Jusstorget

- lettlest juss og juridisk hjelp

by

Ekteskap/ partnerskap mellom homofile

Homofile kan registrere sitt partnerskap slik at dette får tilnærmet de samme rettsvirkninger som et ekteskap. Det er nå vedtatt endringer i ektskapsloven som gjør at også homofile kan gifte seg.
Her får du en oversikt over reglene.

Det er nå vedtatt endringer i ekteskapsloven som gjør at også homofile kan gifte seg.
Endringen trer i kraft fra 1. januar 2009.

Hovedtrekkene i den nye reglene er som følger:

  • To personer av samme kjønn kan inngå ekteskap – ingen forskjell i rettsvirkningen av ekteskap mellom hetero- og homofile
  • Partnerskapsloven oppheves. De som har inngått partnerskap må sende inn erklæring om at partnerskapet skal gjelde som ekteskap til folkeregisteret. Gjør de ikke dette fortsetter de å være partnere som før.
  • Forskjellen partnerskap/ekteskap (ny ekteskapslov § 95) gjelder kun adopsjon. Fortsatt kun ektefeller som kan adoptere sammen. Men nå også homofile ektepar.
  • Lesbiske ektepar kan få assistert befruktning i Norge. Dette betyr at den som ikke føder barnet blir ”medmor”.

Les mer om lovendringene ved å klikke her.

Dagens regler
Vilkårene for å inngå partnerskap fremgår av «lov om registrert partnerskap», til vanlig kalt partnerskapsloven.
De som inngår partnerskap kan (foreløpig) ikke gjøre dette i kirken eller i norske ambassader i utlandet, men bare hos den lokale notarius publicus (byfogd/ sorenskriver).

Rettsvirkningene ved inngåelse av partnerskap er med unntak av retten til adopsjon, i hovedsak de samme som for ekteskap. Dette betyr at de økonomiske forhold mens partnerskapet består og det økonomiske oppgjøret i forbindelse med eventuell oppløsning vil skje på samme måte som ved skilsmisse eller separasjon mellom ektefeller. De viktigste reglene som også gjelder partnerskap fremgår av ekteskapsloven kap. 1 og 4 – 17.
Derfor gjelder også det meste som står i artiklene her på Jusstorget om arv, testament, separasjon, skilsmisse, uskifte osv. også ved partnerskap. (se artikkelarkivet øverst t.h. på siden.)

Barne- og familiedepartementet har laget en god og grundig orientering om partnerskap som du finner her

Publisert 21.09.01
Oppdatert 2.07.08

Nyttig link:
Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH).

by

Avtale (ektepakt) med ektefellen?

For alle ektepar kan det være nyttig å vurdere behovet for ektepakt, dvs. inngåelse av en nærmere avtale om formuesfordelingen mellom ektefellene. En slik avtale, som har bestemte formkrav, kan også inngås før vielsen.

De fleste forbinder ektepakt med særeie på enkelte formuesgjenstander, enten fordi dette er noe den ene part hadde før ekteskapet eller fordi man ønsker beskyttelse mot den annen parts kreditorer. Motivet kan imidlertid være mer variert enn som så, og de valgmuligheter ektepakter gir er svært omfattende. Man kan imidlertid bare inngå avtaler av slik art som loven uttrykkelig gir anledning til.
Reglene om ektepakt og fordeling av formuen ved separasjon/ skilsmisse og den ene ektefelles død, fremgår i hovedsak av ekteskapsloven (E) del II

Skjevdeling
Ifølge E § 59 er hovedregelen for skifte at partene kan holde utenfor delingen verdien av formue som klart kan føres tilbake til midler partene hadde da ekteskapet ble inngått, eller som de senere har ervervet ved arv eller gave fra andre enn ektefellen. Dette kalles skjevdeling og innebærer at behovet for ektepakt etter hvert blir noe mindre enn etter tidligere lov (før 1.januar 1993), hvor likedeling var hovedregelen. Helt eller delvis unntak kan imidlertid gjøres dersom skjevdeling vil føre til et åpenbart urimelig resultat, for eksempel den tilfeldige «gevinst» skjevdelingen kan gi i langvarige ekteskap hvor man har innrettet seg på likedeling etter den gamle loven. Man kan følgelig ikke være helt sikker på at skjevdelingskrav fører frem, men ved ektepakt kan dette avklares på forhånd.

