Rettergang er en kostbar, tidkrevende og komplisert prosess. I saker hvor det ikke står spesielt store verdier på spill, vil søksmål sjelden ”lønne” seg. Det finnes imidlertid flere alternativer til domstolsbehandling. Vi har en rekke domstolsliknende instanser, ofte kalt klagenemder, som kan behandle og avgjøre forbrukersaker på en enklere og billigere måte enn domstolene. Dessverre kan saksbehandlingstiden være minst like lang som for domstolene. Her gis en oversikt over fellestrekkene ved tvisteløsningsorganene for forbrukere, og hvilke rettsvirkninger det får å bringe en sak inn for et tvisteløsningsorgan.
Noen av tvisteløsningsorganene kan fatte avgjørelser som er like bindende som en dom. Andre instanser kan gi ikke-bindende uttalelser om hvordan saken bør løses. I praksis er likevel ikke forskjellen mellom en juridisk bindende avgjørelse og en ikke-bindende uttalelse så stor. Dette fordi de ikke-bindende uttalelsene stort sett blir respektert.
1. Forbrukertvistutvalget (FTU)
FTU er et forvaltningsorgan, som formelt sett er underlagt Markedsrådet. Det består av en formann, varaformann og ytterligere åtte medlemmer. Alle medlemmer oppnevnes for fire år om gangen. Formannen og varaformannen skal være jurister. Av de øvrige medlemmene skal fire ha særlig innsikt i forbrukersidens interesser, mens de fire andre skal ha særlig innsikt i selger- eller tjenesteytersidens interesser. Ved behandlingen av den enkelte sak deltar formannen og to andre medlemmer – én fra forbrukersiden og én fra selger- eller tjenesteytersiden.
Hvilke saker FTU kan behandle, følger av forbrukertvistloven (ftl) § 1. Som man ser, kan FTU behandle tre forskjellige typer av tvister:
1) tvister om forbrukerkjøp (jf forbrukerkjøpsloven § 1) og om ytelser som selgeren eller andre har påtatt seg overfor en kjøper i tilknytning til kjøpet,
2) tvister om håndverkertjenester som faller inn under reglene i håndtverkertjenesteloven
3) tvister om avtaler som faller inn under angrerettloven
Sakene behandles på bakgrunn av den skriftlige framstilling som partene har gitt, eventuelt supplert med annet skriftlig materiale, jf. ftl § 7 tredje ledd.
Avtaler om voldgift er ikke til hinder for behandling i FTU, jf. ftl. § 13. Dette gjelder uten hensyn til om avtalen inngås før eller etter at tvisten oppsto. At saken er eller har vært behandlet i en bransjenemnd, er normalt heller ikke til hinder for at saken kan behandles, se likevel ftl § 14.
For å unngå at saken blir behandlet både av FTU og domstolene, bygger loven på det utgangspunktet at det er den instansen som først får saken til behandling som skal behandle den, jf ftl § 15. I visse tilfeller kan forbrukeren imidlertid kreve saken stanset og overført fra domstolene til FTU. Men hvis saken er bragt inn for FTU først, vedblir den å være litispendent så lenge den er til behandling der.
FTUs avgjørelser er juridisk bindende for partene. Vedtaket har samme virkning som en rettskraftig dom. Vedtaket er med andre ord et (alminnelig) tvangsgrunnlag, som igjen kan brukes som grunnlag for tvangsfullbyrdelse, jf tvangsfullbyrdelsesloven § 4-1 første ledd jf andre ledd bokstav b. Den som ikke er fornøyd med vedtaket, må bringe saken inn for tingretten innen 4 uker etter forkynning av vedtaket, jf ftl § 11 tredje ledd. Behandling i forliksrådet er ikke nødvendig.
Det er verdt å merke seg at en forbruker ikke kan klage direkte til FTU. Forbrukeren må først henvende seg til sitt lokale forbrukerråd. Forbrukerrådet vil forsøke å få til en minnelig ordning mellom partene. Dersom dette ikke fører fram, kan forbrukeren kreve saken henvist til FTU.
FTU har egne nettsider. Her får du vite mer om hva FTU er og hvordan du kan klage din sak inn for FTU.
Vedtak i ferske saker legges også ut på nettet. Lenke til nettsidene finner du nederst i artikkelen.
2. Klagenemnder – rettsvirkninger
I tillegg til FTU, finnes det en rekke klagenemnder (reklamasjonsnemnder).
De fleste av dem er kommet i stand på bakgrunn av avtaler som Forbrukerrådet har tatt initiativet til. Men det finnes noen få slike avtalebaserte nemnder også utenfor Forbrukerrådets system. Best kjent er Klagenevnden for Bilsaker, som gir uttalelser i tvistespørsmål om salg og reparasjoner mv av biler.
Konfliktløsningen ved de avtalebaserte nemndene er til en viss grad samordnet med det offisielle tvistesystemet.
Idet en sak bringes inn for en klage- eller reklamasjonsnemnd, brytes foreldelsesfristen som nærmere beskrevet i foreldelsesloven § 16 nr. 2
Når det gjelder noen av de nemndene hvor Forbrukerrådet er avtalepart, er det også slik at en tvist kan bringes direkte inn for tingretten, uten å gå veien om forliksrådet, når den er blitt behandlet i vedkommende nemnd. Så lenge tvisten er til behandling i nemnda, kan saken ikke bringes inn for domstolene.
