Her får du en kort oversikt over vilkårene for erstatning etter nabolovens § 2.

1. Innledning
I et moderne samfunn er det ikke til å unngå at virksomhet av forskjellig art vil måtte medføre ulemper og plager for andre mennesker. Det kan for eksempel være betydelig ubehag å bo i nærheten av en sterkt trafikkert veg, en flyplass eller en industribedrift. Langt på veg er imidlertid dette ulemper som vi alle må leve med, og som verken kan kreves stanset eller gir grunnlag for erstatning.

Rundt omkring i lovgivningen finner vi imidlertid mange bestemmelser som både tar sikte på å forhindre/ redusere ulempene av planlagt eller igangsatt virksomhet og sikre erstatning til den som blir utsatt for ulemper som overstiger visse grenser.

En av disse bestemmelsene er naboloven § 2 .
Jeg vil i denne artikkelen gjøre rede for i hvilken utstrekning denne bestemmelsen gir rett til erstatning for skader og ulemper som igangværende virksomhet påfører naboer. Jeg vil ikke behandle bestemmelser som vi for eksempel har i bygningsloven, forurensningsloven og i naboloven forøvrig, og som skal sikre at ulemper for andre ikke oppstår, enten ved ikke å tillate oppstart av virksomhet eller ved å påby tiltak som eliminerer eller reduserer ulempene.

Uttrykkene skade og ulempe i § 2 omfatter både fysisk skade og fysiske og psykiske ulemper. Skade kan være både skade på eiendom og personskade på personer som oppholder seg på eiendommen.

2. Skaden eller ulempen er «uturvande»
En nabo vil altså for det første kunne kreve erstattet økonomisk tap som han blir påført gjennom virksomhet som anses unødvendig (uturvande). I praksis vil spørsmålet være om ulempen kunne vært ungått ved enkle og lite kostnadskrevende tiltak.
Som eksempel kan jeg nevne en Høyesterettsdom inntatt i Rettstidende (Rt.) 1996 s. 757, hvor eieren av et gjestgiveri hevdet at han var blitt påført økonomisk tap ved ekstraordinært støyende arbeid i forbindelse med omlegging av en gate. Særlig i forbindelse med nedramming av pæler ble det voldt en støy som Høyesterett karakteriserte som støy langt utover det som er vanlig ved vegarbeider. Naboen ble i dette tilfelle tilkjent erstatning fordi støyproblemet kunne ha vært unngått gjennom tiltak som kunne vært iverksatt «uten uforholdsmessige omkostninger»

3. Kriteriene i naboloven § 2 annet og tredje ledd
Spørsmålet om en virksomhet er nabostridig vil først og fremst bero på om naboen blir påført skade eller ulemper som er urimelig. I annet og tredje ledd angir bestemmelsen hvilke kriterier som skal vektlegges ved denne vurderingen.

Etter annet ledd skal det ved avgjørelsen om noe er urimelig legges vekt på hva som er teknisk og økonomisk mulig- på samme måte som ved vurderingen av «uturvande»

Det viktigste kriterium er angitt i tredje ledd hvor erstatningsplikten beror på om
1) Den aktuelle ulempen er «venteleg etter tilhøva på staden»
2) Ulempene er » verre enn det som plar fylgja av vanlege bruks- eller driftsmåtar på slike stader

Spørsmålet om ulempene er ventelige skal vurderes konkret. Spørsmålet vil være hva man hadde grunn til å vente på dette stedet. Spørsmålet er ikke hva som er sannsynlig utvikling i området, men hva man måtte kunne regne med eller være forberedt på.

Slår man seg ned i nærheten av en by eller en industribedrift eller annen forurensende virksomhet, må man være forberedt på at byen og bedriften vokser og dermed kan komme til å påføre vedkommende ulemper som ikke forelå på etableringstidspunktet.

Spørsmålet om hva som må regnes som ventelig etter naboloven § 2 har vært oppe i en rekke dommer. Generelt viser denne rettspraksisen at det skal meget til før det blir pålagt erstatningsplikt. Som eksempel nevner jeg to Høyesterettsdommer fra 1965 og 1972 som gjaldt krav om erstatning for ulemper for kraftlinjer som ble bygget i grisgrendte strøk. I dommen fra 1972 heter det blant annet:
«Fjernledninger for elektrisk kraftoverføring er et naturlig og nyttig ledd i den tekniske utvikling. Som fremhevet fra vassdragsvesenets side, kan slike anlegg bli aktuelle nær sagt hvorsomhelst. At en ny kraftledning av vanlig utførelsesstandard føres frem gjennom et skog- eller fjellandskap og derved i noen grad berøver landskapet dets uberørte preg kan ikke i og for seg karakteriseres som en usedvanlig eller upåregnelig ulempe, som gir hytteeiere i området grunnlag for noen erstatning. En annen sak er at slike anlegg kan berøre den enkelte hytte på en måte som må betraktes som usedvanlig eller upåregnelig og derigjennom gi eieren krav på erstatning.»

