Mener du deg utsatt for urett fra myndighetene?
Da kan klage til Sivilombudsmannen være et alternativ.

Jusstorget gir deg en oversikt over Sivilombudsmannens myndighet og kompetanse.

Sivilombudsammens (Stortingets ombudsmann for forvaltningen) arbeidsområde omfatter med visse unntak hele den offentlige forvaltning, og enhver som mener seg utsatt for urett fra offentlige myndigheters side kan klage til Sivilombudsmannen.

En god grunn til å velge Sivilombudsmannen fremfor domstoler er at Sivilombudsmannens egen behandling av saken er gratis, mens domstolbehandling oftest vil bety store utlegg til egen advokat og eventuelt ansvar for motpartens sakskostnader.
Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at Sivilombuds-mannen er Stortingets tillitsmann overfor forvaltningen og at han og hans institusjon ikke er en del av forvaltningen.
Dette er kommet til uttrykk ved at bl.a reglene i forvaltningsloven ikke gjelder for Sivilombudsmannens virksomhet.
Videre har den enkelte ikke noe rettskrav på at Sivilombuds-mannen undersøker eller for øvrig tar stilling til realitetene i enhver klage. Han kan velge å avvise saken fra nærmere behandling fordi han mener den er uegnet.
I tillegg vil Sivilombudsmannen avvise som foreldet saker som er eldre en ett år og saker der klageretten i forvaltningen ikke har vært benyttet eller der klagesaken administrativt ikke er ferdigbehandlet.

Til forskjell fra domstolene vil Sivilombudsmannen ikke bare som følge av klage, men også av eget tiltak, kunne ta opp saker med forvaltningen.

Sivilombudsmannens saksbehandling er skriftlig og han drar normalt ikke på befaring. Det betyr at om en sak undersøkes nærmere, vil den bli tatt opp skriftlig med angjeldende forvaltningsmyndighet.
Fra Stortingets side er det en forutsetning at forvaltningen skal ha hatt adgang til å uttale seg før Sivilombudsmannen eventuelt i et avsluttende brev uttaler kritikk eller legger til grunn at en avgjørelse er ugyldig eller at det knytter seg begrunnet tvil til avgjørelsens innhold.

Sivilombudsmannen kan si sin mening om en sak som faller innenfor hans arbeidsområde, men han treffer ikke bindende avgjørelser. Stortinget har imidlertid forutsatt at forvaltningen skal rette seg etter Sivilombudsmannens anbefalinger, noe som nærmest unntaksvis blir gjort.
I tillegg har Sivilombudsmannen myndighet til å anbefale fri sakførsel for en part etter reglene om fri rettshjelp, en adgang som vel først og fremst er tenkt benyttet om forvaltningen unntaksvis ikke skulle rette seg etter Sivilombudsmannens anbefaling.

Relaterte lenker:
Sivilombudsmannen

I denne artikkelen behandles en del viktige emner innen forvaltningsretten som f.eks. Hva forvaltningsrett er, saksbehandling av enkeltsaker og offentlighet i forvaltningen.

Innledning
Forvaltningsretten omfatter rettsreglene om offentlige organers virksomhet. Som rettsdisiplin må forvaltningsretten avgrenses mot statsretten – reglene bl.a knyttet til Stortingets og domstolenes virksomhet, for eksempel vedtakelse av lover, utskriving av skatter og fastsettelse av budsjett for statsfinansene (nasjonalbudsjett). Stortinget står i utgangspunktet fritt til å gi enhver bestemmelse så lenge den vedtas som formell lov og ikke er i strid med Grunnloven. I tillegg vil Stortingsvedtak i praksis være begrenset ut fra hva et demokrati som hviler på parlamentarisme vil akseptere å gi lovregler eller plenarvedtak om. Forvaltningsretten omfatter imidlertid grovt sagt reglene om de utøvende myndigheters virksomhet med Kongen i statsråd i spissen, og departementene som den viktigste del av sentralforvaltningen. Hovedaktørene på arenaen for den politiske delen av forvaltningen er, nasjonalt regjeringen, regionalt fylkestingene og lokalt, kommunestyrene (eventuelt byråd). Dessuten er forvaltningen organisert med en rekke etater og embeter slik som fylkesmennene og direktorater. Rammen for forvaltningsorganenes virksomhet er selvsagt begrenset av Grunnloven, men dessuten av de lover og vedtak Stortinget har fattet. På den annen side vil Stortinget ofte gi forvaltningen fullmakt (hjemmel i lov) til å gi nærmere generelle regler (forskrifter) på avgrensende eller bestemte rettsområder, en fullmakt som gjerne forutsettes benyttet fordi det er begrenset hvor konkret generelle lovregler kan utformes. I tillegg kommer at forvaltningen hvert år treffer en svært stort antall enkeltavgjørelser hvorav en viktig gruppe er såkalte enkeltvedtak, jfr. nedenfor.

