Gjensidige forsikring knust i Moss tingrett.
I en dom av 2. mai 2002 ble selskapet dømt til å betale 2.278.708 kr. i erstatning til en nakkeslengskadet kvinne til dekning av inntektstap. Før skadelidte brakte saken inn for domstolen var tilbudet fra forsikringsselskapet på 250.000 kr. Dommen innebærer at Gjensidige er pålagt å betale en erstatning som er om lag ti ganger høyere enn tilbudet var før stevning.

Dommen viser bedre enn noe at forsikringsselskapene fremdeles lever litt i sin egen verden av urimelighet. Videre er dette nok et eksempel på at det nytter å ta opp kampen med forsikringsgigantene.

Påkjørt bakfra av hestetransport
Skadelidte, jeg kaller henne Anne, ble skadet i en trafikkulykke i februar 1993. Anne var på tur i familiens BMW med mannen som fører og med datteren i baksetet. Under forsøk på å kjøre forbi en lastebil med hestetransport ble BMW’en helt umotivert forsøkt presset av veien. Annes mann stanset etter å ha kommet forbi for å spørre hva som var galt. BMW’en ble da påkjørt bakfra av hestetransporten. Antagelig ble skaden forvoldt med vilje fra lastebilens side.

Anne fikk umiddelbart nakkesmerter og oppkast. Etter ulykken har hun hatt varige plager med smerter i nakken og hodet. Videre har hun fått balanseproblemer, konsentrasjonsvansker og psykiske problemer.

Plagene har gjort at hun har mislykkes i å komme fullt ut i arbeidslivet. Hun er i dag 50% uføretrygdet, og arbeider ca 20% i en meget tilpasset stilling i mannens firma. På skadetidspunktet var hun hjemmeværende med barn. Før hun fikk barn hadde Anne arbeidet i flere år som sekretær og regnskapsmedarbeider.

Menerstatning
Den medisinske invaliditet ble av Skademedisinsk Spesialistpraksis i 1996 vurdert til 15%. Gjensidige aksepterte derfor å foreta utbetaling av menerstatning med kr. 70.000. Det ble også foretatt oppgjør av en passasjerulykkesforsikring som var tegnet i selskapet med kr 52.985 inkludert renter.

Som følge av det gikk greit med menerstatningen, samt som følge av at Anne ikke kunne tro at det kunne reises innvendinger til at inntektstapet var forårsaket av ulykken, var Anne overbevist om at Gjensidige ville påta seg å dekke hennes inntektstap. Men den gang ei. Selskapet anså ikke inntektstapet som forårsaket av ulykken og mente at arbeidsmessig ville hun ha vært i en like vanskelig situasjon selv om ulykken ikke hadde skjedd.

Krav mot Gjensidige
Anne hadde ikke annet å gjøre enn å fremme saken med stevning til Moss tingrett. Hovedforhandling ble holdt 5. – 7. mars 2002. Rett før hovedforhandlingen ble den del av kravet som gjaldt påførte og fremtidige ekstrautgifter forlikt med en utbetaling på kr. 75.000. For retten omhandlet saken derfor utelukkende inntektstap.

Annes anførsler for retten
Anne anførte at hun uten skaden ville ha kommet ut i fullt arbeid fra 1.1.1994 i en stilling som regnskapsmedarbeider. Hun la videre til grunn at hun ville ha kommet til å arbeide frem til alminnelig pensjonsalder om hun ikke var blitt skadet.

Hun krevet i utgangspunktet (prinsipalt) at det ved fastsetting av hvilken inntekt hun ville hatt uten skaden skulle legges til grunn lønnsstatistikk som viste at inntekten i 1991 ville ha vært kr. 257.000. Alternativt (subsidiært) anførte hun at inntekten måtte settes til kr 200.000, noe også trygdekontoret hadde gjort ved beregning av uførepensjonen. Tingretten valgte her å legge til grunn de samme vurderinger som ble gjort av trygdekontoret slik at det i dommen ble lagt til grunn Annes subsidiære beregning.

Gjensidige forsikrings anførsler
Gjensidige fremsatte for retten en rekke anførsler til støtte for selskapets syn om at Anne ikke har krav på erstatning for inntektstap som følge av manglende årsakssammenheng mellom ulykken og det økonomiske tapet.

Videre argumenterte Gjensidige med at inntektstapet uansett ville vært meget lavt som følge av at Annes inntektsevne er meget lav. Selskapet anførte også at deler av inntektstapet var foreldet.

Moss tingretts dom
Tingretten kom altså til at det foreligger årsakssammenheng både faktisk (medisinsk) og rettslig (påregnelig skadefølge). Videre kom altså retten til at det krav Anne hadde beregnet var helt riktig.