Avgjørelser truffet av en intern selskapsnemnd er i utgangspunktet bindende for vedkommende selger eller tjenesteyter. I slike tilfeller er nemnda og den innklagede ett og samme rettssubjekt. Når nemnda uttaler at den innklagede skal følge vedtaket, må dette anses som et løfte avgitt av den innklagede selv. Hvis løftet er avtalerettslig bindende, er vedtaket det også. Annerledes er det med avgjørelser som treffes av en bransjenemnd eller en avtalebasert nemnd. Disse er i regelen ikke juridisk bindende.
Selv om en avgjørelse i utgangspunktet ikke er bindende for en part, kan situasjonen ligge slik an at avgjørelsen likevel binder. Dette vil eksemplvis gjelde dersom den innklagede overfor klageren har erklært at han vil følge avgjørelsen. En slik erklæring kan også være inntatt i avtalen eller i bransjevedtektene. Den kan gjelde en tvist som allerede er oppstått eller framtidige tvister. Eller det kan være at bransjeorganisasjonen har erklært at uttalelsen vil bli fulgt. Dette er bransjeorganisasjonen selvsagt bundet av. Hvilken myndighet en organisasjon har til å avgi erklæringer eller inngå avtaler av denne typen med bindende virkning for det enkelte medlem, vil bero på organisasjonens interne regler (vedtekter mv).
Dersom det foreligger et vedtak eller uttalelse som er bindende for den innklagede eller for bransjeorganisasjonen på en av disse måtene, kan klageren skaffe seg tvangsgrunnlag ved etterfølgende domstolsbehandling, uten at det er nødvendig med noen ny materiell prøving av kravet. Sakens realitet er allerede avgjort av nemnda. Domstolen behøver kun å ta stilling til om vedtaket er bindende som forutsatt.
En nemndsuttalelse kan også få betydning, selv om det ikke er benyttet slike alternative teknikker for etterlevelse av uttalelsen. Det finnes flere eksempler på at domstolen har sett hen til nemndas uttalelse i en sak som har vært undergitt nemdbehandling, før den havnet på dommerens bord. At saken har vært behandlet av en nemnd, kan med andre ord ha en overbevisningseffekt.
Nemndene består vanligvis av tre eller fem medlemmer, med en nøytral leder og representanter oppnevnt av vedkommende bransjeorganisasjon og Forbrukerrådet. Det er lik representasjon fra forbruker- og bransjesiden. Vanligvis er det et krav at lederen er jurist, ofte en høyt kvalifisert sådan.
Saksbehandlingen er enkel. Som regel tas en klage kun opp til behandling i nemnda dersom forbrukeren har reklamert overfor selgeren eller tjenesteyteren, uten at tvisten er løst i minnelighet. (For hjelp til reklamasjon; se artikkelen «klagehjelp på nettet – klikk & klag«). Videre kreves det som oftest at den innklagede er medlem av bransjeorganisasjonen. Men i noen tilfeller behandles klager på ikke-medlemmer også.
Nemndene administreres av et sekretariat som forbereder saken på kontradiktorisk måte slik at begge parter blir hørt. Deretter legges saken fram for nemnda. Som regel er det bransjen som har sekretariatsfunksjonen, og som selv bærer de utgiftene det bringer med seg. Tankegangen her er at klagesaksbehandlingen er en del av vedkommende vare- eller tjenesteytelse som forbrukeren allerede har betalt for. Forbrukerrådet har rett til innsyn i samtlige saker som kommer inn til sekretariatet.
Nemndene baserer seg på skriftlig saksbehandling, og dermed på middelbar bevisføring. I møtet behandles saken på bakgrunn av sakssammendraget, supplert med orginaldokumentene i saken. Dette innebærer at sakens faktiske side ikke kan bli så godt opplyst som ved vanlig rettergang. Dersom saken er av en slik art at vedtak ikke kan fattes uten at partene avgir muntlige uttalelse, vil saken derfor bli avvist. Typisk er at påstand står mot påstand om faktiske forhold som er avgjørende for sakens utfall.
Uttalelsene kan ikke påklages. Det hender likevel at en nemnd ser på saken igjen, dersom det kommer en «anke». I noen tilfeller er det tatt inn bestemmelser om gjenopptakelse i nemndsavtalene.
Nemndenes uttalelser er offentlige i den grad opplysningene ikke er undergitt taushetsplikt. Uttalelsen skal også begrunnes – eventuelle dissenser også. Men de blir bare unntaksvis publisert, og begrunnelsene er som regel atskillig snauere enn det som er vanlig for dommer.
Finansieringen av bransjenemndene skjer i samarbeid mellom bransjeorganisasjonene og Forbrukerrådet. Avtalepartene dekker vanligvis utgiftene til sine egne medlemmer selv. Utgifter til godtgjøring av formannen deles mellom avtalepartene, mens utgiftene til sekretariatets drift dekkes av bransjeorganisasjonene. Klageadgangen er vanligvis gratis for forbrukeren.
Publisert 18.03.2004.
Relaterte lenker:
Forbrukerrådet
Forbrukertvistutvalget
