Her redegjør Eurojuris-advokat Carl Gunnar Sandvold for de såkalte ”listesykdommer”- sykdommer som i utgangspunktet ikke er skader – men som likevel dekkes av yrkesskadeforsikringen.
1. Innledning
Hvordan kan det ha seg at en røyker som får lungekreft likevel kan få erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven? Høsten 2000 ga Høyesterett vår klient fullt medhold i kravet mot Vesta om yrkesskadeerstatning. Saken har vakt stor oppsikt både nasjonalt og internasjonalt, og også en rekke kolleger har stilt seg uforstående til resultatet. Dette skyldes i første rekke manglende kjennskap til hvilke regler som gjelder, hva de faktiske forhold i saken gjaldt og manglende kjennskap til hvilke skadelige virkninger passiv tobakksrøyk har, særlig for røykere.
2. Generelt om yrkesskadeforsikringsloven
Det er et problem at altfor få kjenner til hvilke rettigheter alle ansatte har i henhold til yrkesskadeforsikringsloven, som trådte i kraft 01.01.90. Denne loven dekker skade eller sykdom som konstateres etter 1990, selv om den skadelige påvirkning har skjedd i lang tid før 1990, for eksempel ved asbestskader. Det spiller faktisk heller ingen rolle om arbeidsgiveren har tegnet den lovbestemte forsikring eller ei, fordi alle selskapene som deltar i ordningen da vil hefte solidarisk på samme måte som ved trafikkskader. Verre blir det imidlertid for arbeidsgiveren, som kan bli holdt regressansvarlig.
Yrkesskadeforsikringsloven dekker også de menige i militæret 24 timer i døgnet og dersom den skadelidte ikke lenger er i arbeid når sykdommen konstateres, hefter forsikringsselskapet til den arbeidsgiveren den skadelidte sist var ansatt hos. Loven gir også de etterlatte krav på erstatning for tap av forsørger.
Arbeidsmedisinsk avdeling ved Regionsykehuset i Trondheim utførte i 1994 en spørreundersøkelse blant nærmere 7000 personer med yrkesskade/yrkessykdom for å få avklart hvilke krav som ble fremsatt. Man kom da til den meget begredelige konklusjon at bare 1 av 4 som hadde krav på erstatning, fremmet dette. De resterende 3 kjente ikke til ordningen! Denne manglende kjennskap gjelder både ansatte, arbeidsgivere og helsepersonell.
Ved trafikkskader, hvor den skadelidte samtidig er i arbeid, kan skadelidte velge å fremme krav om erstatning etter bilansvarsloven eller etter yrkesskadeforsikringsloven. Det er ikke lett for den skadelidte å finne ut hva som gir høyest erstatning.
Det er viktig å understreke at et krav mot arbeidsgiverens forsikringsselskap ikke innebærer noen økonomisk ekstrabelastning for arbeidsgiver. Premien er betalt, og vår erfaring er at arbeidsgiver som regel bistår den skadelidte ansatte så godt de kan.
3. Spesielt om bevisbyrde
Skadelidte har vanligvis bevisbyrden også ved yrkesskade, både i forhold til trygd og forsikring. Ved såkalte belastningsskader har man vanligvis ikke krav på yrkesskadeerstatning i det hele tatt. Men det gjøres unntak hvis belastningen har vært uvanlig stor i forhold til det som var forventet.
Ved en del yrkessykdommer er bevisbyrden snudd, slik at det er forsikringsselskapet som har bevisbyrden. Dette gjelder bare de sykdommer hvor årsaken er å finne gjennom en eller annen form for ytre påvirkning. Det er laget en egen forskrift, en liste over dette. Derav navnet listesykdommer. Det gjelder forgiftning eller annen kjemisk påvirkning, allergiske hud og lungesykdommer, strålingsenergi, nedsatt hørsel som skyldes larm, lungesykdommer som skyldes finfordelte stoffer, sykdommer i armer og hender som skyldes vibrasjoner fra forskjellige former for verktøy, sykdommer som skyldes trykkendringer (dykkere, flygere), sykdommer som skyldes smitte og sykdommer som skyldes vaksinasjon i forbindelse med yrke.
