Jusstorget

1. Innledning
I utgangspunktet foreligger ingen lovfestede saksbehandlingsregler som regulerer foreningers «indre liv». Foreninger er i imidlertid ingen ensartet gruppe sammenslutninger. Som fremgår av andre artikler på Jusstorget vil også foreninger kunne bli underlagt offentlige lovbestemmelser, for eksempel innenfor skatt- og regnskapslovgivningen.

Foreningers «ytre liv» – dvs. foreningers forhold til omverdenen i den grad foreningen driver virksomhet som berører omverdenen – vil kunne medføre at foreningen støter på lovregler, som altså da ikke direkte gjelder foreningen selv, men den virksomhet som drives. Siden foreningers «indre liv» ikke er lovregulert står foreninger fritt til å lage sine egne «lover», ofte kalt lover, statutter eller vedtekter. Jeg bruker nedenfor uttrykket vedtekter. Ved utformingen av vedtekter kan det være naturlig å søke hjelp til utformingen i lovregler som regulerer selskapers virksomhet, for eksempel i aksjelovgivningen.

Enhver forening bør ha vedtekter. Motstykket til ikke å ha vedtekter blir ofte anarki. Undertegnede er medlem av en forening der medlemmene er enige om at foreningen ikke skal ha vedtekter. Problemet er da blitt at enigheten om at foreningen ikke skal ha vedtekter, i seg selv er en vedtekt, og dermed i strid med foreningens vedtekter. Problemet er ikke løst, og blir det neppe heller. Eksempelet egner seg ikke til etterfølgelse.

2. Vedtekter
Vedtektene er grunnlaget for foreningens liv og for styrets arbeid. Det er intet i veien for å ha en forening uten et styre, men jeg forutsetter nedenfor at enhver forening for å kunne fungere bør ha et styre.

Vedtektene bør som et minimum ha bestemmelser om hva som er foreningens formål, om hvem som kan bli medlemmer, om hvilke forpliktelser medlemskapet skal medføre (kontingentbetaling), om hvor mange medlemmer styret skal ha, om valg av styre, om årsmøte/generalforsamling, ekstraordinært årsmøte/generalforsamling, om regler for stemmegivning (om vedtak skal fattes med alminnelig flertall, om det skal kreves for eksempel 2/3 flertall for å få et gyldig fattet vedtak) og om hvordan det skal forholdes hvis foreningen skal avvikles, herunder hvordan foreningens økonomiske midler skal disponeres i forbindelse med en eventuell avvikling.

Vedtektene bør neppe være for detaljerte, men nøye seg med å gi hovedretningslinjer for foreningens «indre liv». Styret bør innenfor vedtektenes rammer ha en viss frihet til å organisere virksomheten. Det er intet i veien for at vedtektene inneholder bestemmelser om at man, for å være medlem av foreningen, skal ha visse kvalifikasjoner, eksempelvis av typen «For medlemskap i Bukta Båtforening kreves at medlemmet er bosatt i x kommune». Det bør ikke settes mer skjønnsmessige betingelser for medlemskap, for eksempel av typen «Foreningen er kun åpen for personer med høyverdig, etisk livsførsel».

3. Årsmøter
Årsmøtet er foreningens øverste myndighet og det organ som vedtar foreningens vedtekter og eventuelle senere vedtektsendringer.

Gjennom vedtektene og disses bestemmelser om foreningens formål gir årsmøtet den viktigste premiss for styrets arbeid.

Vedtektene inneholder ofte bestemmelser om at årsmøtet ikke kan endre foreningens vedtekter uten at dette gjøres med kvalifisert flertall, dvs. eksempelvis 2/3 eller 3/4 stemmeovervekt.

Årsmøtet velger styre, eventuelt styreleder hvis ikke styret etter vedtektene selv skal gjøre dette, revisor og eventuelt andre tillitsmenn vedtektene måtte bestemme at årsmøtet skal velge.

Etter vedtektene bør årsmøtet også ha myndigheten til å fatte beslutning om hvorvidt styret skal ha honorar for sitt arbeide, og i tilfelle hvor meget. Det vil være styret selv som har oversikt over sin arbeidsbyrde, og som derfor må fremme et forslag om et eventuelt honorar til årsmøtet. Styret vil ikke ha krav på honorar med mindre dette skulle være avtalt med foreningen før styremedlemmene velges.