Et viktig prinsipp i statsretten og forvaltningsretten som kan være av betydning som vern for den enkelte, er legalitetsprinsippet eller lovskravet. Kort sagt går dette prinsippet ut på at der offentlige myndigheter ønsker å gripe inn i den enkeltes rettsstilling for eksempel ved å pålegge plikter, må dette være godtatt av Stortinget i lov (formell lov). Det kan være vanskelig å vurdere hvor klar hjemmelen for en forvaltningsbeslutning må ha i lovtekstens ord og forarbeider for å gi dekning for et bestemt inngripende vedtak. Generelt sett vil vurderingen av hvor klar lovteksten må være vurderes i forhold til hvor inngripende beslutning det er tale om. Jo mer inngripende, jo sterkere står lovskravet.

Forvaltningens virksomhet i tiden etter annen verdenskrig og særlig fra 1960 tallet, har vært stadig økende, noe som innebærer at byråkratiet sosiologisk sett har viktige oppgaver som for den enkelte til tider føles som maktutøvelse. Den beskyttelse som ligger i at individet er vernet av Grunnloven og av lovskravet, bør derfor ikke undervurderes. Et annet viktig prinsipp i denne sammenheng er lex superior prinsippet. Det går ut på at i tilfelle av motstrid med underordnede regler, så går overordnede regler foran, typisk en lovbestemmelse går foran en forskrift, og en enkeltavgjørelse må være innen rammen av både lov og forskift om saken gjelder et område der slike regler er gitt. De senere ti-år har imidlertid forvaltingens virksomhet endret noe retning (fra typisk reguleringsmyndighet over eiendom, industri og naturressurser) til å gi den enkelte krav på ytelser fra det offentlige. Denne siden av offentlig myndighet omtales ofte som velferdsstaten, et samfunn som i stadig større grad tar vare på ikke bare syke og gamle, men som i tillegg har som siktemål å trygge felles fremtid med å legge til rette for god utdanning og arbeid. Viktige områder her er sosialhjelp, folketrygd, skoleverk og studiefinansiering. I utgangspunktet hindrer ikke lovskravet at offentlige myndigheter tilstår den enkelte ytelser (goder), men en side ved dette prinsippet og ved lex superior prinsippet vil være at de rammer Stortinget og andre overordnende myndigheter fastsetter ved lov og forskrift også vil bety en skranke for hvilke ytelser de selv og andre underordnende myndigheter har adgang til å tilstå overfor den enkelte. Det hender at et krav som kan oppfattes som rimelig innen et forvaltningsområde likevel må avslås fordi det forutsetter en lovendring eller annen regelendring for at ytelsen kan gis.

De grunnleggende rettigheter som individet har etter Grunnloven av 1814, f.eks, ytringsfrihet og krav på full erstatning i tilfelle av ekspropriasjon, har blitt ytterligere utbygget og presisert ved at Norge endelig i 1999 har inkorporert som lov bl.a. den Europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK). I mange tilfelle har det nok vært forutsatt at de regler norsk lov og rettspleie har handlet etter ikke har gitt individet et dårligere vern enn hva EMK tilbyr. På enkelter saksområder er det nok likevel slik at EMK går noe lenger enn norsk intern rett har gjort, og således at inkorporasjonen av bl.a EMK utgjør en ytterlige styrking av individets rettstilling, for eksempel de ulike sider av prinsippene om at straffesiktelser skal avgjøres av domstoler med ”fair trial” innen rimelig tid, med mer.

