De fleste av oss er eller har vært medlem av en eller annen forening. Det kan f.eks. være et idrettslag, bridgeklubb, syforening eller en forening man er tilknyttet gjennom sitt arbeid.
I denne artikkelen redegjør advokat Kvello i pkt. 1 for hvordan medlemskap i en forening som er åpen for alle etableres, dvs. saksbehandlingsreglene. Under pkt. 2 om man har rett, eventuelt plikt til å bli medlem i en forening. Avslutningsvis under pkt. 3 vil det bli omtalt hvilke rettigheter man har som medlem.

1. Etablering av medlemskap i en «åpen forening»
De fleste foreninger er «åpne» i den forstand at alle som vil, i prinsippet kan bli medlem. I motsetning til åpne foreninger, finnes foreninger hvor det stilles spesielle krav f.eks. til utdanning og kompetanse for å bli opptatt, f.eks. medlemskap i Den norske lægeforening eller i Den Norske Advokatforening. Bare leger og advokater kan naturlig nok opptas som medlem i disse. Under dette punkt vil bare medlemsskap i «åpne» foreninger bli omtalt.

I praksis skjer innmeldingen som regel skriftlig uavhengig av hvilke krav foreningsvedtektene stiller. Dette skjer f.eks. ved innbetaling av en bankgiro hvor det framgår av giroen at innbetalingen gjelder medlemskap.

Det kan stilles spørsmål om det er et krav til skriftlig innmelding i foreningen for å bli opptatt som medlem. Det må antas at noe slikt krav ikke kan stilles verken fra medlemmets eller foreningens side. I prinsippet er det tilstrekklig med en muntlig tilkjennegivelse og muntlig aksept.

Medlemsskap kan også etableres ved partenes handlinger. Ved betaling av medlemskontingent som mottas av foreningen vil medlemsskap kunne etableres. I idrettssammenheng er det vanlig praksis at man får utlevert en bankgiro som man påfører hva betalingen gjelder. Dette må antas å være tilstrekkelig for å bli opptatt som medlem i et idrettslag, jfr. basis-lovnorm for idrettslag tilsluttet Norges Idrettsforbund (NIF) § 3 som fastslår at alle som lover å overholde lagets lover og bestemmelser kan bli tatt opp som medlem. Lovnormen er ufravikelig og inneholder minimum av hva alle lag må ha i sine vedtekter.

Lovutvalget i idrettsforbundet har uttalt at ingen har krav på å bli medlem, men i helt spesielle tilfeller kan et idrettslag avslå en opptakssøknad.

Det kan også reises spørsmål om styret skal behandle søknader om medlemskap.
I en sak for Trondheim byrett ble det fra et idrettslag anført at personer som møtte på et ekstraordinært årsmøte og stemte, ikke hadde stemmerett da de ikke hadde gyldig medlemsskap til tross for at de hadde betalt kontingent. Det ble anført at man først var medlem etter at styret hadde godkjent innmeldingen. Retten konstaterte at idrettslaget ikke hadde noen skriftlige prosedyrer for opptak av nye medlemmer. Av bevisførselen framgikk det at det var vanlig at man møtte på trening og der fikk utlevert bankgiro for betaling av medlemskontingent. Etter rettens mening kunne det da ikke stilles et krav om styrebehandling før gyldig medlemsskap forelå.

Dersom det hadde eksistert vedtekter for laget som inneholdt en bestemt saksbehandlingsprosedyre ved opptak av nye medlemmer, kunne resultatet blitt et annet. Det samme dersom det hadde vært en langvarig fast praksis i laget som tilsa styregodkjenning.

I mange foreninger er det et absolutt krav for medlemskap at kontingent er betalt. Basis-lovnormen for idrettslag setter i § 3 dette som et absolutt krav. Uten en slik lovfesting er det tvilsomt om betaling av kontingent er avgjørende for medlemsskap.

2. Rett og plikt til medlemsskap
Dersom man ønsker å oppnå visse goder, vil det ofte bli stilt krav om medlemsskap i en forening. Dette kan ofte bli gjort med hjemmel i lov eller forskrifter. Et eksempel på dette finner vi i lov om studentsamskipnader som i § 12 krever at alle studenter som ønsker å avlegge eksamen må betale semesteravgift til studentsamskipnaden. Det kan også etableres en indirekte plikt der man kan bli tvunget til å melde seg inn i en forening for å få tilgang til visse «goder.» For å delta i idrettskonkurranser må man være medlem av et idrettslag som er tilsluttet Norges Idrettsforbund.