Vedtektene vil ordinært bestemme at det skal innkalles til årsmøte en gang pr. år. Innkallingen må styret sørge for. Den bør skje skriftlig. Innkallingen skal angi de saker som skal behandles på årsmøtet. Dette vil ordinært være valg av styre og andre tillitsmenn, godkjennelse av regnskap, eventuelt godkjennelse av foreningens budsjett og andre saker som i følge vedtektene eller etter forslag fra styret skal behandles i årsmøtet.

Ofte inntas i dagsorden for årsmøtet posten «Eventuelt». Det er selvfølgelig intet i veien for å gjøre dette, men det advares mot at denne posten skal bli et forum for mer eller mindre saklige meningsutvekslinger mellom medlemmene eller mellom medlemmene og styret. Det anbefales en bestemt hånd fra møtelederens side slik at diskusjoner under posten «Eventuelt» ikke skal gli ut.

Medlemmer av foreningen bør i vedtektene varsles om at dersom de ønsker å fremsette forslag om egne poster på dagsordenen eller få særskilte spørsmål behandlet på årsmøtet, bør slike spørsmål fremmes skriftlig overfor foreningens styre, for eksempel innen fire uker før årsmøtets avholdelse. Dermed får styret anledning til å ta stilling til spørsmål som ønskes fremmet, og å forelegge spørsmålet for årsmøtet med sin innstilling.

Vedtektene bør også åpne for adgang til å holde ekstraordinære årsmøter. Eksempelvis kan det åpnes for adgang til å avholde ekstraordinært årsmøte dersom minst 10 % av medlemmene skriftlig krever dette, når det skriftlig kreves av revisor, eller når styret beslutter at et spørsmål er så viktig at det bør behandles i ekstraordinært årsmøte. Med krav om slikt møte bør innkallingen oppgi hvilket spørsmål som skal behandles og unngå posten «Eventuelt». Krav om ekstraordinært årsmøte fremsettes alltid overfor styret.

4. Styret
Styret innkalles til møter av lederen, som til enhver til må vurdere om det foreligger spørsmål som bør behandles i styret. Styret bør også være forpliktet til å avholde møte dersom det kommer krav om dette fra revisor.

Styret fatter vedtak etter prinsippet om at det vedtaket som får flest stemmer er det som skal gjelde. Vedtektene kan åpne for at enkelte typer vedtak skal kreve enstemmighet eller kvalifisert flertall i styret.

Vedtektene kan også inneholde bestemmelser om at styrelederens stemmegivning skal ha avgjørende betydning ved stemmelikhet, i den forstand at det vedtak styrelederen har stemt for anses fattet. Vedtektene – særlig vedtektenes formålsbestemmelse – er styrets hovedretningslinje for foreningens drift sammen med årsmøtets vedtak. Styret kan aldri gå utenfor foreningens formålsparagraf. Dersom dette skjer kan styrets medlemmer komme i ansvar (ansvarsspørsmål er behandlet i annen artikkel på Jusstorget).

Dersom styret skal behandle et spørsmål av spesiell viktighet, økonomisk eller på annen måte, og det er i tvil om sin myndighet til å behandle spørsmålet uten årsmøtets tilslutning, vil styret kunne beslutte å innkalle til ekstraordinært årsmøte for å få medlemmenes syn og årsmøtets vedtak på det aktuelle spørsmål.

Utad opptrer styret som foreningens representant, som kan slutte avtaler på vegne av foreningen. Vedtektene bør ha en bestemmelse om hvem av styrets medlemmer som alene eller sammen med andre styremedlemmer kan påta foreningen forpliktelser med bindende virkning. Dersom vedtektene ikke inneholder noen slik bestemmelse, må man gå ut fra at samtlige medlemmers underskrifter må til for å påta foreningen en forpliktelse. Det må imidlertid utøves et visst skjønn her. Foreningens formann bør for eksempel ha adgang til å påta foreningen beskjedne forpliktelser som for eksempel innkjøp av brevpapir eller andre enkle beslutninger som er relatert til foreningens daglige drift.