Man kan også avtale at skjevdeling ikke skal foretas, dvs. at alt er gjenstand for likedeling.

For verdier som er skapt av ektefellene i ekteskapet, er hovedregelen at det skal foretas likedeling. Her er det imidlertid et viktig unntak om skjevdeling dersom sterke grunner taler for det. Et eksempel kan være at den ene part har skapt en verdifull næring som økonomisk sett ikke vil tåle en utbetaling til den andre med halvparten av verdien. Det kan følgelig være en fordel at også bedrifter, evt. som en del av en «helsesjekk» eller «legal audit», også får vurdert hvilke konsekvenser et eventuelt skifte kan få for bedriften.

Hensynet til kreditorer
Det er en utbredt misforståelse, til dels også blant advokater, at det er nødvendig med særeie for å beskytte seg mot den andre parts kreditorer. Forholdet er at ektefellene hver for seg hefter med sin del, den såkalte rådighetsdelen, dvs. det hver av partene har innbrakt i felleseiet ved inntekt, arv, gave, gevinst eller på annen måte.
Det er følgelig ingenting i veien for at den ene ektefelle er rik, mens den andre er personlig konkurs.

Det som skjer når den ene ektefellen på gyldig måte overfører formue til den annens særeie, er at kreditorene ikke kan ta utlegg i disse eiendelene. Man oppnår imidlertid nøyaktig samme effekt, dersom man ved ektepakt overfører formue som gave i stedet for som særeie. Forskjellen viser seg først på et eventuelt skifte, hvor et særeie holdes utenfor delingen, mens gaver anses som felleseie som går inn i delingsgrunnlaget.

De eiendeler ektefellene har anskaffet i fellesskap, anses som sameie, vanligvis med en halvpart på hver. Et praktisk eksempel på dette følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 7-13, 3 ledd, hvor det angis en presumsjon for at begge ektefeller/ samboere er eiere av en ideell halvdel av fellesbolig ervervet under samlivet, selv om eiendommen bare er tinglyst på den ene part.

Gaver
Med unntak av «vanlige» gaver vil ikke en gaveoverføring mellom ektefeller være gyldig uten ektepakt, dvs. giveren beholder råderetten. Gaver mellom ektefeller er avgiftsfritt – mens gaver for øvrig følger reglene for arveavgift. Ektefellene står på samme måte som andre fritt til å inngå forretningsmessige avtaler uten nærmere formkrav, men alle avtaler vedrørende formuesordningen må skje ved ektepakt. Ved et eventuelt skifte står imidlertid ektefellene fritt til å avtale fordelingen uten bestemte formkrav. Både skifteavtaler og ektepakter kan innen visse frister settes helt eller delvis til side av en domstol dersom de er urimelige.

Særeie/felleseie
I mange tilfeller er hensikten med en ektepakt å sikre seg særeie ved et eventuelt skifte, mens man ønsker å tilgodese lengstlevende med de fordeler et felleseie gir ved dødsfall. Man kan da avtale «særeie i live – felleseie ved død» uten at dette er i strid med livsarvingenes pliktdelsarv etter Arveloven. Man kan også avtale «skjevdeling i live – likedeling ved død». Alternativt kan man sikre lengstlevende retten til å sitte i uskifte med førsteavdødes særeie.

Dersom en eller begge parter har særkullsbarn, kan man kombinert med en ektepakt som på forhånd (før førsteavdødes død) sikrer at særkullsbarna gir tillatelse til at lengstlevende får sitte i uskifte, noe man ikke ellers automatisk har rett til.

Tidsbegrensninger/betingelser
Man kan ved ektepakt tidsbegrense et særeie, slik at det for eksempel blir felleseie etter 10 års ekteskap, eventuelt kombinert med «felleseie ved død». I såfall må man også sikre seg mot adgangen arvingene har til å kreve skjevdeling (E § 77) ved å avtale at skjevdeling ikke skal kunne kreves.