Sett fra den enkeltes side vil de praktiske spørsmål i forvaltningsretten oftest dreie som om hvilke plikter den enkelte må finne seg i, for eksempel skatter og avgifter, og hvilke rettigheter eller goder vedkommende kan ha krav på, f.eks fri rettshjelp eller en byggetillatelse. Fremstillingen i det følgende vil begrense seg til slike enkeltavgjørelser. Formålet ved forvaltningens arbeid med enkeltavgjørelser vil være at den enkelte avgjørelse blir truffet på et dekkende faktisk grunnlag, at rettsreglene er anvendt riktig i den konkrete sak og at resultatet i saken ut fra forvaltningens praksis ikke innebærer usaklig forskjellsbehandling (likhetsgrunnsetningen).

Saksbehandling av enkeltavgjørelser
Saksbehandlingen av enkeltsaker i offentlig forvaltning skal følge prinsipper for forsvarlig saksbehandling og for god forvaltningsskikk. Slike prinsipper gir selvsagt ikke særlig konkret veiledning om hvordan forvaltningen skal forholde seg i forhold til et helt konkret spørsmål.

Forvaltningsloven fra 1967, som ble foreslått av en komite som også tok initiativ til loven for Sivilombudsmannens virksomhet (1962) og for offentlighet for dokumenter i offentlig forvaltning (1970), gir alminnelige regler for behandlingsmåten av forvaltningssaker og gjelder hele den virksomhet som drives av forvaltningsorganer. På enkelte områder er det generelt eller i forhold til enkelte spørsmål i den enkelte lov gitt særregler som kan presisere eller avvike noe fra forvaltningslovens prinsipper og enkeltregler. I ligningsforvaltningen (selvangivelser og utskriving av skatt) er for eksempel forvaltningsloven erstattet med selvstendige regler (ligningsloven 1980). I andre tilfelle kan det være bestemt at forvaltningsloven ikke gjelder uten at det er gitt særlig omfattende særregler. Eksempelet på dette kan være reglene om bl.a. innfordring av skatt (skattebetalingsloven 1952). I en del tilfelle er det bestemt enkelte særregler og for øvrig henvist til forvaltningsloven.

Siktemålet med reglene om behandlingsmåten av forvaltningssaker (saksbehandlingsregler) er først og fremst å sikre at det organ som skal treffe avgjørelsen har et forsvarlig faktisk grunnlag for å treffe sin beslutning, herunder er kjent med parten eller partenes krav og syn på saken (anførsler). I tillegg kommer at saksbehandlingsregler skal sørge for at det skal være mulig å etterprøve, f.eks i klagesak av overordnet forvaltningsorgan, at også de rettslige vurderinger er riktige. Dette er noe som særlig ivaretas for den type avgjørelser som kalles enkeltvedtak ved at det stilles krav til innholdet av begrunnelsen for vedtaket. Et viktig spørsmål er selvsagt hva som skjer dersom saksbehandlingsreglene ikke er fulgt. For den enkelte vil poenget oftest være at beslutningen oppheves og helst at det treffes ny avgjørelse med et innhold parten ønsker seg.

I en god del saker vil saksbehandlingsfeil som er gjort av underordnet forvaltningsorgan kunne avhjelpes ved overordnet organs behandling av saken, typisk i klagesak. Utgangspunktet etter forvaltningsloven er for øvrig at et vedtak der det er begått saksbehandlingsfeil likevel er gyldig dersom saksbehandlingsfeilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold. Forvaltningen står imidlertid fritt til selv å omgjøre vedtak der dette ikke er til skade for parten eller andre vedtaket retter seg mot. På samme måte kan forvaltningen omgjøre ugyldige vedtak. Vurderingen av hvorvidt et vedtak er ugyldig kan imidlertid ikke besvares generelt. Det avhenger av om en oppheving og eventuelt endring av vedtaket vil være til skade for en eller flere involverte parter. Ved denne vurderingen legges det vanligvis stor vekt på den tid som er gått og i tilknytning til dette i hvilken grad partene har innrettet seg i forhold til vedtaket, typisk en tillatelse.

