Rettsreglene rundt eksklusjon i foreningsforhold er svært aktuelle for tiden. I denne artikkelen drøfter advokat Wahl bla. problemstillinger som hva som kreves for at en eksklusjon skal være gyldig, hvem som kan fatte eksklusjonsvedtak, i hvilken grad eksklusjoner kan overprøves av domstolene, og hvilke konsekvenser en ugyldig eksklusjon får.

Hva er eksklusjon?
Med eksklusjon menes at et medlem utelukkes fra foreningsforholdet mot sin vilje. Reglene om eksklusjon har mange likhetstrekk med heving av kontrakter og avskjed i arbeidsretten. Typisk er det fundamentale kravet om et kvalifisert eller klart grunnlag, selv om kravene til vesentligheten i den utløsende omstendighet varierer.

Eksklusjon må skilles fra suspensjon, som midlertidig setter hele eller deler av medlemsforholdet til side. Suspensjon er normalt et forstadium til eksklusjon. Forholdet er ofte at suspensjon anvendes i en periode mens eksklusjonsgrunnlaget utredes, samtidig som det er unaturlig eller anstrengt å fortsette medlemsforholdet upåvirket i utredningsfasen.

Eksklusjoners praktiske betydning er åpenbar. Selv om foreningsbegrepet favner en lang rekke ulikartede sammenslutninger, vil fellesskapet gjennomgående ha behov for å beskytte seg mot illojal opptreden og motarbeidelse av formålet innenfra. På den annen side kan det være et behov for å beskytte enkeltmedlemmers interesser.

Eksklusjonsgrunnlag
Det naturlige og generelle utgangspunkt for vurderinger av om det foreligger grunnlag for eksklusjon, er en avveiing av de kryssende interesser som gjør seg gjeldende. For foreningen vil kravene til solidaritet og disiplin stå sentralt. Likedan grunnleggende ytelseskrav. Sentralt blant medlemmenes ytelsesplikt står selvfølgelig kontingentansvaret. Også andre krav til medlemmenes innsats vil kunne være nødvendige for fortsatt medlemsskap, enten forutsetningsvis eller i kraft av vedtektene. For medlemmene vil interessene i et medlemsskap ofte være knyttet til prestisje eller rettighetsposisjoner, samt muligheten for å oppnå ytelser eller tilgang på knapphetsgoder. Enkelte foreningsmedlemskap er nødvendige – praktisk eller formelt – for fortsatt arbeid eller virksomhet innenfor en bransje. I slike tilfelle vil en eksklusjon innebære velferdstap for medlemmet.

Kvalifikasjonskravet i foreningsretten ikke alltid er like fremtredende som ved kontraktsrettslig heving og arbeidsrettslig avskjed. Dersom eksklusjon i foreningsforhold innebærer et velferdstap for medlemmet, vil domstolene likevel alltid stille et kvalifikasjonskrav, slik at bare vesentlige overtredelser av foreningens vedtekter eller formål kan begrunne utelukkelse. For øvrig vil kvalifikasjonskrav kunne oppstilles etter mer konkrete vurderinger, avhengig av intensiteten i de konkrete interesser som står mot hverandre i den enkelte sak. De saker som prøves av domstolene, vil normalt undergis en viss forholdsmessighetsvurdering mellom forgåelse og reaksjon.

Utenfor illojalitets- og misligholdstilfellene vil det kunne være grunnlag for eksklusjon om det foreligger tungtveiende grunner ellers. Et typisk eksempel er avholdsforbundets interesse i å ekskludere et medlem som er dømt for promillekjøring. Det er likevel viktig å trekke grensen nedad, idet ikke enhver misbilligelse eller irritasjon hos øvrige foreningsmedlemmer er relevant. Dette vil normalt være utenforliggende årsaker, som ikke kan aksepteres.