Man kan også avtale at et særeie bare skal gjelde dersom man ikke får felles livsarvinger (etterkommere i rett nedstigende linje), eventuelt i kombinasjon med en tidsbegrensning.

Når et særeie blir felleseie betyr ikke dette at den annen ektefelle får noen større rådighet over eiendelen. Forskjellen på særeie og felleseie vil først vise seg ved et eventuelt skifte. Ordet «felleseie» er følgelig svært misvisende ettersom det gir assosiasjoner om at det under ekteskapet dreier seg om eiendeler begge parter automatisk er eier av, mens forholdet som nevnt ovenfor er det motsatte, nemlig at hver av partene eier og råder over sine respektive rådighetsdeler.

Det fremgår således klart av E § 40 at en ektefelle med få unntak heller ikke kan stifte gjeld med virkning for den annen ektefelle. Det er følgelig ved et skifte svært viktig å avklare om en eller begge parter hefter overfor kreditorene.

Før nåværende ekteskapslov trådte i kraft 1. januar 1993, var regelen slik at avkastning av særeie ble felleseie såfremt ikke annet var gyldig bestemt. Nå er hovedregelen blitt at også avkastning er å anse som særeie. For ektepakter opprettet før dette årsskiftet er det følgelig grunn til å vurdere på ny hvordan avkastningsregelen skal være.

For øvrig er hovedregelen slik at det som trer i stedet for eiendom som er særeie blir særeie. I praksis blir det ofte diskusjon om slike surrogater, for eksempel om man uten å ha tatt vare på kvitteringer har byttet en særeiebil inn i en dyrere bil og finansiert mellomlegget ved felleseiemidler.

Det vil føre for langt å gå inn på de forskjellige kombinasjonsmuligheter og nærmere detaljer om ektepakter. Slike avtaler er naturligvis vesentlig enklere å inngå når ektefellene har et godt forhold til hverandre. Manglende avtaler vil ofte medføre tidkrevende og kostbare tvister både ved dødsbo, og i forbindelse med oppløsing av ekteskap som i vår tid skjer i stort antall hvert år. På denne bakgrunn anbefales det å vurdere nærmere behovet for en ektepakt. Gjerne i samråd med en advokat.

Formkravene til ektepakt/ rettsvern
Formkravene og kravene til rettsvern fremgår av E §§ 54 og 55.

De viktigste formkravene er at ektepakten skal være skriftlig, og at den skal medunderskrives av to myndige vitner godkjent av begge ektefellene.

For at ektepakten skal få rettsvern mot ektefellenes kreditorer, må den tinglyses i ektepaktregisteret i Brønnøysund. Dette koster pr. mai 2006 kr. 1.450,-. Ektepakten må skrives på et særskilt skjema. Skjema og nærmere info finner du hos Brønnøysundregisteret ved å
klikke her.

Overdragelse av fast eiendom må tinglyses i den grunnboken på den aktuelle eiendommen, jfr. E § 55.

Publisert 09.05.01
Publisert første gang i «Eurojuris Informerer».

by

Samboerkontrakt

Det er svært mange par som av forskjellige grunner ikke gifter seg. Som ved ekteskap blir disse forholdene oppløst enten ved samlivsbrudd eller ved død. Det kan derfor være nyttig å vite litt om hvilke hovedregler som da gjelder, og at det er smart å inngå samboeravtale.

Avtalefrihet
l motsetning til ekteskapet er samboerforhold lite lovregulert. Det finnes en «Lov om rett til felles bolig og innbo når husstandsfellesskap opphører», den såkalte Samboloven fra 1991 på 5 paragrafer. Dessuten vil Sameieloven komme til anvendelse med hensyn til det partene erverver i fellesskap i løpet av samboerperioden.

