesentlige rettskilder var med andre ord forarbeid til lovendring som ikke var vedtatt og EU-rett.

En «Nettvert» er betegnelsen på den som ”lagrer informasjon på oppfordring av tjenestemottaker”. Dette vil også omfatte avisenes nettsteder. Av § 18 fremgår det at straffansvar for informasjon og utsagn som er ulovlig, kun foreligger når nettverten vet om forholdet, dvs. ved ”utvist forsett”. Erstatningsansvar forligger kun ved grov uaktsomhet.
Dette innebærer en meget viktig begrensning i redaktøransvaret, for det vi muligens kan betegne som fremmedpublisert eller fremmedprodusert informasjon på redaktørens nettsted.
Det fremgår av bestemmelsen at nettverten ikke går fri ansvar grunnet denne paragrafen hvis tjenestemottakeren handler på redaktørens vegne eller under hans kontroll.

Selv om det foreligger forsett eller grov uaktsomhet vil nettverten være fri straff- eller erstatningsansvar hvis han snarest mulig fjerner eller sperrer tilgangen til det publiserte materialet.

Forsett vil foreligge når nettverten vet om forholdet.

Det betyr at nettverten ved å reagere nokså umiddelbart etter at han får vite om forholdet, under enhver omstendighet går fri straffansvar. Det står i loven at han må reagere ”uten ugrunnet opphold”. På dette området er loven med andre ord i samsvar med EU-retten.

Publisert 19.12.2005.
Tidligere publisert i Eurojuris Informerer