Dersom et forvaltningsorgan (et organ som handler på vegne staten, fylket eller kommunen, f.eks. trygdekontor, el. liknings-kontor) har fattet et vedtak i din disfavør, har du rett til å klage avgjørelsen inn for et høyere organ som behandler saken på nytt. Her får du en oversikt over reglene som gjelder ved klage og omgjøring.

1. Innledning
Det er forvaltningslovens kap. 6 som gir reglene om klage og omgjøring. Hovedregelen om klage er at parten, og andre som er direkte berørt av vedtaket, har adgang til å påklage vedtaket til det nærmeste overordnete organet til den som fattet vedtaket. En klagerett er således en adgang man har til å pålegge forvaltningen å behandle saken en gang til på et høyere nivå.

Omgjøringsregler er reglene om når forvaltningen har adgang til å endre vedtak av eget initiativ. Det er her hensynet til parter og andre som har innrettet seg i tillit til et vedtak som vil være argumenter mot at omgjøring tillates.

2. Hvem har klagerett?
Etter forvaltningslovens § 28 er det parter og andre med rettslig klageinteresse som har klagerett. Det er altså en noe videre personkrets som har adgang til å påklage et vedtak enn de som har rettigheter etter lovens regler om saksbehandling for øvrig (partene). Grunnen til at man har utvidet personkretsen er at de som har adgang til å klage skal være samme som etter tvistemålsloven § 54 har adgang til å gå til sak. I tvistemålsloven § 54 brukes begrepet «rettslig interesse».

Det finnes mye rettspraksis om grensene for hvem som har rettslig klageinteresse/rettslig interesse. Dette spørsmålet skal ikke drøftes nærmere i denne fremstillingen.

3. Hvilket organ skal det klages til?
Klagen skal fremmes for det nærmeste overordnete organet til det organet som traff vedtaket. I forvaltningslovens terminologi beskrives disse organene som underinstans og klageinstans.

En viktig spesialregel har vi i forvaltningslovens § 28, 2. ledd som omhandler klagebehandling i kommunen. Når det gjelder vedtak i alminnelig kommunale organer vil kommunestyret eller fylkestinget være klageinstans, dersom de ikke har opprettet en egen klagenemnd. Hvis det er kommunestyret eller fylkestinget som har truffet vedtaket, går klagen til Fylkesmannen eller i noen tilfeller Kommunaldepartementet.

4. Klagefrister
Den alminnelige klagefrist etter forvaltningsloven § 29 er 3 uker. Utgangspunktet for fristen er det tidspunktet da underretning om vedtaket kom frem til parten. Det vil i praksis si den dagen da parten mottok klagen i posten. Hvis bekjentgjørelsen skjer ved offentlig kunngjøring vil fristen løpe fra den dagen vedtaket første gang ble kunngjort.

De som har rettslig klageinteresse, men ikke er part, vil ikke få underretning om vedtaket etter forvaltningslovens regler. For dem, og for parter som man eventuelt har glemt å varsle, løper fristen fra man faktisk fikk eller burde ha skaffet seg kjennskap til vedtaket. Uansett løper imidlertid fristen ut etter at det er gått 3 måneder.

Dersom fristen er oversittet, for eksempel på grunn av at man ikke har fått vite om vedtaket, har forvaltningen etter lovens § 31 adgang til å gi oppreisning, eller dispensere, fra reglene om klagefrist. Denne adgangen til å ta opp saken løper imidlertid ut når det er gått 1 år siden vedtaket ble truffet, se forvaltningslovens § 31, 3. ledd.

Den normale klagefristen er altså 3 uker.

Lovens § 30 gir regler om hva som skal til for å avbryte fristen. Det er tilstrekkelig at klagen innen utløpet av fristen er levert til posten. Man må altså få poststemplet klagen senest den 21. dagen etter at man mottok den.

5. Saksbehandlingen ved klagesaker
Klagen fremlegges for underinstansen som altså er det organ og som allerede har behandlet klagesaken. Etter loven er det underinstansen som har hovedansvaret for å forberede klagesaken. De har også adgang til å endre sitt vedtak. Da kan man si det slik at de sender ut et nytt forslag til vedtak til partene. Partene vil således ha en ny 3 ukers frist for å klage dersom underinstansen treffer nytt vedtak som følge av klagen.