Samboere står imidlertid med unntak av bolig og innbo ganske fritt til å avtale et eventuelt skifte seg imellom på forhånd. Det vanligste i slike samboerkontrakter er å regulere hva partene skal holde utenfor skiftet, f.eks. det de hadde da samboerforholdet startet og det de senere erverver hver for seg, f. eks. i form av arv eller gave. Deretter reguleres selve fordelingen av det som anses som sameie. Som regel er partene mest opptatt av hva som skal skje med felles bolig, f.eks. at den som skal ha omsorgen for fellesbarn får førsteretten til overta til takst.

Det er mer sjelden at man i detalj på forhånd avtaler hvem som skal ha de enkelte løsøregjenstander, men det settes opp hva fremgangsmåten skal være dersom man ikke blir enige, og man forhindrer da vidløftige diskusjoner om fordelingen og verdsettelsen av tingene.

Det hender at samboere velger å innrette seg slik at den ene er hjemmeværende og tar seg av felles hjem og barn. Det kan da være naturlig å avtale pensjonsrettigheter og bidrag til vedkommende ved et eventuelt brudd, f.eks. med en henvisning til reglene i ekteskapsloven. Uten avtale er det ingen hjemmel for å kreve hverken pensjon eller «samboerbidrag».

Hovedpoenget er at det er adskillig lettere å komme frem til en rimelig avtale for begge parter dersom det gjøres før det eventuelt begynner å knirke i forholdet. Dersom man har faste avtaler, vil begge parter vite hva de har å holde seg til i tilfelle brudd, og mulighetene for tvister reduseres betydelig.

Beviskraft
Dersom samboerforholdet oppløses ved død, vil førstavdødes arvinger ikke ha noen større rettigheter enn det først avdøde selv hadde. Det kan imidlertid lett oppstå faktisk uenighet om hva førstavdøde var eier av. I så måte kan en samboeravtale være et sentralt bevis i en arvetvist.

Også i forhold til kreditorer kan kontrakten ha vesentlig beviskraft. Det er kommet inn et helt nytt prinsipp i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-13 hvor namsmannen bl.a. kan ta utlegg i løsøre og verdipapirer som er i sambesittelse, med mindre det sannsynliggjøres at en annen helt eller delvis er eier. Videre heter det i 3. ledd:

«Dersom saksøkte er gift eller lever i et ekteskapslignende forhold, kan utlegg tas i en ideell halvdel av felles bolig ervervet under samlivet, hvis ikke annet eierforhold blir sannsynliggjort. At bare den ene part er registrert eller meldt som eier, er ikke i seg selv tilstrekkelig til å sannsynliggjøre partens enerett.»

Det er mye tryggere selv å bestemme eierforholdet i en kontrakt enn å overlate spørsmålet til namsmannens skjønn. Sagt på en annen måte: det er gjennom en samboerkontrakt mye lettere å forebygge branner enn å slukke dem etter at en tvist er et faktum.

Arv

Fra 1. juli 2009 fikk samboere bedre arverettigheter enn tidligere, samt en begrenset rett til å sitte i uskifte. Les mer i artikkelen «Samboere får arverettigheter».

(Red.)

Det som særpreger samboerforhold er at det ikke finnes noen gjensidig arverett, mens ektefeller får automatisk arverett fra dag én. Vanligvis vil det derfor være ønskelig at man oppretter et gjensidig testament, slik at lengstlevende blir sikret på best mulig måte.

Dersom man har livsarvinger, er testasjonsretten begrenset til 1/3 av boet. Ellers er testasjonretten helt fri. Hvis ingen av samboerne har barn, kan man altså innsette hverandre som enearvinger i et gjensidig testament.

Det hender at man i testament også regulerer hva som skal skje med arven etter lengstlevendes død. Når partene ikke har felles barn, bør det i alle fall avklares om arvingene til førstavdøde skal ha noe. Dersom ingenting sies, blir arven som lengstlevende har fått behandlet svært likt reglene hvor lengstlevende ektefelle sitter i uskiftet bo. Bl.a. skal arven til slutt fordeles med en halvpart på førstavdødes og en halvpart på lengstlevendes arvinger. Dette kan i mange sammenhenger virke urimelig, særlig når formuen i det vesentligste er opparbeidet av lengstlevende etter førstavdødes bortgang. Alt som lengstlevende blir eier av, enten ved arv, gave, gevinst, inntekter eller erverv på annen måte går inn i boet som førstavdødes arvinger har rett på halvparten av.