I det følgende vil jeg se litt nærmere på tingrettens vurderinger omkring de sentrale anførslene fra forsikringsselskapet:

Faktisk (medisinsk) årsakssammenheng
Fire vilkår må være til stede for at det kan konkluderes med at ulykken er årsak til plagene; (a) ulykken må ha hatt skadeevne, (b) det må ha foreligget akutte symptomer forenelig med en nakkeslengskade, (c) plagene må ha vært mer eller mindre varig til stede fra akuttfasen, og (d) andre mulige årsaker til plagene må utelukkes.

For tingretten var alle punkter bortsett fra (b) spørsmål om akuttsymptomer tema. Vedrørende skadeevne mente Gjensidige at sammenstøtet var for lite kraftig til at det kunne være egnet til å påføre en varig nakkeskade. Til å belyse dette førte selskapet Ingeniørfirmaet Rekon som sakkyndig vitne. Til Gjensidiges overraskelse (?) konkluderte Rekon med at Anne hadde blitt utsatt for tilstrekkelige kollisjonskrefter. Noe da retten naturligvis sluttet seg til.

Neste spørsmål var knyttet til (c) om brosymptomer var tilstrekkelig sannsynliggjort. Gjensidige viste til at det var en periode hvor nakkeslengsymptomer ikke var nevnt i legejournaler. Retten kom her til at der er sannsynlig at Anne hadde plager i hele perioden selv om disse symptomene i perioder var overskygget av andre plager.

Det mest omfattende tema i saken var knyttet til (d) om Anne ville blitt ufør av andre årsaker også om hun ikke hadde blitt skadet i trafikkulykken. Hun hadde i flere år før trafikkulykken og også frem til om lag ett år etter trafikkulykken vært til dels sterkt plaget med underlivssmerter. For Anne var det nødvendig å få frem at disse plagene ikke hadde vært tilstede etter en operasjon i 1996, og samtidig at underlivsproblemene ikke ville være noen hindring for henne arbeidsmessig i fremtiden.

For å avklare underlivsproblemenes betydning førte Anne sin mangeårige gynekolog som vitne. Gynekologen forklarte for retten at underlivsproblemene ikke var årsak til den manglende arbeidsevne. Retten la derfor til grunn at det ved siden av trafikkulykken ikke var andre årsaker som selvstendig ville ha medført uførhet. Hele inntektstapet ble derfor tillagt trafikkulykken.

Rettslig årsakssammenheng
Gjensidige sa videre at selv om trafikkulykken er årsak til uførheten (det foreligger faktisk/medisinsk årsakssammenheng) så skal selskapet ikke betale erstatning fordi plagene som Anne har er for uvanlige og sjeldne hos nakkeslengskadde. Selskapet anførte at det ikke foreligger rettslig årsakssammenheng fordi skadefølgen er upåregnelig.

Som det er gjennomgått ovenfor er alle de plager Anne har, og som har betydning for hennes tapte arbeidersevne, helt typiske for nakkeslengskadde. Dette ble da også lagt til grunn av retten.

Foreldelse
Krav på erstatning foreldes (bortfaller) 3 år etter at skadelidte fikk tilstrekkelig kunnskap om skaden og den ansvarlige. Gjensidige anførte at det påførte inntektstapet for 1994, 1995 og frem til 3.8.96 var foreldet som følge av at foreldelsesfristen først ble avbrutt ved stevning den 3.8.1999.

Anne viste til at hun ikke fikk nødvendig kunnskap før ved mottak av spesialisterklæringer langt senere. Hun viste videre til at Gjensidige i et brev av 9.2.1998 hvor selskapet erkjenner ansvar og ber om at krav blir fremmet. Retten kom til at ingen del av kravet var foreldet.

Vurdering av dommen
Mye mer kunne vært sagt om denne dommen som etter mitt syn omfatter nærmest alle de problemstillinger av rettslig art som nakkeslengskadde kommer ut for. De som er interessert kan eventuelt henvende seg til Moss tingrett og be om en kopi av dommen i sak nr. 99-00635 A.

Denne dommen er også et godt eksempel på at forsikringsselskapene ikke alltid er ute etter et riktig resultat. En rekke av de anførsler som ble fremmet fra Gjensidiges side hadde ingen mulighet for å kunne føre frem. Denne saken blir dermed også en ubehagelig påminnelse om at et forsikringsselskapet ikke er en støttende hjelper, som man gjerne ønsker å tro, men en motpart som kun har som mål å spare penger og hvor rettferdighet er et fremmedord.

Publisert 22.08.02.

Det er fort gjort å pådra seg erstatningsansvar. Hva om fotballen tar feil retning og knuser naboens vindusrute? Og kan også foreldrene bli erstatningsansvarlige?
Hos vår samarbeidspartner Paragrafen.no, får du en oversikt over erstatningsreglene som gjelder.
Les hele artikkelen hos Paragrafen.no.

Det er ikke så lenge mellom hver gang jeg får spørsmål om hvorvidt det er mulig å gjenoppta en erstatningssak. Problemet er gjerne at det har skjedd et oppgjør av saken og en utbetaling for noe år siden, i ettertid har det så skjedd en forverring av medisinsk eller ervervsmessig situasjon. Mitt svar er at nåløyet for gjenopptakelse er lite, men at det i enkelte tilfeller er mulig.

