Jusstorget

- lettlest juss og juridisk hjelp

  • Forside
  • Arbeidsrett
    • Arbeidsrett
    • Ansettelse
    • Avskjed
    • Drøftelsesmøte
    • Nedbemanning
    • Nyheter innen arbeidsrett
    • Oppsigelse
    • Permittering
    • Personaljuss
    • Sykefravær
    • Granskning
    • Kollektiv arbeidsrett
    • Virksomhetsoverdragelse
  • Eiendomsrett
    • Ekspropriasjon
    • Husleierett
    • Naborett
    • Odelsrett
    • Tomtefeste
  • Familierett
    • Barnerett
    • Skilsmisse
    • Skilsmisse – temaoversikt
  • Juridisk ordliste
  • Om Jusstorget
    • Personvernerklæring
  • Kontakt oss

21/03/2001 by Advokat Helge Rivedal

Dekning av saksomkostninger i forvaltningssaker

I denne artikkelen behandles partenes rett til å få dekket saksomkostninger i forvaltningssaker etter forvaltningsloven.

1. Innledning
Forvaltningsloven (fvl.) § 36 gir en viss rett til å få erstattet utgifter man har hatt ved å føre en sak for forvaltningen. Det er bare i klagesaker og i saker om omgjøring av enkeltvedtak uten klage at fvl. § 36 gir krav på dekning. Både omgjøring av overordnet organ og av det organ som selv har truffet det opprinnelige vedtak, omfattes imidlertid av reglene.

Ansvaret for omkostningene bæres i visse tilfelle av det offentlige (§ 36, 1. ledd), i andre tilfelle av den private motpart (§ 36, 2. ledd).
Tredje og fjerde ledd i paragrafen gir fellesregler om hvordan krav om dekning av saksomkostninger skal avgjøres m.v.

2. Det offentliges ansvar
Hovedregelen om det offentliges ansvar finnes i 1. ledd. Bestemmelsen ble i 1995 vesentlig forenklet i forhold til de tidligere regler. Det offentliges ansvar for saksomkostninger ble et stykke på vei utvidet, men hvor omfattende utvidelsen blir, kommer an på hvordan de vidt formulerte forbeholdene i paragrafens 1. ledd blir praktisert av forvaltningen.

2.1. Endring til gunst for parten
Når et vedtak blir endret til gunst for en part, skal han tilkjennes erstatning for «vesentlige kostnader som har vært nødvendig for å få endret vedtaket, med mindre særlige forhold taler mot det». Det er tilstrekkelig at det forvaltningsorgan som endrer vedtaket finner grunn til å se annerledes på de skjønnsmessige sider av saken enn da vedtak tidligere ble fattet.
Og selv om det foreligger en saksbehandlingsfeil eller annen ugyldighetsgrunn, er det ikke nødvendig at feilen medfører ugyldighet. Videre vil bestemmelsen omfatte det forhold at det fastslås at et vedtak er en nullitet (ubetinget ugyldig), selv om dette strengt tatt ikke er noen endring.

Selv om det etter ordlyden «skal» tilkjennes dekning når vedtaket er endret til gunst for en part, har man likevel ikke noe ubetinget krav p.g.a. forbeholdet om særlige forhold. Kravet oppstår bare hvis endringen ikke skyldes «partens eget forhold» eller forhold utenfor partens eller forvaltningens kontroll. I forarbeidene nevnes det som eksempel at parten i første omgang ga uriktige eller ufullstendige opplysninger og derfor delvis kan takke seg selv for at det ble begått feil. Endringer i de faktiske forhold i tiden etter at førsteinstansen traff sitt vedtak vil som et utgangspunkt også medføre at parten ikke har rett til å få dekket sakskostnader.

2.2. Vesentlige omkostninger
Man har bare krav på å få dekket vesentlige omkostninger.
I forarbeidene er det forutsatt at bagatellutgifter ikke kan kreves dekket (f.eks. porto).
Det er også forutsatt at partenes tap ved tidsspillet (tapt arbeidsfortjeneste) ikke omfattes av bestemmelsen. Dette synspunktet bør kunne fravikes dersom det utvilsomt foreligger tap p.g.a nødvendig fravær fra arbeid som lønnsmottager. Innenfor reglene vil nok falle utgifter til gebyrer, kopiering og nødvendige reiser. Klarligvis vil utgifter til advokat og annen sakkyndig bistand bli dekket. Dekningen her kan ikke være begrenset til de salærsatser som eksempelvis gjelder i ordningen med fritt rettsråd. Så lenge det fremsatte salærkrav er i samsvar med det alminnelige nivå blant advokater, er det ikke grunnlag for å redusere satsene.