5. Medlemsmøter
Medlemsmøte bør innkalles så ofte styret finner det nødvendig, eller så ofte vedtektene beslutter at medlemsmøte skal holdes.

Medlemsmøtene bør ikke tillegges beslutningsmyndighet, fordi medlemsmøtene da vil gå årsmøtene i næringen. Medlemsmøtene kan imidlertid tjene til informasjon fra styrets side overfor medlemmene, samtidig som styret vil ha nytte av medlemsmøter i sitt arbeid fordi styret på møtene vil kunne hente inn informasjon om medlemmenes synspunkter i forskjellige spørsmål.

6. Protokollasjoner
Protokoll bør føres både fra årsmøter og styremøter. Dersom medlemsmøtene tillegges myndighet til å fatte beslutninger, må protokoll også føres fra slike møter.

Årsmøteprotokollene bør inneholde som minimum de vedtak årsmøtet gjør med avgivelse av stemmetall. Protokollen bør også vise hvem som var til stede personlig, hvem som møtte med fullmektig, hvem som var møteleder og hvem som ble valgt til å føre protokollen og til å medundertegne protokollen sammen med møtelederen. Protokollen bør også gjengi om det kom innvendinger mot avholdelse av årsmøtet eller mot behandling av enkelte spørsmål på dagsordenen, samt hvilke forslag som ble fremmet, men ikke vedtatt. Gjengivelse av argumentasjonen er ikke nødvendig og bør eventuelt kun gis kortfattet.

Styrets protokoll må vise hvem som var til stede i det enkelte møte, hvilke forslag til vedtak som ble fremmet, men ikke vedtatt og hvilke forslag som ble vedtatt. Stemmetall bør også opplyses. Dersom protokollen skal gjengi bakgrunnen for vedtak eller forslag om vedtak, bør gjengivelsen være kortfattet. Man ser av og til protokoller av typen «Per mente at……, men Ola sa….., Per derimot, mente…» Slik protokollasjon gir opphav til senere diskusjoner («Det var ikke det jeg sa»), fører til et unødig tidsforbruk, og blir i det hele tatt byråkratiske. Denne type protokollasjon bør unngås.

7. Habilitet
I medlemsmøter oppstår neppe habilitetsspørsmål. Enhver må få lov til å legge frem sin sak for forsamlingen. Habilitetsspørsmål er av mindre betydning fordi medlemsmøter ikke gjør avstemninger.

I årsmøtene bør det også trekkes relativt romslige grenser for habiliteten. Medlemmene må kunne være med å stemme i enhver sak selv om de har en personlig interesse av resultatet av avstemningen. Det er jo nettopp for å fremme sin egen interesse innenfor foreningens ramme at medlemmene deltar. Skjønn vedrørende habilitet må utøves av møtelederen. Hvis man tenker seg at et medlem skal inngå en kontrakt med foreningen, eksempelvis skal det stemmes over hvorvidt foreningen skal inngå en kontrakt med et firma som eies av et av medlemmene, bør vedkommende medlem avstå fra å stemme.

I styrearbeidet kan det være grunn til å merke seg formuleringen om inhabilitet i aksjelovens § 6 – 27 nr. 1:

«Et styremedlem må ikke delta i behandlingen eller avgjørelsen av spørsmål som har slik særlig betydning for egen del eller for noen nærstående at medlemmet må anses for å ha fremtredende personlig eller økonomisk særinteresse i saken.»

Ordinært vil det stilles strengere krav til habiliteten i aksjeselskaper enn det er nødvendig å gjøre i foreninger. Sitatet kan imidlertid danne et utgangspunkt. Man må avstå fra å skape avstemningsproblemer pga. habilitetsbetraktninger. Et eksempel kan være:
En båtforening har to brygger, en nordre og en søndre brygge. Søndre brygge anses best. To styremedlemmer har båtplass på søndre brygge, og tre har på nordre. De to som har båter på søndre brygge har båter på 18 fot. Styret skal fatte beslutning om at alle båter under 20 fot skal ligge ved nordre brygge, fordi det ved nordre brygge ligger noen større båter som bør få plass ved søndre brygge, som altså er bedre. De to 18-fotingene vil stemme mot dette, de øvrige for. Inhabilitet bør imidlertid ikke anses å foreligge.