Det utgangspunkt som her er kommet til uttrykk finner vi igjen når det gjelder ulemper fra offentlig veg og flyplasser og det selv om ulempene har økt betydelig i forhold til situasjonen da vedkommende etablerte seg.

I en Høyesterettsdom inntatt i Rt. 1990 s. 526 heter det:
«det er grunn til å peke på at det etter rettspraksis skal meget til for å tilkjenne erstatning for ulemper av almen karakter ved nærføring.»

Når det gjelder støy fra industribedrifter, viser jeg som eksempel til dommen om jernverket på Mo (Rt 1972 s. 142) hvor det ikke ble tilkjent erstatning til de naboene som hadde ervervet sine eiendommer etter at det i 1946 ble besluttet å legge jernverket til Mo i Rana og det selv om – sier Høyesterett «den enkelte ikke hadde noen mulighet for å forutse hvilke utslag disse problemer ville gi i forhold til ham.»

På den annen side ble naboer til Hunton bruk ved Gjøvik tilkjent erstatning for støvplager, idet det her gjaldt «en tilstøvning av et slikt omfang at den fremtrådte som en ulempe vesentlig større enn noen som naboskapet med de industrielle virksomheter hittil hadde ført med seg.»

I Rt. 1991 s. 1281 kom Høyesterett til at en vindmølle plassert i et typisk landbruksområde ikke i seg selv måtte regnes for å være urimelig, men at driften av vindmølla måtte avgrenses pga. støyulempene.

4. Nærmere om tidsprioriteten
Når den eiendommen som blir utsatt for støyulemper er ervervet ved arv, har man i rettspraksis hatt oppe spørsmålet om hva som skal regnes som det relevante tidspunkt.
Kan arvingen kreve at vurderingen skal skje på grunnlag av situasjonen da arvelateren ervervet eiendommen eller er arvefallstidspunktet avgjørende?
I tidligere rettspraksis har det relevante tidspunktet vært da arvefallet skjedde, men i 1977 (Rt. 1977 s. 1155) og i 1982 (Rt. 1982 s. 588) ble lagt til grunn at tidspunktet for arvelaterens erverv av eiendommen skulle legges til grunn. Det gjaldt imidlertid her gårdsbruk hvor arvingene hadde arbeidet på og drevet, eller deltatt i driften av, eiendommen fra sin tidlige ungdom, og at «samtlige overdragelser er naturlige eiendomsoverføringer fra den eldre generasjon til den yngre.»

Hvis det ikke gjelder gårdsbruk eller annen eiendom hvor arvingen har deltatt i driften, antar jeg at domsstolene vil la erstatningsplikten bero på situasjonen ved arvefallet.

5. Særlig om naboloven § 2 fjerde ledd
I 1989 fikk bestemmelsen tillegget i fjerde ledd hvoretter en nabo kan tilkjennes erstatning selv om virksomheten er ventelig.
To vilkår må i så fall være tilstede:
1) Det må ha skjedd en vesentlig forverring av bruksforholdene
2) Denne forverring må utelukkende eller i særlig grad ha rammet en begrenset krets av personer.

I forarbeidene til lovendringen heter det at:
«erstatning vil m.a.o. kunne kreves der det oppstår en skjev fordeling av de forurensningsmessige byrder uten hensyn til om det er «yngre» eller «eldre» naboer som blir hardest rammet»

Høyesterett har de senere år avsagt noen dommer hvor spørsmålet om erstatning etter § 2 fjerde ledd har vært vurdert.
Om vurderingen sier Høyesterett i dom inntatt i Rt. 1996 s. 232 at det må foretas «en sammenligning av forverringen for de ankende parters eiendommer og forverringen for de andre eiendommene i området. Er det en ikke ubetydelig forskjell, vil det nevnte vilkår for erstatning være oppfylt. «Høyesterett tilføyde at den spesielle tålegrensen må fastlegges under hensyntagen til vilkåret om «monaleg forverring», hvilket etter Høyesteretts mening tilsier «en forholdsvis høy tålegrense.»

Publisert 13.06.01.
Publisert første gang i «Eurojuris Informerer».