En rekke regler i forvaltningsloven gjelder generelt for den virksomhet som drives av forvaltningsorganer uten hensyn til om det er påbegynt en sak som skal munne ut i det som loven definerer som ”enkeltvedtak”. Først kan nevnes det selvfølgelige i at enhver har rett til å la seg representere overfor det offentlige av en fullmektig, typisk, men ikke nødvendigvis en advokat. De generelle prinsipper stiller videre krav til fremdrift av saksbehandlingen og i alle tilfelle underretning om at saken er mottatt og når svar kan ventes (foreløpig svar). Nylig er det vedtatt endringsregler til forvaltningsloven med mer spesifikke krav til svarfrister. Videre har forvaltningsorganer en alminnelig veiledningsplikt innenfor sitt saksområde. Dette innebærer likevel ikke at alle har krav på utførlige svar på ethvert spørsmål eller at det skal gis bindende forhåndstilsagn om hva en avgjørelse i et bestemt saksforhold vil komme til å gå ut på. Dernest gjelder det en alminnelige regel om taushetsplikt for opplysninger om noens personlige forhold eller om forretningsforhold det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde. Endelig kan nevnes at forvaltningsloven har regler om habilitetskrav. Siktemålet med regler om habilitet er særlig å sikre at det ved avgjørelsen av en sak ikke tas utenforliggende hensyn. Forvaltningsloven har inhabilitetsregler som definerer nærmere angitte nærstående til sakens parter som inhabile, og i tillegg inneholder en skjønnsmessig regel der særlige forhold som er egnet til å svekke tillitten til forvaltningens upartiskhet, kan gjøre vedkommende inhabil. Kommuneloven 1992 som bl.a inneholder regler om kommunal saksbehandling, har grovt sagt inhabilitetsregler som går noe lenger enn forvaltningsloven, særlig i forhold til hvem som kan tilrettelegge grunnlaget for en avgjørelse.

For avgjørelser som forvaltningsloven definerer som enkeltvedtak gjelder det særlige og nokså omfattende saksbehandlingsregler i forhold til sakens parter. Bakgrunnen for dette er at enkeltvedtak anses som en så viktig type beslutninger for den enkelte at det fordrer særlige krav til en betryggende saksbehandling. Enkeltvedtak er vedtak som gjelder rettigheter og plikter til en eller flere bestemte personer og som er truffet under utøving av offentlig myndighet. I praksis er svært mange av forvaltningens avgjørelser såkalte enkeltvedtak. Der offentlige myndigheter tar beslutninger ved å utøve privat eiendomsrett på samme måte som private parter, er det ikke lenger tale om enkeltvedtak. Eksempler på dette kan være salg av statlig eller kommunal eiendom, bortleie av eiendom eller offentlige anskaffelser. Forvaltningen vil likevel i slike tilfelle også være undergitt krav til saklighet og forsvarlig saksbehandling.

De regler i forvaltningsloven som direkte gjelder for enkeltvedtak knytter seg dels til saksforberedelsen, dels til selve vedtaket og dels til endring av vedtak (klage og omgjøring).

Med sikte på saksforberedelsen vil part som ikke allerede ved søknad har uttalt seg som hovedregel ha krav på varsel før vedtak treffes (forhåndsvarsel). Videre vil parten ha rett til innsyn i saksdokumentene, men i ansettelsessaker er det særskilte begrensninger på dette punkt etter reglene om såkalt partsoffentlighet. I tillegg har forvaltningen selv et selvstendig ansvar for å sørge for at saken blir så godt opplyst som mulig (utrednings- og informasjonsplikten). Dette kan ikke tas helt bokstavlig, og i praksis må kravene til saksutredning vurderes på bakgrunn av vedtakets karakter og under hensyntagen til at det også påhviler forvaltningen å treffe avgjørelsen uten ugrunnet opphold.

Enkeltvedtak skal som hovedregel grunngis og i underretningen om vedtaket skal det rutinemessig gjøres oppmerksom på bl.a klageadgang, klagefrist og klageinstans.

Klageretten
Den kanskje viktigste siden ved enkeltvedtak er at det som hovedregel kan påklages til overordnet organ (klagerett). Denne retten innebærer at klager som er fremsatt innenfor den alminnelige klagefristen på 3 uker skal behandles som klagesak av klageinstansen. Klageinstansen skal vurdere de synspunkter klageren kommer med og kan ta hensyn til nye omstendigheter. Vedtaket kan som hovedregel ikke endres til skade for klageren om ikke det også en er påklaget av en annen klager, f.eks saker om bidrag der partenes interesser ofte står direkte mot hverandre. Som tidligere nevnt vil både organet selv og overordnet organ av eget tiltak (uten hensyn til klagerett) til en viss grad kunne omgjøre tidligere vedtak til gunst for parten og ugyldige vedtak også til skade for parten. Men i tillegg vil vedtak på visse betingelser kunne omgjøres til skade for en part i en nokså begrenset tidsperiode etter at vedtaket er truffet, og generelt etter alminnelige forvaltningsrettslige regler når tungtveiende offentlige hensyn tilsier dette. For vedtak som blir endret til gunst for en part vil vedkommende kunne ha krav på dekning av vesentlige sakskostnader som har vært nødvendige for å få endret vedtaket, typisk salær til advokatbistand.

