Høyesterett avsa en kjennelse 4. januar 2017 om barns rett til å bli hørt i saker om bosted. Man må anta at den også vil være gjeldende på andre saker om barns rett til å bli hørt som samvær o.l.

Saken gjaldt hvor to barn i småskolealder skulle bo. Tingrettens avgjørelse om spørsmålet ble anket til lagmannsretten og lagmannsretten (Gulating) avviste anken.

Nektelsen av anke ble anket til Høyesterett.

Høyesterett sier:

Høyesteretts ankeutvalg bemerker at anken gjelder lagmannsrettens beslutning om å nekte samtykke til anke, jf. tvisteloven § 29-13 andre ledd. Utvalgets kompetanse er da begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling, jf. § 29-13 femte ledd. Dette omfatter spørsmålet om det foreligger brudd på uttrykkelig fastsatte saksbehandlingsregler i prosesslovgivningen og om saksbehandlingen tilfredsstiller de krav som følger av Grunnloven og menneskerettskonvensjonene. Høyesteretts ankeutvalg kan i den forbindelse også prøve om saksbehandlingen samlet sett – herunder skjønnsutøvelsen – har vært forsvarlig, jf. tvisteloven § 1-1, jf. Grunnloven § 95 første ledd og Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 6 nr. 1. Utvalget viser til Rt-2009-1118 avsnitt 61.”

Det at Lagmannsretten ikke hadde hørt barna i gjeldende sak var en saksbehandlingsfeil som førte til at lagmannsrettens beslutning måtte oppheves.

Nektelse av samtykke til ankebehandling etter tvisteloven § 29-13 andre ledd er en realitetsavgjørelse av spørsmålet om hvor guttene skal bo, jf. Rt-2009-1118 avsnitt 46 og Den europeiske menneskerettsdomstolens dom 2. oktober 2014 i Hansen mot Norge avsnitt 71-84 [EMD-2009-15319]. Ved slike avgjørelser har barna egne prosessuelle rettigheter som domstolene må sikre. Utvalget viser til barneloven § 31 om barns rett til å bli hørt og til medbestemmelse blant annet i saker om hvor barnet skal bo fast. Grunnloven § 104 første ledd andre punktum slår fast at barn «har rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og deres mening skal tillegges vekt i overensstemmelse med deres alder og utvikling», jf. barnekonvensjonen artikkel 9 nr. 2 og 12.”

Kjennelsens avsnitt 18 vil være nyttig å ta med seg i lignende saker:

Barns rett til å bli hørt er et grunnleggende krav til saksbehandlingen i saker om fast bosted. Lagmannsretten skulle derfor ha tatt uttrykkelig stilling til om hensynet til denne retten – og i neste omgang til en forsvarlig opplysning av saken – i dette tilfellet stod i veien for å avgjøre anken etter forenklet og skriftlig behandling. Denne mangelen ved lagmannsrettens begrunnelse må medføre at lagmannsrettens beslutning oppheves.”