I prinsippet har alle rett til å bli medlem av en «åpen» forening. Likevel må man som utgangspunkt legge til grunn at foreningen selv må kunne avgjøre hvem som kan bli opptatt som medlem. Det forutsettes imidlertid at dette skjer på et saklig grunnlag. Foreningens vedtekter vil kunne inneholde opptakskriterier. Det vil variere fra forening til forening hvilke krav som stilles. Når det gjelder et idrettslag fastslår basislovnormen for idrettslag § 3 følgende:

«Alle som lover å overholde lagets og overordnede idrettsmyndigheters lover og bestemmelser kan bli tatt opp som medlem. For øvrig plikter ethvert medlem å overholde NIFs, dets organisasjonsledds og medlemmers, samt lagets lover og bestemmelser.

En søker kan ikke tas opp som medlem uten at økonomiske forpliktelser til andre organisasjonsledd og medlemmer i NIF er gjort opp.

Medlemskap i laget er først gyldig og regnes fra den dag første kontingent er betalt.»

Dette betyr at man ikke vil kunne gjøre krav på å bli opptatt som medlem i et idrettslag før ovennevnte er oppfylt.

Hvilke hensyn kan tilsi at man har et rettskrav på å bli opptatt som medlem? Først og fremst vil man kunne ha krav på å bli medlem av en forening som har monopol innen sitt område, eller ivaretar offentlige oppgaver. Det vil i slike tilfelle kunne være en velferdssak for den som søker opptak å bli medlem. Et idrettslag tilsluttet Norges Idrettsforbund kan f.eks. ikke avslå en opptakssøknad fra en søker som ikke har noen annen interesse enn opptak for å kunne benytte idrettsanlegg i nærmiljøet. Idrettsforbundet må her anses å ha monopol i denne sammenheng.

Det må også kunne stilles krav til søkers personlige kvalifikasjoner. For å opptas som medlem i Juristforbundet er det krav om at man er jurist eller jusstudent og ved opptak i tannlegeforeningen må man være tannlege.

3. Medlemsrettigheter
Som medlem i foreninger får man visse rettigheter, hvor retten til å delta i foreningens aktiviteter er den sentrale. I motsetning til selskaper hvor medlemsrettighetene er regulert i aksjelov og selskapslov, er medlemsrettigheter i foreninger ikke lovregulert. Rettighetene vil normalt ha sin forankring i foreningsvedtektene.

De sentrale rettigheter som tilkommer medlemmene, er deltagelsen i foreningens aktiviteter, f.eks. idrettsaktiviteter, politisk virksomhet mv. Det synes også å bli mer vanlig at et medlemskap i en forening gir økonomiske fordeler, f.eks. rabatter ved kjøp, rett til gratis rådgivning m.v., selv om det ikke var omfattet av det opprinnelige foreningsformålet. Arbeidstakerorganisasjoner tilbyr medlemsfordeler noe også diverse forbrukerorganisasjoner gjør. I mange tilfelle kan det være grunnlag for å spørre om man er utelukket fra tilbudene uten medlemskapet i foreningen.

Som medlem av foreningen har man rett til å ta del i foreningens indre liv, som rett til å være til stede, uttale seg og stemme på generalforsamlingen. Man har også rett til å la seg velge til foreningens styrende organer.

På samme måte som i aksjeselskap, har også foreninger regler som beskytter mot at et flertall misbruker sin makt. Som hovedregel vil foreningens anliggende avgjøres ved flertallsvedtak. Dersom et mindretall skal beskyttes, må det finnes regler i vedtektene eller det må følge av alminnelige foreningsrettslige prinsipper.

Det vil særlig ved avgjørelser som har stor betydning for medlemmene, være viktig å ha beskyttelse for et mindretall. Det kan derfor tenkes at man i slike tilfeller vil kreve enstemmighet, eller at man krever et kvalifisert flertall. Basis-lovnormen for idrettslag krever minst 2/3 flertall av avgitte stemmer for å vedta lovendring. Slik er det for mange foreninger hvor det kreves et kvalifisert flertall ved avgjørelser av stor viktighet.

I hvilke tilfeller vil man kreve enstemmighet? Dersom vedtektene ikke regulerer dette, vil man måtte ta standpunkt til dette spørsmål særlig ved endring av foreningens formål. Et idrettslag kan ikke omgjøres til vinklubb og en avholdsforening til en drikkeklubb uten at det foreligger enstemmighet.

Publisert: 09.02.01.
Publisert første gang i «Eurojuris Informerer».