Kontrollen med forvaltningens enkeltavgjørelser
Dersom en part er misfornøyd med en forvaltningsavgjørelse vil vedkommende kunne rette en ny henvendelse til forvaltningen med begjæring om at forvaltningen selv omgjør tidligere vedtak. I noen tilfelle vil forvaltningen selv velge å omgjøre beslutningen så lenge de regler som gir forvaltningen en rett til omgjøring av eget tiltak åpner adgang til det, jfr. ovenfor.

I en del tilfelle vil forvaltningen holde fast ved tidligere vedtak på tross av nye henvendelser. En viktig vei å gå for å gjennomtvunget en opphevelse av vedtaket vil være å anlegge søksmål ved de alminnelige domstoler. I Norge er det ikke etablert egne forvaltningsdomstoler, noe som betyr at saken i tilfelle må reises ved de ordinære domstoler. Reglene om tvistemål kan etter nærmere bestemmelser innebærer at klageretten i forvaltningen selv må være utnyttet før parten eller annen med rettslig klageinteresse vil få fremmet sin sak for de alminnelige domstoler.

En behandling av saken ved de alminnelige domstoler vil vanligvis innebærer at tyngende vedtak oppheves eller kjennes ugyldig. Derimot vil domstolene i alminnelighet ikke uten viderre kunne gi dom på at en ytelse skal presteres av forvaltningen. Oftest er det tale om å oppheve tidligere vedtak som ugyldig og sende saken over til ny behandling i forvaltningen. Som regel vil premissene for dommen kunne gi en veiledning slik at forvaltningen da må treffe nytt vedtak i samsvar med saksøkerens krav om det ikke unntaksvis er adgang til å komme til samme konklusjon som tidligere på et annet grunnlag.

Domstolenes adgang til å overprøve forvaltningens avgjørelser er undergitt enkelte begrensninger. Begrensningene knytter seg til det såkalte frie forvaltningsskjønnet, et skjønn som betegnes som ”fritt” nettopp fordi domstolene ikke har adgang til å overprøve skjønnet ved å sette sin vurdering i forvaltningens sted. Hvilke regler som overlater fritt skjønn til forvaltningens selv kan ut fra en lovbestemmelses ordlyd være vanskelig å få øye på. Mange lover gir imidlertid forvaltningen på visse vilkår myndighet til – forvaltningen ”kan” – treffe nærmere bestemmelser, men spørsmålet om det er hensiktsmessig i den konkrete saken å benytte myndigheten vil i alminnelighet være såkalt fritt skjønn. Vanskeligere er det å avgjøre om anvendelsen av bestemte generelle lovvilkår i en konkret sak kan overprøves av domstolene eller om de er så vage og så skjønnsmessige at den konkrete anvendelsen av dem i saken ikke kan overprøves av domstolene. Lovteksten kan gi holdepunkter for å vise at Stortinget nettopp har forutsatt at det skal være såkalt fritt skjønn. For øvrig er tendensen fra Høyesterett det siste ti-år at domstolene vil overprøve også den konkrete anvendelsen av skjønnsmessige lovkriterier med mindre det er særlige holdepunkter i lovens ord eller i dens forarbeider for at skjønnet ikke skal overprøves, eller domstolene selv mener det er tale om spesielle faglige vurderinger som den er mindre egnet til å overprøve. Et eksempel på fritt skjønn kan være de nærmere landbruksfaglige vurderinger av vilkårene og hensynene knyttet til bruk eller ikke bruk av statens forkjøpsrett ved overdragelse av konsesjonspliktig landbrukseiendom. Det at skjønnet kan kalles ”fritt” kan for øvrig være noe misvisende fordi domstolene i alle tilfelle også prøver såkalt fritt skjønn i forhold til reglene om myndighetsmisbruk. Kort sagt vil domstolene ikke godta om skjønnet er utøvet vilkårlig, der det er tatt utenforliggende hensyn eller dersom resultatet i saken fremstår som grovt eller sterkt urimelig.