2.3. Nødvendige omkostninger
En vesentlig begrensning er det at omkostningene må være nødvendige for å få endret vedtaket. Utgiftene til advokat vil eksempelvis ikke bli dekket, dersom man burde ha forstått at det var tilstrekkelig å henvende seg direkte til forvaltningen for å få endret vedtaket. Det kan imidlertid vanskelig kreves at utgiftene objektivt sett var nødvendige. Det må være tilstrekkelig at parten hadde grunn til å tro at de var det, et synspunkt sivilombudsmannen flere ganger har gitt uttrykk for.

3. Motpartens ansvar
Fvl. § 36, 2. ledd har en særregel hvor det er tvist mellom to eller flere parter. Her kan en motpart pålegges å dekke saksomkostninger hvis han har klaget eller tatt initiativ til omgjøring, og ikke fått medhold i spørsmål av betydning. Hva som menes med «tvist» er ikke løst verken i loven eller forarbeidene, men uttrykket antas å dekke eksempelvis tilfeller hvor en part retter krav mot en annen (f.eks. i saker om barnebidrag), tilfeller hvor det søkes om tillatelse e.l. som vil ramme en annen (her tenkes det på ekspropriasjon eller tillatelse til forurensning) eller hvor det er konkurranseforhold mellom partene fordi de søker om samme bevilling.

Ved den skjønnsmessige vurdering skal det tas hensyn til begge parters forhold. Dersom motparten hadde «fyllestgjørende» grunn til å kreve endring, skal det meget til for å få erstatning.

4. Felles regler om krav og ansvar m.v.
4.1. Frister
Kravet om dekning av saksomkostninger må som hovedregel fremsettes innen 3 uker etter at parten har fått underretning om det endelige vedtaket i saken. Fristen kan forlenges, og det kan gis oppreisning mot fristoversittelse.
Av bestemmelsens 3. ledd fremgår det at erstatning for saksomkostninger bare kan tilkjennes den som krever det. Man får altså ikke automatisk dekket kostnadene selv om man vinner frem i saken.

4.2. Hvem avgjør ?
Avgjørelsen treffes av det samme forvaltningsorgan som har truffet det endelige vedtak i saken. Denne avgjørelsen kan påklages etter reglene i fvl. § 28, flg., både når erstatning er tilkjent og når kravet er avslått, og uten hensyn til om det er tale om erstatning fra det offentlige eller fra en motpart.

4.3. Opplysningsplikt
Dersom et vedtak er blitt endret, skal parten som et utgangspunkt gjøres oppmerksom på retten til å kreve dekning for sakskostnadene.
Dersom det i andre tilfeller finnes rimelig at spørsmålet om dekning av sakskostnader blir vurdert , bør parten gis nødvendig veiledning.
Manglende underretning og veiledning om retten etter § 36 vil nok være et tungtveiende argument for å godta et for sent fremsatt krav .

Publisert 21.03.01
Publisert første gang i «Eurojuris Informerer».

Arkivert Under:Generell juss Merket Med:Forvaltningsrett

15/03/2001 by Advokat Halvdan Mellbye

Klage og omgjøring i forvaltningen

Klage og omgjøring i forvaltningen

Dersom et forvaltningsorgan (et organ som handler på vegne staten, fylket eller kommunen, f.eks. trygdekontor, el. liknings-kontor) har fattet et vedtak i din disfavør, har du rett til å klage avgjørelsen inn for et høyere organ som behandler saken på nytt. Her får du en oversikt over reglene som gjelder ved klage og omgjøring.

1. Innledning
Det er forvaltningslovens kap. 6 som gir reglene om klage og omgjøring. Hovedregelen om klage er at parten, og andre som er direkte berørt av vedtaket, har adgang til å påklage vedtaket til det nærmeste overordnete organet til den som fattet vedtaket. En klagerett er således en adgang man har til å pålegge forvaltningen å behandle saken en gang til på et høyere nivå.

