For alle ektepar kan det være nyttig å vurdere behovet for ektepakt, dvs. inngåelse av en nærmere avtale om formuesfordelingen mellom ektefellene. En slik avtale, som har bestemte formkrav, kan også inngås før vielsen.

De fleste forbinder ektepakt med særeie på enkelte formuesgjenstander, enten fordi dette er noe den ene part hadde før ekteskapet eller fordi man ønsker beskyttelse mot den annen parts kreditorer. Motivet kan imidlertid være mer variert enn som så, og de valgmuligheter ektepakter gir er svært omfattende. Man kan imidlertid bare inngå avtaler av slik art som loven uttrykkelig gir anledning til.
Reglene om ektepakt og fordeling av formuen ved separasjon/ skilsmisse og den ene ektefelles død, fremgår i hovedsak av ekteskapsloven (E) del II

Skjevdeling
Ifølge E § 59 er hovedregelen for skifte at partene kan holde utenfor delingen verdien av formue som klart kan føres tilbake til midler partene hadde da ekteskapet ble inngått, eller som de senere har ervervet ved arv eller gave fra andre enn ektefellen. Dette kalles skjevdeling og innebærer at behovet for ektepakt etter hvert blir noe mindre enn etter tidligere lov (før 1.januar 1993), hvor likedeling var hovedregelen. Helt eller delvis unntak kan imidlertid gjøres dersom skjevdeling vil føre til et åpenbart urimelig resultat, for eksempel den tilfeldige «gevinst» skjevdelingen kan gi i langvarige ekteskap hvor man har innrettet seg på likedeling etter den gamle loven. Man kan følgelig ikke være helt sikker på at skjevdelingskrav fører frem, men ved ektepakt kan dette avklares på forhånd.

Man kan også avtale at skjevdeling ikke skal foretas, dvs. at alt er gjenstand for likedeling.

For verdier som er skapt av ektefellene i ekteskapet, er hovedregelen at det skal foretas likedeling. Her er det imidlertid et viktig unntak om skjevdeling dersom sterke grunner taler for det. Et eksempel kan være at den ene part har skapt en verdifull næring som økonomisk sett ikke vil tåle en utbetaling til den andre med halvparten av verdien. Det kan følgelig være en fordel at også bedrifter, evt. som en del av en «helsesjekk» eller «legal audit», også får vurdert hvilke konsekvenser et eventuelt skifte kan få for bedriften.

Hensynet til kreditorer
Det er en utbredt misforståelse, til dels også blant advokater, at det er nødvendig med særeie for å beskytte seg mot den andre parts kreditorer. Forholdet er at ektefellene hver for seg hefter med sin del, den såkalte rådighetsdelen, dvs. det hver av partene har innbrakt i felleseiet ved inntekt, arv, gave, gevinst eller på annen måte.
Det er følgelig ingenting i veien for at den ene ektefelle er rik, mens den andre er personlig konkurs.

Det som skjer når den ene ektefellen på gyldig måte overfører formue til den annens særeie, er at kreditorene ikke kan ta utlegg i disse eiendelene. Man oppnår imidlertid nøyaktig samme effekt, dersom man ved ektepakt overfører formue som gave i stedet for som særeie. Forskjellen viser seg først på et eventuelt skifte, hvor et særeie holdes utenfor delingen, mens gaver anses som felleseie som går inn i delingsgrunnlaget.

De eiendeler ektefellene har anskaffet i fellesskap, anses som sameie, vanligvis med en halvpart på hver. Et praktisk eksempel på dette følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 7-13, 3 ledd, hvor det angis en presumsjon for at begge ektefeller/ samboere er eiere av en ideell halvdel av fellesbolig ervervet under samlivet, selv om eiendommen bare er tinglyst på den ene part.

Gaver
Med unntak av «vanlige» gaver vil ikke en gaveoverføring mellom ektefeller være gyldig uten ektepakt, dvs. giveren beholder råderetten. Gaver mellom ektefeller er avgiftsfritt – mens gaver for øvrig følger reglene for arveavgift. Ektefellene står på samme måte som andre fritt til å inngå forretningsmessige avtaler uten nærmere formkrav, men alle avtaler vedrørende formuesordningen må skje ved ektepakt. Ved et eventuelt skifte står imidlertid ektefellene fritt til å avtale fordelingen uten bestemte formkrav. Både skifteavtaler og ektepakter kan innen visse frister settes helt eller delvis til side av en domstol dersom de er urimelige.