8. Avslutning
Fordi vi er i et lovtomt og også nokså praksistomt rom, står ovenstående synspunkter i stor grad for undertegnedes egen regning, selv om jeg nok kan søke støtte i en del teori. Jeg tror imidlertid ikke mine synspunkter vil være særlig kontroversielle, og forhåpentligvis til nytte for dem som har med foreninger å gjøre – og det er visst de fleste av oss. Summen av antall foreningsmedlemskap i Norge er sannsynligvis større enn summen av antall nordmenn!

Publisert: 09.02.01.
Publisert første gang i «Eurojuris Informerer».

Rettsreglene rundt eksklusjon i foreningsforhold er svært aktuelle for tiden. I denne artikkelen drøfter advokat Wahl bla. problemstillinger som hva som kreves for at en eksklusjon skal være gyldig, hvem som kan fatte eksklusjonsvedtak, i hvilken grad eksklusjoner kan overprøves av domstolene, og hvilke konsekvenser en ugyldig eksklusjon får.

Hva er eksklusjon?
Med eksklusjon menes at et medlem utelukkes fra foreningsforholdet mot sin vilje. Reglene om eksklusjon har mange likhetstrekk med heving av kontrakter og avskjed i arbeidsretten. Typisk er det fundamentale kravet om et kvalifisert eller klart grunnlag, selv om kravene til vesentligheten i den utløsende omstendighet varierer.

Eksklusjon må skilles fra suspensjon, som midlertidig setter hele eller deler av medlemsforholdet til side. Suspensjon er normalt et forstadium til eksklusjon. Forholdet er ofte at suspensjon anvendes i en periode mens eksklusjonsgrunnlaget utredes, samtidig som det er unaturlig eller anstrengt å fortsette medlemsforholdet upåvirket i utredningsfasen.

Eksklusjoners praktiske betydning er åpenbar. Selv om foreningsbegrepet favner en lang rekke ulikartede sammenslutninger, vil fellesskapet gjennomgående ha behov for å beskytte seg mot illojal opptreden og motarbeidelse av formålet innenfra. På den annen side kan det være et behov for å beskytte enkeltmedlemmers interesser.

Eksklusjonsgrunnlag
Det naturlige og generelle utgangspunkt for vurderinger av om det foreligger grunnlag for eksklusjon, er en avveiing av de kryssende interesser som gjør seg gjeldende. For foreningen vil kravene til solidaritet og disiplin stå sentralt. Likedan grunnleggende ytelseskrav. Sentralt blant medlemmenes ytelsesplikt står selvfølgelig kontingentansvaret. Også andre krav til medlemmenes innsats vil kunne være nødvendige for fortsatt medlemsskap, enten forutsetningsvis eller i kraft av vedtektene. For medlemmene vil interessene i et medlemsskap ofte være knyttet til prestisje eller rettighetsposisjoner, samt muligheten for å oppnå ytelser eller tilgang på knapphetsgoder. Enkelte foreningsmedlemskap er nødvendige – praktisk eller formelt – for fortsatt arbeid eller virksomhet innenfor en bransje. I slike tilfelle vil en eksklusjon innebære velferdstap for medlemmet.

Kvalifikasjonskravet i foreningsretten ikke alltid er like fremtredende som ved kontraktsrettslig heving og arbeidsrettslig avskjed. Dersom eksklusjon i foreningsforhold innebærer et velferdstap for medlemmet, vil domstolene likevel alltid stille et kvalifikasjonskrav, slik at bare vesentlige overtredelser av foreningens vedtekter eller formål kan begrunne utelukkelse. For øvrig vil kvalifikasjonskrav kunne oppstilles etter mer konkrete vurderinger, avhengig av intensiteten i de konkrete interesser som står mot hverandre i den enkelte sak. De saker som prøves av domstolene, vil normalt undergis en viss forholdsmessighetsvurdering mellom forgåelse og reaksjon.