Dersom det ikke foreligger testament, blir avdødes foreldre arvinger når avdøde ikke selv har barn. Hvis foreldrene ikke er i live, går arven til søsken. l noen saker har manglende testament blitt prøvd løst på den måten at snille «svigerforeldre» har gitt avkall på arv til fordel for avdøde barns samboer. Dette har imidlertid ikke «svigerforeldrene» anledning til fordi det fremgår av arveloven at disse bare kan tre til side til fordel for sine egne barn. Problemet kan jo løses ved at «svigerforeldrene» først tar arv, og deretter gir dette videre til avdøde barns samboer, men da må man betale arveavgift to ganger i stedet for en gang.

Arveavgift
Den 28.06.2002. trådte det i kraft nye regler som likestiller visse samboere og ektefeller arveavgiftsmessig, bl.a. slik at også samboere er fritatt for arveavgift. Arveavgiftslovens § 47 A gir en definisjon på hvem som er samboere i lovens forstand ved å vise til folketrygdlovens § 1 – 5. Som samboere regnes to ugifte personer som lever sammen dersom paret har eller har hatt felles barn, eller tidligere har vært gift med hverandre.
To personer som bor i samme hus, regnes som samboerpar selv om de bor i hver sin del av huset. Det kan gjøres unntak for personer som bor i hver sin boenhet i et hus med mer enn fire selvstendige og klart atskilte boenheter. To personer som vanligvis har felles bolig, regnes som samboerpar selv om de midlertidig bor atskilt. (se forøvrig artikkelen «avgift ved arv eller gave«.)

Samboloven
Som nevnt ovenfor er loven kort, men gir den ene part ved et samboeropphør muligheter til å overta både bolig og innbo, uavhengig av hvem som har eid dette. Det er særlig i tilfeller hvor partene har fellesbarn dette kan bli aktuelt. Dersom man ikke blir enige om pris, kan det kreves skiftetakst. Mulighetene for å få en bruksrett i en overgangsfase er også tilstede.

Loven sier uttrykkelig at man skal ta inngåtte avtaler i betraktning. Dette betyr at en domstol ikke er bundet av en forhåndsavtale om fordeling av bolig og innbo, men avtalen blir lagt til grunn med mindre retten finner at resultatet blir urimelig.

Sameieloven
Som nevnt ovenfor, gir tvangsfullbyrdelsesloven muligheter for utlegg, selv om den annen part står tinglyst som eier. Lovgiver gir med dette uttrykk for en såkalt presumsjon, nemlig at det som er ervervet i løpet av samboertiden antakelig er sameie med en halvdel på hver. Det er ofte tilfeldig hvem som står som tinglyst eier, skjønt det etterhvert er blitt mer og mer vanlig at begge parter står på skjøtet.

Denne presumsjonen finner man også i sameieloven, hvor man antar at de som er eiere har en lik andel.

Det er over 20 år siden Høyesterett avsa den såkalte «Husmordommen», hvor det i praksis ble bestemt at husmorinnsats skulle likestilles med lønnsinntekt.

l Ekteskapsloven er «Husmordommen» kodifisert, dvs. at lovgiver nå har tatt med bestemmelser om sameie i ekteskapet.
I Ekteskapslovens § 31 heter det at eiendeler som erverves av begge ektefeller blir sameie. Videre heter det i 3. ledd:

«Ved vurderingen av hvem som har ervervet eiendeler som har tjent til felles personlig bruk, som felles bolig og vanlig innbo, skal det legges vekt på ektefellenes arbeid i hjemmet.»