Også andre skranker for en forenings rett til å ekskludere medlemmer finnes. Klassiske eksempler finnes i det som kan vurderes som overreaksjoner og myndighetsmisbruk. Slike reservasjoner skal blant annet beskytte medlemmene mot flertallsdiktaturet. Det klare utgangspunkt må være at både kritikk meningsforskjeller må tåles.

I en annen gate, men like fullt praktisk viktig er at en ellers tilstrekkelig eksklusjonsgrunn kan bortfalle som følge av foreningens passivitet. Forhold som ikke tilstrekkelig hurtig følges opp, vil opphøre å være grunnlag for en gyldig eksklusjon. Også her vil det skje en konkret vurdering, og passivitetsregelen står ikke i veien for en grundig saksbehandling i foreningen, hvilket normalt må oppfattes å være i alle parters interesse.

Brudd på vedtektsbestemmelser av sentral betydning, eventuelt brudd på klare handlingsregler eller bestemmelser som klart angir at overtredelse medfører konsekvenser for medlemsforholdet, vil normalt gi grunnlag for eksklusjon. En domstolskontroll her vil normalt beskjeftige seg med en vurdering av bestemmelsens viktighet for foreningen og bestemmelsens klarhet. Også medlemmers brudd på forbud eller påbud gitt for eksempel av styret i medhold av vedtektene eller grunnleggende foreningsrettslige prinsipper og regler gir normalt tilstrekkelig grunnlag for eksklusjon.

Avtalelovens § 36 om sensur av urimelige avtaler antas av mange å finne anvendelse på urimelige foreningsbestemmelser. Bestemmelsen kan således begrunne en mer omfattende prøving av eksklusjonsbestemmelsens forholdsmessighet og rimelighet.

Beslutninger om eksklusjon som bygges på vedtektsbestemmelser eller et direktiv utledet av vedtektene eller alminnelige rettsgrunnsetninger, er ikke alltid tilstrekkelig. Forhold som likhetsprinsippet – medlemmenes forventning og krav om lik behandling av like tilfeller – og foreningspraksis kan gi andre utfall. Dersom foreningen i tidligere tilfeller har akseptert lignende adferd fra andre medlemmer, må eksklusjonsadgangen normalt være stengt. Unntak kan selvsagt tenkes om man for eksempel har diskutert en innstramming av praksisen eller styret på annen måte har gjort det kjent at fremtidige brudd vil bli bedømt strengere.

Saksbehandling
Foreninger som har vedtekter som regulerer saksbehandlingen i eksklusjonssaker, må følge disse. I tillegg må foreningen tåle at vedtektene suppleres med grunnleggende saksbehandlingsregler. I tillegg til vedtektsbestemmelser vil praksis i foreningen fra tilsvarende saker kunne sette krav til behandlingen.

For øvrig oppstiller foreningsretten en rekke krav til tilfredsstillende saksbehandling, basert på våre oppfatninger om alminnelige rettsgrunnsetninger. Viktigst er prinsippet om kontradiktorisk behandling, altså at den som vurderes ekskludert gis varsel, at det angis grunnlaget for eksklusjonen og at vedkommende gis anledning til å ta til motmæle. Noe krav til begrunnelse kan neppe utledes uten særskilt grunnlag i vedtektene eller foreningens praksis. Derimot må det kreves at alle eksklusjoner vurderes individuelt, og at beslutningen treffes av kompetent organ. Ofte vil styret være kompetent til å treffe beslutning om eksklusjon, men neppe om det er på tale å ekskludere et styremedlem. Foreningens høyeste organ – ofte kalt generalforsamlingen – vil alltid være kompetent til å treffe beslutning om eksklusjon (dersom ikke kompetansen etter vedtektene er lagt til utenforstående). Den som vurderes ekskludert må gis adgang til å møte i den generalforsamling som skal avgjøre spørsmålet. Vedkommende må antas å ha både tale- og stemmerett, også i egen sak, helt frem til eksklusjonsvedtak måtte bli fattet.