Særeie/felleseie
I mange tilfeller er hensikten med en ektepakt å sikre seg særeie ved et eventuelt skifte, mens man ønsker å tilgodese lengstlevende med de fordeler et felleseie gir ved dødsfall. Man kan da avtale «særeie i live – felleseie ved død» uten at dette er i strid med livsarvingenes pliktdelsarv etter Arveloven. Man kan også avtale «skjevdeling i live – likedeling ved død». Alternativt kan man sikre lengstlevende retten til å sitte i uskifte med førsteavdødes særeie.

Dersom en eller begge parter har særkullsbarn, kan man kombinert med en ektepakt som på forhånd (før førsteavdødes død) sikrer at særkullsbarna gir tillatelse til at lengstlevende får sitte i uskifte, noe man ikke ellers automatisk har rett til.

Tidsbegrensninger/betingelser
Man kan ved ektepakt tidsbegrense et særeie, slik at det for eksempel blir felleseie etter 10 års ekteskap, eventuelt kombinert med «felleseie ved død». I såfall må man også sikre seg mot adgangen arvingene har til å kreve skjevdeling (E § 77) ved å avtale at skjevdeling ikke skal kunne kreves.

Man kan også avtale at et særeie bare skal gjelde dersom man ikke får felles livsarvinger (etterkommere i rett nedstigende linje), eventuelt i kombinasjon med en tidsbegrensning.

Når et særeie blir felleseie betyr ikke dette at den annen ektefelle får noen større rådighet over eiendelen. Forskjellen på særeie og felleseie vil først vise seg ved et eventuelt skifte. Ordet «felleseie» er følgelig svært misvisende ettersom det gir assosiasjoner om at det under ekteskapet dreier seg om eiendeler begge parter automatisk er eier av, mens forholdet som nevnt ovenfor er det motsatte, nemlig at hver av partene eier og råder over sine respektive rådighetsdeler.

Det fremgår således klart av E § 40 at en ektefelle med få unntak heller ikke kan stifte gjeld med virkning for den annen ektefelle. Det er følgelig ved et skifte svært viktig å avklare om en eller begge parter hefter overfor kreditorene.

Før nåværende ekteskapslov trådte i kraft 1. januar 1993, var regelen slik at avkastning av særeie ble felleseie såfremt ikke annet var gyldig bestemt. Nå er hovedregelen blitt at også avkastning er å anse som særeie. For ektepakter opprettet før dette årsskiftet er det følgelig grunn til å vurdere på ny hvordan avkastningsregelen skal være.

For øvrig er hovedregelen slik at det som trer i stedet for eiendom som er særeie blir særeie. I praksis blir det ofte diskusjon om slike surrogater, for eksempel om man uten å ha tatt vare på kvitteringer har byttet en særeiebil inn i en dyrere bil og finansiert mellomlegget ved felleseiemidler.

Det vil føre for langt å gå inn på de forskjellige kombinasjonsmuligheter og nærmere detaljer om ektepakter. Slike avtaler er naturligvis vesentlig enklere å inngå når ektefellene har et godt forhold til hverandre. Manglende avtaler vil ofte medføre tidkrevende og kostbare tvister både ved dødsbo, og i forbindelse med oppløsing av ekteskap som i vår tid skjer i stort antall hvert år. På denne bakgrunn anbefales det å vurdere nærmere behovet for en ektepakt. Gjerne i samråd med en advokat.

Formkravene til ektepakt/ rettsvern
Formkravene og kravene til rettsvern fremgår av E §§ 54 og 55.

De viktigste formkravene er at ektepakten skal være skriftlig, og at den skal medunderskrives av to myndige vitner godkjent av begge ektefellene.

For at ektepakten skal få rettsvern mot ektefellenes kreditorer, må den tinglyses i ektepaktregisteret i Brønnøysund. Dette koster pr. mai 2006 kr. 1.450,-. Ektepakten må skrives på et særskilt skjema. Skjema og nærmere info finner du hos Brønnøysundregisteret ved å
klikke her.

Overdragelse av fast eiendom må tinglyses i den grunnboken på den aktuelle eiendommen, jfr. E § 55.

Publisert 09.05.01
Publisert første gang i «Eurojuris Informerer».