I denne artikkelen behandles partenes rett til å få dekket saksomkostninger i forvaltningssaker etter forvaltningsloven.

1. Innledning
Forvaltningsloven (fvl.) § 36 gir en viss rett til å få erstattet utgifter man har hatt ved å føre en sak for forvaltningen. Det er bare i klagesaker og i saker om omgjøring av enkeltvedtak uten klage at fvl. § 36 gir krav på dekning. Både omgjøring av overordnet organ og av det organ som selv har truffet det opprinnelige vedtak, omfattes imidlertid av reglene.

Ansvaret for omkostningene bæres i visse tilfelle av det offentlige (§ 36, 1. ledd), i andre tilfelle av den private motpart (§ 36, 2. ledd).
Tredje og fjerde ledd i paragrafen gir fellesregler om hvordan krav om dekning av saksomkostninger skal avgjøres m.v.

2. Det offentliges ansvar
Hovedregelen om det offentliges ansvar finnes i 1. ledd. Bestemmelsen ble i 1995 vesentlig forenklet i forhold til de tidligere regler. Det offentliges ansvar for saksomkostninger ble et stykke på vei utvidet, men hvor omfattende utvidelsen blir, kommer an på hvordan de vidt formulerte forbeholdene i paragrafens 1. ledd blir praktisert av forvaltningen.

2.1. Endring til gunst for parten
Når et vedtak blir endret til gunst for en part, skal han tilkjennes erstatning for «vesentlige kostnader som har vært nødvendig for å få endret vedtaket, med mindre særlige forhold taler mot det». Det er tilstrekkelig at det forvaltningsorgan som endrer vedtaket finner grunn til å se annerledes på de skjønnsmessige sider av saken enn da vedtak tidligere ble fattet.
Og selv om det foreligger en saksbehandlingsfeil eller annen ugyldighetsgrunn, er det ikke nødvendig at feilen medfører ugyldighet. Videre vil bestemmelsen omfatte det forhold at det fastslås at et vedtak er en nullitet (ubetinget ugyldig), selv om dette strengt tatt ikke er noen endring.

Selv om det etter ordlyden «skal» tilkjennes dekning når vedtaket er endret til gunst for en part, har man likevel ikke noe ubetinget krav p.g.a. forbeholdet om særlige forhold. Kravet oppstår bare hvis endringen ikke skyldes «partens eget forhold» eller forhold utenfor partens eller forvaltningens kontroll. I forarbeidene nevnes det som eksempel at parten i første omgang ga uriktige eller ufullstendige opplysninger og derfor delvis kan takke seg selv for at det ble begått feil. Endringer i de faktiske forhold i tiden etter at førsteinstansen traff sitt vedtak vil som et utgangspunkt også medføre at parten ikke har rett til å få dekket sakskostnader.

2.2. Vesentlige omkostninger
Man har bare krav på å få dekket vesentlige omkostninger.
I forarbeidene er det forutsatt at bagatellutgifter ikke kan kreves dekket (f.eks. porto).
Det er også forutsatt at partenes tap ved tidsspillet (tapt arbeidsfortjeneste) ikke omfattes av bestemmelsen. Dette synspunktet bør kunne fravikes dersom det utvilsomt foreligger tap p.g.a nødvendig fravær fra arbeid som lønnsmottager. Innenfor reglene vil nok falle utgifter til gebyrer, kopiering og nødvendige reiser. Klarligvis vil utgifter til advokat og annen sakkyndig bistand bli dekket. Dekningen her kan ikke være begrenset til de salærsatser som eksempelvis gjelder i ordningen med fritt rettsråd. Så lenge det fremsatte salærkrav er i samsvar med det alminnelige nivå blant advokater, er det ikke grunnlag for å redusere satsene.

2.3. Nødvendige omkostninger
En vesentlig begrensning er det at omkostningene må være nødvendige for å få endret vedtaket. Utgiftene til advokat vil eksempelvis ikke bli dekket, dersom man burde ha forstått at det var tilstrekkelig å henvende seg direkte til forvaltningen for å få endret vedtaket. Det kan imidlertid vanskelig kreves at utgiftene objektivt sett var nødvendige. Det må være tilstrekkelig at parten hadde grunn til å tro at de var det, et synspunkt sivilombudsmannen flere ganger har gitt uttrykk for.

3. Motpartens ansvar
Fvl. § 36, 2. ledd har en særregel hvor det er tvist mellom to eller flere parter. Her kan en motpart pålegges å dekke saksomkostninger hvis han har klaget eller tatt initiativ til omgjøring, og ikke fått medhold i spørsmål av betydning. Hva som menes med «tvist» er ikke løst verken i loven eller forarbeidene, men uttrykket antas å dekke eksempelvis tilfeller hvor en part retter krav mot en annen (f.eks. i saker om barnebidrag), tilfeller hvor det søkes om tillatelse e.l. som vil ramme en annen (her tenkes det på ekspropriasjon eller tillatelse til forurensning) eller hvor det er konkurranseforhold mellom partene fordi de søker om samme bevilling.

Ved den skjønnsmessige vurdering skal det tas hensyn til begge parters forhold. Dersom motparten hadde «fyllestgjørende» grunn til å kreve endring, skal det meget til for å få erstatning.

4. Felles regler om krav og ansvar m.v.
4.1. Frister
Kravet om dekning av saksomkostninger må som hovedregel fremsettes innen 3 uker etter at parten har fått underretning om det endelige vedtaket i saken. Fristen kan forlenges, og det kan gis oppreisning mot fristoversittelse.
Av bestemmelsens 3. ledd fremgår det at erstatning for saksomkostninger bare kan tilkjennes den som krever det. Man får altså ikke automatisk dekket kostnadene selv om man vinner frem i saken.

4.2. Hvem avgjør ?
Avgjørelsen treffes av det samme forvaltningsorgan som har truffet det endelige vedtak i saken. Denne avgjørelsen kan påklages etter reglene i fvl. § 28, flg., både når erstatning er tilkjent og når kravet er avslått, og uten hensyn til om det er tale om erstatning fra det offentlige eller fra en motpart.

4.3. Opplysningsplikt
Dersom et vedtak er blitt endret, skal parten som et utgangspunkt gjøres oppmerksom på retten til å kreve dekning for sakskostnadene.
Dersom det i andre tilfeller finnes rimelig at spørsmålet om dekning av sakskostnader blir vurdert , bør parten gis nødvendig veiledning.
Manglende underretning og veiledning om retten etter § 36 vil nok være et tungtveiende argument for å godta et for sent fremsatt krav .

Publisert 21.03.01
Publisert første gang i «Eurojuris Informerer».