Utenfor illojalitets- og misligholdstilfellene vil det kunne være grunnlag for eksklusjon om det foreligger tungtveiende grunner ellers. Et typisk eksempel er avholdsforbundets interesse i å ekskludere et medlem som er dømt for promillekjøring. Det er likevel viktig å trekke grensen nedad, idet ikke enhver misbilligelse eller irritasjon hos øvrige foreningsmedlemmer er relevant. Dette vil normalt være utenforliggende årsaker, som ikke kan aksepteres.

Også andre skranker for en forenings rett til å ekskludere medlemmer finnes. Klassiske eksempler finnes i det som kan vurderes som overreaksjoner og myndighetsmisbruk. Slike reservasjoner skal blant annet beskytte medlemmene mot flertallsdiktaturet. Det klare utgangspunkt må være at både kritikk meningsforskjeller må tåles.

I en annen gate, men like fullt praktisk viktig er at en ellers tilstrekkelig eksklusjonsgrunn kan bortfalle som følge av foreningens passivitet. Forhold som ikke tilstrekkelig hurtig følges opp, vil opphøre å være grunnlag for en gyldig eksklusjon. Også her vil det skje en konkret vurdering, og passivitetsregelen står ikke i veien for en grundig saksbehandling i foreningen, hvilket normalt må oppfattes å være i alle parters interesse.

Brudd på vedtektsbestemmelser av sentral betydning, eventuelt brudd på klare handlingsregler eller bestemmelser som klart angir at overtredelse medfører konsekvenser for medlemsforholdet, vil normalt gi grunnlag for eksklusjon. En domstolskontroll her vil normalt beskjeftige seg med en vurdering av bestemmelsens viktighet for foreningen og bestemmelsens klarhet. Også medlemmers brudd på forbud eller påbud gitt for eksempel av styret i medhold av vedtektene eller grunnleggende foreningsrettslige prinsipper og regler gir normalt tilstrekkelig grunnlag for eksklusjon.

Avtalelovens § 36 om sensur av urimelige avtaler antas av mange å finne anvendelse på urimelige foreningsbestemmelser. Bestemmelsen kan således begrunne en mer omfattende prøving av eksklusjonsbestemmelsens forholdsmessighet og rimelighet.

Beslutninger om eksklusjon som bygges på vedtektsbestemmelser eller et direktiv utledet av vedtektene eller alminnelige rettsgrunnsetninger, er ikke alltid tilstrekkelig. Forhold som likhetsprinsippet – medlemmenes forventning og krav om lik behandling av like tilfeller – og foreningspraksis kan gi andre utfall. Dersom foreningen i tidligere tilfeller har akseptert lignende adferd fra andre medlemmer, må eksklusjonsadgangen normalt være stengt. Unntak kan selvsagt tenkes om man for eksempel har diskutert en innstramming av praksisen eller styret på annen måte har gjort det kjent at fremtidige brudd vil bli bedømt strengere.

Saksbehandling
Foreninger som har vedtekter som regulerer saksbehandlingen i eksklusjonssaker, må følge disse. I tillegg må foreningen tåle at vedtektene suppleres med grunnleggende saksbehandlingsregler. I tillegg til vedtektsbestemmelser vil praksis i foreningen fra tilsvarende saker kunne sette krav til behandlingen.

For øvrig oppstiller foreningsretten en rekke krav til tilfredsstillende saksbehandling, basert på våre oppfatninger om alminnelige rettsgrunnsetninger. Viktigst er prinsippet om kontradiktorisk behandling, altså at den som vurderes ekskludert gis varsel, at det angis grunnlaget for eksklusjonen og at vedkommende gis anledning til å ta til motmæle. Noe krav til begrunnelse kan neppe utledes uten særskilt grunnlag i vedtektene eller foreningens praksis. Derimot må det kreves at alle eksklusjoner vurderes individuelt, og at beslutningen treffes av kompetent organ. Ofte vil styret være kompetent til å treffe beslutning om eksklusjon, men neppe om det er på tale å ekskludere et styremedlem. Foreningens høyeste organ – ofte kalt generalforsamlingen – vil alltid være kompetent til å treffe beslutning om eksklusjon (dersom ikke kompetansen etter vedtektene er lagt til utenforstående). Den som vurderes ekskludert må gis adgang til å møte i den generalforsamling som skal avgjøre spørsmålet. Vedkommende må antas å ha både tale- og stemmerett, også i egen sak, helt frem til eksklusjonsvedtak måtte bli fattet.