Sivilombudsmannen
Et viktig alternativ til å anlegge sak ved de alminnelige domstoler kan være å bringe saken inn for Stortingets ombudsmann for forvaltningen (Sivilombudsmannen). Sivilombudsammens arbeidsområde omfatter med visse unntak hele den offentlige forvaltning, og enhver som mener seg utsatt for urett fra offentlige myndigheters side kan klage til Sivilombudsmannen. En god grunn til å velge Sivilombudsmannen fremfor domstoler er at Sivilombudsmannens egen behandling av saken er gratis, mens domstolbehandling oftest vil bety store utlegg til egen advokat og eventuelt ansvar for motpartens sakskostnader. Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at Sivilombudsmannen er Stortingets tillitsmann overfor forvaltningen og at han og hans institusjon ikke er en del av forvaltningen. Dette er kommet til uttrykk ved at bl.a reglene i forvaltningsloven ikke gjelder for Sivilombudsmannens virksomhet. Videre har den enkelte ikke noe rettskrav på at Sivilombudsmannen undersøker eller for øvrig tar stilling til realitetene i enhver klage. Han kan velge å avvise saken fra nærmere behandling fordi han mener den er uegnet. I tillegg vil Sivilombudsmannen avvise som foreldet saker som er eldre en ett år og saker der klageretten i forvaltningen ikke har vært benyttet eller der klagesaken administrativt ikke er ferdigbehandlet. Til forskjell fra domstolene vil Sivilombudsmannen ikke bare som følge av klage, men også av eget tiltak, kunne ta opp saker med forvaltningen.

Sivilombudsmannens saksbehandling er skriftlig og han drar normalt ikke på befaring. Det betyr at om en sak undersøkes nærmere, vil den bli tatt opp skriftlig med angjeldende forvaltningsmyndighet. Fra Stortingets side er det en forutsetning at forvaltningen skal ha hatt adgang til å uttale seg før Sivilombudsmannen eventuelt i et avsluttende brev uttaler kritikk eller legger til grunn at en avgjørelse er ugyldig eller at det knytter seg begrunnet tvil til avgjørelsens innhold. Sivilombudsmannen kan si sin mening om en sak som faller innenfor hans arbeidsområde, men han treffer ikke bindende avgjørelser. Stortinget har imidlertid forutsatt at forvaltningen skal rette seg etter Sivilombudsmannens anbefalinger, noe som nærmest unntaksvis blir gjort. I tillegg har Sivilombudsmannen myndighet til å anbefale fri sakførsel for en part etter reglene om fri rettshjelp, en adgang som vel først og fremst er tenkt benyttet om forvaltningen unntaksvis ikke skulle rette seg etter Sivilombudsmannens anbefaling.

Offentlighet i forvaltningen
Ytringsfriheten er som kjent grunnlovsfestet. Et prinsipp som gjerne kan sees i forlengelsen av ytringsfriheten, er offentlighetsprinsippet. En utstrakt bruker av den innsynsretten offentlighetsprinsippet bygger på, er selvsagt pressen og media, der prinsippet eller regelsettet bidrar til å sikre åpen og fri meningsbrytning som et tegn på et etablert demokrati.

Tidligere er nevnt at partene i en forvaltningssak med visse unntak har rett til innsyn i sakens dokumenter. Offentlighetsprinsippet innebærer imidlertid at enhver, uten nærmere tilknytning til en sak, som hovedregel har rett til innsyn i bestemte saksdokumenter.

Selv om utgangspunktet er at forvaltningens saksdokumenter er offentlige, finnes det enkelte unntak. Dette betyr at det kan trekkes skille mellom dokumenter som er offentlige, dokumenter som forvaltningen kan unnta fra innsyn og dokumenter som skal unntas fra innsyn. For dokumenter som ikke er offentlige, men som forvaltningen kan unnta fra innsyn, gjelder det at forvaltningen selv skal vurdere om det likevel bør gis innsyn i dokumentet på tross av at det kan unntas innsyn (meroffentlighet). For dokumenter som skal unntas fra innsyn er det selvsagt ikke på tale å praktisere meroffentlighet. Dette er dokumenter som er undergitt taushetsplikt. Foruten dokumenter fra bestemte saksområder, er den viktigste gruppen av dokumenter som kan unntas offentlighet enkelte typer av såkalte ”interne” dokumenter.

Relaterte lenker:
Sivilombudsmannen