Underinstansen har også adgang til å avvise saken dersom de for eksempel finner at det er klaget for sent. Et slikt avvisningsvedtak kan påklages på selvstendig grunnlag.

Etter at saken er ferdig forberedt av underinstansen skal den fremlegges for klageorganet. Klageorganet har et selvstendig ansvar for at saken er tilstrekkelig opplyst og også en selvstendig adgang til å avvise saken. Klageinstansen kan således avvise en klage fordi den er for sent fremsatt, selv om underinstansen i første omgang har ment at den skulle tas under behandling.

Klageinstansen kan prøve alle sider av saken. Det kan også tas hensyn til nye forhold som har dukket opp etter at saken ble avgjort i underinstansen. For den som klager er det derfor en risiko for at klageinstansens vedtak blir mer ugunstig enn det som var resultatet av underinstansens vedtak. Lovens § 34, 3. ledd setter visse grenser for adgangen til å endre vedtaket til ugunst for klageren, men disse begrensningene er såpass upresise at de neppe gir noen reell begrensning.

For den som har fått medhold i underinstansen er det viktig å være på vakt dersom motparten klager. Dersom klageinstansen kommer til motsatt resultat, er det nemlig ikke noen adgang til å påklage det vedtaket som da ble fattet. Det er derfor viktig at man sørger for at ens synspunkter også kommer frem for klageorganet.

7. Omgjøring
Forvaltningens adgang til å omgjøre vedtak uten klage fremgår av forvaltningslovens § 35. I bestemmelsens første ledd settes opp en liste over situasjoner der omgjøring anses som uproblematisk. Det er tre situasjoner som der nevnes.
Den første situasjonen er der endringen er uproblematisk fordi at den er til gunst for alle parter.
Det andre er situasjonen der omgjøring er uproblematisk fordi vedtaket ennå ikke er gjort kjent for noen parter.
Det tredje er situasjonen der vedtaket må anses ugyldig, med andre ord at det lider av slike feil at man ved en rettslig overprøving vil komme til at det må bortfalle. Dersom vilkårene etter første ledd er tilstede kan både underinstansen selv, klageinstansen og alle overordnete organer omgjøre vedtaket.

I § 35, 3. ledd har vi en spesiell omgjøringsregel som bare kan brukes av overordnete organer. Bestemmelsen gir overordnete organer en slags angrefrist. De kan omgjøre underinstansens vedtak dersom de gir partene melding om dette innen 3 uker etter vedtaket og så endrer vedtaket innen 3 måneder. Denne bestemmelsen har relativt liten praktisk betydning, men kan særlig spille en rolle dersom det er behov for å rette opp åpenbare feil.

I tillegg til disse reglene har man en såkalt generell ulovfestet omgjøringsadgang som lovens § 35 henviser til. Her er poenget at forvaltningen har adgang til å omgjøre forvaltningsavgjørelser etter en helhetsvurdering der behovet for å omgjøre avveies mot hensynet til de partene som har innrettet seg i tillit til vedtaket.
Denne bestemmelsen vil være særlig praktisk hvis forvaltningen har truffet vedtak som skal vare over tid uten å ta nødvendig høyde i vedtaket for behov for endringer, dersom virkeligheten ikke utvikler seg slik man hadde tenkt.

8. Rettslig overprøving av klage av omgjøringsreglene
En part som ikke har fått medhold i klageinstansen vil ha muligheten til å reise sak for domstolene om spørsmålet. Slik klagebehandling kan selvsagt også dreie seg om spørsmålet om klagebehandlingen har vært lovlig, men det spørsmålet kommer sjeldent på spissen for domstolene. Saken vil som oftest dreie seg om innholdet i klagevedtaket.

Et omgjøringsvedtak kan også overprøves av retten. Spørsmålet vil da være om forvaltningen har gått lenger enn de hadde rett til når de gjennom omgjøringen fratok partene de rettigheter som var innrømmet dem gjennom det første vedtaket i saken.

Et annet alternativ er å bringe saken inn for Sivilombudsmannen. (Se egen artikkel om dette i artikkelarkivet øverst til høyre på siden.)

Publisert 15.03.01
Publisert første gang i «Eurojuris Informerer».