Konklusjonen på dette blir at det er store likheter mellom samboere og ektefeller. Det skal mye til for å hevde at eierforholdet til de nære ting ervervet i løpet av samboerforholdet er annerledes enn 50/50. Det har liten betydning om den ene har tjent mer enn den andre, og det tinglyste eierforhold er heller ikke avgjørende. Vi kan gjerne si det slik at den som hevder at eierforholdet avviker fra 50/50 har en tung bevisbyrde.

Dersom vedkommende kan dokumentere at han hadde en del da samboerforholdet startet, eller at han deretter har skaffet seg en del på ekstraordinær måte, f. eks. ved arv eller gave, blir det lettere å få gehør for en annen fordeling. l et sammenblandingssameie kan det imidlertid bli store bevisproblemer, og det er da ikke lett å innfri ovennevnte bevisbyrde.

Etter Ekteskapslovens tilsvarende regel er det et vilkår at det dreier seg om formue som klart kan føres tilbake til f. eks. arv eller gave. Dette innebærer to viktige forhold:
For det første at man har med formue å gjøre, og at det følgelig ikke har noe for seg å trekke inn det som har vært forbrukt, jfr. det kjente uttrykket fra Hakkebakkeskogen om at gjort er gjort og spist er spist. Domstolene uttrykker seg på en litt annen måte, men essensen er den samme:
Hvor det er tale om et samliv mellom relativt likeverdige partnere og intet har vært avtalt om gjensidige økonomiske ytelser, antar retten at det under et etterfølgende, ikke på forhånd tilsiktet oppgjør, neppe vil føre frem å nidkjært jakte på hver krone pro eller kontra i et regnskap i etterpåklokskapens tegn.

For det annet blir det likedeling av formuen dersom det er uklart hva f.eks. arven er brukt til.

I en samboerkontrakt kan disse problemene løses på forhånd, på et tidspunkt hvor det erfaringsmessig er mye lettere å fremskaffe bevis for hva som rent faktisk har skjedd. I den forbindelse nevner jeg at ligningskontoret bare oppbevarer selvangivelser for de 10 siste år, og det vil i mange tilfeller være for lite.

Forsikringer
l forsikringsavtaler er samboer som regel likestillet med ektefelle som begunstiget, f.eks. i en livsforsikring.
Det kreves imidlertid nærmere dokumentasjon for at man virkelig er samboer, og kravet er ofte at man i folkeregisteret må ha hatt samme bopel i minst 2 år. Det kan derfor være en tanke å undersøke sine egne eller arbeidsgivers forsikringer, og eventuelt gjøre noe med begunstigelsen. Det gikk nylig en historie i avisene om at en som hadde vært samboer i over 20 år ble forbigått av samboerens ex. – ektefelle som fikk utbetalt en betydelig forsikringssum, fordi begunstigelsen ikke var endret i forsikringsselskapet. Slike ting er bittert for samboeren, og en helt uventet gevinst for ex.- ektefellen.

(For å unngå arveavgift på forsikringsbeløpet bør samboere i stedet for å tegne egen eller felles livsforsikring, tegne to separate forsikringer på hverandre.
Det vil si at den ene parten tegner og betaler premien på en forsikring på sin samboer som kommer til utbetaling ved samboers død. Han blir da både forsikringstager og begunstiget. Det samme gjøres av partneren.
Dette vil ikke omfattes av arveavgiftsreglene fordi forsikringer du tegner og betaler selv, ikke regnes som arv.)
(Red. anm.)

Avslutning
Det er ikke tvilsomt at ektefeller er adskillig bedre beskyttet enn samboere. Det beste juridiske råd til samboere er følgelig at de gifter seg. Det er imidlertid ofte andre grunner enn de rent juridiske som gjør at folk velger samboerforhold i stedet for ekteskap. Men man bør i såfall gjøre sitt beste for å bøte på de juridiske svakheter. Dette innebærer at man oppretter en samboerkontrakt og eventuelt et gjensidig testament.

Publisert 04.04.01.
Publisert første gang i «Eurojuris Informerer».
Oppdatert 13.08.09.

Oversikt over regler for samboere. Samboeravtale lønner seg i forhold til samlivsbrudd, død, felles barn, livsforsikring. Hva som bør reguleres i samboerkontrakten.