Omgjøringsregler er reglene om når forvaltningen har adgang til å endre vedtak av eget initiativ. Det er her hensynet til parter og andre som har innrettet seg i tillit til et vedtak som vil være argumenter mot at omgjøring tillates.

2. Hvem har klagerett?
Etter forvaltningslovens § 28 er det parter og andre med rettslig klageinteresse som har klagerett. Det er altså en noe videre personkrets som har adgang til å påklage et vedtak enn de som har rettigheter etter lovens regler om saksbehandling for øvrig (partene). Grunnen til at man har utvidet personkretsen er at de som har adgang til å klage skal være samme som etter tvistemålsloven § 54 har adgang til å gå til sak. I tvistemålsloven § 54 brukes begrepet «rettslig interesse».

Det finnes mye rettspraksis om grensene for hvem som har rettslig klageinteresse/rettslig interesse. Dette spørsmålet skal ikke drøftes nærmere i denne fremstillingen.

3. Hvilket organ skal det klages til?
Klagen skal fremmes for det nærmeste overordnete organet til det organet som traff vedtaket. I forvaltningslovens terminologi beskrives disse organene som underinstans og klageinstans.

En viktig spesialregel har vi i forvaltningslovens § 28, 2. ledd som omhandler klagebehandling i kommunen. Når det gjelder vedtak i alminnelig kommunale organer vil kommunestyret eller fylkestinget være klageinstans, dersom de ikke har opprettet en egen klagenemnd. Hvis det er kommunestyret eller fylkestinget som har truffet vedtaket, går klagen til Fylkesmannen eller i noen tilfeller Kommunaldepartementet.

4. Klagefrister
Den alminnelige klagefrist etter forvaltningsloven § 29 er 3 uker. Utgangspunktet for fristen er det tidspunktet da underretning om vedtaket kom frem til parten. Det vil i praksis si den dagen da parten mottok klagen i posten. Hvis bekjentgjørelsen skjer ved offentlig kunngjøring vil fristen løpe fra den dagen vedtaket første gang ble kunngjort.

De som har rettslig klageinteresse, men ikke er part, vil ikke få underretning om vedtaket etter forvaltningslovens regler. For dem, og for parter som man eventuelt har glemt å varsle, løper fristen fra man faktisk fikk eller burde ha skaffet seg kjennskap til vedtaket. Uansett løper imidlertid fristen ut etter at det er gått 3 måneder.

Dersom fristen er oversittet, for eksempel på grunn av at man ikke har fått vite om vedtaket, har forvaltningen etter lovens § 31 adgang til å gi oppreisning, eller dispensere, fra reglene om klagefrist. Denne adgangen til å ta opp saken løper imidlertid ut når det er gått 1 år siden vedtaket ble truffet, se forvaltningslovens § 31, 3. ledd.

Den normale klagefristen er altså 3 uker.

Lovens § 30 gir regler om hva som skal til for å avbryte fristen. Det er tilstrekkelig at klagen innen utløpet av fristen er levert til posten. Man må altså få poststemplet klagen senest den 21. dagen etter at man mottok den.

5. Saksbehandlingen ved klagesaker
Klagen fremlegges for underinstansen som altså er det organ og som allerede har behandlet klagesaken. Etter loven er det underinstansen som har hovedansvaret for å forberede klagesaken. De har også adgang til å endre sitt vedtak. Da kan man si det slik at de sender ut et nytt forslag til vedtak til partene. Partene vil således ha en ny 3 ukers frist for å klage dersom underinstansen treffer nytt vedtak som følge av klagen.

Underinstansen har også adgang til å avvise saken dersom de for eksempel finner at det er klaget for sent. Et slikt avvisningsvedtak kan påklages på selvstendig grunnlag.

Etter at saken er ferdig forberedt av underinstansen skal den fremlegges for klageorganet. Klageorganet har et selvstendig ansvar for at saken er tilstrekkelig opplyst og også en selvstendig adgang til å avvise saken. Klageinstansen kan således avvise en klage fordi den er for sent fremsatt, selv om underinstansen i første omgang har ment at den skulle tas under behandling.