Overprøving av eksklusjonsvedtak
Dersom vedtak om eksklusjon er truffet, har den utelukkede normalt mulighet for å få vedtaket overprøvd. Enklest vil dette kunne skje i foreninger hvor vedtektene angir en klagesaksbehandling. Også utenfor foreninger med klagesaksbestemmelser, må det kunne legges til grunn at et vedtak truffet av styret kan overprøves av generalforsamlingen. Dersom vedtaket er fattet i foreningens høyeste organ, har den utelukkede normalt ikke krav på overprøving.

Domstolsbehandling
Et eksklusjonsvedtak kan bringes inn for domstolene. Domstolene er imidlertid i stor grad tilbakeholdne med å prøve foreningsrettslige saker. For det første settes det krav til den rettslige interesse som må foreligge. Vi har flere avgjørelser fra Høyesterett som viser at foreninger og sammenslutninger av privat karakter normalt ikke er av en slik art at selv tilsynelatende klare overgrep og uriktige eksklusjoner tillates prøvet. Slik vil situasjonen være for selskapsklubber, syklubber, bridgeklubber, balalaikaorkestre og lignende. På den annen side har domstolene tillatt prøving av eksklusjoner fra politiske partier, båtforening og fra jeger og fiskerforening. Dette synes å ha sammenheng med de rettighetsberøvelser den ekskluderte utsettes for.

Dersom prøving finner sted, er det likevel klart at domstolene er tilbakeholdne. Det er uttalt at prøvelsesrettens utstrekning er uklar, og at domstolenes fremste oppgave vil være å kontrollere saksbehandlingen og fundamentale rettssikkerhetsgarantier. I en rekke foreninger foreligger det vedtektsbestemmelser om selvdømme, og slike blir i utgangspunktet anerkjent av domstolene. Domstolene synes i det hele tatt å innta en holdning som i stor grad gir alle foreninger rett til å drive utstrakt selvdømme. Det skal normalt meget til før domstolene griper inn i en avgjørelse om eksklusjonsadgangen skal benyttes. Grunnlaget for eksklusjon prøves oftere, men også her utvises stor grad av tilbakeholdenhet. Omfanget og intensiteten i domstolenes prøving vil være avhengig av betydningen for de berørte interesser. Eksklusjon fra foreninger med økonomisk formål eller ervervsmessige foreninger og lag vil normalt bli underlagt en viss prøving av domstolene.

Konsekvenser av eksklusjonsvedtak
Et eksklusjonsvedtak innebærer at medlemsforholdet opphører. Eksklusjonen trer i kraft fra vedtakets avsigelse, dersom det ikke er gjort unntak i vedtaket eller vedtektene. Den utelukkede har ikke krav på varsel, og har ikke krav på foreningsmessig overprøving uten særskilt grunnlag.

En ugyldig eksklusjon vil få konsekvenser for medlemsforholdet ved at utelukkelsen står ved lag inntil ugyldigheten er konstatert og vedtaket opphevet av overprøvende instans eller domstolene. Foreningen kan i tilfelle bli erstatningsansvarlig for tap påført den utelukkede. Forholdet kan også være ærekrenkende og derfor straffbart. Selv om den utelukkede ikke får sin sak prøvet sivilrettslig grunnet manglende rettslig interesse eller andre skranker i domstolenes adgang til å prøve vedtakets gyldighet, vil gyldigheten indirekte kunne prøves i en privat straffesak om ærekrenkelse. Dersom retten finner at de beskyldninger som lå til grunn for eksklusjonsvedtaket ikke er tilstrekkelig dokumentert, kan den utelukkede altså få en viss oppreisning. Medlemsforholdet gjenvinnes imidlertid ikke om injuriesaken fører frem. En slik virkning er avhengig av foreningen – for eksempel på initiativ fra ett eller flere medlemmer – treffer vedtak om å oppheve eksklusjonen.

Publisert: 09.02.01.
Publisert første gang i «Eurojuris Informerer».