For alle disse sykdommene vil det være spesielt vanskelig for skadelidte å bevise at det foreligger årsakssammenheng. Lovgiver har derfor bestemt at det er mest rettferdig at arbeidstakeren fritas for denne bevisbyrden. Arbeidstakeren er i utgangspunktet i en vanskelig situasjon på grunn av sykdommen, og for at man skal unngå enhver rimelig tvil har lovgiver bestemt at skadelidte skal ha erstatning med mindre det er “åpenbart” at sykdommen ikke skyldes yrket. I uttrykket “åpenbart” ligger at bare de helt spesielle tilfeller hvor årsaken ikke har sammenheng med arbeidet og dermed faller utenfor.
4. Røykesak I og II
I 1992 fikk en barsjef ved en nattklubb i Stavanger konstatert lungekreft i venstre lunge. Hun fikk umiddelbart operert bort lungen og litt av en hjerteklaff, og ble deretter kreftfrisk. Da lungekreften ble oppdaget var hun bare 40 år, og hun hadde i gjennomsnitt røykt 10-15 sigaretter fra hun var 21 år. Dette tilsvarer gjennomsnittet på landsbasis.
Lungekreften ble oppdaget 15 år etter at hun begynte å arbeide i nattklubben og de 10 første årene var ventilasjonssystemet langt fra godt nok. Det var lavt under taket og som regel svært mange gjester, slik at de ansatte som oppholdt seg der en hel kveld ofte fikk problemer med hoste, rennende øyne og behov for å gå ut for å trekke frisk luft.
Dersom man hypotetisk ser bort fra den passive røykingen, er det liten grunn til å anta at lungekreften ville oppstått da skadelidte var 40 år. På sammen måte er det ikke grunn til å tro at lungekreften ville oppstått dersom hun ikke hadde røykt selv. Det er med andre ord tale om to såkalte samvirkende faktorer, aktiv og passiv røyking, som begge ble ansett som nødvendige for utvikling av lungekreften.
Det ble oppnevnt to sakkyndige, og de kom til at bidraget fra passiv røyking var minst 40%, mens skadelidtes egenrøyking har bidratt med maksimum 60%. Det var da nærmest en umulig oppgave for Vesta å skulle overbevise lagmannsretten om at lungekreften “åpenbart” ikke stammet fra passiv røyking på arbeidsstedet. De tapte derfor saken, og anførselen ble ikke opprettholdt for Høyesterett, som for øvrig slo fast at egenrøyking ikke ble ansett som grovt uaktsomt, slik at kravet om avkorting ble avslått. Vesta hevdet i tillegg at skadelidte ville fått kreft i 2002 pga. egenrøyking, og at man derfor ikke skulle ha ansvar utover 2002. Heller ikke det fant Høyesterett åpenbart, og vi vant saken.
I 2005 hadde vi samme sak i Høyesterett, men da mot trygden. Høyesterett la da ganske overraskende til grunn at 45% av sykdommen skyldtes yrket, og 55% egenrøyking, og tilkjente deretter bare 45% i erstatning. Årsaken til at resultatet ble annerledes enn mot Vesta, er at Høyesterett la til grunn et annet årsakskrav, den såkalte hovedårsakslæren, mens det i erstatningsretten gjelder en såkalt betingelseslære. Det ble ikke ble skilt mellom risiko og årsak, og dommen har blitt mye kritisert. Det er vanskelig å forstå hvordan man kan skille to samvirkende faktorer i en men ikke i en annen.
5. Oppsummering
Når det på arbeidsstedet finnes ytre påvirkninger som kan føre til en yrkessykdom som nevnt i listeforskriften, har forsikringsselskapet en svært tung bevisbyrde når de skal bevise at sykdommen åpenbart ikke kan skyldes påvirkningen på arbeidsstedet.
For øvrig er problemet at disse reglene dessverre er meget lite kjent, noe først og fremst forsikringsselskapene tjener på.
Publisert 29.03.2007
Tidligere publisert i «Eurojuris Informerer»