Klageinstansen kan prøve alle sider av saken. Det kan også tas hensyn til nye forhold som har dukket opp etter at saken ble avgjort i underinstansen. For den som klager er det derfor en risiko for at klageinstansens vedtak blir mer ugunstig enn det som var resultatet av underinstansens vedtak. Lovens § 34, 3. ledd setter visse grenser for adgangen til å endre vedtaket til ugunst for klageren, men disse begrensningene er såpass upresise at de neppe gir noen reell begrensning.

For den som har fått medhold i underinstansen er det viktig å være på vakt dersom motparten klager. Dersom klageinstansen kommer til motsatt resultat, er det nemlig ikke noen adgang til å påklage det vedtaket som da ble fattet. Det er derfor viktig at man sørger for at ens synspunkter også kommer frem for klageorganet.

7. Omgjøring
Forvaltningens adgang til å omgjøre vedtak uten klage fremgår av forvaltningslovens § 35. I bestemmelsens første ledd settes opp en liste over situasjoner der omgjøring anses som uproblematisk. Det er tre situasjoner som der nevnes.
Den første situasjonen er der endringen er uproblematisk fordi at den er til gunst for alle parter.
Det andre er situasjonen der omgjøring er uproblematisk fordi vedtaket ennå ikke er gjort kjent for noen parter.
Det tredje er situasjonen der vedtaket må anses ugyldig, med andre ord at det lider av slike feil at man ved en rettslig overprøving vil komme til at det må bortfalle. Dersom vilkårene etter første ledd er tilstede kan både underinstansen selv, klageinstansen og alle overordnete organer omgjøre vedtaket.

I § 35, 3. ledd har vi en spesiell omgjøringsregel som bare kan brukes av overordnete organer. Bestemmelsen gir overordnete organer en slags angrefrist. De kan omgjøre underinstansens vedtak dersom de gir partene melding om dette innen 3 uker etter vedtaket og så endrer vedtaket innen 3 måneder. Denne bestemmelsen har relativt liten praktisk betydning, men kan særlig spille en rolle dersom det er behov for å rette opp åpenbare feil.

I tillegg til disse reglene har man en såkalt generell ulovfestet omgjøringsadgang som lovens § 35 henviser til. Her er poenget at forvaltningen har adgang til å omgjøre forvaltningsavgjørelser etter en helhetsvurdering der behovet for å omgjøre avveies mot hensynet til de partene som har innrettet seg i tillit til vedtaket.
Denne bestemmelsen vil være særlig praktisk hvis forvaltningen har truffet vedtak som skal vare over tid uten å ta nødvendig høyde i vedtaket for behov for endringer, dersom virkeligheten ikke utvikler seg slik man hadde tenkt.

8. Rettslig overprøving av klage av omgjøringsreglene
En part som ikke har fått medhold i klageinstansen vil ha muligheten til å reise sak for domstolene om spørsmålet. Slik klagebehandling kan selvsagt også dreie seg om spørsmålet om klagebehandlingen har vært lovlig, men det spørsmålet kommer sjeldent på spissen for domstolene. Saken vil som oftest dreie seg om innholdet i klagevedtaket.

Et omgjøringsvedtak kan også overprøves av retten. Spørsmålet vil da være om forvaltningen har gått lenger enn de hadde rett til når de gjennom omgjøringen fratok partene de rettigheter som var innrømmet dem gjennom det første vedtaket i saken.

Et annet alternativ er å bringe saken inn for Sivilombudsmannen. (Se egen artikkel om dette i artikkelarkivet øverst til høyre på siden.)

Publisert 15.03.01
Publisert første gang i «Eurojuris Informerer».

Arkivert Under:Generell juss Merket Med:Forvaltningsrett

15/02/2001 by advokat Carl F. Kjeldsberg

Schengenavtalen – reglene for grensekontroll

Norske borgere kan passere grensene mellom land som er med i Schengen-samarbeidet uten å vise passet.

Fordi man likevel behøver identitetsbevis når man er ute å reiser, f.eks. ved innsjekking til fly og hotell, bør man ta med pass ved reise utenfor Norden.
For nordmenn er nemlig passet det eneste offisielle identitetsbeviset som er godkjent utenfor de nordiske land.

Hvem er med i Schengen – samarbeidet?
Schengen-området består pr. i dag av 26 europeiske land: Belgia, Danmark, Estland, Finland, Frankrike, Hellas, Island, Italia, Latvia, Litauen, Luxembourg, Malta, Monaco, Nederland, Norge, Polen, Portugal, Slovakia, Slovenia, Spania, Sveits, Sverige, Tsjekkia, Tyskland, Ungarn, Østerrike.

Det er viktig å få med seg at Storbritannia og Irland ikke er med. For innreise til disse landene må man fortsatt ha pass.

Praktiske konsekvenser
For nordmenn flest er den viktigste konsekvensen at vi slipper å stå i passkø.
Men skal du inn eller ut av Schengen-området er kontrollen grundigere. F.eks. kan du risikere å måte vise frem passet dersom du skal i land i Sverige eller Danmark med egen båt. Kystlinjene blir å anse som Schengen-områdets yttergrense.
Norge og de øvrige Schengen-landene foretar kontrollen på vegne av hverandre. Det foretas passkontroll både ved inn- og utreise.

Utvidet politisamarbeid
Avtalen innebærer et utvidet politisamarbeid med et eget felles databasesystem med personopplysninger, Schengen informasjonssystem (SIS).
Samarbeidet skal gjøre det enklere å bekjempe den økende organiserte internasjonale kriminaliteten og den illegale innvandringen. Norske myndigheter må kontrollere alle som søker visum til Norge mot et register over personer som er uønsket i ulike Schengen-land. Personer som er registrert i SIS får normalt ikke visum.
Det blir fra en del hold hevdet at SIS innebærer en utilbørlig overvåkning av enkeltindividet.
Personopplysninger kan etter personopplysningslovens § 29 bare overføres fra Norge til andre land som sikrer en forsvarlig behandling av opplysningene. Schengen-landene oppfyller de kravene som lovgivningen stiller til forsvarlig behandling, ved at de har gjennomført direktiv 1995/46/EF om «beskyttelse av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger og om fri utveksling av slike opplysninger.»

Konsekvenser for borgere utenfor Schengen-området
Statsborgere fra land utenfor Schengen-området med arbeids-, oppholds- eller bosettingstillatelse i Norge trenger ikke lenger visum for å reise i Schengen-landene, og kan på samme måte som nordmenn reise fritt innen Schengen-området i inntil tre måneder. De må imidlertid fortsatt ha med seg et gyldig reisedokument.

Visumpliktige utlendinger som skal besøke andre land i Schengen-samarbeidet i tillegg til Norge på samme reise, har det betydelig enklere enn tidligere, idet et visum til Norge som hovedregel gjelder som visum til hele Schengen-området. Dermed kan også visumpliktige utlendinger reise fritt mellom Schengen-landene i visumets gyldighetsperiode. Som hovedregel skal visumsøkeren søke innreisevisum til landet som er hovedmål for reisen.

Kun personkontroll
Avtalen gjelder personkontroll. Varer og bagasje kan som før kontrolleres ved kryssing av grensen til Norge.

Publisert 15.02.01

Relaterte lenker:
Utlendingsdirektoratet

Arkivert Under:Generell juss Merket Med:Forvaltningsrett, Utlendingsrett

  • « Previous Page
  • 1
  • 2
  • 3
  • 4
  • Neste side »
advokathjelp

Copyright © 2025 · Generate Pro Theme on Genesis Framework · WordPress · Log in

Dette nettstedet bruker cookies for å forbedre opplevelsen din. Vi vil anta at du er ok med dette, men du kan reservere deg mot hvis du ønsker det.Aksepterer Avvise
Privacy & Cookies Policy

Privacy Overview

This website uses cookies to improve your experience while you navigate through the website. Out of these, the cookies that are categorized as necessary are stored on your browser as they are essential for the working of basic functionalities of the website. We also use third-party cookies that help us analyze and understand how you use this website. These cookies will be stored in your browser only with your consent. You also have the option to opt-out of these cookies. But opting out of some of these cookies may affect your browsing experience.
Necessary
Always Enabled

Necessary cookies are absolutely essential for the website to function properly. This category only includes cookies that ensures basic functionalities and security features of the website. These cookies do not store any personal information.

Non-necessary

Any cookies that may not be particularly necessary for the website to function and is used specifically to collect user personal data via analytics, ads, other embedded contents are termed as non-necessary cookies. It is mandatory to procure user consent prior to running these cookies on your website.