Overprøving av eksklusjonsvedtak
Dersom vedtak om eksklusjon er truffet, har den utelukkede normalt mulighet for å få vedtaket overprøvd. Enklest vil dette kunne skje i foreninger hvor vedtektene angir en klagesaksbehandling. Også utenfor foreninger med klagesaksbestemmelser, må det kunne legges til grunn at et vedtak truffet av styret kan overprøves av generalforsamlingen. Dersom vedtaket er fattet i foreningens høyeste organ, har den utelukkede normalt ikke krav på overprøving.

Domstolsbehandling
Et eksklusjonsvedtak kan bringes inn for domstolene. Domstolene er imidlertid i stor grad tilbakeholdne med å prøve foreningsrettslige saker. For det første settes det krav til den rettslige interesse som må foreligge. Vi har flere avgjørelser fra Høyesterett som viser at foreninger og sammenslutninger av privat karakter normalt ikke er av en slik art at selv tilsynelatende klare overgrep og uriktige eksklusjoner tillates prøvet. Slik vil situasjonen være for selskapsklubber, syklubber, bridgeklubber, balalaikaorkestre og lignende. På den annen side har domstolene tillatt prøving av eksklusjoner fra politiske partier, båtforening og fra jeger og fiskerforening. Dette synes å ha sammenheng med de rettighetsberøvelser den ekskluderte utsettes for.

Dersom prøving finner sted, er det likevel klart at domstolene er tilbakeholdne. Det er uttalt at prøvelsesrettens utstrekning er uklar, og at domstolenes fremste oppgave vil være å kontrollere saksbehandlingen og fundamentale rettssikkerhetsgarantier. I en rekke foreninger foreligger det vedtektsbestemmelser om selvdømme, og slike blir i utgangspunktet anerkjent av domstolene. Domstolene synes i det hele tatt å innta en holdning som i stor grad gir alle foreninger rett til å drive utstrakt selvdømme. Det skal normalt meget til før domstolene griper inn i en avgjørelse om eksklusjonsadgangen skal benyttes. Grunnlaget for eksklusjon prøves oftere, men også her utvises stor grad av tilbakeholdenhet. Omfanget og intensiteten i domstolenes prøving vil være avhengig av betydningen for de berørte interesser. Eksklusjon fra foreninger med økonomisk formål eller ervervsmessige foreninger og lag vil normalt bli underlagt en viss prøving av domstolene.

Konsekvenser av eksklusjonsvedtak
Et eksklusjonsvedtak innebærer at medlemsforholdet opphører. Eksklusjonen trer i kraft fra vedtakets avsigelse, dersom det ikke er gjort unntak i vedtaket eller vedtektene. Den utelukkede har ikke krav på varsel, og har ikke krav på foreningsmessig overprøving uten særskilt grunnlag.

En ugyldig eksklusjon vil få konsekvenser for medlemsforholdet ved at utelukkelsen står ved lag inntil ugyldigheten er konstatert og vedtaket opphevet av overprøvende instans eller domstolene. Foreningen kan i tilfelle bli erstatningsansvarlig for tap påført den utelukkede. Forholdet kan også være ærekrenkende og derfor straffbart. Selv om den utelukkede ikke får sin sak prøvet sivilrettslig grunnet manglende rettslig interesse eller andre skranker i domstolenes adgang til å prøve vedtakets gyldighet, vil gyldigheten indirekte kunne prøves i en privat straffesak om ærekrenkelse. Dersom retten finner at de beskyldninger som lå til grunn for eksklusjonsvedtaket ikke er tilstrekkelig dokumentert, kan den utelukkede altså få en viss oppreisning. Medlemsforholdet gjenvinnes imidlertid ikke om injuriesaken fører frem. En slik virkning er avhengig av foreningen – for eksempel på initiativ fra ett eller flere medlemmer – treffer vedtak om å oppheve eksklusjonen.

Publisert: 09.02.01.
Publisert første gang i «Eurojuris Informerer».