En dom i Borgarting lagmannsrett av 19. juni 2000, gir svar på enkelte av de spørsmål som reiser seg i forbindelse med gjenopptakelse av erstatning for fremtidig inntektstap.

1. Faktum i saken
Skadelidte, jeg kaller ham Ola, ble skadet i en trafikkulykke i februar 1990. Etter forhandlinger betalte If Skadeforsikring erstatning til Ola. På oppgjørstidspunktet i 1995 ble det langt til grunn at Ola i fremtiden ville kunne arbeide til tross for skaden, og at han kun var påført en begrensning når det gjaldt valg av yrke (yrkesvalgshemning). Etter en tid mente Ola imidlertid at grunnlaget for erstatningsutmålingen var endret fordi han hadde falt helt ut av arbeidslivet og var tilkjent 100% uførepensjon. Han krevet derfor gjenopptakelse av saken og ytterligere erstatning for fremtidig inntektstap.

2. Skadelidtes anførsler for retten
Ola anførte til lagmannsretten at avtalen av 1995 ble inngått under den forutsetning at han ville komme ut i et vanlig arbeid, kun med en begrensning i forhold til valg av yrke. Og at når det ikke holdt stikk så hadde han krav på mer i erstatning. Han forklarte at han i 1995 gikk på yrkesmessig attføring, var ung, og at han slett ikke anså seg som varig arbeidsufør. Han hadde også da god tro på bedring av den medisinske situasjon.

Ola bygget sine anførsler i det vesentligste på at avtalen med If Skadeforsikring ga grunnlag for å ta opp saken igjen. Han hevdet imidlertid også at avtaleloven § 36 (om revisjon av urimelige avtaler) vil gi grunnlag for gjenopptakelse fordi det i ettertid var tydelig at det var en vesentlig ubalanse i avtalen fra 1995.

3. If Skadeforsikrings anførsler
Selskapet mente at det var foretatt en endelig erstatningsutbetaling, og at det ikke forelå noe grunnlag for å ta saken opp igjen.

If skadeforsikring viste til at beløpet, ca kr 350 000, var høyt i forhold til yrkesvalgshemning, og at utbetalingen inkluderte en risiko for forverring. Selskapet anførte videre at Ola i 1995 skjønte, eller i det minste burde ha skjønt, at han ikke ville komme tilbake til arbeidslivet.

Det ble også fra If Skadeforsikring pekt på at selskapet har en meget restriktiv praksis for gjenopptakelse av erstatningsoppgjør, og at det vil bli meget vanskelig for forsikringsselskapene om gjenopptakelse i tilfelle som dette tillates.

4. Lagmannsrettens bemerkninger
Lagmannsretten kom til at oppgjøres skulle gjenopptas. Retten mente at det fremkom klart av forhandlingene i 1995 at det oppgjøret som skjedde bygget på at Ola senere ville komme i vanlig arbeid. Når så Ola til tross for det falt ut av arbeidslivet forelå grunnlag for gjenopptakelse.

Lagmannsretten mente også at avtaleloven § 36 ville gitt et selvstendig grunnlag for gjenopptakelse av Olas sak. Retten fant det imidlertid ikke nødvendig å gå nærmere inn på § 36 som følge av at avtalen av 1995 ga tilstrekkelig grunnlag.

Når det gjelder avtalen fra 1995 vil jeg vise til et brev fra Olas advokat til If Skadeforsikring som hadde stor betydning. Av brevet fremgikk bla at Ola: «…må dessuten ta forbehold om å komme tilbake til saken dersom det skulle vise seg at han faller helt eller delvis ut av arbeidslivet etter endt rehabilitering/attføring».

5. Vurdering av dommen
Etter mitt syn er dommen utvilsom riktig. Et annet resultat ville vært meget urimelig. Jeg vil videre tro at dommen fører til at det blir enklere å få gjennomslag for krav om gjenopptakelse knyttet til oppgjør av fremtidig inntektstap.

Det vises også av dommen hvor viktig det er å ta tilstrekkelige forbehold når en sak gjøres opp før den ervervsmessige situasjon er helt klarlagt.

Videre ser jeg det som vesentlig at lagmannsretten «uansett (ville ansett) betingelsene for anvendelse av avtaleloven § 36 som oppfylt i denne saken».
Dette betyr at retten ville kommet til det samme resultatet også om Olas advokat ikke hadde tatt et så klart forbehold.

Av dommen kan sluttes at det vil foreligge grunnlag for gjenopptakelse av krav om inntektstap dersom det er for stor avstand mellom de forutsetninger som ble lagt til grunn for oppgjøret og den faktiske situasjon skadelidte i ettertid
kommer i.

Publisert 23.01.02. 

Relaterte lenker:
Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon